31. aug. 2015

Ian McEwan: Sementhagen (The Sement Garden)


Det var etter å ha lest innlegget Møte med Ian McEwan på Litteraturhuset 19. august 2015Rose-Maries litteratur- og filmblogg at jeg bestemte meg til å lese en bok av forfatteren. Jeg har lest flere avisartikler om Ian McEwan, men aldri lest bøker han har skrevet. Bestemte meg for å starte med hans debutroman Sementhagen utgitt i 1980 som begynner slik:

«Jeg tok ikke livet av faren min, men jeg fikk det av og til for meg at jeg hadde hjulpet ham et stykke på vei. Og bortsett fra at hans død inntraff samtidig med et vendepunkt i min egen kroppslige utvikling, virket den ubetydelig i forhold til det som skjedde etterpå. Søstrene mine og jeg snakket om ham uken etter han døde, og Sue gråt virkelig da ambulansekjørerne tullet ham inn i et ildrødt ullteppe og bar ham bort. Han var en skrøpelig, oppfarende, pirkete mann med gulaktige hender og ansikt. Jeg tar med denne lille beretningen om hans død bare for å forklare hvordan det gikk til at søstrene mine og jeg fikk slike mengder med sement til rådighet.»

Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg imens jeg leste at handlingen var lagt til USA. Selv om jeg er klar over at Ian McEwan er engelsk og jeg hadde lest på bokomslaget at den er lagt til arbeiderklassens England. Boken er bare på 142 sider, en pocketutgave utgitt på norsk i 2002. Men det er nok, for handlingen skaper ubehag. Forfatteren er kjent for sin sans for det urovekkende og har derfor fått tilnavnet «Ian Macabre». Makabert; jeg vet ikke om jeg synes det. Industrien av spenningsbøker har vel økt grensen for når fiksjon er makaber.

Fortellerstemmen er Jack på 15 år. En tenåring full av kviser som går over til å bli ekkelt urenslig. Han bor sammen med familien som er mor, og far, søstrene Julie og Sue, og lillebroren Tom. De har liten kontakt med omverden med unntak av at barna går på skolen. Men det er en uskreven regel at de ikke har med seg noen hjem. Barna har en livsførsel som vekker ubehag å lese om. Hvor familien henter pengene fra til å dekke levekostnadene fikk jeg ikke med meg. Uansett, penger til sement har de, selv om foreldrene er uenige i anskaffelsen. Sementen skal brukes til å lage en sementplatting rundt boligen har faren funnet på. Jack vet at faren har hjerteproblemer, og lar han ta de tyngste løftene når de bærer den sekkene med sement ned i kjelleren. Og det er imens faren støper plattingen at han tar sine siste åndedrag.

«Jeg kom på at far ventet, og skyndte meg ned. På vei ut sa jeg at mor, Julie og Sue sto og pratet på kjøkkenet, men de enset ikke meg. Far la forover på bakken med hodet i den våte sementen. Han holdt sletteplanken i hånden. Jeg gikk langsomt nærmere og visste at jeg måtte løpe etter hjelp. Jeg kunne ikke røre meg på flere sekunder. Jeg bare sto og stirret undrende slik jeg hadde gjort det noen få minutter tidligere. En lett bris viftet med en flik av skjorten hans. Etterpå ble det en masse brak og røre. En sykebil kom, og mor dro av gårde i den sammen med far som var blitt lagt på en bare og dekket med et rødt ullteppe. Sue satt i stuen og gråt og Julie trøstet henne. Radioen durte på kjøkkenet. Jeg gikk ut etter at sykebilen hadde kjørt bort, for å se på stien vår. Jeg hadde ikke en eneste tanke i hodet da jeg tok opp planken og møysommelig slettet ut avtrykkene hans i den bløte, ferske sementen.»

Men situasjonen forverrer seg når moren blir syk og dør. Av redsel for at de skal bli splittet av barnevernet, tar de to eldste en avgjørelse: ingen må få vite at moren er død.

Det er ingen tvil hvorfor kritikerne liker hans bøker. Det var bare å lese det første avsnittet – så satte han meg i gang. Uansett hvor ubehagelig det kjentes innimellom måtte jeg lese den ut. Han neste roman: Hjelp fra fremmede ligger klar til å leses. Så får jeg se hvor mange det blir. 

29. aug. 2015

Jón Kalman Stefánsson: "Fiskene har ingen føtter" - at hjertet er en følsom muskel – det kjente jeg på da jeg leste denne romanen.






«Jón Kalman Stefánsson er født i 1963 og bor i Mosfellsbær på Island. Han innledet sitt forfatterskap som lyriker i 1988. Siden hans debut har han fått bred oppmerksomhet for sine romaner, og er tre ganger nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Romanen Sommerlys og så kommer natten mottok i 2005 den store islandske litteraturprisen. MedHimmelrike og helvete står Stefánsson foran sitt endelige internasjonale gjennombrudd: Boken har blitt møtt med strålende kritikker i en rekke europeisk land, og høsten 2010 gis den ut også i engelsk oversettelse.»

Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.

Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.

Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert.  Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.

Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. 

Romanen har en hovedperson: Ari. Og en fortellerstemme: Jeg. Om fortellerstemmen er en person som har tilknytning til Ari og eventuell hvilken, det har jeg ikke funnet ut av. Ari får vi vite hvem er. Han er en islending som flyttet fra Keflavik til Danmark for to år siden:

«Ari sa farvel til meg og Island for nesten to år siden med et par tekstmeldinger: Det er ikke alltid så lett å puste i små samfunn, luftmangelen kan være kvelende, jeg stikker før jeg blir kvalt. En utmerket grunn til å reise. Den som vil elske Island, må iblant forsvinne derfra».

Ari forlot ektefelle og tre barn:

«Ari landsforviste seg selv. Eller livet landsforviste ham, det hverdagslige, det uoppgjorte, det han hadde veket unna og ikke tatt fatt i, og også alle de små hendelsene som samler seg opp uten at vi viser dem oppmerksomhet, er altfor opptatte, regner jeg med, for skjødesløse, for feige, kanskje en blanding av alt sammen. Først en arm som et skrik over et kjøkkenbord, noe senere kom tomrommet, det som savnet - blomst og dolk i samme ord - sakte, men sikkert fylte igjen. Men nå er han på vei tilbake, med sitt istykkermoste hjerte, etter to års opphold i Danmark, som man jo strengt tatt ikke riktig kan snakke om som utland.»

