Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting – gleder meg til å se filmatiseringen av romanen

 

På bokomslaget er Tre menn til Vilma omtalt som Årets juleroman. Romanen av Gudrun Skretting ble utgitt i 2020. Årsaken til at jeg har lest den nå, er at jeg så reklame for filmen Tre menn til Vilma som er basert på boken. Filmen kommer på kino 8. november 2024 – teaser til filmen: 

 Selv om det ikke var «riktig» årstid å lese boken nå, synes jeg det var en varm og morsom roman. Jeg gleder meg til å se filmen.

 Forlagets omtale

 

«En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og med seg har han en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød.

Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Egentlig har hun mer enn nok med å unngå livets farer - lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer.

Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen.

Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret.

Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre - hvis man regner med den døde faren.»

Filmen Umberto Eco: A Library of the World – en film for bokelskere:

 

 

Jeg dro en bomtur til biblioteket i går. Hadde glemt å sjekke åpningstidene og det var som vanlig lørdagsstengt nå i ferietida. Ble litt skuffa, hadde gledet meg til å hente to bøker jeg har bestemt meg for å lese. Men jeg har selvsagt egne uleste bøker jeg kan lese. Dessuten tok jeg meg tid til å se filmen Umberto Eco: A Library of the World. Filmen er fra 2023 og jeg så den på Filmoteket.no . Filmen presenteres slik:

 

«Året før Umberto Eco gikk bort, startet den Berlin-prisvinnende regissøren Davide Ferrario og Eco et filmprosjekt. Med tilgang til Ecos utrolige private bibliotek har Ferrario og Ecos familie skapt en unik dokumentar om et helt enestående sted. Biblioteket, som Eco kalte en del av verdensarven, rommer over 30 000 bøker, deriblant over 1500 sjeldne antikviteter. Umberto Eco: A Library of the World er en bokelskers drømmeverden, like gåtefull som imponerende.»

Umberto Eco (f. 1932 d. 2016) var en italiensk filosof og forfatter. Han har bl a skrevet romanen Rosens navn. I filmen sier han at bøker skal røres med hendene, og biblioteker et menneskenes felles minne. Jeg leser lite bøker på skjerm. Så ja, jeg liker helst å lese papirbøker. Noe mer av det Umberto Eco sier i filmen:

-        - Papyrus og manuskripter har overlevd i flere tusen år. Vi har bøker laget for over 500 år siden som ser nytrykte ut, men vi vet ikke hvor lenge de elektroniske formatene vil overleve. Dagens datamaskiner kan ikke lese det vi lagret for 20 år siden på forhistoriske disketter. 90%, kanskje 99% av budskapene som sirkulerer i verden volant (flyt sin vei), men det er ikke sikkert at de maneant (gjenstår). Samtidig finnes det en overflod av innspillinger. Når vi sitter her og vrøvler, så er det noen som spiller det inn.

-  II  -  Internett er oppslagsverkenes svar på Funes. Alt finnes potensielt registrert der, men uten verktøy til å filtrere innholdet. Så det er en ny utfordring for menneskeheten. Hvis vi tidligere ville ha så mye informasjon som mulig, så vil vi nå på sett og vis bli kvitt så mye informasjon som mulig. Hittil har vi alle henvist til en allment og akseptert kunnskap, selv om vi kan bestride en bestemt sak og argumentere om den. Uten denne felles kunnskapen finnes ikke mellommenneskelige forhold. Men i dag finnes en teoretisk sjanse for at seks milliarder mennesker surfer for seg selv på nettet og danner seks milliarder ulike oppfatninger. Det vil forårsake en total kommunikasjonskollaps.

-        - Informasjon kan skade kunnskap, som nå med massemedia og internett, for det blir for mye. For mye samtidig skaper støy, som ikke er et kunnskapsverktøy. Vi er kanskje på vei inn i en tid der ordentlig utdanning ikke er å dele informasjon, men å velge hvordan man velger den.

A Child's Christmas In Wales av Dylan Thomas – en fortelling som er filmatisert

 

Mange har filmer de må se hver jul. A Child's Christmas In Wales, filmen basert på Dylan Thomas fortelling med samme tittel, fant jeg her på Internett etter at jeg leste fortellingen oversatt til norsk i denne boken:

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup 

og etter å ha kjøpt og lest fortellingen på engelsk, en av de minste bøkene jeg har i bokhylla. Med Denholm Elliot som fortellerstemme i filmen, fikk jeg en stemning av barndommens jul. Jeg synes boken med tegninger og filmatiseringen fint kan konkurrere med mange julebøker og filmer. 

Fortelleren i historien feirer jul sammen med foreldre, tanter og onkler. Innimellom er han ute og driver på med rampestreker sammen med kompiser. Innimellom denne idyllen får vi et lite innblikk i at det finnes et fattigkvarter der barn lever i en ussel tilværelse. Både boken og filmen tåler et gjensyn.

The Booksellers – dokumentarfilmen fra 2019 du bare må se dersom du liker å lese bøker

 

I dag startet jeg på å lese boken Lese – en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjældnes. Den ble utgitt i 2020 og omtales blant annet slik:

«Kari J. Spjeldnæs minner oss på hvor mye kjærlighet som ligger i lesing - og hvor viktig det er for hjernen. Hun viser verdien av å sette seg ned med en bok. De fleste gjør det litt sjeldnere enn før: I en travel hverdag tar skjermen mange ganger over for papiret, og skrolling erstatter ofte den konsentrerte dybdelesingen.»

Boken ble levert tilbake til biblioteket sammen med boken til Kjell Westö. Ikke for at den er dårlig. Tvert imot; etter å ha lest de første sidene tenkte jeg; boken må jeg kjøpe. En bestilling til Bokklubben er sendt; der jeg kjøper de fleste bøkene. Jeg har et eget sted i bokhylla der flere tilsvarende inspirerende bøker står «linet» opp.

På samme måte inspirerer filmen The Booksellers jeg har sett i dag på Filmoteket.   Har du lånekort på biblioteket, kan du se filmen fra 2019 gratis. Filmen omtales slik:

«Velkommen inn i den fortryllende verdenen til magien til gamle bøker. Bokhandlerne skildrer drømmende antikvarier og eksentriske bokhandlere som tar oss med på en reise gjennom hyller med sjeldne, historiske skatter. Med sin essens i å bevare vår fortid og sikre fremtiden for de fysiske bøkene, og et våkent øye på jakt etter sjeldenheter og skatter.

Fra samlingen og handelsmannens lidenskap kjenner ingen grenser fra Da Vincis notatbok Codex Leicester - verdens dyreste bok - til tidlig hip-hop-tekst. Bokhandlerne er en kritikerrost hyllest til historiens fremste fortellemedium, og et innblikk i det som kommer.»

En herlig og tankevekkende film. Særlig sett hen til fangenskapet jeg opplever å være i er det å se gatene i New York – en dag… 

Jeg har ikke frekventert loppemarkeder og antikvariater etter brukte bøker tidligere ; kanskje det kan bli en ny hobby etter denne filmen. En liten smakebit; forfatter Fran Lebowitz er særlig herlig med sine uttalelser. En av de er der hun sier at det å se en bok i søpla er som å se et menneskehode henslengt…Og at 40-åringer er de som laster opp bøker på Kindle, yngre lesere leser papirbøker, er oppmuntrende for meg som mener at papirbøker er best. 

Traileren til filmen

 

Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty - romanen som HBO serien Big Little Lies sesong 1 er basert på

Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:

«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»

Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.

Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.

Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:

Monterey - ikke noe sted i verden betydde mer for John Steinbeck

Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.

Handlingen i romanen beskrives slik av bokhandelen ARK der jeg kjøpte eksemplaret jeg har lest:

 «Ved første blikk fremstår den prydlige villaforstaden som en snobbete og søvnig idyll. Men under overflaten koker det ... Madeline og Celeste er naboer og bestevenner. Madeline er en dame som aldri går stille i dørene, som husker alt og aldri tilgir. Celeste er så pen at folk stopper opp og stirrer når hun nærmer seg, men virker merkelig nervøs og usikker. Er det noe de skjuler? Når den unge alenemammaen Jane flytter til forstaden med sin fem år gamle sønn, møtes hun av kjølige blikk fra de andre mødrene. Men Madeline og Celeste tar Jane under sine vinger - men uten å røpe sine hemmeligheter. Så blir barna til de tre kvinnene involvert i en episode som først virker harmløs, men som raskt kommer ut av kontroll: Tisking og hvisking i skolegården blir til ondsinnede rykter blant de voksne. Til slutt er det ingen som kan skille løgn fra virkelighet ... Et mord? En ulykke? Eller bare foreldre som ikke kan oppføre seg ... Store hvite løgner er en roman du vil kjenne deg igjen i, full av varme og humor. Men det er også en roman som tar for seg det mørke i livet - gråsonene og de farlige løgnene vi forteller oss selv.»

Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë - i dag ville Jane blitt karakterisert som et løvetannbarn

Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë er kjøpt og lest, og jeg har etter det sett en filmatisering av den.

Som jeg skriver i innlegget:

Jane Eyre: romanen til Charlotte Brontë som endte i søppelbøtten på et hotell i San Francisco, en ny er kjøpt

leste jeg ikke romanen som barn.  

Hilde Østby, litteraturanmelder i Aftenposten, skriver i essayet jeg siterte fra i innlegget over:

«Det den dårlige behandlingen av Jane vekket i meg allerede som barn, var et dypt sinne og et ønske om å forsvare henne mot bøller som ikke klarte å se hennes sanne verdi. Idet Jane blir sendt av sted til et barnehjem, blir det tydelig at hun har ukuelig overlevelsesevne.

Jeg hadde en dyp beundring for hvordan hun tålte ydmykelser og ensomhet, og likevel klarte å beholde en type verdighet og kjærlighetsevne. Det var noe jeg kunne relatere til, som et ganske ensomt, lesende og litt fortapt barn. Og hvilket barn har ikke kjent på følelsen av å bli misforstått, oversett og undervurdert av voksne?»

Mine bilder i dette innlegget er tatt på St Michael's Mount i Cornwall som jeg besøkte i mai. Første gang jeg var der var i 2010. Anbefales et besøk. Hele Cornwall er verdt å besøke.

Romanen:

Etter nå å ha lest Jane Eyre, undrer jeg meg over hvorfor jeg som storleser av bøker ikke leste den som barn. Jeg kjente meg ikke ensom eller fortapt, men jeg trivdes med å lese. Til min mors bekymring innimellom.  Masingen fra henne om dette, og det stadige; «gå heller ut og lek», opplevde jeg som en plage. Jeg forstod ikke bekymringen hennes.

Hilde Østby skriver at det er fristende å tro at Jane sitt mellomnavn er Pippi. Jeg var fan av Pippi da jeg vokste opp. I motsetning til Jane, hadde Pippi en pappa som elsket henne, og som var innom henne av og til. Pippi ville bo alene i Villa Villakulla, og klarte å få det til selv Prussiluskan, som Pippi kaller henne i filmatiseringen, ved hjelp av politiet ville noe annet.  

Jeg kan såvidt huske å ha sett Jane Eyre filmatisert tidligere, og at det var en mørk affære. Kanskje det er derfor romanen ikke var interessant for meg da jeg var barn. Synd, for etter å ha lest den jeg synes ikke romanen var mørk.

Jane Eyre  ble utgitt i 1847, og språket i en del av dialogene ble for meg noe overdrevet og pompøst. Men utenom det synes jeg historien om Jane Eyre godt kan leses i 2019.  Handlingen overlater jeg til hvordan den beskrives her på Bokklubben sine sider: fra utgaven jeg kjøpte og kastet i søpla på hotellet i San Fransisco:

"Foreldreløse Jane vokser opp hos en fjern og følelseskald tante. Hun blir plassert på fattigskolen Lowood, der en nådeløs religiøs disiplin råder. Men Jane overlever uten å la seg knekke, og da hun senere får stilling som guvernante ved herregården Thornfield Hall, ser det ut til at livets lysere sider kan åpne seg. Hun møter kjærligheten hos mr. Rochester, herregårdens eier. Men Thornfield Hall rommer hemmmeligheter som ikke kan skjules, og Jane rømmer i fortvilelse. Hun kan ikke elske uten åpenhet og likeverd, hennes opprørske ånd kan ikke slå seg til uten det."

I denne bokanbefalingen skriver forfatteren:

"Jeg vil anbefale en bok som av mange regnes som en av verdenshistoriens store klassikere. Av andre regnes den som alle kioskromaners mor. Jeg blåser i begge karakteristikker – det jeg vil lese er spennende historier med interessante hovedpersoner, og det finner jeg i Charlotte Brontës Jane Eyre!"

Hilde Østby skriver om dette med Jane Eyre som kiosklitteratur:

«Ubønnhørlig – akkurat som i dameromanene – blir de dratt mot hverandre, de to, som egentlig er skilt av stand og bakgrunn. Men den innesluttede Rochester har en hemmelighet – akkurat som i dameromanene. Det du kanskje glemmer, er at svært mange dameromaner snylter på arketypene Charlotte Brontë skapte med romanen sin. Alle fortellinger siden, hvor en mørk og mystisk mann møter en kvinne under sin stand, skylder noe til Jane Eyre.»

Hvem vet, kanskje Astrid Lindgren ble inspirert av Jane Eyre da hun skapte Pippi. Uansett, for meg er Jane Eyre det vi i dag kaller et løvetannbarn.

Utgaven jeg har kjøpt, er innbundet og utgitt av Den norske Bokklubben i 1989 med illustrasjoner av Fritz Eichenberg.  Tror ikke at den som eide den før meg har lest i den, eksemplaret er som nytt. Jeg kan anbefale Finn.no for å kjøp bøker.

Slik starter romanen der Jane som er ti år gjemmer seg for den fire år eldre plageånden John.

«Det var umulig å gå tur den dagen. Vi var bare litt ute i haven efter middag. Vi spiste alltid tidlig når fru Reed ikke hadde gjester. Det blåste og regnet så voldsomt at det ikke kunne være tale om å være ute. Det var jeg glad for; jeg likte ikke å gå tur, især ikke når det var kaldt. Det var det verste jeg visste, å komme hjem i tusmørket, med neglesprett i fingrene, få skjenn av barnepiken Bessie og føle meg sa meget ynkeligere enn Elisa, John og Georgiana Reed.

Disse tre hadde det hyggelig inne i dagligstuen hos sin mor. Fru Reed lå på sofaen foran kaminen, og hennes «søte små» hverken gråt eller trettet, merkelig nok. Jeg var blitt sendt vekk da fru Reed «beklaget at hun ikke kunne la meg delta i fornøyelser som bare passet for glade, fornøyde barn. Hun måtte først høre av Bessie eller se selv at jeg virkelig strevet for å få et elskverdigere, barnsligere vesen.»

«Hva sier Bessie at jeg har gjort?» spurte jeg.

«Jane, jeg tåler ikke denslags. Det er noe formelig opprørende i at barn går i rette med sine foresatte. Finn nå et sted du kan være og tal ikke før du før du har lært å være høflig.»

Jeg snek meg inn i spisestuen, fant frem en bok av bokskapet - en med riktig mange bilder - krøp opp i vinduskarmen, trakk bena oppunder meg, drog de røde ullgardinene

Her møtet med fru Fairfax:

«Endelig kjørte vi gjennom en port, oppover en allé og stanset foran et hus. Det var lys i ett vindu, ellers lå alt i mørke. En pike lukket opp og førte meg gjennom en stor, firkantet hall med mange dører og inn i et koselig, lite værelse. Foran kaminen, i en høyrygget, gammeldags lenestol satt en sirlig, eldre dame med enkekappe, sort silkekjole og et snehvitt forkle - akkurat som jeg hadde tenkt meg fru Fairfax, bare blidere og mindre stiv.

Hun satt og strikket, og ved hennes føtter la en katt koselig sammenrullet - det hele var bildet på fred og hygge. Den gamle dame reiste seg og kom mot meg. «Hvordan har De det efter kjøreturen, vennen min. Det var vel en fæl tur, John kjører så langsomt. De fryser sikkert.»

«Er De fru Fairfax?» spurte jeg.

«Jo da - kom nå her og sett Dem ved varmen.»

Hun førte meg til sin egen stol og begynte å ta av meg sjal og hatt. Jeg ba henne endelig ikke være brydd med det.

«Det er ikke noe bryderi,» forsikret hun, «dessuten er De visst for stiv på fingrene til å klare det selv. Leah, vil du hente et par smørbrød og noe varmt å drikke» - hun rakte piken et stort nøkkelknippe. Så bad hun meg sette meg nærmere kaminen, spurte om jeg hadde fått alt mitt tøy med, og skyndte seg ut for å se om det var blitt bragt opp på mitt værelse.

