Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling

«Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen.»

Forfatteren Ivo de Figueiredo var helt ukjent for meg til jeg hørte han fortelle om boken utgitt i 2016 i bokprogrammet til Brenner på NRK. Nå er boken lest, lånt av biblioteket, og for meg var leseopplevelsen en innertier. Interessant, spennende og tankevekkende. En bok som tok meg med til ukjente deler av verden. En bok som vekker følelser. Som også tok meg med til de mer nærliggende områder: mitt eget liv.

Innimellom under lesingen har jeg ofte tenkt på boken jeg skrev om i innlegget:

Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim

Spørsmålet som både forfatteren og jeg som leser gjør meg, er om hjemløshet er med på å forme farens skjebne.

«De fleste trenger å høre hjemme et sted. Fitz de Sousza er kanskje et unntak i så måte. Da jeg forlot villaen hans, tenkte jeg at jeg hadde møtt en mann som har overvunnet savnet etter et hjemland, som har funnet tilhørighet i sine idealer og gjort selve livsreisen til sitt hjem.

Motsatsen hans er i tilfelle slektningen min, Savio, hvis hjem er uløselig forbundet med slekten, jorden og tradisjonen i Goa. Jeg forstår Savios sinne mot dem som har vendt hjemlandet ryggen, jeg sympatiserer med hans fortvilelse foran utslettelsen. Men det stanser der. Selv om det er lett å føle med en minoritet som kjemper for å bevare sin livsform, ættesamfunnet, stammefellesskapet og forpliktelsen til jorden, så forutsetter denne livsformen en renhet, en tilhørighet man har eller ikke har.»

«Å gjøre livsreisen til sitt hjem»; er det ikke slik vi er når vi er unge – da alt er fremover. Men et sted i livet begynner en å tenke på fortiden. Det var en form for midtlivskrise som fikk Ivo de Figueiredo til å sette i gang prosjektet som har resultert i denne boken. Men i en verden som hele tiden er i forandring, tenker jeg at det kan være smart å gjøre livsreisen til sitt hjem.

Som det står på bokomslaget handler boken om Ivo de Figueiredo, eller Ivo Bjarne de Figueiredo, om en Bamble-indianers leting etter farens historie, og denne letingen ender med at forfatteren må omskrive sin egen historie.

«Sommeren 2011 bestemte jeg meg for å reise i fars liv og samle alt jeg kom over. Besøket hos tantene mine i Boston var første etappe, nå har jeg tatt fatt på andre etappe, fars barndomsrike i Øst-Afrika. Ikke et øyeblikk under den lange reisen klarer jeg å fortrenge ironien som hviler over hele ekspedisjonen — at jeg ikke simpelthen reiser til Spania, finner huset der han bor og ringer på. Men jeg kjenner ham ikke lenger, og gjorde det neppe som barn heller. Hvilke følelser ville et gjensyn nå ha vakt? Jeg tror jeg ville ha sett ham med mitt eget barneblikk, og jeg er redd for hva disse øynene vil se. Jeg må betrakte ham fra avstand, se ham uten at han ser meg. Eller like gjerne, lete etter ham et annet sted, finne ham i en annen tid. Derfor har jeg reist til dette øyriket utenfor Afrikas kyst, så lang er veien min tilbake til far»

Ivo de Figueiredo ble født i 1966 og vokste opp i Bamble i Telemark, og det var dit faren flyttet for å gifte seg med moren til Ivo, Marit. Foreldrene møttes i London der moren var au pair og faren studerte. Faren var av indisk-portugisisk opprinnelse, født på Zanzibar. Forfedrenes land var Goa. Noen år etter at foreldrene ble skilt og faren flyttet fra Norge, mistet han kontakt med faren. En far som gjorde barndommen utrygg:  

«Var friheten for grenseløs? Ingen røtter til å holde ham igjen, ingen bånd som kunne binde de sterke armene hans. Ingen stemme i hjertekammeret som sa at nok var nok. Samtidig, de blå brevene fra familien han hadde forlatt, fra dem som fortsatt levde innesperret, eskene med mat, fotografiene, smalfilmene. For far kan ikke currytrianglets forsendelser bare ha brakt med seg trøst, men også en følelse av maktesløshet. I alle fall minnet de ham igjen og igjen om alt han hadde mistet, om familien han lengtet etter, som han skyldte alt og som nå levde i desperasjon.

Hvorfor han i denne tilstanden av savn og sorg ikke tok bedre vare på den familien han selv hadde skapt, på mor, meg og brødrene mine, er mer enn jeg noensinne kan forstå.

Han hadde fått alt han ønsket seg, livet lå foran ham som en blank, norsk sommerdag.

Likevel var det ikke nok. Vi var ikke nok.»

Faren kom fra en familie der utdanning og oppdrift betydde alt. Det var slik han havnet i London. Men aller mest var årsaken at imperiene falt fra hverandre. Verden var i bevegelse. Faren var den første som forlot storfamilien som dengang bodde i Nairobi. Moren til faren, Hermina, måtte se barna sine, den ene etter den andre, forsvinne ute av livet sitt til andre verdensdeler. Hjemløsheten fulgte henne hele livet.

Ivo de Figueiredo er i tillegg til å være forfatter utdannet historiker. Å få historiske hendelser beskrevet og knyttet til mennesker og deres skjebne slik han gjør i denne boken, gjør at jeg husker de bedre i ettertid. Slike bøker skaper bilder som kalde faktabøker ikke klarer.

Forlaget som har gitt ut boken, Aschehoug, beskriver bokens innhold slik:  

«Hvor begynner fars historie? Hvor begynner min?» Da Ivo de Figueiredo i en alder av 45 år stilte seg disse spørsmålene, åpnet han samtidig døren til en ukjent familiehistorie som spenner over fire kontinenter, fem århundrer og to imperiers vekst og fall. 

Farens familie emigrerte fra den portugisiske kolonien Goa på vestkysten av India til britisk Øst-Afrika. De var indere med europeiske vaner og verdier, koloniherrenes betrodde tjenere. Da koloniveldet brøt sammen, ble de tvunget til å kjempe seg videre vestover. Noen kom seg til USA og England, men én kom bort fra de andre og endte i Bamble, ved kysten av Telemark i Norge.

Dette er fortellingen om en slekt som ble skapt av de europeiske imperiene, og som ble hjemløse i deres fall. Det er historien om en familie som aldri blir ferdig med å miste hverandre, men som alltid klarer å finne hverandre igjen. Aller mest handler det om en sønn som leter etter fars historie, og som ender med å omskrive sin egen. «

Bilde og beskrivelse av forfatteren hentet fra forlaget:

«Ivo de Figueiredo er født i Langesund i 1966. Han er cand.philol. med hovedfag i historie og har publisert en rekke fagartikler om okkupasjonstiden, Nasjonal Samling og det norske rettsoppgjøret. Ivo de Figueiredo har også skrevet bind 6 av Fredrikstad bys historie, "Mot et nytt årtusen" (1999).

Sitt gjennombrudd fikk han i 2002 med biografien "Fri mann. Johan Bernhard Hjort - en dannelseshistorie", som han ble tildelt Brageprisen for. Etter dette gikk de Figueiredo i gang med sin stort anlagte Ibsen-biografi som består av to bind: "Henrik Ibsen. Mennesket" (2006) og "Henrik Ibsen. Masken" (2007).

De Figueiredo er dessuten forfatter av "Slipp meg" (2006) - en prisbelønnet bok om Henrik Ibsen i tekst og bilder, skrevet for ungdom - og "Støv. En bok om Henrik Wergeland", som han har fått Kirke- og kulturdepartementets fagbokpris 2008 for.

I 2010 ga han ut den kritikerroste "Mysteriet Ingeborg Køber", og I 2014 "Ord/kjøtt: Norsk scenedramatikk 1890-2000". Høsten 2016 er han aktuell med slektshistorien "En fremmed ved mitt bord". Boka har fått strålende kritikker, i sin anmeldelse i Klassekampen skriver blant annet Tom Egil Hverven: "Med 'En fremmed ved mitt bord' utvider Ivo de Figueiredo forståelsen av hva sakprosa kan være på norsk. (...) Et av samtidas mest betydelige norske forfatterskap".