Ari er forfatter og har jobbet som forlagsdirektør i Danmark, nå sitter han på flyet hjem til Island:  

«Aris liv var alltid ment å være en reise under fjellene, en reise mot stjerner og modning, men her befinner han seg altså, nærmer seg femti med stormskritt, kjenner religionene, musikken, bøkene, kan regne ut en kules volum, er godt bevandret innen historiefaget og fotballens utvikling, men vet likevel egentlig ingenting; hører ikke hjemme noe sted, er rådvill, som om han har gått seg vill, er tynget av savn etter de voksne barna sine og hun som han hadde bodd sammen med i over tyve år, men har, på tross av savnet, ikke hatt krefter til å kare seg hjem igjen, det virket som om det var noe uforklarlig som holdt ham tilbake og som også ga grobunn til dette heftige savnet hans. Holdt ham tilbake - helt til han fikk en uventet e-post fra faren sin, Jakob. Uventet på grunn av innholdet, men også fordi forholdet deres, som aldri hadde vært nært, hadde vært lik null de siste to årene. E-posten inneholdt to setninger:

«Ja ja, du, da er tiden altså inne, nå drar man snart sitt siste sukk, det er den jævla kreften. Men du får forberede deg på en pakke.:-)»

I pakken som Ari mottok er det bl a et bilde av faren og moren,  moren som døde og forvandlet seg til fravær, et svart hull, et sår som det aldri ble snakket om, aldri pleiet: «og som med tiden ble en uhelbredelig innvortes sykdom.».



«Foreldrene hans sitter tett sammen. Han holder rundt henne, hun lener seg mot ham, begge to smiler og ser rett inn i kameraet. Av en eller annen grunn har Ari aldri sett bildet før, eller kanskje aldri fått lov til å se det, og bildet overrasket ham. Men likevel var det ingen gledelig forundring, lignet mye mer på et slag, et sjokk. Han bare stirret på bildet, på dette forsvunne øyeblikket i fortiden. Nummen. Og følte seg dårlig; uten å vite hvorfor. Men til slutt gikk det opp for ham: De så nemlig lykkelige ut. Han kunne ikke huske noen lykke dem imellom. Det handlet om ham, Ari, og moren hans. De to, deretter faren hans, Jakob. Slik fortonet det seg i minnet. Og faren hans, hadde han virkelig vært så ung en gang, så smilende, så inderlig?

Et annet spørsmål: Hvorfor sender han dette bildet til Ari akkurat nå, og dessuten forbinder det med en sannsynlig død? Tredje spørsmål: Hvorfor får Ari se dette bildet først nå, fireogførti år etter at hun døde?"

Jeg som leser veves inn i historien til Ari fra han om tolvåring sammen med faren og stemoren som flyttet til Keflavik. Om utviklingen av Keflavik fra det var et samfunn styrt av fiskeri og den amerikanske Basen. Til at amerikanerne er reist og fiskekvotene er solgt. I tillegg fortelles en historie om Aris farfar Oddvar og farmor Margrét i Nordfjördur. Den islandske naturen er til stede i romanen. Ikke postkort-naturen. Men naturen slik den har styrt menneskenes liv. 

Det er ikke noe ekstraordinært med historien som fortelles, men måten den fortelles på. Det er som et klokt menneske forteller meg historien og har tenkt grundig gjennom hva det er å være menneske. Som f eks dette om et eldre ektepar i Nordfjördur langt tilbake i tiden:

«De skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker, og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om å være lykkelig på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskenes storhet?»  

"Lettglemte mennesker" – det er vel det motsatte av det mennesker i samfunnet i 2015 ønsker å være. 

Gjenkjennelse - tanker jeg ofte har i den mørketiden: 

«Så kommer januarnatten, som kan være så dyp og tung at den som våkner opp midt inne i den og ser ut, blir overbevist om at solen aldri noen gang mer kommer til å greie å heve seg opp i denne verden av mørke og stjerner.»

Det er så mye fint jeg fant i denne boken som kan siteres. Jeg velger å avslutte med et sitat om omfavnelse: 

«Omfavnelse kan være språkets vakreste ord. Å bruke begge armer til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel. «


22. aug. 2015

Peter L. Bergen: Menneskejakten - ti års søken etter Osama bin Laden (Manhunt: From 9/11 to Abottahad - The Ten Year)



Peter Bergen (f. 1962) gjennomførte i 1997 det første vestlige TV-intervjuet med Osama bin Laden, der han erklærte krig mot vår kultur. Bergen er i dag tilknyttet CNN og New America Foundation, samt en rekke amerikanske universiteter. Han har tidligere gitt ut Osama bin Laden-biografien Hellig krig (2002).


Den 1. januar 2013 skrev jeg et blogginnlegg etter å ha hørt om boken Menneskejakten utgitt i 2012 og på norsk samme år. Først i sommer har jeg kjøpt den og nå er den lest. Boken var som forventet interessant. Ikke like spennende hele tiden – noen ganger ble det for mange navn å forholde seg til. Men jeg forstår hvorfor – forfatteren vil dokumentere innholdet på best mulig måte. Jeg kunne kjenne spenningen planleggerne må ha hatt jf at man langt fra var sikker på at bin Laden befant seg i komplekset da beslutningen endelig ble tatt.



Forlaget beskriver boken slik:

«For snart ett år siden endte den største menneskejakten i moderne historie. Barack Obama kunne gå på talerstolen i Det hvite hus og kunngjøre at Osama bin Laden var tatt av dage.

Samtidig, i en leilighet i Washington satt CNN-journalisten Peter Bergen og visste at han hadde en bok han måtte skrive. I 1997 var han den første og eneste vestlige journalisten som fikk intervjue bin Laden i hulekomplekset i Torabora-fjellene. Etter at flyene traff tvillingtårnene den 11.september hadde han tenkt at det bare var et spørsmål om tid. Før eller siden måtte jakten avsluttes, og da skulle hele historien fortelles.

I «Menneskejakten» går han grundig til verks. Boken gir et unikt innblikk i bevegelsene til dette århundrets mest ettersøkte mann, men går også dypt inn i kulissene på den andre siden av terrorkrigen. Bergen tilbyr den mest komplette gjennomgangen av den ti år lange jakten som førte amerikanske spesialstyrker frem til det anonyme huset på den pakistanske landsbygda. Resultatet er blitt en triller av en dokumentarbok.»

Jeg husker ennå den 11.september 2011 som det var i går.  At noen kan hate så sterkt at de setter i scene og gjennomfører det makabre angrepet, var uvirkelig den gang. Uvirkelig er det fortsatt. I tillegg den skremmende tanken: hva er dette begynnelsen på? Allikevel klarer jeg ikke like godt å huske nyheten om at djevelen bak angrepet, Osama bin Laden, var drept den 1. mai 2011. Det burde jo vært grunnlag for en stor fest.

Fra første kapittel «Om boken»:

«Jeg møtte Osama bin Laden første gang midt på natten i en jordhule i fjellene i det østlige Afghanistan i mars 1997. Jeg var der for å produsere det første TV-intervjuet  med ham på CNN . Som person var ikke bin Laden den bombastiske revolusjonære mannen jeg hadde ventet å møte. Han fremsto snarere som en lavmælt prest. Men selv om hans fremtoning var mild, uttrykte han et rått hat mot USA. Bin lanen overrasket oss ved å erklære krig mot USA på kamera for første gang overfor et vestlig publikum. Denne advarsel ble selvsagt ikke lagt merke til i tilstrekkelig grad, og fire år senere kom angrepene 11. september.»

Bergen fikk også komme til boligkomplekset der terroristen ble drept i 2011;

«Etter at bin Laden var drept, reiste jeg til Pakistan tre ganger. Under den siste reisen fikk jeg avlegge et grundig besøk i bin Ladens boligkompleks i Abbottabad, der han tilbrakte sine siste år. Jeg var den første utenforstående som fikk adgang av det pakistanske militæret, som kontrollerte all tilgang til stedet. Og to uker etter besøket mitt - i slutten av februar i 2012 - ble hele komplekset jevnet med jorden.

Besøket ga meg en mye bedre forståelse av hvordan al-Qaida-lederen, familien hans og tilhengerne kunne bo der uten å bli oppdaget, og av hvordan det amerikanske marinekorpsets SEAL-gruppe kunne angripe og drepe bin Laden. Jeg sto i rommet der bin Laden hadde bodd i nesten seks år av sitt liv, og der han til slutt døde. Jeg snakket også med et stort antall pakistanske sikkerhetsfolk og militære ledere som etterforsket SEAL-raidet, og som avhørte bin Ladens koner og barn, som hadde bodd i komplekset.»

Det første kapitlet i boken avsluttes med:

«Da jeg møtte bin Laden i 1997, var det utenfor den afghanske byen Jalalabad, i nærheten av Tora Bora-fjellene. Det var i dette området han fire år senere, bare måneder etter 11. september, iscenesatte et av historiens største forsvinningsnumre, som gjorde ham til gjenstand for den mest intense og dyre menneskejakten i historien. Et tiår senere - natten uten måne den 1. mai 2011 - da bin Ladens dager var talte, kunne SEAL-personellet, idet helikoptrene lettet fra Jalalabad lufthavn, se gjennom nattbrillenes grønne glød de samme Tora Bora-fjellene bare 5 mil lenger sør, der de løfter seg 2700 meter over havet. Endelig hadde den amerikanske spesialstyrken bin Laden i sikte. Denne gangen, sverget de, skulle ikke bin Laden unnslippe Amerikas klør.»

Fra kapitlet «Et komfortabelt skjulested»:

«Nå levde bin Laden i Abbottabad - i et fengsel han selv hadde bygget. Men dette livet hadde også sine fordeler. For det første befant han seg langt unna de amerikanske droneangrepene som jevnt og trutt drepte mange av hans mest erfarne støttespillere - kremen av al-Qaida - i Pakistans stammeområder bare 300 kilometer unna i vest. Og han holdt slett ikke til i en fuktig hule, slik mange av de «vantro» forestilte seg. Han led heller ikke av noen svekkende nyresykdom, slik det ofte ble hevdet i Vesten. I virkeligheten var han i god form, med grånende hår og et lavere livstempo etter hvert som han nærmet seg midten av 50-årene. For et engasjert familieoverhode var det viktigst at han var omgitt av tre av konene sine og et titall barn og barnebarn...

...I Abbottabad var bin Laden tvunget til å holde seg innendørs, og det ble selvsagt mye tid å slå i hjel. Han fulgte med stor sikkerhet sin religiøse praksis fra ungdommen, ved å stå opp for daggry og be syv ganger om dagen - to ganger mer enn det tradisjonell islam krever. Avhengig som han var av å følge med på nyhetene, så han på Al Jazeera tv og lyttet til BBC radio. I det nakne rommet i første etasje satt han inntullet i et teppe mot vinterkulden og så på gamle videoer av seg selv på et dårlig tv-apparat. Han fulgte også med på pressekonferansene til den forhatte amerikanske presidenten Barack Obama som lederne i al-Qaida avskydde like sterkt som forgjengeren George W. Bush. Bin Ladens nestleder, Ayman al-Zawarhiri, uttalte offentlig at Obama var en «husneger», altså at presidenten var slave som fikk bedre behandling av sine hvite herrer enn slavene, som måtte arbeide på markene.»

Men de fikk heldigvis likvidert Osama bin Laden  og det er det boken handler om - veien til likvidering av monsteret. De siste ordene han antas å ha sagt var til den yngste konen Amal: «Ikke slå på lyset». Konen han bodde sammen med i en av etasjene som bare var 17 år da hun ble gift med han – bin laden var 43 år. Som var sammen med han da han døde av to skudd i brystet og et i den ene øyet.

Osama bin Laden er heldigvis borte for alltid og fikk ingen grav som tilhengerne kan valfarte til – det eneste positive han gjorde for jordkloden var å bli mat til fiskene:


«Et tilt-rotor-fly av typen V-22 Osprey transporterte bin Ladens kropp fra Bagram-basen i Sentral-Afghanistan til skipet USS Carl Vinson, som lå utenfor kysten av Pakistan. Da liket var om bord, ble prosedyrene for en muslimsk begravelse fulgt. Under en seremoni som tok en knapp time, ble bin Ladens kropp vasket og svøpt i et hvitt klede. Deretter ble bin Laden plassert i en sekk med vekter. En offiser leste noen religiøse ord, som ble oversatt til arabisk. Så ble bin Ladens legeme lagt på et brett, som deretter tippet kroppen i havet. Den 2. mai klokken 11.00 - klokken 02.00 i Washington - ble bin Laden stedt til hvile i en umerket grav i det veldige Arabiske hav. Bare en liten gruppe mennesker på broen av det store amerikanske krigsskipet var vitne til det. Al-Qaidas leder ble 54 år gammel.»

Det blir vel en stund til norske myndigheter klarer å kvitte seg med sin "husterrorist" - Mulla Krekar - de jobber ikke på høygir akkurat for å bli kvitt han. Her har jeg satt samme to bilder som viser at Krekar kan ha latt seg inspirere av den amerikanske familiehelten David Crockett vaskebjørnslue slik folkehelten blir fremstilt i filmer: 

16. aug. 2015

Halldór Laxness: Sin egen herre



Jeg vet ikke hvem jeg synes er mest ufyselig av Francis Underwood i dramaserien House of Cards eller hovedpersonen Bjartur i romanen Sin egen herre av den islandske forfatteren Halldór Laxness (1902-1998).

House of Cards; jeg er kommet til sesong 3 på Netflix.  Sammenligningen mellom Francis Underwood og Bjartur er at begge har satt seg et mål. Dette målet er de villig til å gå over lik for å nå, og de gjør det. De ser seg ikke tilbake og de feller ingen tårer. Bjarturs mål er å bli sin egen herre. Han skal bli sauebonde. 

Romanen Sin egen herre leste jeg ferdig på fredag. En bok på 600 sider utgitt i 1934/35. Den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2004 og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg ble inspirert til å lese den av boken jeg skrev om i innlegget:

Halldór Laxness fikk nobelprisen i litteratur i 1955. Renberg mener at Sin egen herre er Nordens beste roman. Det har jeg ikke grunnlag for å si noe om, men boken var vel verdt å lese.

Jeg forstår av etterordet at handlingen i romanen til Laxness starter helt i slutten av 1800-tallet. Vi befinner oss på Island. Bjartur har i atten år arbeidet hos sognefogden, kona hans og sønnen. Som han forakter. Ikke uforståelig at han ønsker å komme bort fra slaveriet og forholdene som beskrives.  Men hvorfor lar han etterhvert sin egen familie bli slaver for han. Kostholdet han beskriver hos sognefogden for de som jobber for han, er ikke særlig bedre for familien på Sumarhus.

Bjartur ser ut over området han har fått kjøpt av sognefogden, der han skal bli sin egen herre som sauebonde:

«På sørsiden av haugen er står to sauer fra Utiraudsmyri og gnager i seg de grønne gresspirene på marken, og selv om det er hans husbonds sauer skremmer han dem bort, jager dem for første gang vekk fra sin egen mark: Dette er min jord.»

Gården han har kjøpt, Veturhus, har et dårlig rykte og det er knyttet mye overtro til området. Et sagn forteller at her bodde Gunvor og ektefellen. Det gikk ikke bra med dem, og en del av ungeflokken som kom til, drepte de. Enten ved å legge de under en steinhelle oppe i fjellet, og fortsatt kan man under snøsmeltingen høre jamringen til barna. Eller, de ble bundet til steiner og senket i vannet, og gråten deres kan fortsatt høres i lyset fra månen midtvinters, særlig ved frost og uvær. Sagnet forteller at Gunvor ble mer og mer tørst på menneskeblod, og drakk blod av barna som vokste opp ved at hun årelatte dem. Og hun dyrket djevelen Kolumkilli. Ektefellen forlot gården for å fortelle bygdefolket hva Gunvor drev på med, men hun fikk tak i ham. Hun steinet han til døde og lemlestet liket som hun tok deler av ned til gården for å ofre til Kolumkilli. Til slutt forteller sagnet at Gunvor ble henrettet for sine gjerninger, det forannevnte og mer til, og den parterte kroppen ble lagt opp i fjellet og er kalt Gunvordyssen. De reisende må kaste stein på dyssen når de drar forbi den første gang, hvis det ikke skal skje ulykker.

«Et nytt slektsledd glemmer de spøkelsene som kan ha pint og plaget det forrige.

Hvor ofte er ikke garden Albogastadir der oppe på heiene blitt brutt ned av spøkelser? Og reist på ny, på tross av spøkelser? I århundrer etter århundrer kommer småbonden nedenifra bygda for å friste lykken på denne vesle haugen mellom tjernet og den lille kløften i fjellet, fast bestemt på å trosse de makter som har lagt sin forbannelse over jorden, og som krever dens marg og blod. Atter og atter oppløfter småbonden sitt kvad, uten respekt for de krefter som har forgangsrett til hans lemmer og skjebne til siste åndedrag. Tidenes historie her i dalen er historien om den selvstendige mannen som med tomme hender går løs på spøkelser med stadig nye navn. Iblant er spøkelset en eller annen halvguddommelig fanden som legger sin forbannelse over jorden hans. Iblant ikler det seg hekseham og knekker beina hans. Iblant skremmer det i spøkelsesham vettet av folket hans. Iblant bryter det i udyrsham ned gården hans. Og likevel er det alltid det samme spøkelset, som piner og plager den samme mannen, i århundre etter århundre.

- Nei, sier han trassig.

Det er mannen som går i retning av Albogastadir på Heiene et og et halvt århundre etter at garden sist ble brutt ned. Og i det samme han går forbi Gunnvors dysse oppe på fjellryggen spytter han ut i sinne: Du får fanden meg ingen stein av meg, ditt utyske - og nekter å gi henne en stein.

Bevegelsene hans motsvarer blåsten og ganglaget motsvarer landet, som er ujevnt under føttene hans, en gul bikkje følger ham, en arbeidsmannsbikkje med smal snute og yrende av lus, for den kaster seg stadig ned og biter seg iherdig, velter seg mellom tuene med denne særegne og urolige ulingen som kjennetegner lusete hunder. Og dette er ei bikkje som er sulten på vitaminer, for den spiser gress. Det er også tydelig at den har mark. Og mannen vender ansiktet mot den friske korsmessevinden.

Solen skinner på tidligere tiders kneisende hestemanker og i vinden høres slagene fra for lengst forstummede hover, det er svunne tiders hester på ridestiene ved elvebredden, i århundre etter århundre, i mannsalder etter mannsalder, og ennå brukes veien - han kommer etter med bikkja si, modig er han, den nyeste jordeieren, den islandske landnamsmannen i trettiende generasjon; han stopper opp på århundrenes vei, lar blikket gli over dalen sin i korsmessens solskinn.

Da kommer bikkja, og hopper opp på ham. Den stikker den smale snuten sin inn i den harde neven hans, lar den hvile der et øyeblikk, fortsetter å logre med halen og dirrer over hele kroppen, og mannen ser et øyeblikk filosofisk på dyret. Overfor hundens underkastelse gripes han av gleden ved å føle sin egen makt, og et øyeblikk er han en del av menneskenaturens høyeste drøm, som en hærfører som inspiserer troppene og vet at han kan kommandere dem, og så går det en liten stund og bikkja har satt seg ned foran ham på det visne gresset ved elvebredden, den ser spørrende opp på ham, og han svarer: Ja, det mannen søker, finner han – hos hunden.»

Gården som har i senere tider vært under Utiraudsmyri navnet Veturhus, først som fjøs og siden som sauekve. Her er det Bjartur lar bygge en «gård» som han kaller Sumarhus:

«Store steiner ble fraktet, firkantede stykker med gressvor stukket opp, torv skåret, treverk hentet, vegger lødd opp, bjelkeverk snekret, taksperrer reist, treplanker tilpasset det klinkbygde taket, taket tekket med gress, en komfyr murt opp, en pipe satt på taket – og der står gården som en del av naturen.»

Han flytter inn med Rosa. Som også har arbeidet på gården til sognefogden og som er gravid – faren er sønnen til sognefogden. Dette kjenner Bjartur til og er underforstått er en del av avtalen om kjøpet av utmarksgården. Rosa som skal ende sitt liv så tragisk etter å ha født en datter. Men flere barn skal komme - med en ny kvinne som også sognefogden skaffer til Bjarnur. Der skal de leve i den ytterste fattigdom. 

Maten er saltet fisk og grøt. Barna jobber seksten timer om sommeren for å berge høy til sauene – i dårlige år dør sauene av sult og orm. Men sauene har første prioritet for Bjartur. Kona ligger til sengs det meste av året etter barnefødsler der de nyfødte dør og bringes til bygda i små kister. At kostholdet er elendig, filler til klær og sengklærne fulle av lus bekymrer ikke Bjartur. Han klarer seg jo med dette. En ku som bygdefolket gir dem som gave og som bringer glede inn i familien fordi det forbedrer kostholdet, blir et hatobjekt for Bjartur. Kjøtt er sjelden vare i kosten, kun til jul.

Imens jeg leste kom jeg til å tenke på faktaboken om Lady Arbuthnott, og det ensidige kostholdet til bygdas innbyggere. Det samme er det på Sumarhus. Det jaktes ikke på fugl og de spiser ikke ferskvannsfisk.  All mat kokes – steking av mat er ukjent. De sanker ikke bær. Alle energi skal gå til saueholdet. Det dårlige kostholdet gjør at menneskene går rundt mer eller mindre halvdøde. Med klær som bare er filler er de inne mesteparten av vinteren. De som ikke tar et tak med dyra sitter inne og strikker ullundertøy. I røyken av ved de brenner som ikke er tørket. Romantiseringen av småbonden, som kona til sognefogden utbasunerer, gjør meg uvel. Fint å ha spøkelser å skylde på når ting går til - ja helvete. 

Sin egen herre er Bjartur blitt på bekostning av familien han skaffer seg. Kvinnene og barna han blir herre over. Får all makt over. I første etasje bor dyrene. I andre etasjen bor familien. Med en stige fra fjøset. Stanken fra dyrene, lusene i sengene der de ligger tett i tett, maten om man kan kalle det for mat. Klærne som bare er filler. Sykdommen, døden. Regnfulle somre og kalde vintre. Selv har Bjartur jernhelse. At andre kan ha behov for kjøttmat og melk forstår han ikke. Det er redselsfullt å lese om. Idyllisk naturbeskrivelser blir etterhvert bare kulisser uten verdi. Akkurat som de positive egenskapene til Bjartur.

Mange har tolket denne boken. Også politisk. Det skal ikke jeg innlate meg på. Men en ting er sikkert: jeg måtte lese den ferdig. Håpet er at menneskene Bjartur har i sin makt skal få det bedre. Bjartur ga jeg opp å håpe skulle endre strategi da han finner et lik i steinura...for meg ble han en ekstremist. 

Boken inneholder mer enn fortellingen om familien. Men jeg velger å skrive om forholdene rundt familien til Bjartur i dette innlegget. 

10. aug. 2015

P.G. Wodehouse: Utmerket Jeeves (Very Good Jeeves)



Pelham Grenville (P.G.) Wodehouse (1881-1975) var en engelsk forfatter, dramatiker, tekstforfatter og skribent som er mest kjent for de humoristiske bøkene om overklasseynglingen Wooster og hans tjener Jeeves. Som også er filmatisert (Jeeves and Wooster) med Stephen Fry (Jeeves) og Hugh Laurie (Wooster).


Det er første gang jeg leser en bok av P.G Wodehouse og jeg ble inspirert av boken:

Boken jeg har lest er Utmerket Jeeves – en nyutgivelse på norsk fra 1981 i anledning av at forfatteren ble 100 år – en bok jeg har lånt av biblioteket som inneholder tre bøker av forfatteren.



Planen er at jeg skal lese de to andre også. Boken er på tilsammen 600 sider og Utmerket Jeeves er på 210 sider fordelt på mange historier. Jeg vurderer også å kjøpe TV-serien på DVD. Det som er synd, er at den ikke finnes med norske undertekster!!!

Historiene er variasjoner rundt samme tema, og tema er bare tull og tøys, pølsevev og snikksnakk. Men kjempegøy – jeg finner ikke et fnugg av alvor i historiene. Det er språket som skaper historiene – beskrivelsene av hendelsene, karakterene og miljøet, men ikke minst dialogene. Ragnar Hovland skrev noe om at dette er noe man kan lese i jula. Ja, hvorfor ikke. Nordmenn synes det er gøy med julehefter og i juleheftene er det bare tull og tøys.

Serien er nok gått av moten. I dag som det er så mye man kan beskjeftige seg med. Uansett; kanskje flere bør få øynene opp for denne morsomme serien som har forlystet så mange lesere. Jeg forstår hvorfor serien var så populær da den ble utgitt. Utmerket Jeeves (Very good Jeeves) ble utgitt i 1930. Hans lesere som gikk og gledet og håpet på at det skulle komme flere bøker... 

Bertie Wooster gir ikke inntrykk i å ha en jobb og lever antakeligvis av arv. Jeeves er den intelligente som flere enn Wooster setter sin lit til I denne boken er det ikke snakk om at Wooster har foreldre eller søsken, men det er andre slektninger som er innblandet i farsene. Bl a to tanter som har overtaket på han.

Det er flokene han kommer opp i som skapet humoren. Den første historien: Jeeves og den søte juletid, begynner slik:

«Brevet kom den sekstende om morgenen. Jeg holdt i øyeblikket på med å skyve litt frokost inn i Wooster-ansiktet, og da jeg hadde styrket organismen passelig med kaffe og røket sild, besluttet jeg å la Jeeves få vite de verste så fort som mulig. Som Shakespeare sier: hva du gjør det får du jaggu se i få gjort! Fyren ville bli skuffet, naturligvis; sannsynligvis sorgfull også, - men, faen spare, et stenk av skuffelse hist og her gjør bare godt. Får mennesket til å forstå at livet er en kamp og sånn. Ingen spøk, mener jeg.
«Å, Jeeves,» sa jeg.
«Sir?»
«Vi har her en meddelelse fra lady Wickham. Hun har invitert meg til Skelding i julen. Så får De se å få" skrapt sammen det nødvendigste. Vi begir oss dit den 23de. Masser av hvite slips, Jeeves, og så en og annen tykk og koselig gammel trøye til å fordrive hverdagene i. Vi kommer nok til å bli der en god stund, tenker jeg.»
Der ble en pause. Jeg følte at han sendte meg et frossent blikk, men jeg dukket ned i marmeladen og nektet å se på ham.
«Men så vidt jeg forsto Dem, sir, hadde De tenkt å reise til Monte Carlo like over jul?»
«Jeg vet det. Men det blir der altså ikke noe av. Planene er forandret.»
«Javel, sir.»
På dette punkt ringte telefonen meget beleilig og tilintetgjorde det som truet med å bli et utekkelig øyeblikk. Jeeves tok røret. « J a . . . . Ja, f r u e . . . . Javel frue . . . . Her kommer mr. Wooster.» Han rakte meg djevelskapet. «Mrs. Spencer  Gregson, sir.»

Mrs. Spencer Gregson er tante Agatha som gir han instrukser om at Wooster må oppføre seg ordentlig. For det er ikke hvem som helst som skal til Skelding, men selveste Sir Roderick Glossop. Som inntil videre har godtatt å betrakte Woodster som ikke helt utilregnelig, men et grensetilfelle:

«De får stoppe meg hvis jeg har fortalt Dem dette før, men for det tilfelle at De ikke skulle vite det, må jeg i korte trekk redegjøre for Glossopsaken. Fyren var en nifs gammel ugle med måne og overnaturlige øyenbryn, og av profesjon var han en av disse doktorene som er ansatt for å sørge for at folk som er gærne aldri blir riktige igjen. Jeg skjønner ikke egentlig selv hvordan det gikk for seg, men faktum er at jeg kom i skade for å bli forlovet med fyrens datter, Honoria, en temmelig umenneskelig fremtoning som leste Nietzsche og hadde en latter som minte om brenningens ville slag mot en værhard kyst. De hele gikk i vasken takket være visse inntr. omst. som overbeviste den gamle gauken om at alle skruene mine skranglet løse og ledige rundt oppe i loftsetasjen. Siden da har han alltid pleid å bruke meg som eksempel når han holder forelesning.
Det slo meg at selv i den søte juletid, da der hersker fred på jorden, ville et gjensyn med denne fyren bli av nokså tvilsom karakter. Hvis jeg ikke hadde hatt både en og to grunner til at jeg gjerne ville reise til Skelding – så hadde jeg nok trukket meg i siste liten»

En av grunnene til at han vil til Skelding er at en annen Glossop skal dit: Tuppy en nevø av den nifse gamle uglen. Wooster planlegger hevn over Tuppy etter at Tuppy gjorde han et pek slik at Wooster falt ned i et svømmebasseng med smokingen på. I tillegg er Roberta Wickham der, en kvinne Wooster er forelsket i. En kvinne Jeeves ikke helt finner passende hva angår ekteskap fordi hun mangler alvor. Jeeves mener hun er overfladisk og frivol, og det krever en ektemann med dominerende personlighet og betydelig karakterstyrke...Noe Wooster sier til Jeeves er et forbannet pølsevev...

Reise til Skelding gjør de, og etter råd fra Roberta er planen at Wooster skal gå på soverommet til Tuppy og punktere varmeflasken imens Tussy sover. Men den som har byttet soverom med Tuppy er Roderick... og det blir forviklinger. Men som alltid klarer Jeeves å ordne opp i flokene.


Dette er en variant av historiene, og det er dialogene mellom disse karakterene som jeg finner mest humor i. Ikke alle historiene var like morsomme. Men boken er lettlest og underholdende. Gleder meg til å lese resten av boken og så får jeg tenke litt mer over om jeg kjøper TV-serien. 

9. aug. 2015

Biografi: Enkekeiserinnen - Cixi - konkubinen som brakte Kina inn i den moderne tid av Jung Chang


Om boken til Jung Chang: Enkekeiserinnen Cixi – konkubinen som brakte Kina inn i den moderne tid skriver anmelder her i Aftenposten bl a:

«Mens Mao med rette ble skildret som den despot han var, sitter man etter lesning av Enkekeiserinnen igjen med det inntrykk at forfatteren forelsket seg i Cixi.»

Jeg har ikke lest boken Mao og boken Ville svaner av Jung Chang.  Det ønsker jeg å gjøre. Men jeg fikk ikke inntrykk av at Jung Chang hadde forelsket seg i Cixi ved å lese boken, men at hun ved å skrive denne boken vil gi henne en annen rettferdighet enn Cixi har blitt gitt tidligere, som det bl a framgår av slutten av etterordet:

«De siste hundre årene har vært ytterst urettferdige mot Cixi, som er blitt kalt enten tyrannisk og ond eller håpløst udugelig — eller begge deler. Lite av det hun utrettet, er blitt anerkjent, og når det blir anerkjent, gis æren alltid til de mennene som tjente under henne. Dette skyldes i stor grad et grunnleggende handikapp: at hun var kvinne og bare kunne styre i sine sønners navn, slik at hennes egentlige rolle har vært lite kjent. I fravær av presis kunnskap har ryktene florert, og løgner er blitt diktet opp og trodd på. Pearl S. Buck observerte at de som hatet henne, var bare «mer taleføre enn de som elsket henne».

De politiske kreftene som har dominert Kina siden kort etter hennes død, har også med overlegg hånet henne og slått en strek over det hun oppnådde — for å kunne hevde at de selv reddet landet fra det rotet hun etterlot seg.

Når det gjelder banebrytende resultater, politisk rettskaffenhet og personlig mot, satte enkekeiserinne Cixi en standard som nesten ingen senere har nådd opp til. Hun hentet inn moderniteten til erstatning for forfallet, fattigdommen, råskapen og eneveldet, og hun innførte en til da ukjent humanitet, åpenhet og frihet. Og hun hadde samvittighet. Ser man tilbake på de mange grufulle tiårene etter Cixis bortgang, kan man ikke annet enn beundre denne usedvanlige statskvinnen enda hun langt fra var feilfri.»

For feilfri var Cixi ikke, og slik blir hun heller ikke fremstilt. Boken beskriver bl a grusomme drap hun bestemte, drap som både var innenfor gjeldende system og drap som overhodet ikke kan forklares. Selv om hun viste evne til å tilgi andres feiltrinn var hun hevngjerrig, og for å si det sånn: Jeg ville verken vært venn eller fiende av henne. Selv om vestlige kvinner som ble nærmere kjent med henne ga henne positiv omtale. Vestlige menn kunne hun ikke forholde seg til, i møte med dem måtte hun inntil den siste tiden sitte bak et skjermbrett. Men at hun fikk Kina ut av middelalderen på veldig mange områder bør komme henne til del, ikke bare at det var hun som like før sin død avskaffet fotbindingen, som jeg ser at Dagbladet her i sin anmeldelse kun nevner til fordel for Cixi, men tar med mange av de negative tingene hun gjorde. Jeg synes ikke det yter boken eller historien rettferdighet. Med tanke på at kvinner ikke hadde egenverdi i Kina på den tiden Cixi regjerte, er det hun fikk utrettet enormt. 

Kina var på nivå med middelalderen sammenlignet med andre land og Cixi moderniserte områder som utdanning, industri, samferdsel, og forsvaret. Det var de siste årene hun levde der hun var enehersker at de største forandringene skjedde, der hun også moderniserte rettsvesenet. Hun sørget for utsendinger til vesten som kunne rapportere tilbake om hvordan samfunnsforholdene var der og som ble grunnlag for endringer i Kina. Men selv kunne hun som kvinne ikke reise og observere ved selvsyn.

Cixi ble født i 1835 og døde i 1908. Hun var mandsjuer, dvs hun var en del av folkegruppen som styrte Kina på denne tiden; Quing-dynastiet. Flertallsgruppen i Kina var han-kineserne og det var de som praktiserte fotbinding, ikke mandsjuene. En tradisjon han-kineserne hatet og som ble innført to år etter at mandsjuene kom til makten var hårpisken: For å vise at mannlige han-kinesere underkastet seg den nye keisermakten måtte de barbere den fremste delen av hodet og kjemme resten av håret i en lang pisk. Dette var noe Cixi ikke fjernet under den tiden hun hadde innflytelse i Kina.

Cixis familie hadde vært i offentlig tjeneste i generasjoner. Jeg leser at anmeldere skriver at hun var analfabet. I boken står det at hun fikk utdannelse, men:

«Utdannelsen hennes omfattet ikke det mandsjuriske språket, som hun hverken kunne snakke eller skrive. (Da hun ble Kinas herskerinne, måtte hun be om at rapporter skrevet på mandsjurisk ble oversatt til kinesisk før de ble forelagt henne.) Etter å ha vært utsatt for kinesisk kulturpåvirkning i 200 år var det få mandsjuriere som snakket sitt opprinnelige morsmål, enda det var dynastiets offisielle språk og flere keisere hadde gjort en innsats for å bevare det. Cixis kjennskap til skriftlig kinesisk var beskjeden, og hun kan vel sies å ha vært bare halveis lese- og skrivekyndig. Dermed ikke sagt at hun var mindre intelligent. Det kinesiske språket er svært vanskelig å lære. Det er det eneste språksystemet i verden som ikke har et alfabet. Det består av et stort antall kompliserte tegn — ideogrammer — som må pugges og som er helt uten tilknytning til bestemte lyder. På Cixis tid var skrevne tekster helt adskilt fra talespråket, så man kunne ikke bare skrive ned det som ble sagt eller tenkt. For å kunne regnes som utdannet måtte man bruke omtrent ti av sine mest lærevillige år på å tilegne seg de konfusianske klassikerne, som var heller begrenset når det gjaldt emner og inspirasjon. Færre enn en prosent av befolkningen kunne lese og skrive selv det mest elementære.»

Jung Chang skriver at det Cixi manglet i formell utdannelse ble veid opp av hennes intuitive intelligens. Hun beskriver det som skjedde etter den første krigen mot vesten, opiumskrigen, som Kina tapte. En krig som ble utløst ved at Kina ville ha slutt på britenes innførsel av opium. Som i senere kriger som ble utløst av at land i Europa, men også Japan, ville «kappe land» fra Kina, måtte Kina betale erstatning som mer eller mindre ruinerte økonomien i lang tid fremover og skapte et enormt hat mot vestlige land. Fordi oldefaren til Cixi hadde vært formuesforvalter for statskassa og det ved bokettersyn ble oppdaget at det manglet penger, ble alle formuesforvaltere mv pålagt bøter for å rette opp i ubalansen, uansett om de var skyldige eller ikke. Dette ansvaret arvet Cixis bestefar. Når han ikke klarte å betale beløpet ble han fengslet, og ansvaret ble overført til Cixis far. Det var Cixis forslag om hvordan de kunne løse dette som fikk familien ut av krisen. Dette ble en kjent og kjær historie i familien og gjorde til at faren behandlet henne som en sønn. I tillegg måtte hun bidra ved å arbeide. 

I 1852 ble Cixi valgt til keiserlig konkubine og flyttet inn i Den forbudte by i Beijing. Hun hadde ingen påvirkningskraft som keiserens konkubine av lav rang. Keiser Xianfeng hadde ingen sans for Cixi. Det var den modige og vennlige keiserinne Zhen som la inn et godt ord for Cixi og fikk henne oppover i rang. Det var først da Cixi fødte keiseren en sønn i 1856 at livet hennes fikk en annen retning, og hun steg opp til høyeste grad.

«Idyllen» i den forbudte by ble brutt av den fransk-engelske krigen i 1856-60 som hadde sitt utspring i opiumskrigen, og at britene ville ha tilgang til flere kinesiske havner, og at deres utsendinger skulle stasjoneres i Beijing. Dette endte med en krig hvor keiseren måtte flykte og det gamle Sommerpalasset ble brent og plyndret. Keiseren dør. Men før han dør bestemmer han at inntil Cixis sønn kan overta tronen, skal landet ledes av et regentskap av åtte menn i hans innerste krets.

«Dette var de samme mennene som hadde gitt ordre om at Elgins utsendinger skulle tas til fange og mishandles, som hadde resultert i at noen av dem døde en grufull død — som igjen førte til at det gamle sommerpalasset ble brent. Det var de samme mennene som hadde hjulpet Xianfeng å ta alle sine katastrofale beslutninger, som endte med hans egen død. Cixi innså at med disse mennene ved roret ville det ikke bli noen ende på katastrofene som var ødeleggende både for hennes sønn og for landet. Hun bestemte seg for å handle - ved å iverksette et kupp og ta makten fra regentene.»

Slik var det Cixis ble den reelle lederen av Kina, mer eller mindre kontinuerlig fra 1861 frem til sin død i 1908. Et Kina som var på middelaldernivå hva angår de samfunnsmessige forhold og styresett. Hun måtte håndtere motstand mot moderniseringen internt, men ikke minst det store trykket som var fra land som ville ha en del av Kina; og Japan som etterhvert ønsket å overta hele landet. Samtidig som hun forsøkte å få Kina til å nærme seg et vestlig styresett  og levemåte. Hun tok avgjørelser hun angret dypt på, ikke minst det som skjedde etter bokseropprøret. Hele tiden var det en hårfin balanse der hun først og fremst måtte ta hensyn til eget land og folk. Boken er detaljert og gir også et godt bilde om hvordan det var for henne å leve i Den forbudte by i Beijing. Men også samfunnsforholdene; der korrupsjon var utbredt og til og med Cixi lot seg friste ved oppbyggingen av deler av Sommerpalasset. 

Forfatteren av en biografi har aldri tilgang til alle fakta og derfor omfatter slike bøker også forfatterens fortolkninger. Men jeg liker bedre en faktabok der forfatteren er engasjert enn en bok der forfatteren er pinlig objektiv.

Jeg har fått en bedre innsikt i Kinas historie ved å lese historien om Cixi og det som skjedde i hennes levetid. Både denne boken og boken om Mao ble møtt med motforestillinger da de ble utgitt.  At Jung Chang kan ha fortolket/fremstilt fakta slik at Cixi er kommet i et bedre lys enn hun fortjener, får så være.  Hva er bedre enn en bok som skaper debatt. For en forfatter bør det motsatte være trist; en faktabok som denne der forfatteren må ha brukt mye tid på og ingen gidder å kommentere/har innsigelser mot. Det er uansett en godt skrevet, interessant og spennende bok som gir meg lyst til å lese flere bøker forfatteren har skrevet og bøker av andre forfattere om Kinas historie.

Jeg lånte eksemplaret jeg har lest av biblioteket. Boken er på 425 sider eksklusive register mv.

Her er link til Gyldendal forlag som ga ut boken på norsk i 2013, samme år som den ble lansert, der de beskriver bokens innhold og de beskriver forfatteren slik:

«Forfatteren av Ville Svaner og Mao er endelig tilbake – med sin lenge etterlengtede keiserinnebiografi

Jung Chang er født i Sichuan-provinsen. Som fjortenåring var hun en kort periode i den røde armé, og arbeidet siden som bonde, stålarbeider og elektriker før hun begynte å studere engelsk og senere ble foreleser på Sichuan Universitetet. I 1978 dro hun til England og fikk stipend ved York Universitet der hun fullførte doktorgraden 1982 som første kineser. Jung Chang bor i London med sin mann Jon Halliday.»


Bildet av forfatteren er tatt av Jon Halliday – kilde er Gyldendal. 


5. aug. 2015

Barnebok: Stuart mus ( Stuart Little) av E.B. White


En tanke slo meg når jeg leste denne barneboken: når sluttet jeg å lese og like bøker som hadde litt fantasi i seg? Når sluttet jeg å undre meg over og stille meg spørsmålet; tenk om det jeg leser nå er mulig?  Slik jeg f eks gjorde da jeg leste om Pippi av Astrid Lindgren og Teskjekjerringa av Alf Prøysen. Hva med TV-serien om trollmannen Lurifaks eller Catweazle som han het på engelsk; som jeg ble veldig fasinert av: er det mulig å flytte seg i tid slik han gjorde? I dag synes jeg det skriver og gis ut for mange bøker av det sosialrealistiske slaget for barn; med mye alvor i seg.  

En annen ting jeg tenkte på; kan boken til E. B. Whites Stuart Mus ha inspirert Alf Prøysen. Som Astrid Lindgren fortalte at hun ble inspirert av en annen barnebok til å skape Pippi. Jeg vet ihvertfall at boken har inspirert forfatteren Ragnar Hovland i hans barnebøker. Men først og fremst er dette en bok som har fulgt han fra han var barn; og det kan du lese om her; essayet som inspirerte meg til å lese den. Som også er å finne i boken jeg skrev om i innlegget:


Jeg hørte aldri om denne boken da jeg var barn. Dessverre. At det er laget film om Stuart Mus vet jeg, men ikke at den ble laget med grunnlag i en bok. Boken i norsk oversettelse i papirutgave er ikke å få tak i. Jeg fant den på Nasjonalbiblioteket.no her.  Boken ble utgitt i 1945 og den norske utgaven jeg har lest er fra 1948. Boken er i engelsk original til salgs på Amazon.

Jeg tenker at også barn i dag ville like å lese denne, eller bli lest for. Det er en bok der en må bruke fantasien: det er rimelig usannsynlig at mennesker kan få et barn som ser ut som en mus. Men det er det er det som skaper historien. Og for menneskene rundt Stuart aksepterer de han når den største undringen har lagt seg. Selv om det er utfordringer rundt det praktiske når Stuart er så liten som han er; kun fem centimeter.

Foreldrene til Stuart er herr og fru Mus, og han har en storebror: Georg. Familien bor i New York like ved Central Park. Stuart er snill og god, og kjekk og ha som Lillebror i visen til Alf Prøysen. Når f eks fru Mus mister ringen ned i avløpsrøret til badekaret er det Stuart som redder situasjonen: Georg heiser han ned med en hyssing for å hente den.

Foreldrene er redd for at Stuart skal lese skumle historier om mus; som eventyret om Fjellmusa og bymusa. Men det skumleste er musehullet i spiskammeret, herr Mus er redd for at Stuart kan bli fristet til krype inn i det. Bekymringen kjenner husets katt Snøball til.

Stuart stoler ikke på frekkasen av en katt. En dag de diskuterer hvem som har de flotteste tennene og magemusklene, havner Stuart inne i rullegardinen. Da ser Snøball en mulighet for å bli kvitt sin rival: han legger Stuart hatt og stokk foran musehullet for at familien skal tro at Stuart har gått inn dit. Det skaper stor oppstandelse. Men heldigvis går alt bra til slutt.

Stuart er en modig kar. Det eneste han er redd for når han er ute i byen og vandrer er hunder. Han deltar i en kappseilas i dammen i Central Park med stor dramatikk og vinner. Men det er når han møter fuglen Margalo som har forvillet seg inn i boligen, at han løsriver seg fra familien for første gang. Årsaken til dette er Snøball.

Stuart legger sin elsk på fuglen; for Snøball er fuglen et bytte. Foreldrene stoler på at Snøball ikke vil gjøre fuglen noe, men Stuart vet bedre. Han redder Margalo fra katteklørne en natt... Fuglen som svarer slik når Stuart spør hvor den er fra:

«Jeg er fra marken hvor hveten gror, hvor kornet kan bølge og gynge; jeg kommer fra engen hvor kløveren bor, jeg elsker å fløyte og synge.»

Han blir ikke mindre glad i Margalo når den redder han fra å dø på en lekter som frakter søppel som han ved et uhell havner på. Før han blir reddet tenker Stuart:

«Jeg får vel sitte her og være tapper og dø som en mann. Men jeg ville ønske at jeg ikke måtte dø med egg i buksene, og smør på lua, og saus på skjorta, og appelsinsaft i øret og bananskall rundt livet.»
                                      
De kommer seg med nød og neppe tilbake til familien som Stuart er så glad i (med unntak av Snøball). Det som gjør at Stuart rømmer hjemme fra er at Margalo føler seg truet av en av Snøballs mange venner: en angorakatt som lever fritt i en park. Hun er helt sjokkert over at Snøball lever sammen med en fugl og en mus og ikke gjør noe med det. Etter det følger en høylytt samtale som en due overhører:

«Hør nå her, hørte hun at angorakatten sa til Snøball. Jeg er klar over at katter har plikter overfor sine egne, og som det nå er, ville det ikke være riktig å spise Margalo. Men jeg er ikke medlem av din familie, så det er ikke noe i vegen for at jeg kan spise henne, vel?»

Planen er at angorakatten skal gå inn i huset opp villvinen og ta fuglene neste kveld. Duen varslet Margalo og fuglen finner det best å fly sin veg.

Snøball nekter for at han har noe med forsvinningen å gjøre. Stuart er utrøstelig, og bestemmer seg for å flykte hjemmefra for å lete etter Margalo. Naboen gir han en lekebil han har konstruert for å reise med, en bil som kan bli usynlig.

På turen møter han en overlærer som er fortvilt over at en av lærerne ved skolen han jobber ved blir syk. Den modige Stuart stepper inn som hjelpelærer, og det blir en litt annerledes time for elevene.  Stuart har god fantasi, og når de spør han hva den syke læreren feiler sier han at det er vitaminmangel:

«Hun tok vitamin D enda hun trengte vitamin A. Hun tok B når det ikke var mer C igjen, og hele systemet ble overlesset med riboflavin, thiamin, hydroklorid og til og med pyrodoxin, og det er ikke bevist at det menneskelig legeme trenger denne væske. La oss ta lærdom av dette!»

Han så strengt på barna, og de spurte ikke mer etter frøken Gundersen.»

Han mener at de ikke skal ha verken regning eller stavning; det siste kan de løse ved å kjøpe en ordbok. Skrivning svarer de at de kan, så det har de ikke behov for. Historie kan han ingenting om. Er det noe Stuart kan, så er det å snakke og overtale.

Om Stuart finner Margalo sier historien ingenting om. Han møter en frøken Lie som er på samme størrelse som seg selv. Men dette møter går ikke godt – en kanotur han har invitert henne med på blir det ingenting av. Han møter er telegrafarbeider som mener det er best at Stuart reiser nordover på leting etter fuglen, og slik slutter boken:

”Stuart reiste seg fra grøftekanten, satte seg i bilen og gled oppover vegen mot nord. Sola var nettopp kommet opp over bakken på høyre side. Han stirret fram over landet som strakte seg ut foran ham, og vegen så lang ut. Men himmelen var lys, og han kjente det på seg at han hadde tatt den riktige kursen.
«Han visste det, helt sikkert!”

En herlig barnebok som jeg skulle ønske jeg kunne lest da jeg var barn. Og hvorfor ikke gi den ut igjen.

Tidløs. Illustrert med mange fine tegninger. En eventyraktig bok med kontraster som skaper fantasi. Det trygge og det utrygge. Spenning og lykkelige slutter. Alvor og humor. Ulike karakterer; selv synes jeg Snøball var en herlig karakter. Men så liker jeg katter veldig godt. Og dyr liker de fleste barn. Snøball er litt slem, men ikke mer enn en kan vente av en katt. Med en åpen og optimistisk slutt der man kan dikte videre. Finner Stuart Margalo, kommer han tilbake til familien sin?

Det er ikke mulig å kopiere bildene fra Nasjonalbiblioteket sine sider. Men her er et herlig bilde fra en annen bok som handler om mus, fra eventyret som er nevnt i boken om Stuart og som jeg har skrevet om her:


Det er eventyret Bymusa og landmusa – landmusa som under et besøk hos sin kusine bymusa får oppleve all overflod kusinen er omgitt av. Men akk; i huset bor det en katt... Det ender med at landmusa drar tilbake til det trygge livet på landet og de tørre brødsmulene sine.