Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

«Uwe: Storadmiral Alfred von Tirpitz bygde opp den moderne tyske marinen, og nå skal jeg komme på skipet som bærer hans navn.»

«Uwe» er en mange fiktive personer som forfatteren Ingrid Storholmen har gitt en stemme i romanen Her lå Tirpitz. Romanen ble utgitt i 2014 på Aschehoug forlag, og her kan du lese hvordan forlaget beskriver den.  Men også utdrag fra gode kritikker boken har fått. Det er en bok som gjorde et sterkt inntrykk å lese, ikke minst pga formen forfatteren har valgt. Det ble en intens leseopplevelse. Takk til forlaget for boken.

De fleste som har fått en stemme er besetningen ombord i slagskipet. Tirpitz ble sjøsatt 1. april 1939 og hadde en besetning på om lag 2 500 mann. 17. januar 1942 dukket skipet opp i Fættenfjorden ikke langt fra der forfatteren vokste opp. Hun hørte ofte «Her lå Tirpitz.» hver gang familien passerte stedet. Det er dette som ga ideen til romanen. I Fættenfjorden lå skipet fra januar 1942 til oktober 1943.

Et bilde av «Den ensomme dronning» som skipet etter hvert ble kalt – kilde http://www.nordnorge.com/no/?News=198

Under store deler av 2. verdenskrig var skipet i Norge. Den var på konvoijakt i Nordishavet,og på et tokt til Spitsbergen. Men mesteparten av tiden lå skipet i havn, og var et angrepsmål for fly og ubåter. I november 1944 ble skipet bombet, og det kantret ved Håkøya utenfor Tromsø. 916 mann mistet livet.

Et sted den lå lenge og der den ble angrepet og påført store skader, var Kåfjord i Altafjorden.  På hjemstedet mitt bygget tyskerne et festningsverk for bl a å ha kontroll over den store flåtebasen de hadde lagt i Altafjorden. Her kan du lese mer om festningsverket på Håen. Men også om en av de tyske soldatene, Konrad Setznagel, som var stasjonert der. Dette er nok en av årsakene til at boken til Stormoen gjorde inntrykk på meg. Plutselig ble den lokale historien levende. Her er to private bilder av deler av festningsverket slik det ser ut i dag, og en kan av disse forstå hvor viktig det var for bl a å beskytte Tirpitz. Klikk på bildene og de kommer opp i et større format:

I 2005 ble det opprettet et privat museum i Kåfjord. Her er link til hjemmesiden. Der kan du lese mange detaljer om skipet. Museet har verdens største samling av gjenstander og bilder av Tirpitz. Det har også en egen side på Facebook. Der finner du bl a en video der Even Blomkvist, som har bygd opp museet, forteller om en lommebok som ble funnet i vannet der Tirpitz gikk ned.

Det er skrevet mange bøker om 2. verdenskrig og jeg har lest mange. Romanen til Stormoen kategoriseres som en antikrigsroman med uhyggelig aktualitet. Det er jeg enig i, og den burde leses av bl a de som nå skriker i kommentarfeltene på ulike nettsteder om at Norge må sende soldater for å bekjempe IS. 

Selv om jeg som de fleste andre kunne tenke meg en verden uten krig, er jeg ingen urealistisk «peace and love» person. Det finnes nok av despoter som Hitler i verden i dag, og det vil alltid bli født nye. Men jeg får veldig lyst til å be de krigslystne om selv å reise til Midt-Østen dersom det er så viktig for dem. Naturligvis ønsker de ikke det – det er alle andre som skal ofre livet sitt i en krig ingen kan vinne. I en krig finnes ingen vinnere.

I Her lå Tirpitz følger vi mange ulike fortellerstemmer fra høsten 1939 – 1990. Tidsvitner. Noen faller bort etterhvert – de blir drept, begår selvmord og dør pga sykdom. Nye kommer til. De snakker i nåtid og hver fortellerstemme er en egen historie. 

Formen forfatteren har valgt levendegjør og skaper til tider veldig sterke bilder. Det snakker rett til meg og jeg kan ikke la være å høre på det de har å fortelle. Jeg kjenner redselen mange må ha hatt ved å være Target nr 1 for de allierte. Men det er også dagligdagse hendelser som unge gutter bedriver tiden med – bl a å tenke på og snakke om sex. Mangel på privatliv. Hvordan de opplever de ulike årstidene. Møte med lokalbefolkningen. Jenter de setter barn på. Men også familien og kjærester gis en stemme, og noen norske. Det feires jul på skipet, de savner familien, de sender og mottar brev, og de er sultne pga til tider lite mat. Men mesteparten av tida venter de ombord på skipet som ble kalt «Den ensomme dronning.» Jeg kjenner klaustrofobien mange må ha følt. Etterhvert forstår de at de ikke skal vende hjem til Wilhelmshaven i triumf – det er større sannsynlighet for at de vil møte døden.  

Boken viser på en nøktern og troverdig måte krigens grusomhet. Fienden har fått en stemme. Mesteparten unge gutter innelukket i et samfunn der alt styres av propaganda og der alle nyheter som kan svekke kampmoralen holdes skjult. De kan ikke snakke om den tvilen de har til den krigen som føres – det vil oppleves som svik. Heller ikke om ryktene om grusomheten mot jøder og det som skjer på Østfronten. Mange av de som var ombord kunne ikke svømme og var livredd for å måtte hoppe i sjøen. 

De som overlever og kommer tilbake til Tyskland er mer død enn levende. Til et samfunn som er utbombet og med sine traumer.

Jeg har notert og notert, og tenkt på utsagn jeg vil sitere. Til slutt ga jeg opp – det er så mye at det blir vanskelig å velge ut noe. Men noe av det som gjorde mest inntrykk på meg var når de ligger i Kåfjord i 1943 og får vite at slagskipet Scharnhorst, som også hadde base i Altafjorden, var senket:

«PHILIPP | Scharnhorst gikk ned 2. juledag, utenfor Nordkapp. Flere som opprinnelig var på Tirpitz, ble med ned. Bare 36 av besetningen på rundt 1800 mann ble reddet. Det hadde visst duppet levende og døde mennesker i vannet som korker.

Til kvelds ligger det fire kjeks og litt sjokolade på tallerkenene våre. Det dukker opp spann med ertesuppe. De prøver å sette mot i oss igjen.

FREGATTEN- KAPITAN BIELER 1; Da vi fikk meldingen om Scharnhorsts nederlag, gjorde det sterkt inntrykk på meg at ingen av skipets 80 offiserer overlevde. Mange skal ha begått selvmord. En skjøt seg foran bildet av familien sin i lugaren, forteller en gast som berget seg.

Ettersom vi selv er vingeklippet, Scharnhorst senket og rapportene om bombingen hjemme tiltar, blir stemningen om bord stadig dystrere. I tillegg sliter mørketiden på oss. Det er langt mellom smilene.

Jeg har begynt å gå med identifikasjonsmerket rundt halsen igjen.»

Om forfatteren:

Ingrid Storholmen debuterte i 2001 med "Krypskyttarloven" og fikk stor oppmerksomhet både for denne og for sin neste samling "Skamtalen. Graceland" (2005). Hun utarbeidet "Skamtalen. Graceland" til en forestilling/performance i samarbeid med instruktør, musiker og scenograf. Hun har også skrevet "Sirispelet", en slags mediterende monolog. Hennes neste diktsamlinger er "Siriboka" (2007) og "Til kjærlighetens pris" (2011). "Tsjernobylfortellinger" (2009), Storholmens første prosabok, fikk flotte kritiker, og hun ble nominert til Brageprisen og Kritikerprisen. Boken er oversatt til blant annet engelsk og hindi. Hun er blitt tildelt Bokhandlernes forfatterstipend 2010, Sultprisen 2010 og Tanums kvinnestipend 2011. "Mora som glemte at det var kveld" (2012) var hennes første barnebok. "Her lå Tirpitz" (2014) er hennes andre roman. Det tyske slagskipet Tirpitz lå lenge i Fættefjorden, ikke langt fra der Storholmen vokste opp. Hver gang familien passerte stedet, sa de voksne: «Her lå Tirpitz.» Dette minnet ble utgangspunktet for boken.