Vi er som satellitter i bane - Elskede Sputnik (Haruki Murakami) og Sånne som oss (Henning Kvitnes)

Noen bøker husker jeg bedre enn andre. Det kan være et avsnitt som åpner en dør inn i et univers som forfatteren vil ha leseren inn i.  Når det er som i boken Elskede Sputnik av Haruki Murakami som skriver bøker som i utgangspunktet er i en sjanger jeg ikke liker å lese, gjør overraskelsen til at inntrykket blir enda større. Her er avsnittet:

«Etter dette begynte Sumire for seg selv å kalle Miu for «elskede Sputnik». Hun elsket klangen av disse ordene. Det fikk henne til å tenke på romhunden Laika. En satellitt som gled lydløst gjennom verdensrommets mørke. To blanksorte hundeøyne som tittet ut gjennom det lille vinduet. Hva så de der ute i universets endeløse ensomhet?...»

Dette var så konkret rettet mot Laika som ble ofret på vitenskapens alter. Bildet ovenfor har jeg hentet fra denne artikkelen i Dagbladet der det bl a står:

«Laika døde av overoppheting og panikk bare noen timer etter at hun ble skutt ut i rommet. De første rapportene gikk ut på at hunden levde i flere dager. Dødstidpunktet og -årsaken ble holdt hemmelig av sovjetiske myndigheter.»

Det er vel derfor lite trolig at hun satt og betraktet utsikten... Etter å ha lest dette kan jeg aldri glemme boka til Murakami.

Men så skriver Murakami noe som kan overføres til oss mennesker, og det er nok dit forfatteren vil ha oss:

«Jeg lukket øynene og lyttet mens jeg tenkte på Sputniks etterkommere og deres endeløse ferd over himmelhvelvingen, uten noe annet enn tyngdekraften til å binde dem til jorda. Ensomme metallklumper i verdensrommets uendelige mørke. En sjelden gang ville de møte noen som seg selv, for så å passere hverandre og skilles igjen for alltid. Uten et ord, uten noe løfte.»

Boken kom jeg til å tenke på da jeg tilfeldig hørte på låten til Henning Kvitnes i går: Sånne som oss. Nå har jeg hørt låten (utgitt i 2012?) mange ganger før.  Men da den ble spilt om og om igjen hadde jeg ikke lest boken til Murakami og festet meg ikke så godt ved det han synger om satellitter. Her er et bilde at sangeren forresten.

Kvitnes synger:

Vi har vært ute i universet

Som to satellitter på hver vår vei

Men heldigvis så har vi landa

Og du rett i nærheten av meg

Sånne som oss, vi har bruk for en kjærste

Og den kjærsten har jeg tenkt sku være deg

Så sett deg ned, det er jo rett før vi er der

Som to stifinnere på rett vei

Her er en video med låten;