Det var
etter å ha lest innlegget Møte
med Ian McEwan på Litteraturhuset 19. august 2015 på Rose-Maries litteratur- og filmblogg at
jeg bestemte meg til å lese en bok av forfatteren. Jeg har lest flere avisartikler
om Ian McEwan, men aldri lest bøker han har skrevet. Bestemte meg for å starte
med hans debutroman Sementhagen utgitt i 1980 som begynner slik:
«Jeg tok ikke livet av faren min,
men jeg fikk det av og til for meg at jeg hadde hjulpet ham et stykke på vei.
Og bortsett fra at hans død inntraff samtidig med et vendepunkt i min egen
kroppslige utvikling, virket den ubetydelig i forhold til det som skjedde
etterpå. Søstrene mine og jeg snakket om ham uken etter han døde, og Sue gråt virkelig
da ambulansekjørerne tullet ham inn i et ildrødt ullteppe og bar ham bort. Han
var en skrøpelig, oppfarende, pirkete mann med gulaktige hender og ansikt. Jeg tar
med denne lille beretningen om hans død bare for å forklare hvordan det gikk
til at søstrene mine og jeg fikk slike mengder med sement til rådighet.»
Av en eller
annen grunn fikk jeg det for meg imens jeg leste at handlingen var lagt til
USA. Selv om jeg er klar over at Ian McEwan er engelsk og jeg hadde lest på
bokomslaget at den er lagt til arbeiderklassens England. Boken er bare på 142
sider, en pocketutgave utgitt på norsk i 2002. Men det er nok, for handlingen
skaper ubehag. Forfatteren er kjent for sin sans for det urovekkende og har
derfor fått tilnavnet «Ian Macabre». Makabert; jeg vet ikke om jeg synes det.
Industrien av spenningsbøker har vel økt grensen for når fiksjon er makaber.
Fortellerstemmen
er Jack på 15 år. En tenåring full av kviser som går over til å bli ekkelt
urenslig. Han bor sammen med familien som er mor, og far, søstrene Julie og
Sue, og lillebroren Tom. De har liten kontakt med omverden med unntak av at
barna går på skolen. Men det er en uskreven regel at de ikke har med seg noen
hjem. Barna har en livsførsel som vekker ubehag å lese om. Hvor familien henter
pengene fra til å dekke levekostnadene fikk jeg ikke med meg. Uansett, penger
til sement har de, selv om foreldrene er uenige i anskaffelsen. Sementen skal
brukes til å lage en sementplatting rundt boligen har faren funnet på. Jack vet
at faren har hjerteproblemer, og lar han ta de tyngste løftene når de bærer den
sekkene med sement ned i kjelleren. Og det er imens faren støper plattingen at
han tar sine siste åndedrag.
«Jeg kom på at far ventet, og
skyndte meg ned. På vei ut sa jeg at mor, Julie og Sue sto og pratet på kjøkkenet,
men de enset ikke meg. Far la forover på bakken med hodet i den våte sementen.
Han holdt sletteplanken i hånden. Jeg gikk langsomt nærmere og visste at jeg
måtte løpe etter hjelp. Jeg kunne ikke røre meg på flere sekunder. Jeg bare sto
og stirret undrende slik jeg hadde gjort det noen få minutter tidligere. En
lett bris viftet med en flik av skjorten hans. Etterpå ble det en masse brak og
røre. En sykebil kom, og mor dro av gårde i den sammen med far som var blitt
lagt på en bare og dekket med et rødt ullteppe. Sue satt i stuen og gråt og
Julie trøstet henne. Radioen durte på kjøkkenet. Jeg gikk ut etter at sykebilen
hadde kjørt bort, for å se på stien vår. Jeg hadde ikke en eneste tanke i hodet
da jeg tok opp planken og møysommelig slettet ut avtrykkene hans i den bløte,
ferske sementen.»
Men situasjonen
forverrer seg når moren blir syk og dør. Av redsel for at de skal bli splittet
av barnevernet, tar de to eldste en avgjørelse: ingen må få vite at moren er
død.
Det er
ingen tvil hvorfor kritikerne liker hans bøker. Det var bare å lese det første
avsnittet – så satte han meg i gang. Uansett hvor ubehagelig det kjentes
innimellom måtte jeg lese den ut. Han neste roman: Hjelp fra fremmede ligger klar til å leses. Så får jeg se hvor
mange det blir.