Dement diamant av Toril Brekke, en roman med et tidsaktuelt tema

 

Demens er en forferdelig sykdom som rammer mange mennesker. Både pasienten og pårørende. Senest i går var det et innslag her på Dagsrevyen om en norsk skuespiller som i alder av 56 år fikk diagnosen Alzheimers sykdom, som er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Den 18. mai var det her i NRK radio sitt program Ekko et innslag om at:

 

«Hjernevæsken er viktigere enn vi har visst. Man trodde lenge at hjernevæsken eksisterte uten å påvirke hjernen. Men nå har forskere funnet ut at de 1,5 desiliterne betyr mye for hjernehelsen vår, og at det ligger behandlingsmuligheter der som man ikke har ant om - før nå.»

 Forskningsresultatene er også omtalt i denne interessante artikkelen Kan i fremtiden behandle demens gjennom hjernevæsken. 

 Toril Brekke har skrevet en roman der tema er demens med tittelen Dement diamant. Romanen ble utgitt i 2021 og forlaget omtaler den slik:

"Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.

 

Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.

 

Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.

 

Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter."

 Jeg fikk vite om romanen gjennom en bekjent. Nå er den lest. Romanen starter med at Toril Brekke skriver om sin demente mor Bjørg. Om de tette båndene som er mellom dem. En mor som utvikler demens og må flytte inn hos forfatteren. Forfatteren som ikke får arbeidet:

 

«Så må hun bli boende. Jeg overlater soverommet mitt til henne. Selv ligger jeg i gjestesenga på arbeidsrommet. Men jeg får ikke arbeidet. Jeg holder på med en roman som skal hete Kobrahjerte, men mamma holder meg våken om nettene; hun vandrer omkring fra rom til rom, en mager skikkelse i en hvit, nesten gjennomsiktig nattkjole med blondekanter om halsen og håndleddene. Leter hun etter toalettet? Nei, hun gjør visst ikke det, og jeg leder henne tilbake til soveværelset, men snart er hun på føttene igjen, snart er hun ute i oppgangen; hvorfor det?

Jeg får ikke sovet. Jeg får ikke skrevet. Og ett av bildene jeg kunne funnet frem, viser mamma som sitter ved spisebordet mitt og ser mot spurvene i hekken utenfor. Hun teller dem. Og roper inn til meg hvor mange de er. Plutselig er det dessuten en måke i det lave buskaset. Og to troster. Mamma roper til meg om disse også. Hun er sunket sammen til noe lite. Øynene hennes får meg til å tenke på rosiner, de virker kantete i formen, forvirrede og annerledes en før; for hun aner ikke hvor hun er.»

 For å unngå å utlevere seg selv, fortsetter forfatteren romanen med å ta inn en stedfortredere og det blir Mai og datteren Kitty.

Toril Brekke får i romanen frem hvordan demens rammer en familie. Uten at romanen blir depressiv. Den delen som tar for seg oppvekst, ungdom og livet til Mai og Kitty frem til Mai starter med å utvikle demens kunne etter min mening med fordel vært forkortet. Eller gjort mindre flat. Det er nok av livshendelser som kunne vært gjort mer interessant å lese om. Det er greit at det i en roman er noen transportetapper som gir meg lite. Men når denne delen utgjør en stor del av boken, som det gjorde i Dement diamant, blir det kjedelig. Heldigvis valgte jeg å lese videre, for romanen tok seg opp igjen på slutten. Derfor alt i alt en god roman er min konklusjon.

Klangen av frihet av Toril Brekke – tredje bind i trilogien - grei avslutning

Da var siste bind i trilogien til Toril Brekkes  Klangen av frihet utgitt i 2020 lest og levert tilbake til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om:

Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte

Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten

 Dette skal jeg gjøre kort. Det var greit å få med seg avslutningen av trilogien selv om hvem som var far til Agathe og Morten, det gjettet jeg riktig i løpet av Kobrahjerte. Grei avslutning. Samtidig jeg merker at jeg ennå har Lars Saabyes roman,  som jeg leste før romanen til Toril Brekke, i hodet og sammenligningen er der enten jeg vil eller ikke. Derfor ble ikke romanen til Toril Brekke den helt store leseopplevelsen. Begynnelsen var best, og starten var rå. Men så kjente jeg at det flatet ut på slutten. Men for all del, de som ikke har lest trilogien og liker å lese oppvekstromaner, er trilogien verdt lesetimene.

