Grantreet av Tove Jansson: "Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul....Spiser den også?»

Det er snart et år siden at jeg skrev et innlegg som jeg linket til En smakebit på søndag på bloggen Flukten fra virkeligheten.  I dag skriver Mari her at smakebitene tar juleferie fra og med denne søndagen og er tilbake 3. januar.

Min smakebit kommer fra boken Det usynlig barnet av Tove Jansson, og fra novellen Grantreet. 

Mummifamilien bruker normalt å sove seg gjennom vinteren, men denne julen har noen funnet på at de skal vekkes til jul.  Det er en hemul som har fått denne oppgaven. Hemulen er irritert, der ligger familien og sover imens andre «arbeider seg ihjel» til denne julen. Mummitrollet blir vekket av at han skriker til dem:

«- Er det vår allerede, mumlet mummitrollet.

- Vår? sa hemulen nervøst. - Det er jul, skjønner du, jul. Og

jeg har ikke fatt tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender

de meg for å grave fram dere midt oppe i det hele. Vottene har

jeg antagelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er

ferdig...

Og så trampet hemulen opp trappen igjen og kom seg ut

gjennom takluken.

- Mamma, våkn opp, sa mummitrollet forskrekket. - Det har

hendt noe forferdelig. De kaller det jul.»

Og en av de som stresser rundt før jul er hemulens tante, som her har vært ute og handlet gaver når mummitrollet møter henne.  

Enda mer oppkavet blir hun når hun kommer på at hun ennå ikke har pyntet treet. Mummifamilien får etterhvert vite at treet skal pyntes med noe fint. De dekorerer det med skjell, Snorkfrøkens perlehalsbånd , prismene fra lysekronen og på toppen en rød silkerose. 

Men hemulens tante, er ikke helt fornøyd med treet.  Dessuten er det hele tiden noe hun ikke har gjort – nå er det julematen:

«Da grantreet var ferdig, kom hemulens tante igjen forbi på

sparken sin. Nå kjørte hun i motsatt retning og hadde om mulig

enda mer hastverk.

- Se på treet vårt, ropte murnmitrollet.

- Bevare meg vel, sa hemulens tante. - Men dere har jo alltid

vært rare. Nå må jeg videre . . . Må lage mat til julen.

- Mat til julen, gjentok mummitrollet forbauset. - Spiser den

også?»

I dette innlegget har jeg skrevet mer om boken:

Tove Jansson: Det usynlige barnet og andre fortellinger

En smakebit på søndag: fra biografien "Tove Jansson - arbeide og elske" av Tuula Karjalainen

Jeg har lest mange bøker skrevet av norske forfattere  utgitt i 2014 den siste tiden pga Bokbloggerprisen 2015. Men innimellom leser jeg bøker av forfattere jeg ikke kan nominere til prisen, men som jeg skulle ønske jeg kunne. En av dem er biografien jeg skrev om tidligere i uka og som min smakebit er hentet fra:

Biografi: Tove Jansson - Arbeide og elske, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Skal du lese et nydelig blogginnlegg om mummibøkene – les dette på Barnebokkritikk.no: Lyse sommerdager, mørke vinternetter

Smakebiten:

«Forfattere blir ofte spurt om hvem de skriver for. Bo Carpelan spurte også Tove Jansson om dette i 1964, og hun svarte at det var for seg selv, ikke så mye for barn, i alle fall ikke først og fremst. «Men om fortellingene mine henvender seg til en spesiell type leser, er det trolig et nurk. Jeg mener dem som har vanskelig for å passe inn noen steder, dem som er utenfor og på grensen [...] Bortkomlingen. Det nurket som man selv har klart å flykte fra eller skjule.» Hun fortalte at nesten alle de talløse leserbrevene som var blitt sendt til henne, var nettopp fra nurk: redde, engstelige og ensomme barn. Mummileserne  søker og finner trygghet og trøst i mummiverdenen. Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst.Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

En smakebit på søndag: Republikken Norge av Kjetil Bragli Alstadheim - fra kapitlet "Hans Majestet grisen"

Link til et innlegg jeg skrev om boken jeg skal gi en smakebit fra: Kjetil Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg

Helt kort handler boken om at demokratiseringen av Norge har stanset foran slottet. I boken får vi et bl a et innblikk i hvorfor det er slik at Norges øverste politiske verv fortsatt går i arv. Men også hva vi kan få i stedet.

At monarkiet er langt på overtid kan bl a vi lese i i kapitlet Hans Majestet Grisen. Her er temaet at vi i grunnloven har en paragraf som gir kongen rett til å dele ut ordensbevisninger, selv om adelen ble avskaffet i Norge på 1800-tallet. Som forfatteren skriver:

«Det er de kongeliges versjon av å bytte glansbilder. Det er suvenirene de gir hverandre når de er på offisielt besøk.»

Når de kongelige tildeler hverandre ordener, handler det ikke om hva den som mottar ordener har gjort, men hvem som er giver og mottaker. F eks har han listet opp at Mette Marit har tjue norske og utenlandske ordener og medaljer; den ene merkeligere enn den andre. F eks fra Japan: Storkors av den Kostbare Krones orden.

Ari Behn på bildet over har ikke mer enn tre, stakkars: to medaljer og en orden som han kan pynte seg med:

«Behn har mottatt Kong Olav Vs minnemedalje og Kongehusets 100-års medalje. På listen over norske dekorasjoner rangerer de ikke like høyt som for eksempel Kongens fortjenestemedalje som står på 22. plass. Behns medaljer står på 35. og 29. plass. Men begge rangerer høyere enn Forsvarets medalje for sårede i strid, og Politiets medalje for internasjonal tjeneste. Ari Behn er tildelt større ære enn en norsk soldat såret i strid. Og det eneste Behn har gjort er å gifte seg med Märtha Louise.»

Medaljen som henger rundt halsen er en orden han fikk av den nederlandske dronningen da hun var på besøk i Norge i 2010:

«Ari Behn var utnevnt til kommandør med stjerne av fyrstehuset Oraniens Kroneorden. Det tildeles utlendinger som har gjort noe spesielt for Nederland. Hva Ari Behn har gjort for landet, har hittil ikke kommet frem.»

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

En smakebit på søndag fra "Her lå Tirpitz" av Ingrid Storholmen

Det var smart  at jeg skrev at Ida Jacsons faktabok: Morfar, Hitler og jeg, «mest sannsynlig»  blir årets bok for meg, fordi romanen jeg leser nå, Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen, den er minst like god. Og det mener jeg selv om jeg bare er kommet til side 58.

Anita som har bokbloggen Artemisias verden skrev dette innlegget etter å ha lest boken: Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen. Begeistret Bokanmeldelse.  

I innlegget til Anita kan du lese mer om boken eller her hos forlaget  Mer om min leseopplevelse mv kommer i et senere innlegg.

Her er en smakebit: 

Andreas, som hjemme i Tyskland har en kjæreste som han tenker mye på, Elisabeth, har bestemt seg for å desertere fra slagskipet imens de ligger i Fættenfjorden i Trøndelag, vinteren og våren 1942.  Komme seg over svenskegrensen. Han vil ha med seg kameraten Fritz, men flykter alene. Andreas blir tatt og ført tilbake til skipet der han henrettes. Dette beskriver forfatteren ved å bruke tre stemmer, Dieter, Andreas og Fritz. Det er formen hun har valgt som gjør at denne romanen blir så virkningsfull for meg:

«Dieter: Endelig en henrettelse om bord. Nå skal han få, feige faen, tenk å rømme fra Tirpitz! Enda godt grensevaktene våre tok ham.

Andreas: Bak meg har jeg en madrass, og plutselig skjønner jeg det. Den er ikke der for å gjøre fallet mitt mykere, den skal hindre at kulene rikosjetterer og treffer eksekusjonspelotongen. Elisabeth!

Fritz: Andreas ble senket i sjøen i går. Kroppen i vannet. Ingen seremoni, bare stillhet, skjult av sorg og skrekk. Vi fikk se hva de er villige til om vi ikke lystrer...Lurer på hva offiserene kommer til å skrive til Andreas’s  mor og Elisabeth.»

 Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

En smakebit på søndag: To dikt av Kolbein Falkeid: "Hevn" og "Det er langt mellom venner"

Foto av lyrikeren Kolbein Falkeid: Cappelen Damm

I høst kjøpte jeg boken Kolbein Falkeid samlede dikt. Boken er på over 700 sider og inneholder dikt til og med diktsamlingen Vind, eple (2003)

Det er ikke enkelt å velge en smakebit fra boken jeg har kjøpt– det er mange fine dikt. Jeg har valgt ut to.  

Det første diktet, Hevn, synes jeg passer fint til det vi nå opplever, naturens herjinger med oss. Selv om ikke jeg synes det er lavmælt tale; mer et stort brøl. Hva det kommer av, om det er menneskeskapt eller ikke, er det uenighet om. Det andre diktet, Det er langt mellom venner, antar jeg mange er enig i.

Hevn  (Dissonans – 1968)

Jordens røst

taler lavmælt til oss.

Vi overdøver den

med vår snakksalighet.

Jorden tar det ikke tungt.

Den skal jo likevel

stoppe munnen på oss engang.

DET ER LANGT MELLOM VENNER (Opp- og utbrudd 1978)

Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

En smakebit på søndag fra "Andre farger" av Orhan Pamuk

Maleriet ovenfor er T. F. Simon, "Vilma Reading a Book", 1912. Vilma er malerens kone og her har han malt henne i Paris.

Andre farger av Orhan Pamuk er en essaysamling med selvbiografiske tekster, politiske analyser og diskusjoner om østlig og vestlig kunst.

Smakebiten er fra forordet – her ser han sammenhengen med å det å male og det å skrive:

«Mellom 1996 og 1999 skrev jeg ukentlige skisser til tidsskriftet Öküz i Istanbul, et blad som blandet politikk og satire, og illustrerte dem slik jeg fant det for godt. Det var korte tekster, gjerne med lyrisk glød og i en kjapp økt. Jeg satte stor pris på å fortelle om datteren min og om vennene mine, på å kunne utforske gjenstandene og verden omkring meg med friskt blikk og liksom se verden gjennom ordene. 

Med årene har jeg kommet til at det å skrive ikke så mye dreier seg om å fortelle om verden, men nettopp det å «se verden med ordene». Fra det øyeblikk han begynner å bruke ordene slik farger anvendes i oppbygningen av et maleri, vil en forfatter på ny oppdage hvilket vidunderlig og forbløffende sted verden er, og ved å splintre språkets forkalkninger, vil han finne sin egen stemme. Til dette trenger han bare litt papir, en penn og den tillitsfulle optimismen til et barn som betrakter verden for første gang. «

Flere smakebiter finner du på bloggen til Astrid Terese: Betraktninger

En smakebit på søndag: Helge Ingstad beskriver sitt møte med moskus på Grønland i "Øst for den store bre"

En drøm eller et mål jeg har, er en gang å delta på en fotosafari til «moskusmekka» Dovre som fotoamatørene jf denne reportasjen med dato juli 2014: Duften av Moskus  har deltatt på.

Moskusen som levde i Norge under siste istid døde ut for omtrent 30 000 år siden.  Første gang dyr ble hentet fra Grønland og satt ut på Dovre var i 1932, men disse ble utryddet under 2. verdenskrig. Stammen som lever på Dovre i dag ble satt ut i årene 1947-1953.  Det å få se urdyret hadde vært flott. Ikke minst å klare å få tatt et lignende bilde som dette:

Fotokilde:  http://en.wikipedia.org/wiki/Muskox

Norge okkuperte Øst-Grønland i 1931, og det var i den forbindelse Helge Ingstad reiste til dit som sysselmann i 1932. Danmark bragte spørsmålet inn for den internasjonale domstolen i Haag, og i 1933 falt dommen: Det var Danmark som hadde rett på hele Grønland.

Helge Ingstad skriver om sitt første møte med urdyret i innledningen til boken Øst for den store bre utgitt i 1935 – han ankommer med en ishavsskute. Jeg synes han var fantastisk flink til å beskrive sine naturopplevelser:  

«Den ene moskusoksen følger kystlandet som løfter sig i terrasser bortunder brattfjellet. Maskinmessig siger den avsted, oppover sandhauger, nedover sandhauger, tvers gjennem elvefar og storstenet, vanskelig ur. Det hele koster den likesom ingenting, enda den er slik et bjerg av kjøtt og knudret på alle måter. Gammel er den nok også, ja en veteran. Det ene hornet er vekk, om skuldrer og nakke velter manken sig som en diger pukkel, mens buk-raggen henger ned som et frynset teppe og nesten soper jorden. I denne flom av hår og ull blir ben og hode omtrent borte, slik at dyret mest ligner en svart, overgrodd

stein.

Mangt og meget har nok hendt denne oksen siden den for år tilbake kom til som en ullen liten kalv og en solfylt maidag trippet omkring i lyng og sne. Langveis har den flakket langs Grønlands kyster, over de blånende fjell, inn gjennem de dype gressrike daler like opp mot innlandsisens brem. Engang var den vel leder av moskusflokken, en staselig høvding med stort følge av okser, kalver og kyr. Men vintrene gikk, og så hendte det en høst i brunsttiden at den kjempet sin siste forbitrede kamp mot en av de unge, sprekere oksene, — og tapte. Nu er den bare et gammelt dyr, som bannlyst søker sine ensomme veier.»

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

"Apache-indianerne - Jakten på den tapte stamme " av Helge Ingstad - en smakebit på søndag

Jeg har hele arbeidslivet vært fagorganisert under YS. I den nye jobben havnet jeg inn i rollen som tillitsvalgt. Det var ikke planlagt for å gjøre en lang historie kort. Men det er ingen kø for å ta på seg slike roller. 

Denne uka har jeg vært på et tredagers fagforeningskurs i medbestemmelse der tema bl a var «spillereglene» nedfelt i Hovedavtalen. Jeg blir neppe en som brenner voldsomt for fagforeningsarbeid, men det jeg lærte på kurset gjør rollen jeg har tatt på meg mer interessant.

En av bøkene jeg leser i for tiden omhandler parter der det som et utgangspunkt ikke fantes spilleregler, og når de ble laget, ble de brutt hele tiden. Det er Helge Ingstads faktabok: Apache- indianerne – Jakten på den tapte stamme utgitt i 1939.

Det er den tredje boken jeg leser skrevet av Helge Ingstad (1899 – 2001). Han skrev lettleste og interessante bøker om sine ekspedisjoner mv. I første del av skriver han om apachenes historie. Andre del er hans ekspedisjon (1936-1938) for å lære mer om apachene ved bl a å snakke med deres etterkommere.

De som brøt spillereglene var den hvite mann og det skjedde gang på gang. Det skapte et hat hos indianerne.  Apachenes første møte med den hvite mann var spanjolene som var på jakt etter mer rikdommer etter at de, med Hernando Cortez i spissen, hadde plyndret Mexico for rikdommer. Det var ryktet om gull også i apachens land, dvs Arizona, New Mexico og vestre Texas, som var grunnlaget for at ekspedisjon ledet av Francisco Vasquez de Coronado i 1540.  

Ekspedisjonen skulle finne Cibolas syv byer der gatene skulle være belagt med sølv. Den ble en fiasko, men skapte uro hos indianerne som holdt til i området, og medførte også til at andre ekspedisjoner fulgte i Coronados kjølevann.

Min smakebit:

«For de tusener av indianere som holdt til i det nye landet, innvarslet Coronados eksposisjon en voldsom brytningstid. Her hadde de ville gjennom uminnelige tider levd sitt eget liv som hadde preget deres tankeverden, og så plutselig kommer disse fremmede inn over deres land, sittende på skrevs over merkelige dyr, taler om gåtefulle ting og krever, med våpen i hånd, at folket skal trampe på forfedrenes tro.«

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

En smakebit på søndag: Vestens store tenkere (2002) - redaktør Trond Berg Eriksen

Vil du lese flere smakebiter fra bøker - får du tilgang til dem ved å gå inn på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten.

Denne uken leser jeg Min Kamp 2 av Karl Ove Knausgård. Det tar sin tid, gitt! Jeg ble ikke bitt av «Knausgård-basillen» da den første kom i 2009. Min kamp 1 leste jeg ikke før 2011 eller 2012. Jeg synes at det er imponerende at han klarer å få dagligdagse hendelser interessante å lese om. Her dukker ingen lik opp. Bare en liten krangel i ny og ne - "liten" fordi han er selverklært konfliktsky... Forhåpentligvis blir jeg ferdig  i løpet av kort tid og får skrevet et innlegg fra den ordrike boken. Knausgård selger bra i USA for tiden som sikkert flere har fått med seg.

Det er ikke fra Knausgårds bok min smakebit kommer fra. Ofte er det slik at bøker leder til at en oppdager andre bøker. Det Knausgård skriver om er meste fra eget liv – hverdagslige temaer.  Men av og til er han filosofisk. Det var da jeg kom til å tenke på om jeg hadde en bok om filosofer.

Det hadde jeg gitt! En bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den da den ble utgitt i 2002: Vestens store tenkere (redaktør Trond Berg Eriksen).

Selv om litt over 500 sider virker overkommelig er dette en bok jeg må lese over tid. Jeg er ikke så filosofisk av meg at jeg kan sette meg ned og lese den fra perm til perm f eks i løpet av en uke. Realisme er et stikkord for min tankeverden... Men litt hjernetrim har ingen vondt av...

Boken er et samleverk på litt over 500 sider med flere bidragsytere. Det er ikke bare innlegg om filosofer, men også om diktere, naturvitenskapsmenn, teologer, sosiologer og politiske teoretikere. Noen som kan nevnes er Aristoteles, William Shakespeare, Charles Darwin, Lenin og Sigmund Freud.

Min smakebit er fra forordet til redaktøren for boken:

«Bare en sjelden gang kan fortiden gi svar på våre spørsmål. Men Vestens store tenkere kan gi oss et språk å gripe mer uklare fornemmelser med og fortelle hvilke løsninger man tidligere har forsøkt å formulere. Vestens idéhistoriske arv er fremdeles en vesentlig kapital, men hver enkelt må gjennom egne erfaringer og anstrengelser veksle kapitalen inn i gyldig valuta for å få glede av den. Vi lever i en langt mer komplisert og uoversiktlig verden enn de fleste av de tenkere som presenteres i dette verket. Derfor kan de sjelden veilede oss direkte. Historien må huskes blant annet for at vi skal komme videre. Fortiden er nemlig ikke bare en sum av forbilder, men også en lang liste med advarsler. Det gjelder både den politiske historie og tenkningens. Ingen kultur kan leve på sin historie alene. Men på en annen side er ikke noe samfunn blir mer livsdugelig av et totalt og alminnelig hukommelsestap.»

Foto: bilder fra gårsdagen – noen partier fra «Blomsterveien»  i Rygge

En smakebit på søndag: Det suser i sivet (The Wind in the Willows) av Kenneth Grahame

Privat foto

Smakebiten er fra boken jeg leste i mai og skrev om i innlegget:

Det suser i sivet (The Wind in the Willows) skrevet av Kenneth Grahame og illustrert av Ernest H. Shepherd

«Dette var bare den første dagen, siden kom det mange av samme sorten, bare enda lengre og enda mer spennende etter som sommeren ble varmere. Mold lærte å svømme og å ro, og han hadde det herlig. Han la øret inn til det raslende sivet og stundom forstod han litt av det som vinden hvisket om, men ikke alt.»

Flere smakebiter fra bøker, finner du på Mari's blogg.

En smakebit på søndag: Mine unge år (My early Life) av Winston Churchill

“Writing a book is an adventure. To begin with, it is a toy and an amusement; then it becomes a mistress, and then it becomes a master, and then a tyrant. The last phase is that just as you are about to be reconciled to your servitude, you kill the monster, and fling him out to the public.” (Winston Churchill).

Den selvbiografiske boken My Early Life første gang utgitt i 1930, anses som Churchills beste bok og noen rangerer den som et av 1900-tallets mest fremragende verk, det  skriver Roy Jenkins i sin biografi om Churchill. Her er omslaget på boken en kan få kjøpt på dansk.

Utgaven jeg har kjøpt brukt på Finn.no er en norsk oversettelse utgitt i 1945 – gammel og slitt. Beste varemerke for en bok– da har den vært lest.

Min smakebit er det første avsnittet i første kapittel:

«Når begynner en egentlig å huske? Når fester bevissthetens flagrende lys og skygger seg for første gang i et barns sinn? Det første jeg kan huske, er Irland. Jeg ser temmelig tydelig for meg opptrinn og begivenheter i Irland; av og til mennesker også, men mer uklart. Jeg ble født 30. november 1874 og forlot Irland på våren 1879. Far kom dit som sekretær for sin far, hertugen av Marlborough, som Disraeli i 1876 hadde utnevnt til stattholder. Vi bodde i et hus som kaltes «Little Lodge», omtrent et steinkast fra visekongens residens. Her holdt jeg til i nesten tre år. Jeg har klare og levende inntrykk av enkelte begivenheter. Jeg husker da bestefar, visekongen, avslørte statuen av lord Gough i 1878. En stor svart folkemasse, røde soldater til hest, snorer som trakk bort et brunt skinnende klede, den gamle hertugen – min skrekkinnjagende bestefar – som talte til folkemassen med kraftig stemme. Jeg husker enda en setning han brukte...»og med en morderisk salve meiet han fienden ned».. Jeg forstod utmerket godt at han talte om krig og kamp, og at en «salve» betydde det som soldatene i de svarte uniformene pleide å gjøre med sterke smell når vi gikk tur om morgenen i Phænix-parken. Dette tror jeg er min første sammenhengende erindring. «

Vil du lese flere smakebiter fra bøker, klikker du på bildet nedenfor. 

En smakebit på søndag fra "Naboens sønn" skrevet av Dror Mishani

«Har du gjort noe fett i helga» spurte en av mine kolleger meg sist mandag; en kul, ung, hyggelig fyr som kommer på jobb med rullebrett under armen, digger løssnøkjøring og bor i en leilighet i Oslo sentrum. Hi, hi – spørsmålet skapte en morsom seanse på morramøtet– alle aldre har sin sjarm...

Vel, «fett» eller ikke – en bokelsker kjeder seg aldri. Ihvertfall gjør ikke jeg det. »Må- oppgaver» blir gjort i et rasende tempo for å få tid til bøker og alt som følger med. Bl a å delta i Mari's søndagsspalte. Denne helga har jeg kjøpt flere bøker på Finn.no. For mange er de antikvariske. For meg, til det motsatte er bevist, er den ene boken et gullfunn! En selvbiografi skrevet av Winston Churchill som, etter det jeg har lest, skal være en av de beste bøkene han har skrevet. Trodde ikke at den fantes på norsk engang!

Tilbake til det som er målet med dette innlegget - å gi en smakebit fra en bok. Denne gangen fra en krimroman skrevet av en israelsk forfatter - en roman som Henning Mankell mener er imponerende -  den har   inspirert meg til å lese min første bok skrevet av Franz Kafka:

Vil du lese mer om boken kan f eks du klikke deg inn på innlegget jeg skrev etter å ha lest den:

Krim: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani - kanskje denne er en roman for deg også

Smakebiten:

«Vet du hva som er det verste med saker der folk meldes savnet? At du først vet om du har gjort hva du skulle når saken er løst. Før det er det umulig å vite. Du kan endevende tre fjerdedeler av verden, og så befinner den savnede seg i den fjerdedelen som du ikke har endevendt. Selv leteaksjonen i går. Så lenge vi ikke har funnet Ofer et annet sted, kan vi ikke vite om vi lette godt nok i sanddynene. «

Vil du lese flere smakebiter fra bøker, klikker du på bildet nedenfor. Mari som eier bloggen Flukten fra virkeligheten tar opp temaet plagiering av andres bloggtekster i sitt innlegg denne søndagen.

En smakebit på søndag: Tove Nilsens forord i min utgave av Tove Janssons "Sommerboken"

Tove Jansson (1914-2001) var forfatter, tegneserietegner og maler. Mest kjent for bøkene om mummitrollene.

I 2014 feires 100-års jubileet for hennes fødsel.  Det blir en rekke seminarer og store konferanser og utstillinger i Finland og Sverige i anledning jubileet. Men også nyutgivelser av bøker hun har skrevet og illustrert.  Bl a ved at Bokklubben utgir Billedhuggerens datter og Den ærlige bedrageren - to bøker i ett bind. Men en skikkelig godbit er at for første gang på norsk utgis Alice i Eventyrland (Lewis Carroll) illustrert med Tove Janssons tegninger.  Begge bøker har jeg bestilt.

Min smakebit denne søndagen er fra en bok hun har skrevet og som allerede er i min bokhylle, og som jeg i april 2013 skrev om i innlegget: Sommerboken (Sommarboken) av Tove Jansson - en skatt er oppdaget  En bok man kan lese om og om igjen og stadig finne nye ting.

Smakebiten er slutten av forordet skrevet av den norske forfatteren Tove Nilsen i 2012, som selv har skrevet bøker jeg liker veldig godt, ikke minst oppvekstromanene om Tove og Goggen.

Smakebiten:

"Hva kan kjennetegne stor romankunst? At det ikke står et ord for mye. At det ikke finnes en eneste klisjé. At språket virker glassklart, men mettet.  At tonen og formen virker så enkel, selv om innholdet er komplisert. At forfatteren går i dybden. At du gjenkjenner deg selv, eller noen av dine, i hver eneste skikkelse. At du blir så glad i personene at du ikke bare oppfatter dem som virkelige, men de nekter å forlate deg, og du dem. Slik har Sommerboken blitt for meg, jeg må alltid vite hvor i bokhylla den står, den må alltid være innen rekkevidde, så jeg kan lese et kapittel eller to og plutselig være der, oppslukt igjen.

Som jeg unner nye lesere å oppdage denne skatten av en bok!"

Flere smakebiter denne søndagen finner du ved å klikke på bildet nedenfor:

Odd Børretzen: Det norske folks bedrøvelige liv og historie - Den første nordmannen og den første påsketuren...

For meg som trekker et lettelsens sukk når våren gjør sin anmarsj, er det hvert år en like stor gåte hvorfor enkelte oppsøker vinteren i påsken. Men heldigvis har jeg Børretzens beste utgitt i 2000 i bokhylla. I Det norske folks bedrøvelige liv og historie, første gang utgitt i 1968, skriver han om Den første nordmannen.

Den første nordmannen for 10 000 år siden - før han satte etter isen:

Når breen begynte å smelte og det endelig begynte å bli et levelig klima, skulle man tro at Den første nordmann ville legge seg ned i sørhellingene på en bar flekk og la de velsignede stråler varme opp saftene. Men nei, Den først nordmann, stammens tulling, samler samme huslyene og raver avgårde i desperat jakt etter isen. Vassende og snublende i snøslapset.

Odd Børretzen trekker linjene til Den første nordmannen anno 1968 – her er han ved drosjeholdeplassen, Oslo østbanestasjon:

 Her er smakebiten:

«Fra slutten av September legger som kjent Vinteren seg som et lik-klede over oss og over landet. Alt dør. Vinden hyler. Kulden gnager med blødende tenner i hushjørnene. Vi går rundt med hvite ansikter, stivnet i onde grimaser og ser blindt på hverandre med blodskutte øyne og puster damp på hverandre i fotgjengerfeltene. Kjemper oss igjennom, kjemper, kjemper, sleper oss frem uten annen tanke enn å overleve, betale brenselsregningen og se enda en vår, og vi kjenner den lille død vokse inne i oss. Fylt av en melankoli som om det bodde et lite barn i oss som aldri kan holde opp å hulke. Isflakene damper ved utstikker B.

   Så kommer mars måned.

Som ved et under kommer mars måned enda en gang. Og Livet kjemper seg frem og opp gjennom seks måneder gammel snø. Skitten snø, gulflekket av gammelt grøtfrosset appelsinskall og hunde-urin. Det renner klukkende bekker på Karl Johan. Glade takras sperrer fortauene i Akersgaten. Chat Noirs vårrevy har premiere og viser seg å være ikke dårligere enn fjorårets, og ubestemmelige gamle kravler frem fra under steinene. De unge bjerketrærne i Dronningparken sløres av grønt.

   Det er vår.

Hva gjør vi, Den Første Nordmanns barn, når våren flommer innover oss som et symfonisk fossefall? Tar vi på oss kulørte klær og tofargede sko med tynne såler? Griper vi hverandres hender og danser en jublende dans rundt ordfører Bull? Knyter vi kranser av de første hestehov og spiller på fløyte i Tøyenparken?

   De vet selv hva vi gjør.

Vi, Den første Nordmannens barn, tar på oss fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock Gin, og sitter i fire timer på toget til Tonsenåsen hvor vinteren til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.

  Så la oss i hvert fall ikke forundre oss over at det gikk som det gikk. For 10 000 år siden.»

Flere smakebiter finner du vet å klikke på bildet nedenfor. Da kommer du til Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten:

En smakebit på søndag: "Litteraturen er ikke et gjemmested, den er et finnested" skriver Jeanette Winterson i sin selvbiografi: 'Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?'

Hver søndag inviterer Mari som eier bokbloggen Flukten fra virkeligheten norske og svenske bokbloggere til et uformelt bokbloggertreff der gjestenes innsats er å avgi en smakebit fra en bok.

Min smakebit er fra en selvbiografi jeg leste ferdig for en uke siden og har skrevet om i innlegget;

Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? (Why Be Happy When You Could Be Normal?) - av Jeanette Winterson

I en oppvekst under adoptivmorens terrorregime ble biblioteket og litteratur veldig viktig for Jeanette Winterson.  

En smakebit:

«Så når noen hevder at poesi er luksus, eller en valgmulighet, eller forbeholdt den skolerte middelklassen, eller at det ikke burde undervises i fordi det er irrelevant, eller noe av alt det merkelige og tåpelige som sies om poesi og dens plass i folks liv, så forekommer det meg at de som sier sånt ikke har hatt særlig mye å stri med. Et hardt liv krever et hardført språk – og det er det poesien er. Det er det litteraturen gir oss – et språk som er sterkt nok til å si hvordan det er.

  Den er ikke noe gjemmested. Den er et finnested. «

Fem minutter der forfatteren forteller om boken: