Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag

Hva som er et godt bokomslag for en bok er det delte meninger om. Også hvor viktig et bokomslag er for en bok. Jeg er av den oppfatning at ved mange bokutgivelser kunne man ha fått flere lesere ved å velge et annet bokomslag.

Jeg velger ikke bøker ut fra bokomslaget. Men et bokomslag kan skape oppmerksomhet når det er flere bøker å velge mellom. Jeg husker en bok som jeg har lest og lest om bedre dersom boken har et bokomslag som skaper oppmerksomhet. På samme måte kan en helt ukjent bok skille seg ut ved bokomslaget.

Jeg er kommet til den delen som handler om bøker og lesing i boken til Orhan Pamuk: Andre farger. Under overskriften Ni notater om bokomslag skriver han: 

• En romanforfatter som ikke fabler om omslaget på den boken han er i ferd med å skrive, har blitt en følelsesmessig moden mann, men han har samtidig mistet den naiviteten som gjorde ham til forfatter.
• 
  

• Når vi erindrer våre store leseropplevelser og lesergleder, blander minnene seg med minnene om bøkenes omslag.
• 
  
• Vi trenger flere lesere som kjøper bøker etter å ha kikket på omslaget, og flere kritikere som ikke ser ned på bøker skrevet for slike lesere.
• 
  
• Å gjengi hovedpersonens ansiktstrekk i detalj på et bokomslag er et utilgivelig overgrep mot forfatterens og leserens fantasi.
• 
  
• En designer som gir en bok kalt Rødt og sort et rødt og sort omslag, som putter bildet av et blått hus på Det blå huset og et slott på omslaget til Slottet, gir oss ikke inntrykk av å respektere teksten, men snarere en følelse av at han ikke har lest den.
• 
  
• Når vi mange år senere støter på omslaget til en bok vi har lest, er det blitt et emblem som får oss til å minnes bokens verden og den gangen for lenge siden da vi gjemte oss bort i et hjørne for å lese den og tre inn i denne verdenen.
• 
  
• Bokomslag er veiskilt som peker ut steder der vi kan vandre over fra den hverdagslige verdenen vi lever i, og inn i bokens verden.
• 
  
• Det som gjør en bokhandel levende, overdådig og tillokkende, er ikke utvalget av bøker, men mangfoldet av omslag.
• 
  
•  I vår bevissthet fungerer boktitler som personnavn: De hjelper oss å skille en bok fra millioner av andre som den ligner på. Bokomslag, derimot, har mer til felles med et menneskes ansikt: Enten minner de oss om en lykksalighet vi en gang har følt, eller så forespeiler de oss en frydefull verden vi ennå ikke har utforsket. Derfor stirrer vi like henført på bokomslag som på ansikter.

Under er fem bokomslag som bare spratt opp i hukommelsen etter å ha lest det han skriver med link til innlegg jeg skrev etter å ha lest bøkene. Omslagene passer inn i min leseopplevelse. 

     En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

En overflødig kvinne (An Unnecessary Woman) av Rabih Alameddine

Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen

'Dagen skal komme med blå vind' av Levi Henriksen - en ny stemningsrapport fra Skogli

En overflødig kvinne (An Unnecessary Woman) av Rabih Alameddine

Romanen En overflødig kvinne har jeg hatt et innlegg om tidligere; En overflødig kvinne – Boken på vent. Boken på 259 sider ble utgitt i 2012 og originaltittel er An Unnecessary Woman. Det er Cappelen Damm som har utgitt den norske utgaven.

Jeg falt pladask for bokomslaget; kunne kjøpt den ene og alene av den grunn. Og når innholdet ga meg en så fin opplevelse, hva mer kan man kreve.

Forfatteren er Rabih Alameddine. Han er født i Jordan av libanesiske foreldre, og vokste opp i Kuwait og Libanon. Rabih Alameddine har også skrevet Hakawati som ble en internasjonal suksess.

I Beirut bor Aaliya som er 72 år, alene i en gammel leilighet. Skilt. Barnløs. Med blått hår. Sammen med sine bøker. Stabler av bøker. Aaliyas store lidenskap. «Jeg kommer sannsynligvis til å bli kremert sammen med mine bøker». Hun trives med sin ensomhet. Nærværet av andre får henne til å kjenne seg utilpass. «Nå for tiden unngår jeg mennesker og de unngår meg.»

Vi blir kjent med Aaliyas liv i nåtid og fortid. Det er Aaliya som er fortellerstemmen. Og hun siterer fra bøker hun har lest. Er ofte ute på «villspor» i bøkenes verden.

Aaliya var 2 år da faren døde og moren giftet seg igjen. Ingen likte hennes lidenskap for bøker da hun var liten. «Hvem kommer til å gifte seg med deg hvis du leser så mye – hvorfor vil du så gjerne være annerledes enn normale folk» fikk hun ofte høre. Hun var 16 år da hun ble giftet bort, « til den første beste frieren som kom på døren – jeg var familiens blindtarm, dens overflødige vedheng».

Ektefellene flyttet inn i leiligheten der hun fortsatt bor. Før fire år var gått krevde «det impotente insektet» skilsmisse; pga at de ikke kunne få barn. Ingenting kunne glede henne mere. Og det gleder henne at «den apatiske myggen» giftet seg to ganger til uten å få barn.

Det var Hannah, «som nesten var svigerinnen min» som introduserte Aaliya for en slektning; innehaveren av en bokhandel. Aaliya jobben for «denne paperbackdilettanten» i femti år. Hannah som var det menneske som betydde mest for Aaliya. Som overlot henne sine dagbøker.

Aaliya beskriver forholdet til moren som ikke er av det beste. Vi blir også kjent med noen av naboene, «de tre heksene». Den opprørske og morsomme huseieren Fadia, Joumane og Marie Therese. Og hvordan det er å leve i Beirut. Krigen som raste og hva den har gjort med samfunnet.

Etter å ha hatt innbrudd i leiligheten under en av krigene som raser i Beirut skaffer hun seg et maskingevær. På en svært spesiell måte kan man trygt si. Men det er flere problemer. For både halvbrødrene og moren mener at Aaliya ikke fortjener å bo i en leilighet alene og utøver stort press for å overta denne. Den store barneflokken til slektningene  som Aaliya kaller «uansvarlig reproduksjon» Så mange rom du har, sier moren, hvor grådig må du være? Hvor egoistisk? Men Aaliya klarer ved hjelp av huseier å stå imot presset fra moren og den skremmende halvbroren om å overgi leiligheten.

I tillegg til å lese bøker oversetter hun bøker, fra en engelsk oversettelse og en fransk oversettelse av en bok til en arabisk oversettelse. Oversettelsene er aldri blitt utgitt. Etter at hun er ferdig «gravlegges» de i en eske og plasseres på badet. Oversettelse, ikke utgivelse er det hun satser livet på. Hun er engasjert i prosessen, ikke i sluttproduktet. Det får tiden til å flyte roligere.  

« Selv om jeg ikke nødvendigvis kan si at jeg forstår den fulle rekkevidden av en slik holdning, har jeg erkjent at oversettelsesgjerningen min er ubrukelig, likevel fortsetter jeg. Verden går videre enten jeg gjør det jeg gjør eller ei. Om vi finner Walther Benjamins bortkomne koffert eller ikke, vil sivilisasjonen vandre forover og bakover, folk vil traske rundt på kloden, kriger vil rase, lunsjer vil bli servert. Uansett om noen leser Pessoa eller ikke. Ingen av disse kunstgreiene har noen betydning. Det er bare dårskap. «

Jeg er veldig glad jeg har brukt tid på å lese En overflødig kvinne. Den krever tid og litt tålmodighet innimellom. Det er ingen trist roman. Tvert imot. Til tider er den morsom. Varm. Det er ingen spenningsroman. Handlingen flyter stille avgårde. Bokens tittel står helt i stil med innholdet. Boken gir innsikt i hvordan det er å leve i Beirut uten at dette er en dokumentar.  Jeg brukte tid innimellom til å gå på nettet for repetere litt historie om Libanon og krigene som har rast der. Innimellom slo det meg; hun har hele livet vært i Beirut. Aldri utenfor byen. For mange kan det virke som en kjedelig og trist tilværelse. Men så får vi oppleve at hun har hatt et rikt indre liv.

Det som er litt spennende er; hvordan vil det at jeg har lest En overflødig kvinne  påvirke meg når jeg går i gang med å lese Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien. Den ligger som nr 2 etter at jeg er ferdig med boka om Heidi Løke.

En overflødig kvinne - Boken på vent

Tirsdag og Boken på vent på bokbloggen til Beathe. Du kan trykke på denne linken: Beathes bokhylle eller bildet under, dersom jeg får det til vel og merke, så kan du lese hvilken bok Beathe og andre har på vent, og hvordan du kan linke et innlegg til Beathes innlegg:

Nå har jeg mange bøker på vent. Så mange at jeg ble nektet å kjøpe Hakawati av Rabih Alameddine da jeg var innom bokhandelen i går. Synes du først skal lese de bøkene du har, sa 15 åringen til meg. Slukøret hørte jeg på henne.

Men det jeg ikke var klar over, det var at jeg har en bok på vent som jeg ønsket meg og fikk i julegave etter å ha lest et innlegg Beathe hadde på En smakebit på søndag på bloggen Flukten fra virkeligheten 2. søndag i advent. Og det er boken En overflødig kvinne. Og den er også skrevet av Rabih Alameddine.

Her er litt av det Jorid Mathiassen skriver på Forlagsliv.no skrev om En overflødig kvinne:

 «Det er den 72 år gamle Aaliya som er forteller i denne romanen. Fra leiligheten sin i en bygård i Beirut ser hun tilbake på livet sitt. I over 50 år har hun jobbet i en bokhandel, samtidig som han har sittet i ensomhet og oversatt klassikere til arabisk. Ingen har visst om denne sysselen, og ingen av oversettelsene er utgitt. Hvert år 1. januar begynner hun på en ny oversettelse, og når hun er ferdig, legger hun det håndskrevne manuset i en eske. Eskene stabler hun på pikerommet og det tilhørende badeværelset.»

Og etter å ha lest innlegg til Beathe kom jeg til å tenke på en film jeg hadde sett, Karamell:

«Karamell handler om fire kvinner som driver en skjønnhetssalong i Beirut. Alle har de sine drømmer og små hemmeligheter. Fjernt fra krigen presenteres vi for et multikulturelt mikrokosmos der folk lever sammen, ikke nødvendigvis i et fredelig, men i hvert fall i et fargerikt og levende fellesskap.»

Hva skjedde, jo jeg bestilte filmen over nett før jul; og nå gleder jeg meg til å lese boken og et gjensyn med filmen: