Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte

Privat foto

«Jeg reiser meg og går. Mot Valle og videre, langs husene der det kanskje bodde fyrstikkarbeidere en gang. En tur i det duse solskinnet.

Jeg tenkte ikke på mamma. Jeg tenker på mora og faren til Inger. Snart tenker jeg ikke mere på dem heller, jeg tenker på Grim og noe han sa en gang. Livets største utfordring, Bambi, det er å vokse opp.»

Det hadde vært innmari synd om jeg hadde gått glipp av oppvekstromanen til Toril Brekke Alle elsket moren din utgitt i 2017. Jeg har nok bevisst latt alle omtaler om den passere etter at jeg leste og skrev innlegget om denne boken til forfatteren:

Marmor av Toril Brekke - god start, men så mistet jeg "kjemien" med romanen

Det var etter å ha lest innlegget her på bloggen til Berit om fortsettelsen, romanen Kobrahjerte, at jeg bestemte meg for å lese romanen Alle elsket moren min som romanen Kobrahjerte er en fortsettelse av. Hun skriver at hun likte Alle elsker moren din og at Kobrahjerte scorer enda høyere.

For Alle elsker moren din ble en innertier. Hvor tar Toril Brekke det fra – er noe av dette selvopplevd er en tanke jeg har hatt under lesingen.

Selv om en roman ikke er realisme, er det ikke enkelt å lese en roman om sett fra et barns synsvinkel uten å tenke at dette er voksnes tanker. Det gjorde jeg også noen ganger når jeg leste romanen til Toril Brekke. Samtidig som jeg tenkte det reflektert jeg rundt; hva husker jeg selv om hva jeg tenkte da jeg var på den alderen. Og barn får med seg mye mer enn voksne tror. Uansett; jeg synes at forfatteren har skapt en god historie. En historie det var lett for meg å leve meg inn i.

Hovedpersonen Agathe eller Aggie som hun også kalles, følger vi frem til hun er ferdig med barneskolen. Handlingen utspiller seg på 1950-60 tallet i Oslo:

«Vi bodde fem mennesker i det tjærebrune huset på Bekkelaget den gangen. Det var mormor og morfar, mamma og jeg, og dessuten onkel Jannik, lillebroren til mamma som var fremdeles var skolegutt. Og det som fikk meg til å ane at jeg manglet noe, var et fotografi som hang på veggen ved siden av anretningen, av min kusine Madeleine og foreldrene hennes. Da det ble tatt, var hun kanskje to år, og moren og faren holdt henne i hver sin hånd i solskinnet langs fasadene til en rekke lyse, franske murhus. De liknet noen i et ukeblad, hadde mormor sagt. Madeleine og onkel Jacques og tante Helene, alle tre med solbriller. Jeg telte dem. Hvem var de for hverandre? Et barn med en mor. Et barn med en far.»

Mormor, som var i motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, er klippen i familien.

«Jeg ble født i 1949. Da var mamma nitten år. Slik var hun femten da krigen var over, mens tante Helene var sytten og onkel Jannik bare syv. Da morfar kom hjem fra USA, hadde de flyttet tilbake til Bekkelaget der de prøvde å lime sammen familien igjen. Tante Helene hadde reist sin vei nesten med det samme, etter mye bråk, fortalte onkel Jannik en gang.

Jeg vokste opp mellom kantene de prøvde å høvle eller slipe vekk, som mormors oppgitthet over at morfar aldri hadde gitt lyd fra seg, og dessuten, skulle jeg oppdage etter hvert: en oppgitthet over hva han hadde foretatt seg på den andre siden av havet.

Om ikke jeg hadde søstrene mine til å hjelpe meg den gangen, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, horte jeg mormor si en gang.»

Hvem er faren til Aggie – et spørsmål som hun savner svar på. Moren Veronica, pianistinnen, har Aggi lite kontakt med. Det skjer at moren tar henne på fanget. Da tar hun datteren med inn i drømmene sine:

«Min mamma var bare min når vi satt slik. Hun holdt rundt meg og strøk meg over ryggen eller armen. Hun snuste ned i håret mitt og hvisket om steder vi kunne reise til. Paris. Saigon. Eller Middelhavet.»

Aggi elsker onkel Jannik. Eller Jan Erik som han heter:

«Han kunne lage papirdrager med snor. Han klippet dem til og malte øyne på dem; de liknet ikke husmønene, men sommerfugler. Om vinteren trakk han meg på kjelke til hagens høyeste punkt. Så satte jeg utfor, nedover mellom frukttrærne. Noen ganger trakk han meg til en stor bakke med mange barn. Da akte vi sammen.

Men denne høsten vokste det en knute i ham. Før var han nesten bestandig glad, men knuten gjorde ham sint. Han kunne la en knyttneve treffe veggen lydløst og i sakte fart, eller sparke til noe. Like lydløst og langsomt.»

Den som presser inn mørket i livet til Jannik er morfar. Hans krav om at Jannik skal bli arkitekt. Morfar, ja hva er det med han. Som sjarmerer damene. Men som har en mørk side. Som Aggi fornemmer tidlig.

Moren til Aggi er en diva som sjarmerer alle. En av de hun sjarmerer er pianostemmeren Isak. Som sørger for at flygelet i huset har de riktige tonene.

«Mamma ga meg klemmer når hun gikk, og hun hengte tegningene mine på veggen. Jeg trengte ikke mer, jeg hadde mormor. Og jeg hadde onkel Jannik og morfar. Om ettermiddagen kunne vi fire andre utgjøre bakgrunnen for mammas sortier. Se, så flott hun er, kunne morfar si fornøyd når vi så etter henne gjennom de store stuevinduene. Med brusende mørkt hår under hatten, forskjønnet med papiljotter. Fin med slanke ben i sko med høye hæler, med vide skjorter, med trangt skjørt under en draktjakke, med hansker i tynt skinn, gule, røde, sorte, avhengig av fargen på kåpen eller silkeskjerfet eller vesken eller mappen med notene. Fin med nye tegnede øyenbryn litt over dem som var nappet vekk, vakker med rød munn og sort på vippene. Duftende av eau de cologne. Rask til bens når hun var på vei bort, med ryggen til oss, bakteppet i stuevinduet, som om noe hastet, som om kroppen hennes prikket av utålmodighet. Tilbake var vi andre, og noen ganger pianostemmeren, mannen med den krokete fingeren, han som ville at hun skulle falle. Han stemte flygelet oftere enn nødvendig, og langt billigere enn hva som var vanlig. Så kunne hun vel ga ut med ham, mente mormor.

Hvorfor det? spurte mamma. Det er hans sak om han vil være billig.

Men du oppmuntrer ham. Du gir ham øyekast, sa mormor.

Det gjør jeg slett ikke, sa mamma. Jeg bare ser på ham.

Det er mange måter å se på, mente mormor.»

Aggis trygge tilværelse endrer seg. Moren blir gravid etter et eventyr i Frankrike. Denne gangen er det Isak som redder moren ved å gifte seg med henne. De gifter seg og flytter, og Aggi flytter med. Morten blir født. Fra en trygg oppvekst til en oppvekst som etterhvert det lett er å tenke tidvis er omsorgssvikt av forelder. Samtidig utspiller handlingen seg på 1950-60 tallet da barnehager og SFO ikke var et tema. Aggi får venner og innblikk i vennenes familieforhold.

«Og jeg føler at vi forandrer oss, akkurat nå, at vi driver og blir noen andre, akkurat her i det grågrønne bladverket, at vi kommer til å være til noen nye når vi snart skal reise oss for å gå. Og jeg gisper, for jeg vil ikke, eller vil jeg?»

Hun får også mer innsikt i hvem moren er:

«De glemte at Morten burde ha lagt seg; han fantes ikke i denne samtalen, jeg tenkte ikke på det for dagen etter, at Morten hadde vært utenfor sirkelen, for han sovnet på gulvteppet, etter at han hadde sovnet, i motsetning til meg, siden Jacob jevnlig trakk meg med når han nevnte mamma, som om hun bare var min og ikke Mortens.

Vi elsket henne, Agathe, alle elsket moren din, sa cellisten.

Og mamma blusset, mot Jacob, mot Isak, mot Jacob igjen, men aldri mot meg. Og det ble født en uro i meg denne kvelden, en uro som kjentes som et nålestikk, nei, et risp fra en kniv, nei, et stikk i hjertet: Mamma skulle ikke hatt barn.

Jeg gispet. Jeg så på Isak mens jeg gispet, men han merket det ikke, han skjenket mer vin, han så på flaska for ikke å helle utenfor, men var det sant? Ingen barn? Ikke Morten og meg?

Mamma skulle vært ute i den store verden og spilt. Jeg skjønte det der jeg satt i varmen fra det ene stearinlyset, fra smilene til de voksne, i etterklangen av musikken i rommet. Øynene til mamma var åpne, lysende klare og til stede. En annen ville kunne gjettet at hun var forelsket i Jacob, men jeg var sikker på at det ikke var ham, men livet hans det gjaldt.»

Om romanen skriver forlaget Aschehoug:

«Årret er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn. 

"Hvem er faren min?" Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil. 

Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig.»