Biografi om Cora Sandel, eller Sara Fabricius som hun het, av Janneken Øverland

 «Sara Fabricius hadde sine beste malerår i Firenze mellom 1913 – 1915. Da malte hun også dette selvportrettet."

«Det som for meg begynte som en faglig nysgjerrighet i studietiden, utviklet seg til flere tiårs samliv med tekstene. For oss som var studenter i 1970-årene var biografi et fy-ord. Tjue år senere er det heldigvis ikke det.

I denne boka ønsker jeg nettopp å si noe mer om mennesket bak Cora Sandels ofte både gripende og kloke tekster. Sara Fabricius var en av de mange unge kvinnene som i begynnelsen av dette århundret brøt ut av de trange rollene for å finne sin egen vei. Jeg prøver å vise de menneskelige omkostningene ved å være en slik pionér, og samtidig: fortelle om de kunstneriske seirene. 

Hun levde i utlandet hele sitt voksne liv, men regnet seg alltid for norsk forfatter. Likevel er det noe unorsk ved henne. I mange år bodde hun i Frankrike. Hun beundret den franske forfatteren Colette, som fremdeles er relativt ukjent i Norge. Cora Sandel brukte seg selv og sitt liv i diktningen — som Colette. Slik går hun inn i en fransk litterær tradisjon helt tilbake til Montaigne — der Colette også hører hjemme — en tradisjon der det er en selvfølge at det går an å generalisere om det menneskelige ut fra ett liv — ens eget. Fordi hun går til bunns i det som Søren Kierkegaard kalte uhiin Enkelte, treffer hun mange.

Samtidig har, paradoksalt nok, denne krevende måten å bruke av sitt eget liv for å skape stor litteratur som forutsetning et tydelig skille mellom den som skrev og det hun skrev. Avstand i tid og rom ble en forutsetning. Slik også psevdonymet ble det.

Følgelig tar de feil som tror at for eksempel Alberte Selmer er Sara Fabricius. Alberte er en litterær søster, men forfatteren har gitt henne mange av sine egne erfaringer. Hun har rendyrket dem, utkrystallisert dem, gjort dem bedre og verre, tydeligere og utydeligere.»

 

 Årsaken til at jeg kom på ideen om å kjøpe og lese Janneken Øverlands biografi om Cora Sandel som ble utgitt i 1995 og sitatet over er hentet fra, var at Kerstin Ekman omtalte Cora Sandel i sin bok Min bokverden. Hun innlede kapitlet Nakne Livet som begynner slik:

  

«Da jeg var student i Uppsala, måtte jeg gå fra universitetet til Gropgränd der jeg bodde. Da så jeg iblant en liten dame som kom spaserende på Våstra Ågatan. Det var noe uvanlig ved henne. Dette var riktignok i en annen tid, nittenfemtitallet, da kvinner gikk med hatt som henne. Likevel hadde hun en særegen finhet ved seg. Eller uberørbarhet? En dag hadde jeg følge med en studiekamerat, som sa da vi så henne: 

Det der er Cora Sandel. Vet du det?

 

Nå visste jeg det. Men i dag ville jeg sagt at det var Sara Fabricius. Hun må ha vært over sytti da hun gikk der. Likevel så rak. Ennå med så mye spenst i disse sterke beina som en gang hadde båret og ført henne opp mot fjelltraktene ovenfor Tromsø. Hennes frihet den gang. Den eneste.

 

For oss to som så henne gå der, var hun Alberte. Romanen Alberte ogJakob om den frosne jenta, litt skjeløyd og umulig å gifte bort, leste vi unge jenter langt ut over det som nå kalles tenårene. Vi leste også fortsettelsen av jentas liv som kvinne i Alberte og friheten og Bare Alberte.»

De begynner å bli noe år siden jeg leste Alberte.trilogien. Enda lengre siden er det jeg leste romanen Kranes konditori. Bøkene står i bokhylla. Bøkene må selvsagt gjenleses etter å ha biografien til Øverland. Novellene hun skrev har jeg aldri lest tidligere.

Det gjorde inntrykk å lese om forfatteren som ble født i 1880 og døde i 1974. Om tida hun vokste opp med der jenter skulle inn i trange rammer. Som hun brøt ut av. Livet ble ingen lystseilas er det vel trygt å si selv om det var perioder i livet hun levde det livet hun hun ønsket. Ikke alt var like interessant å lese om. Allikevel er jeg glad for jeg tok meg tid til å lese en bok om Cora Sandel.