Forlagets omtale av Klangen av frihet:

Tredje og siste bok om oppvekst i Oslo på 1960-tallet. Agathe får endelig svar på hvem faren er, et svar hun ikke vil ha.

Trilogien om Agathe og den vakre pianistmora er et verk om å vokse opp i Oslo på 1960-tallet, om overgrep og om utfordringene ved å bli voksen.

I den første boka, Alle elsket moren din, svikter moren Agathe - for til slutt å forlate henne og familien helt. I Kobrahjerte opplever vi hvordan Agathe streber etter voksenlivet for å forstå hva det vil si å være kvinne, og for å forstå hvorfor mora er som hun er.

I Klangen av frihet får vi svarene. Agathe er blitt atten år og tar det siste skoleåret på det nystartede Forsøksgymnaset i Oslo. Det er slutten av 1960-tallet, en ny tid er i emning, Vietnamkrigen får ungdom til å engasjere seg, feminismen gjør seg gjeldende. Agathe forsøker å være fri, politisk aktiv og lykkelig, men innhentes igjen av det spørsmålet som alltid har ridd henne, hvem er far?

 

Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten

Romanen Kobrahjerte av Toril Brekke utgitt i 2019 kan leses som en frittstående roman. En bedre leseopplevelse mener jeg det kan bli om en først leser romanen jeg skrev om i innlegget:

Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte

Omtalen til forlaget kopiert inn nedenfor beskriver innholdet. Når jeg skriver at romanen innfridde nesten, har det med slutten å gjøre. Jeg synes forfatteren har skapt så mange gode karakterer og det er så mye i Agathes liv som kunne vært interessant å vite noe om. Samtidig er det som var helt uinteressant for meg en liten del av boken at det ikke har noe å si for helhetsinntrykket. Den som leser den får vurdere selv uten at jeg røper mer om hva som skjer. Håper det kommer en bok nummer tre slik at jeg kan følge Agathe fremover. Perfekt bokomslag til innholdet synes jeg. 

Forlaget omtaler boken slik:

«Året er 1965. Agathe er 16 år og begynner på musikklinjen på Nissen, men er mest opptatt av å bli voksen fort. Hun vil forstå hvorfor moren fikk et barn hun ikke ønsket seg. Hvorfor kusinen Madeleine er så mismodig, selv om hun er forlovet med den vakre Ahn Jean. Og hvordan det er å være Inger, bestevenninnen som ble utsatt for overgrep da hun var tretten år. Nøkkelen til kunnskap må ligge i å miste dyden, tror Agathe, og hun leter etter en passende kandidat.

Agathe får raskt mer kjærlighetserfaring enn hun hadde tenkt seg. Med nyervervet kunnskap kaster hun seg både inn i Oslos utelivsmiljøer og de store politiske diskusjonene på midten av 60-tallet. Men får de nye, overveldende erfaringene Agathe til å forstå seg selv, moren og venninnene bedre?

En frittstående fortsettelse av "Alle elsket moren din".»

Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte

Privat foto

«Jeg reiser meg og går. Mot Valle og videre, langs husene der det kanskje bodde fyrstikkarbeidere en gang. En tur i det duse solskinnet.

Jeg tenkte ikke på mamma. Jeg tenker på mora og faren til Inger. Snart tenker jeg ikke mere på dem heller, jeg tenker på Grim og noe han sa en gang. Livets største utfordring, Bambi, det er å vokse opp.»

Det hadde vært innmari synd om jeg hadde gått glipp av oppvekstromanen til Toril Brekke Alle elsket moren din utgitt i 2017. Jeg har nok bevisst latt alle omtaler om den passere etter at jeg leste og skrev innlegget om denne boken til forfatteren:

Marmor av Toril Brekke - god start, men så mistet jeg "kjemien" med romanen

Det var etter å ha lest innlegget her på bloggen til Berit om fortsettelsen, romanen Kobrahjerte, at jeg bestemte meg for å lese romanen Alle elsket moren min som romanen Kobrahjerte er en fortsettelse av. Hun skriver at hun likte Alle elsker moren din og at Kobrahjerte scorer enda høyere.

For Alle elsker moren din ble en innertier. Hvor tar Toril Brekke det fra – er noe av dette selvopplevd er en tanke jeg har hatt under lesingen.

Selv om en roman ikke er realisme, er det ikke enkelt å lese en roman om sett fra et barns synsvinkel uten å tenke at dette er voksnes tanker. Det gjorde jeg også noen ganger når jeg leste romanen til Toril Brekke. Samtidig som jeg tenkte det reflektert jeg rundt; hva husker jeg selv om hva jeg tenkte da jeg var på den alderen. Og barn får med seg mye mer enn voksne tror. Uansett; jeg synes at forfatteren har skapt en god historie. En historie det var lett for meg å leve meg inn i.

Hovedpersonen Agathe eller Aggie som hun også kalles, følger vi frem til hun er ferdig med barneskolen. Handlingen utspiller seg på 1950-60 tallet i Oslo:

«Vi bodde fem mennesker i det tjærebrune huset på Bekkelaget den gangen. Det var mormor og morfar, mamma og jeg, og dessuten onkel Jannik, lillebroren til mamma som var fremdeles var skolegutt. Og det som fikk meg til å ane at jeg manglet noe, var et fotografi som hang på veggen ved siden av anretningen, av min kusine Madeleine og foreldrene hennes. Da det ble tatt, var hun kanskje to år, og moren og faren holdt henne i hver sin hånd i solskinnet langs fasadene til en rekke lyse, franske murhus. De liknet noen i et ukeblad, hadde mormor sagt. Madeleine og onkel Jacques og tante Helene, alle tre med solbriller. Jeg telte dem. Hvem var de for hverandre? Et barn med en mor. Et barn med en far.»

Mormor, som var i motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, er klippen i familien.

«Jeg ble født i 1949. Da var mamma nitten år. Slik var hun femten da krigen var over, mens tante Helene var sytten og onkel Jannik bare syv. Da morfar kom hjem fra USA, hadde de flyttet tilbake til Bekkelaget der de prøvde å lime sammen familien igjen. Tante Helene hadde reist sin vei nesten med det samme, etter mye bråk, fortalte onkel Jannik en gang.

Jeg vokste opp mellom kantene de prøvde å høvle eller slipe vekk, som mormors oppgitthet over at morfar aldri hadde gitt lyd fra seg, og dessuten, skulle jeg oppdage etter hvert: en oppgitthet over hva han hadde foretatt seg på den andre siden av havet.

Om ikke jeg hadde søstrene mine til å hjelpe meg den gangen, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, horte jeg mormor si en gang.»

Hvem er faren til Aggie – et spørsmål som hun savner svar på. Moren Veronica, pianistinnen, har Aggi lite kontakt med. Det skjer at moren tar henne på fanget. Da tar hun datteren med inn i drømmene sine:

«Min mamma var bare min når vi satt slik. Hun holdt rundt meg og strøk meg over ryggen eller armen. Hun snuste ned i håret mitt og hvisket om steder vi kunne reise til. Paris. Saigon. Eller Middelhavet.»

Aggi elsker onkel Jannik. Eller Jan Erik som han heter:

«Han kunne lage papirdrager med snor. Han klippet dem til og malte øyne på dem; de liknet ikke husmønene, men sommerfugler. Om vinteren trakk han meg på kjelke til hagens høyeste punkt. Så satte jeg utfor, nedover mellom frukttrærne. Noen ganger trakk han meg til en stor bakke med mange barn. Da akte vi sammen.

Men denne høsten vokste det en knute i ham. Før var han nesten bestandig glad, men knuten gjorde ham sint. Han kunne la en knyttneve treffe veggen lydløst og i sakte fart, eller sparke til noe. Like lydløst og langsomt.»

Den som presser inn mørket i livet til Jannik er morfar. Hans krav om at Jannik skal bli arkitekt. Morfar, ja hva er det med han. Som sjarmerer damene. Men som har en mørk side. Som Aggi fornemmer tidlig.

Moren til Aggi er en diva som sjarmerer alle. En av de hun sjarmerer er pianostemmeren Isak. Som sørger for at flygelet i huset har de riktige tonene.

«Mamma ga meg klemmer når hun gikk, og hun hengte tegningene mine på veggen. Jeg trengte ikke mer, jeg hadde mormor. Og jeg hadde onkel Jannik og morfar. Om ettermiddagen kunne vi fire andre utgjøre bakgrunnen for mammas sortier. Se, så flott hun er, kunne morfar si fornøyd når vi så etter henne gjennom de store stuevinduene. Med brusende mørkt hår under hatten, forskjønnet med papiljotter. Fin med slanke ben i sko med høye hæler, med vide skjorter, med trangt skjørt under en draktjakke, med hansker i tynt skinn, gule, røde, sorte, avhengig av fargen på kåpen eller silkeskjerfet eller vesken eller mappen med notene. Fin med nye tegnede øyenbryn litt over dem som var nappet vekk, vakker med rød munn og sort på vippene. Duftende av eau de cologne. Rask til bens når hun var på vei bort, med ryggen til oss, bakteppet i stuevinduet, som om noe hastet, som om kroppen hennes prikket av utålmodighet. Tilbake var vi andre, og noen ganger pianostemmeren, mannen med den krokete fingeren, han som ville at hun skulle falle. Han stemte flygelet oftere enn nødvendig, og langt billigere enn hva som var vanlig. Så kunne hun vel ga ut med ham, mente mormor.

Hvorfor det? spurte mamma. Det er hans sak om han vil være billig.

Men du oppmuntrer ham. Du gir ham øyekast, sa mormor.

Det gjør jeg slett ikke, sa mamma. Jeg bare ser på ham.

Det er mange måter å se på, mente mormor.»

Aggis trygge tilværelse endrer seg. Moren blir gravid etter et eventyr i Frankrike. Denne gangen er det Isak som redder moren ved å gifte seg med henne. De gifter seg og flytter, og Aggi flytter med. Morten blir født. Fra en trygg oppvekst til en oppvekst som etterhvert det lett er å tenke tidvis er omsorgssvikt av forelder. Samtidig utspiller handlingen seg på 1950-60 tallet da barnehager og SFO ikke var et tema. Aggi får venner og innblikk i vennenes familieforhold.

«Og jeg føler at vi forandrer oss, akkurat nå, at vi driver og blir noen andre, akkurat her i det grågrønne bladverket, at vi kommer til å være til noen nye når vi snart skal reise oss for å gå. Og jeg gisper, for jeg vil ikke, eller vil jeg?»

Hun får også mer innsikt i hvem moren er:

«De glemte at Morten burde ha lagt seg; han fantes ikke i denne samtalen, jeg tenkte ikke på det for dagen etter, at Morten hadde vært utenfor sirkelen, for han sovnet på gulvteppet, etter at han hadde sovnet, i motsetning til meg, siden Jacob jevnlig trakk meg med når han nevnte mamma, som om hun bare var min og ikke Mortens.

Vi elsket henne, Agathe, alle elsket moren din, sa cellisten.

Og mamma blusset, mot Jacob, mot Isak, mot Jacob igjen, men aldri mot meg. Og det ble født en uro i meg denne kvelden, en uro som kjentes som et nålestikk, nei, et risp fra en kniv, nei, et stikk i hjertet: Mamma skulle ikke hatt barn.

Jeg gispet. Jeg så på Isak mens jeg gispet, men han merket det ikke, han skjenket mer vin, han så på flaska for ikke å helle utenfor, men var det sant? Ingen barn? Ikke Morten og meg?

Mamma skulle vært ute i den store verden og spilt. Jeg skjønte det der jeg satt i varmen fra det ene stearinlyset, fra smilene til de voksne, i etterklangen av musikken i rommet. Øynene til mamma var åpne, lysende klare og til stede. En annen ville kunne gjettet at hun var forelsket i Jacob, men jeg var sikker på at det ikke var ham, men livet hans det gjaldt.»

Om romanen skriver forlaget Aschehoug:

«Årret er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn. 

"Hvem er faren min?" Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil. 

Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig.»

Marmor av Toril Brekke - god start, men så mistet jeg "kjemien" med romanen

«De var fire italienere som kom til Kristiania en gang mot slutten av det nittende hundreåret. De fire var en mester med tre sønner. De hadde arbeidet seg nordover gjennom Europa, den siste tiden hadde de reist søyler i Gøteborg. Så var det en fin norsk herre som hadde vært der og sett dem og som ville ha makne. Derfor satte de fire karene seg på et tog. Med seg hadde de store hjemmegjorte konter med arbeidstøy og noen finplagg til kirkebruk, med redskaper og krukker med knust stein og knytter med knokler av hare. De reiste gjennom Båhuslen og Smålenene i dette som var to land og samtidig ett, og toget fraktet folk og fe. Vel framme i Kristiania ble de hentet av en kusk med hest og vogn. Så hadde de arbeidet for den fine norske herren en tid, og deretter for en ny.»

Det italienerne arbeider med og som er med deres håndverk, er kunstig marmor: gips med maling utenpå. Håndverkerne fra Italia som kommer til Kristiania, er utgangspunktet for fortellingen som jeg har lest i slektsromanen Marmor på 413 sider skrevet av Toril Brekke. Romanen ble utgitt i september 2014, og eksemplaret jeg har lest har jeg fått av forlaget Aschehoug. Takk til forlaget for lesereksemplar.  Her er link til forlagets beskrivelse av romanen

Bildet av forfatteren fant jeg her hos forlaget og der står det blant annet:

«Toril Brekke (født 1949) debuterte som forfatter i 1976, og har siden skrevet en rekke romaner, ungdomsbøker og noveller. Med romanen "Granitt" (1994) vant hun et stort publikum både i Norge og i utlandet.»

Jeg har tidligere lest romanen Brostein (2003) skrevet av forfatteren, en bok som jeg kjøpte gjennom Bokklubben. Før jeg takket ja til romanen, så jeg dette innslaget på NRK.no der NRK Bokprogrammet er med forfatteren på researchtur til Italia i 2013. Anbefales dersom du har tenkt å lese den.

Handlingen foregår i Oslo. Den starter i nåtid der Carla er i bestemoren Gudnys begravelse i Paulus kirke. Da Carla var i tenårene sa Gudny til Carla:

«Ikke få barn! - Vi må stoppe disse gærne italienske genene i slekta!»

Carla tenker tilbake på det Gudny har fortalt henne om sin egen historie og det Carla selv opplevde i oppveksten: en familie med flere familiemedlemmer som har vært utenfor «mainstream». Særlig har dette fått betydning for den oppvoksende slekt fordi det er mødrene som mest har påvirket avkommet negativt. Spørsmålet for meg som leser er om dette har sin årsak i gener fra italienerne. Eller er det gener fra andre deler av slekten/andre årsaker.

Romanen startet bra for meg. Jeg har lest Karsten Alnæs serie Historien om Norge og der fikk jeg et godt innblikk hvor lite et barn var verdt på begynnelsen på 1900-tallet i Norge. Historien om femårige Gudny Mikaelsen født i 1926 som bor sammen med en alkoholisert far og morfar, en mor som ikke tar datteren i forsvar mot en brutal far, og med ansvar for tre mindreårige søsken imens foreldrene var på arbeid, gjorde vondt å lese. Troverdig fortalt. Etter at farens øyensten, Karl Jørgen, faller ut av vinduet dør av skadene, blir Gudny holdt til ansvar, og faren banker henne opp. Det blir ikke siste gang han utøver vold mot henne.

Lyspunktet i en traurig tilværelse for Gudny er når nabogutten, Waldemar, viser henne en annen verden, ikke minst søyleshuset, et hus med innvendige søyler av marmor. Etter at Gudny begynner på skolen i 1933 blir hun kjent med Barbara som bor i søylehuset samme med familien som bl a består av bestefaren, italienske Foro.  Hun får komme hjem til Barbara og møter en verden der hun til tross for sin ulikhet med Barbara sosialt, blir møtt som et menneske.

«Det var først den tredje gangen hun våget seg inn på badeværelset. I søylehuset hadde de fått innlagt vann og klosett i hver eneste leilighet. Hos Barbara hadde de dessuten badekar med løveføtter. Gudny hadde aldri sett et badekar før; hjemme vasket de seg over et vaskevannsfat på kjøkkenet. Hun hadde heller aldri hørt om med vannklosett hjemme. I en gård litt nedenfor hadde de klaskedo; faren hennes hadde skrytt av at han hadde prøvd det, at han hadde sittet i tredje og hørt klasket når det havnet nederst. Han hadde tilmed kjent luftdraget bak skinkene da noe hadde kommet dalende fra etasjen over, men intet var kommet nær ham, så sinnrikt som systemet var.»

Gudny kan ikke på samme måte invitere Barbara hjem til seg. Fattigdommen er en ting, men den brutale faren er det som begrenser livet til Gudny. Men Gudny kan etterhvert forlate hjemmet og vi følger henne videre i livet. Gudny gifter seg etter 2. verdenskrig med Barbaras bror og flytter selv inn i søylehuset.

Jeg liker å lese historiske bøker, både fakta og bøker med blanding av fakta og fiksjon. Men på et eller annet tidspunkt mister jeg kontakten med karakterene i Marmor. De blir fjerne for meg. Jeg begynte å kjede meg. Det har ikke med at forfatteren flytter oss ut og inn av ulike tidsrom og det er mange personer i fortellingen. Men jeg liker bøker der forfattere gir meg rom til å dikte med. Det gjorde ikke denne romanen. Det er som om forfatteren holder meg på avstand – personene blir for fjerne. Jeg har grublet og grublet over årsaken til den manglende kjemien som etterhvert oppstår med boken, og det er det jeg pr nå kan se mangler for meg.

Men lesere er ulike. Min vurdering av romanen er leseopplevelsen  der og da. Ikke som litteraturkritikker. Men jeg har den erfaringen at jeg ser at romanen holder god teknisk kvalitet. Allikevel, jeg vil så gjerne lese bøker der jeg sier yes, yes, yes! etterpå, mengder som jeg vil sitere – denne gangen gikk det ikke. Så enkelt er det bare. Den som er mest lei for det er jeg som har brukt mange timer på å lese romanen. 400 sider når det begynner å gå trått - det er ingen ønskesituasjon for en leser. 

Uansett; forfatteren har lagt ned stort arbeid med å fortelle denne historien i romans form i grenselandet mellom fakta og fiksjon.  Det som jeg undrer meg litt over at hun ikke velger å ta oss med til Italia. Det kan virke som om hun har valgt dette bort. Synd synes jeg etter å ha sett NRK-programmet. 

Min leseopplevelse er ingen fasit for andre lesere. Les den og gjør deg opp din egen mening. Det er det som er så fint med bøker – det er rom for mange meninger, og en god bok skal engasjere i ulike retninger.

Anmeldere så langt har likt den og du kan lese mer om det her:

Marta Nordheim: Slektsforbanning-  Marmorsøylene som denne slektskrøniken byggjer seg opp rundt, er strengt tatt gips med måling utanpå. Ikkje alt er som det ser ut til å vere blant dei som lever av og mellom søylene, heller. Slik held «Marmor» på lesaren heile vegen.

May Grete Lerum: Toril Brekkes nye roman «Marmor» er en vidtfamnende og intrikat slektsroman.