Det var en uventet mottakelse, jeg ble jo behandlet som en gjest. Jeg hadde alltid hørt at guvernanter hadde det så lite hyggelig, men det var ikke verdt å fryde seg for tidlig.»

Film

Etter at jeg var ferdig å lese romanen, så jeg filmatiseringen fra 2011. Den synes jeg var veldig bra. Ikke minst Mia Wasikowska som spiller hovedrollen. Hun får frem at bak Jane Eyres beskjedne ytre skjuler det seg styrke og klokskap. I dagens samfunn der utseende teller mye og solsiden, gjerne  redigert, legges ut på sosiale medier, tenker jeg at romanen fortsatt har sin misjon. Jeg synes filmen får frem historien om Jane Eyre på en fin måte.

Judi Dench er også fin i rollen som mrs Fairfax. 

Traileren til filmen

Ut og stjæle hester - en film som romanen til Per Petterson fortjener

Jeg har gruet og gledet meg til å se filmatiseringen av en av mine favorittbøker som jeg skrev om i innlegget:

Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson

Selv om jeg har lest gode kritikker av filmatiseringen, som denne her på P3 Filmpolitiet der anmelder skriver bl a dette:

"Dette er en langsom film som dveler ved uttrykk og sinnsstemninger, utspilt mot majestetisk natur. Skjebnene som sakte, men sikkert glimter frem, er store, dype og opprivende. Svært mye av filmens mening ligger i det usagte og ugjorte.

Tematikken forklares nesten ordrett med et sitat fra åpningen av Charles Dickens-romanen “David Copperfield”, om mennesker som frykter å ikke få spille hovedrollen i sine egne liv. Hans Petter Moland har laget en moden og poetisk film om såre tap, dype savn og hvordan foreldre setter spor i sine barn."

Og Dagbladets anmeldelse: "Filmatiseringen av 2000-tallets mest elskede norske roman er blitt omtrent så god som man kunne håpe."

Det var ingen grunn til å grue seg. En film som romanen til Per Petterson fortjener.  Perfekt film for meg  å bruke to timer på å se.

For meg som liker å fotografere, og skulle ønske jeg hadde mer tid og energi til hobbyen, var filmen inspirerende.  Og, den inspirerte meg til å lese boken igjen. Da blir det i så fall tredje gang i tillegg til at jeg har lest boken der Langeland analyserer den. Det er en bok som det er mange lag i seg. Vakker og vond. Detaljer som gjør ekstra inntrykk i filmen. F eks en av de først scenene der faren spør Trond hvorfor han ikke slår brenneslene og Trond svarer at det gjør vondt.

«Da så han halvsmilende på meg og rista svakt på hodet.

-          Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt, sa han med ett alvorlig...»

En annen scene fra slutten der Trond har falt av hesten, faren spør om det gjorde veldig vondt noe sted, og Trond bekrefter at det gjorde litt vondt i sjela:

«- La det synke Trond, sa han. – La det bare ligge. Du kan ikke bruke det til noe.»

Til slutt den scenen der datteren til Trond kommer på besøk, og de snakker om romanen David Copperfield av Dickens:

«— Det er lenge siden jeg har lest akkurat den nå.

— Men du har den vel?

— Jo da, det har jeg

— Da syns jeg du skal lese den om igjen, sier hun, og så seetter hun haka

I den ene hånda med albuen mot bordet og sier:

— «Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli

opptatt av en annen, får disse sidene vise.»

Hun smiler igjen og sier: - Jeg syntes alltid den begynnelsen var litt

skummel fordi den åpna for at vi faktisk ikke nødvendigvis ville bli hoved-

personene i våre egne liv. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne gå an, noe

et slags spøkelsesliv der jeg ikke kunne annet enn å se på den som

hadde tatt plassen min og kanskje hate den personen veldig og misunne

henne alt, men ikke kunne gjøre noe med det, fordi jeg på et eller annet

tidspunkt hadde falt ut av livet mitt, som fra et flysete, forestilte jeg meg,

og ut i løse lufta, og der svevde jeg fritt og greide ikke komme tilbake,

og en annen satt fastspent i setet mitt, enda plassen var min, og jeg hadde

billetten i hånda.

Det er ikke lett for meg å si noe til det. Jeg visste ikke at hun hadde tenkt

På den måten. Hun har aldri fortalt det til meg. Det kan jo ha sine enkle

grunner, som den at jeg ikke var til stede da hun hadde behov for å snakke,

men hun har ingen anelse om hvor ofte jeg har tenkt det samme og har lest

de første linjene i David Copperfield og så har vært nødt til å fortsette,

side etter side, nesten stiv av skrekk, fordi jeg måtte se at alt til slutt falt på

der det skulle, og det gjorde det jo, men det tok bestandig lang t id før

jeg følte meg trygg. I boka. I virkeligheten var det noe annet. I virkelighe-

ten er det blitt sånn nå at jeg ikke har hatt mot til å stille Lars det åpenbare

spørsmålet:

 Tok du den plassen som egentlig var min? Fikk du år av livet mitt som

Jeg skulle hatt?»

Det er når jeg leser dette jeg tenker på det låten til De Lillos der de synger: «nå er livet til stede, og det stirrer på deg.»  Levende og vondt.

The Light Between Oceans - bok og film

I sommer fikk jeg endelig sett serien Big Little Lies på HBO basert på boken til Liane Moriartys med samme navn. Jeg er superfan av Rice Witherspoon som spiller en av hovedrollene og jeg storkoste meg med serien. Jeg hadde tenkt å lese boken til Liane Moriartys  som har fått tittelen Store hvite løgner på norsk. Jeg begynte på den på eBokBib. Men det «kokte bort i kålen». Kanskje fordi det er litt bakvendt å lese boken etter jeg har sett serien.

Nå har jeg sett en annen, for meg, fantastisk film basert på en bok med samme navn: The Light Between Oceans som jeg så på Netflix. Boken er skrevet av M.L. Stedman. Både filmen og boken har fått den norske tittelen Lys mellom to hav. Her i et innlegg på bloggen Ellikens bokhylle kan du lese om boken som hun og flere bokbloggere lot seg begeistre av:

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman

Jeg har dessverre ikke lest boken, men forstår nå at jeg har gått glipp av en god leseopplevelse. Jeg ble kjempebegeistret for filmen. Her hos Norli omtales boken og omtalen beskriver også handlingen i filmen:

«Etter fire rystende år på vestfronten, vender Tom Sherbourne hjem til Australia og får seg jobb som fyrvokter på Janus Rock, en halv dags seilas fra land. Til denne isolerte øya, hvor forsyningsbåten kommer en gang i sesongen, tar Tom med seg sin kone Isabel. Årene går, og bringer med seg en stadig tyngre sorg over to spontanaborter og en dødfødt baby. En dag hører Isabel spedbarnsgråt. En båt har drevet i land, med en død mann og hans levende datter om bord. Den alltid ryddige og nøyaktige Tom, en mann som ikke har latt fire år i en skrekkelig krig gå ut over hans egne moralske prinsipper, vil avlegge rapport om mannen og babyen umiddelbart. Men Isabel har trykket det lille barnet til sitt bryst. Han går med på å beholde barnet, som de kaller Lucy. Når Lucy er to år gammel, vender den lille familien tilbake til fastlandet og blir minnet på at det finnes andre mennesker i verden. Deres valg har knust ett av dem.»

Michael Fassbender har rollen som Tom og rollen som Isabel har Alicia Vikander.  

Et romantisk drama med gode skuespillerprestasjoner og fantastiske omgivelser for handlingen. Frister veldig å lese boken som gjorde etter å ha serien Big Little Lies. Men det blir kanskje bare med tanken.

Uansett; her er traileren til filmen:

Summer 1993 (Sommer 1993) – en film du bør få med deg

I tillegg til jeg kommer til å huske sommeren 2018 som en uvirkelig sommer på grunn av været her i sør, kommer jeg til å huske at jeg så filmen Sommer 1993. Det ble en sterk filmopplevelse. Ikke fordi det var en dyster film. Men fordi en fikk denne selvbiografiske historien fra barnets perspektiv.

Det var som å gå inn i virkeligheten på grunn av barna i filmen. Utrolig regi. Jeg har lest bøker der handlingen er fra barns synsvinkel. Det er sjelden dette blir vellykket. Men regissøren for denne filmen, Carla Simón har klart det.

At det kom til å bli en sterk og god filmopplevelse, var jeg forberedt på etter å ha lest disse filmanmeldelsene:

Dagens Næringsliv: «Carla Simón har laget en virkelig bemerkelsesverdig film som ikke begrenser seg til barnets univers, selv om det er der kameraet er; «Sommer 1993» er en mangslungen beretning om sorg, sjokk og følelsen av å være hensatt til et sted man ikke ønsker seg å være, det være seg fysisk eller mentalt. Eller begge deler.»

Erlend Loe – NRK: «Dette er den fineste filmen jeg har sett på en god stund. Da jeg syklet mot kontoret fra Filmens hus, forsøkte jeg å tenke på grunner til ikke å gi den en sekser, men fant ingen som var gode nok.»

Dagsavisen: «Carla Simons selvbiografiske langfilmdebut «Sommer 1993» er sosialrealistisk, saktmodig og totalt blottet for sentimentalisme, men oppriktig rørende.»

Filmmagasinet: «Sommer 1993 lar oss møte førskolejenta Frida som blir sendt fra Barcelona til den sørspanske landsbygda for å bo hos slektninger, en onkel og tante som skal bli hennes nye mor og far. Hun er ikke i stand til å bearbeide sjokket. Her er lite ytre handling, Sommeren 1993 er mest av en nærgående beskrivelse av en tilstand og en sorg, og den nennsomme behandlingen av den.

Det er nydelig, subjektivt filmet, med en ensom Frida i brorparten av bildene. Et solfylt og vakkert landskap er en utmerket kontrast til den dystre tematikken; barn og sorg. Barnas lek skildres fra innsiden, på dokumentarisk vis.»

Jeg tror og håper filmen får et langt liv og at mange ser den. Det eneste jeg hadde glemt var en jakke - det ble kaldt i kinosalen sammenlignet med varmen ute. 

Her er traileren til filmen:

Film: The Lady in the Van - fornøyelig film

Filmen starter med lyden av en påkjørsel. Så følger en scene med en kvinne i en van med en knust frontrute kjører i vill panikk med en politibil etter seg. Som en scene fra TV-serien Heartbeat. Teksten: A Mostly True Story kommer på skjermen.

Historien hopper frem i tid. En forfatter, Alan Bennett, sitter og skriver om den illeluktende og skitne gamle kvinnen, miss Shepherd, som bor i en van utenfor huset hans, og som er innom og bruker toalettet hans. Rundt bilen hennes er det søppelposer. Vi kjenner igjen kvinnen fra filmens åpningsscene.

En av rollene i filmen, er forfatterens «Skybert», som han gir i oppgave å fortelle henne at hun ikke får bruke hans toalett, men bruke det offentlige toalettet nede i gaten. Men dette skjer kun i hans hode, for:

«Forfatteren er tosidig. Det er den siden som skriver, og så er det den siden som lever. Og de snakker sammen. De krangler. Skriving er å snakke til seg selv. Jeg har gjort det hele livet, og lenge før jeg så dette huset for fem år siden.»

Huset ligger i Camden Town i London. Han møter miss Shepherd først gang når han står utenfor en kirke og betrakter en figur av Jesus. Hun lurer på om han er disippelen Johannes. Og siden han ikke er disippelen kan han hjelpe henne og dytte bilen som har fått stopp. Av naboene får han vite at hun flytter seg fra gate til gate der hun parkerer bilen. Nå er det deres gate hun har slått seg ned i. Til slutt ender hun på gårdsplassen til Alan Bennett. Der blir hun i femten år. Filmen har sitt grunnlag i en historie fra virkeligheten.

Jeg fikk assosiasjoner til boken jeg skrev om i dette innlegget da jeg leste boken:

Jane Somers' dagbøker 1 (The Diary of a Good Neighbour) av Doris Lessing - en roman til ettertanke

Samtidig er filmen morsommere enn boken til Lessing. Maggie Smith spiller fantastisk i rollen som den frekke og utakknemlige Miss Shepherd. Det samme gjør Alex Jennings i rollen som Alan Bennett. Det er også andre kjente engelske skuespillere i filmen. Jeg så den fornøyelige filmen fra 2015 på Netflix.

Her er traileren til filmen: