Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami, mest interessant er Murakamis betraktninger om litteratur

 

Boken Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (2007) av Haruki Murakami har jeg lest om mange ganger. 

Forlagets omtale av boken:

I 1982 solgte forfatteren jazzbaren sin for å skrive på heltid. For å holde seg i form begynte han å løpe. Med løpingen som innfallsport skriver han her, i en blanding av personlig essay, betraktninger om litteratur og liv, løpelogg og reiseskildring, om da han forsto at han måtte bli forfatter, om lidenskapen for gamle jazzplater, om skuffelser og triumfer, og om hvordan det føles å bli eldre.

Tilfeldig så jeg den da jeg sist var innom biblioteket, og tenkte at boken på 187 sider var vel rask å lese. Men det var det ikke. Ikke for meg som er så elendig til å konsentrer meg for tiden. Mesteparten av lesetiden har gått med på å lese nyheter om Covid 19 og alt som har skjedd i USA  etter at  Trump-tilhengere Kongressen. Ti måneder på hjemmekontor og mye bekymringer pga tilstanden verden er kommet i tar på kropp og sinn.

Men nå er boken lest. Det som var minst interessant var å lese om løpingen, mest om Haruki Murakamis betraktninger om litteratur. Jeg avslutter med en smakebit, det han skriver her har medført at jeg har kjøpt og skal lese boken han skriver om her:

«For tiden driver jeg også og oversetter Den store Gatsby av Scott Fitzgerald, og alt er i rute. Jeg er ferdig med første utkast og er nå i gang med korrekturlesingen for å få klart et andre. Setning for setning går jeg over førsteutkastet, skriver om der det trengs, og jeg merker at flyten blir bedre, at jeg lykkes i å gjengi særtrekkene ved Fitzgeralds språk på et mer naturlig japansk. Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»

Å forlate en katt – et personlig essay skrevet av Haruki Murakami – utgitt i 2020

Å forlate en katt; tittelen er ikke ensbetydende med å ta med seg en katt i en pappeske på stranden og forlate den der som den japanske forfatteren Haruki Murakami forteller om i denne boken. Uansett og heldigvis, det er bare en liten del av bokens innhold. Katten klarte seg fint den, da Murakami og faren kom hjem møtte katten dem i døra:

«Jeg kan fortsatt se for meg fars betuttede ansiktsuttrykk. Etter en stund gikk befippelsen over i beundring, og til slutt så han direkte lettet ut. Og katten ble boende. Vi slo oss vel til tåls med at vi ikke kunne annet når den hadde gjort en sånn innsats for å komme seg hjem igjen.»

Mer skal ikke jeg skrive om boken på 61 sider inklusive illustrasjoner og etterord. I morra skal den leveres tilbake til biblioteket. Det er sikkert flere enn meg som har lest bøker av Murakami og kan ha interesse av lese boken med tilleggstittelen: Hva jeg snakker om når jeg snakker om far. 

 

Forlaget beskriver boken slik:

«I det illustrerte essayet Å forlate en katt forteller Haruki Murakami for første gang direkte om sin egen barndom. Essayet innledes med at han og faren sykler ned til stranden med familiens katt i en pappeske. Katten skal de, uvisst av hvilken grunn, kvitte seg med der på stranden. Teksten kretser rundt faren hans, som han hadde et problematisk forhold til. Flere temaer vi kjenner fra romanene hans er med, som den gåtefulle mannsskikkelsen, krigserfaringer fra andre verdenskrig, og selvsagt katten. Essayet gir oss en idé om hvordan Murakami spinner fortellinger ut av det stoffet virkeligheten er laget av. Dette personlige essayet lar oss komme tettere på mannen og fenomenet Murakami, og det er umulig ikke å bli glad i.»

 

Vi er som satellitter i bane - Elskede Sputnik (Haruki Murakami) og Sånne som oss (Henning Kvitnes)

Noen bøker husker jeg bedre enn andre. Det kan være et avsnitt som åpner en dør inn i et univers som forfatteren vil ha leseren inn i.  Når det er som i boken Elskede Sputnik av Haruki Murakami som skriver bøker som i utgangspunktet er i en sjanger jeg ikke liker å lese, gjør overraskelsen til at inntrykket blir enda større. Her er avsnittet:

«Etter dette begynte Sumire for seg selv å kalle Miu for «elskede Sputnik». Hun elsket klangen av disse ordene. Det fikk henne til å tenke på romhunden Laika. En satellitt som gled lydløst gjennom verdensrommets mørke. To blanksorte hundeøyne som tittet ut gjennom det lille vinduet. Hva så de der ute i universets endeløse ensomhet?...»

Dette var så konkret rettet mot Laika som ble ofret på vitenskapens alter. Bildet ovenfor har jeg hentet fra denne artikkelen i Dagbladet der det bl a står:

«Laika døde av overoppheting og panikk bare noen timer etter at hun ble skutt ut i rommet. De første rapportene gikk ut på at hunden levde i flere dager. Dødstidpunktet og -årsaken ble holdt hemmelig av sovjetiske myndigheter.»

Det er vel derfor lite trolig at hun satt og betraktet utsikten... Etter å ha lest dette kan jeg aldri glemme boka til Murakami.

Men så skriver Murakami noe som kan overføres til oss mennesker, og det er nok dit forfatteren vil ha oss:

«Jeg lukket øynene og lyttet mens jeg tenkte på Sputniks etterkommere og deres endeløse ferd over himmelhvelvingen, uten noe annet enn tyngdekraften til å binde dem til jorda. Ensomme metallklumper i verdensrommets uendelige mørke. En sjelden gang ville de møte noen som seg selv, for så å passere hverandre og skilles igjen for alltid. Uten et ord, uten noe løfte.»

Boken kom jeg til å tenke på da jeg tilfeldig hørte på låten til Henning Kvitnes i går: Sånne som oss. Nå har jeg hørt låten (utgitt i 2012?) mange ganger før.  Men da den ble spilt om og om igjen hadde jeg ikke lest boken til Murakami og festet meg ikke så godt ved det han synger om satellitter. Her er et bilde at sangeren forresten.

Kvitnes synger:

Vi har vært ute i universet

Som to satellitter på hver vår vei

Men heldigvis så har vi landa

Og du rett i nærheten av meg

Sånne som oss, vi har bruk for en kjærste

Og den kjærsten har jeg tenkt sku være deg

Så sett deg ned, det er jo rett før vi er der

Som to stifinnere på rett vei

Her er en video med låten;

Mitt klapp på skulderen går til Melusinesplace's innlegg om Kafka på stranden

Jeg synes ikke det er enkelt å orientere seg i «flommen» av bøker og anmeldelser. På slutten av 2012 ble jeg kjent med romanen Kafka på stranden av Haruki Murakami. Mange skrev om den. Og det er et innlegg om denne romanen som jeg skal gi «Et klapp på skulderen» for, og som er denne onsdagens utfordring til Geir som er innehaver av bloggen  Bokbloggeir,

Vil du lese andre «skulderklapp»  eller ønsker å få vite hvordan du kan delta, klikker du på bildet som kommer her:

Når ordet «surrealistisk» dukket opp om en bok, er den egentlig ekskludert som en bok jeg prioriterer å lese. Men så feil kan en ta. Og det er et innlegg på bloggen Melusinesplace som jeg gir en klapp på skulderen til og som gjorde til at jeg forstod at boken inneholdt noe mer enn surrealisme:

Kafka på stranden ~ Haruki Murakami

Det er et flott innlegg om romanen og et innlegg som den fortjener.

Og i tillegg er det dette innlegget som førte til at jeg har hatt noen av de beste leseropplevelsene jeg kan huske.  Hadde jeg ikke lest innlegget hadde jeg neppe lest noen av de tre bøkene jeg har listet opp nedenfor i samme rekkefølge som jeg leste og skrev om dem,.

Elskede Sputnik (Sputoniku no koibito) av Haruki Murakami

Kafka på stranden (Umibe no Kafuka) til Haruki Murakami og en "dæsj av Odd Nordstoga

Pinnsvinets eleganse (L'elegance du hérisson) av Muriel Barbery - roman som ga leselykke

Kafka på stranden (Umibe no Kafuka) til Haruki Murakami og en "dæsj av Odd Nordstoga

Jeg sitter og hører på Odd Nordstoga’s album Bestevenn utgitt i 2011 når jeg skriver dette innlegget.  At jeg synes Nordstoga’s musikk er veldig poetisk og det samme gjelder dialekten, er ikke årsaken til at jeg nevner albumet i forbindelse med romanen til Haruki Murakami.  Årsaken skal jeg komme tilbake til.

Du vil også etter hvert forstå hvorfor jeg starter innlegget med et bilde av to katter jeg hadde for noen år tilbake, der den minste hadde fargekoden «skillpaddemasket».

Romanen Kafka på stranden (Umibe no Kafuka) til Haruki Murakami ble utgitt i 2005 og på norsk av forlaget Pax samme år. Den er på 556 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Det var etter at jeg begynte å lese blogginnlegg at jeg ble kjent med romanens eksistens. Først tenkte jeg; handlingen blir for surrealistisk for meg. Men det var et flott innlegg på bloggen Melusinesplace som gjorde at jeg bestemte meg for å lese den.

De hadde ikke romanen inne på mitt lokale bibliotek, og den måtte derfor bestilles. Derfor lånte og leste jeg først en annen bok av Murakami som jeg skrev om i dette innlegget:

Elskede Sputnik (Sputoniku no koibito) av Haruki Murakami

Men så kom skepsisen tilbake etter at jeg leste hva  NRK skrev om Elskede Sputnik; der Kafka på stranden er nevnt.

"Elskede Sputnik" er Murakami i kortformat. Handlingen sklir ikke ut i det surrealistiske i samme grad som vi har sett i andre romaner som de større og mer bredt anlagte romanene "Kafka på stranden" og "Trekkoppfuglen". De (i forfatterskapet) allestedsnærværende kattene snakker ikke i denne romanen, og det er en fordel for oss som synes Murakamis eskapader i drømmeaktige verdener lett kan bli litt for mye av det gode.

Ikke minst var min skepsis i forhold til det surrealistiske og antall sider. Jeg liker best bøker som har et sideantall som er under 300. Over 500 sider, da rynker jeg litt på nesen. Der scoret Elskede Sputnik mange «poeng» hos meg som bare var på 249 sider. Dersom Kafka på Stranden skal få trekk av meg er det fordi jeg synes den er for lang. Noe i boken finner jeg overflødig. Og det pussige er at i boken finner jeg setningen:

«Kunstnere er mennesker som evner å styre unna det overflødige».

Men i forhold til det surrealistiske, av og til må en bevege seg utenfor komfortsonen. Og det har jeg nå gjort. Det har vært stunder jeg har tenkt; nei dette blir for…. Men så har jeg fortsatt å lese og det var virkelig verdt tida jeg har brukt. Skal jeg oppsummere fant jeg romanen tankevekkende, varm, vakker,  morsom, spennende, gyselig og til tider veldig rar.

Romanen omhandler som et utgangspunkt to parallelle historier.  

Fortellerstemmen i den ene historien er en gutt på 15 år som bor i Tokyo sammen med faren som er kunstner. Vi får et innblikk i en ensom tilværelse der han nesten ikke snakker med noen, heller ikke faren som han ser lite til.  Søsteren og moren reiste fra dem for 11 år siden. Det eneste gutten har etter dem er et bilde av seg selv og søsteren på en strand da de var henholdsvis 3 og 9 år. Han vet ikke hva de heter. Gutten bestemmer seg for å rømme hjemmefra. Etternavnet til gutten er Tamura og han oppgir til de han møter at fornavnet er Kafka.

Kafka Tamura setter seg på bussen og reiser til byen Takamatsu. På bussen kommer han i kontakt med den snakkesalige unge jenta Sakura. I Takamatsu finner han seg et hotell. Penger har han stjålet fra faren. Han finner det privateide biblioteket De komuraske samlinger. Her blir Kafka kjent med Oshima som jobber på biblioteket og den gåtefulle kvinnelige bestyreren Saeki. Han tilbringer dagene med å lese bøker på biblioteket, trene, spise og sove. Fra boken: «Det er ikke før den åttende dagen at dette regelmessige, enkle og innadvente livet (slik det før eller siden var nødt til) går til helvete.»

Den parallelle historien er om den merkelige Nakata på 60 år. Han bor også alene i Tokyo. I en liten leilighet og lever på sosialen, får sine inntekter fra «Hr Guvernør».  Fra boken der han forteller at han er dum i hodet: «En har ikke vært dum i hodet hele livet, men da en var liten, skjedde det en ulykke, og siden har en vært dum i hodet. Skrive kan Naktata ikke. Lese bøker og aviser kan en heller ikke.»

Hendelsen som førte til at Nakata ble «dum i hodet» får vi vite om tidlig i boka. Nakata bruker tida til å lete etter bortkomne katter, og det får han litt inntekt fra som han kan spe på trygden med.  Nakata kan snakke kattespråk. Når vi møter han er han på jakt etter den skillpaddefargede hunnkatten Goma. I forbindelse med denne letingen møter han skikkelsen Johnny Walker som dreper katter.

Nakata bestemmer seg for å reise bort fra Tokyo. På denne reisen møter han en trailersjåfør, Hoshino, som etterhvert blir hans reisevenn. Også de ender opp i byen Takamatsu. Beskrivelsen av Hoshino er;  «en søvnig utseende mann i tjueårene med hestehale, piercing i øret og en Chunichi Dragons baseballcaps på hodet, som satt for seg selv og leste i et manga blad. Han hadde på seg en gloret hawaiiskjorte og overdimensjonerte Nike-sko».

På reisen til Kafka Tamuara og Nakata skjer det mye. Mange fine samtaler, mange kloke ord og setninger, og tanker å ta med seg. Ikke minst det Oshima sier i samtaler med Kafka. Det skjer endringer i livet til de som er med i handlingen. Etter en revurdering av det livet de har levd så langt. Og påvirket av hendelsene etter at vi møter dem.

Men hvor er det Odd Nordstoga kommer inn her tenker du kanskje. Jo, det er Hoshinos dialekt, et eksempel der han møter Nakata: «Ja, ja, Du fær no sitta på. Du likna på han goffa. Du ser ut som han, og snakka som han og, litt i utakt, kan ein sei… På slutten var han heilt koko, det er ikkji så lenge sidan han daua.»

Odd Nordstogas kaller farfar «goffa» i låten «Ein farfar i livet». Og Hoshinos farfar har betydd mye for han får vi vite. Og Nakata får en «Bestevenn» i Hoshino. Men også Kafka får venner på reisen. 

Mange analyser av boka kan man finne på nettet. Jeg skal avslutte med et sitat fra boka som jeg synes er så vakkert og tankevekkende.  Det er Oshima som snakker til Kafka;

 «Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen,»

sier han da telefonen har stilnet. «Viktige sjanser og viktige muligheter,

følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med

det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et

lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner

om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand,

må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og

lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte,

så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet.»

Elskede Sputnik (Sputoniku no koibito) av Haruki Murakami

Romanen Elskede Sputnik (Sputoniku no koibito) av Haruki Murakami ble utgitt i 1999. På norsk ble den utgitt av Pax Forlag i 2010.  Den er på 249 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i går.

Haruki Murakami ( f. 1949) er en japansk forfatter. På Wikipedia står det at;

«Murakamis litterære stil kan beskrives som humoristisk og surrealistisk. Forfatteren er ikke redd for å ta i bruk overnaturlige fenomener for å få frem poeng, noe som ofte tar hans historier i meget uventede retninger. Hovedpersonene er ofte fremmedgjorte og ensomme samtidig som de lengter etter kjærlighet. «

Dette er den første romanen jeg har lest av Murakami. En annen kjent roman som han har skrevet er Kafka på stranden som ble utgitt i 2002 og på norsk i 2005.

I Elskede Sputnik er den 24 år gamle K fortellerstemmen. Han er lærer på en barneskole i Tokyo og bor alene i en leilighet. Vokste opp i en vanlig familie. Siden puberteten har han stort sett holdt avstand til andre mennesker. Hans lidenskap er bøker og musikk.

K var ensom til han møtte Sumire på 22 år som han elsker. Men Sumire elsker ikke K. Hun elsker forretningskvinnen Miu som er sytten år eldre og som hun møter i et bryllup. Men Miu elsker ikke Sumire.  Miu elsker ingen.

Sumire bor også alene i en leilighet. Moren til Sumire døde før Sumire fylte tre år og hun vokste opp sammen med faren og stemoren. Stemoren elsker Sumire.  Når Sumire en gang ber faren fortelle om moren svarer han at moren hadde god hukommelse og vakker håndskrift. Det var alt han ville si. Som er ingenting.

K beskriver Sumire som en uhelbredelig romantiker, halsstarrig kyniker og totalt uvitende om verden. Hun prater kun med folk hun finner tonen med. Og det er få mennesker. Det store flertall av verdens befolkning nedverdiger hun seg ikke til å veksle et ord med. Hun er mager, bustete på håret, går med store hornbriller, hendende dypt ned i lommene på en gammel tweedjakke, og svære boots. Hun røyker veldig mye.

Sumire sluttet på universitetet for å bli forfatter. Det var stemoren som fikk faren med på å betale for Sumires levekostnader frem til hun fyller 28 år imens Sumire jobber for å bli forfatter. Men Sumire har aldri fullført en litterær tekst. Hun ringer ofte til K, og det skjer ofte om natten. De har lange samtaler om de store spørsmålene med livet. 

Miu liker Sumire. Hun ansetter Sumire i sitt firma. Dette medfører at Sumire endrer klesstil, slutter å røyke og slutter å skrive. Hun blir med Miu på en reise rundt om i Europa. På slutten av reisen reiser de til en gresk øy. Og så får K en telefon fra Miu…

Jeg likte romanen fra første til siste setning. Så vakkert skrevet. Allikevel er det vanskelig å fortelle på en enkel måte hvorfor jeg liker den så godt. Den handler om ensomhet, møter mellom mennesker, vennskap, kjærlighet, tomhet og tap. Men uten å være påtrengende. Uten at jeg ble trist. Gir ingen svar, men får en til å stille spørsmål. Stoppe opp og tenke.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest romanen er lik følelsen jeg får ved å se filmen Lost in Translation som jeg har sett flere ganger. Filmen handler om to mennesker som møtes på et hotell i Tokyo og utforsker temaer rundt ensomhet, fremmedgjøring, søvnløshet, eksistensiell kjedsomhet og kultursjokk mot et bakteppe av et moderne japansk bylandskap.

Det jeg vet er at jeg kommer til å kjøpe Elskede Sputnik for å eie den. Det er utrolig mye vakkert og tankevekkende jeg kunne sitert fra romanen.  Men jeg vil avslutte med et avsnitt:

«Mens jeg lå på ryggen på det glattskurte berget, tenkte jeg på

satellittene som sirklet rundt og rundt jorda. Fremdeles var det

en blek stripe av lys i horisonten, men flere stjerner hadde alt

tittet fram på den burgunderrøde himmelen over meg. Jeg så

etter kunstige satellitter blant dem, men det var ennå for lyst

til at de kunne ses med det blotte øye. Alle stjernene jeg så, sto

bom fast som om noen hadde spikret dem der. Jeg lukket

øynene og lyttet mens jeg tenkte på Sputniks etterkommere

og deres endeløse ferd over himmelhvelvingen, uten noe annet

enn tyngdekraften til  å binde dem til  jorda. Ensomme

metallklumper i verdensrommets uendelige mørke. En sjelden

gang ville de møte noen som seg selv, for så å passere hverandre

og skilles igjen for alltid. Uten et ord, uten noe løfte.»

Om oversettelse av bøker, Haruki Murakami, Laika og andre pelsdyr

De siste dagene har jeg lest mange innlegg på NRK.no om dårlig kvalitet på oversatte bøker:

Trekker norsk oversettelse etter kritikerslakt

«Bokanmelder Leif Ekle hadde lite til overs for den norske oversettelsen av Zadie Smiths fjerde roman. Nå trekkes boken tilbake fra butikkene.»

– Mer utbredt enn vi setter pris på

«Oversatte romaner har blitt satt under lupen de siste dagene, og mange eksempler på dårlige oversettelser har kommet frem i mediene. Også i sakprosabøker forekommer det feil som burde ha vært unngått.»

Hvorfor slike slurvete oversettelser?

«De siste ukene har jeg lest flere oversatte utgivelser fra Norges største forlag med åpenbare feil. Jeg har vurdert gråten fremfor latteren, skriver Leif Ekle, litteraturkritiker i NRK.»

Mitt innlegg er ikke et innspill i den debatten, så langt strekker ikke min kompetanse til.  Dette innlegget legger jeg i «Skuffen med det rare i». Men litt vil jeg ytre meg om tema.

En leser kommenterer innlegget til Ekle slik:

«Den einaste måten ein kan få betra dette på, er om kunden klagar når omsetjinga er for dårleg. Det skulle eg ønskje at fleire gjorde.»

Vel…. Min engelske kompetanse er ikke tilstrekkelig god til at jeg orker å lese engelske bøker. Det går for sakte for en utålmodig sjel som meg. Jeg hadde planer om det forrige år. Men det ble 2 stk og foreløpig er «engelsk-prosjektet» lagt på is. Jeg vet at jeg blir bedre etter hvert, men ….. Uansett;  hvor ofte er det at man f eks leser både den engelske og den norsk versjonen og kan sammenligne.

Jeg viste i innlegget  Boken på vent: Churchill av Roy Jenkins  at jeg sliter med boken som jeg hadde gledet meg til å lese. Og som det fremgår av innlegget; at jeg sliter kan komme av oversettelsen.

Men den boken jeg leser nå, den sliter jeg ikke med. Jeg har lest mange innlegg om Kafka på stranden av Haruki Murakami. Så jeg må jo bare lese den. Men de hadde den ikke inne på biblioteket. De hadde Elskede Sputnik. Nå er jeg bare kommet til side 22, og dette er muligens store ord som jeg kanskje må ta tilbake. Men hittil har jeg elsket hver setning. Og i en av kommentarene til Ekles ytring er det en som skriver:

«Jeg kan nevne at de norske oversettelsene av Murakami fra japansk og Deon Meyer fra afrikaans har blitt vurdert å ha en langt høyere kvalitet enn de engelske tilsvarende.»

Oversetteren av Elskede Sputnik er Magne Tørring. Takk til han dersom han har bidratt til at boken er så bra.  

Jeg skal skrive et innlegg om Elskede Sputnik etter hvert. Men jeg må bare gi en smakebit. For ordens skyld. Laika er hunden som ble sendt opp i verdensrommet med satelitten Sputnik 2 den 3. november 1957 og ikke ble hentet tilbake; «ofret på vitenskapens alter» som det står innledningsvis i Elskede Sputnik. Smakebiten fra side 13:  

«Etter dette begynte Sumire for seg selv å kalle Miu for «elskede

Sputnik». Hun elsket klangen av disse ordene. Det fikk henne

til å tenke på romhunden Laika. En satellitt som gled lydløst

gjennom verdensrommets mørke. To blanksorte hundeøyne

som tittet ut gjennom det lille vinduet. Hva så de der ute i

universets endeløse ensomhet?

Å, så fælt å tenke på Laika etter å ha lest det. Aldri at jeg hadde sendt min lille pelsdott med rosinkoseøynene på 4,5 kg ut i verdensrommet – hun ofres ikke for vitenskapen: