30. jan. 2014

Bokbloggerprisen 2013


Skoene over har stått på putekassa på verandaen helt siden høsten 2013 – er blitt et symbol på hvor mye jeg savner vår, sommer og høst. Nå er de gått over fra å være et symbol på at en sommer er over til at en ny er på vei – men til da er de vel gått i oppløsning...
Men før sommeren 2014 er over, nøyaktig fra 1. februar til og med 31.juli, arrangerer Norske Bokbloggere samlesing av bøkene på kortlista til Bokbloggerprisen:

Årets roman:
* Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
* Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
* De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)
Åpen klasse:
* Fugl av Lisa Aisto (Gyldendal)
* Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
* Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
 Jeg nominerte fem bøker i klassen Årets norske roman og to bøker i Åpen klasse og av disse er to kommet på kortlista:


Får se hva jeg rekker å lese – døgnet har kun 24 timer. I løpet av de timene må jeg bl a jeg sove, lufte hundene, jobbe i 8 timer, kjøre til/fra jobb. I tillegg har jeg en del andre bøker på vent – dette er de sist innkjøpte:


28. jan. 2014

Rosa av Knut Hamsun




 «Og disse blade handler om mange, men for mig bare om én. «Slik avsluttes romanen Rosa av Knut Hamsun, 187 sider, fortsettelsen av romanen jeg skrev om i innlegget: Benoni av Knut Hamsun

I Rosa endres fortellerstemmen fra allvitende til jeg- form – det er Parelius student som forteller. I romanen Pan av Knut Hamsun, som Benoni og Rosa er en form for fortsettelse av, var det løytnant Glahn som var fortellerstemmen.  

I boken Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland skriver Langeland at: «For eksempel er Hamsun en mester i stadige og raske forflytninger mellom fortellerstemmens perspektiv og de forskjellige romankarakterenes perspektiv.»  


Parelius som er 22 år er på vei til å møte en bekjent, Munken Vendt, da han kommer til Sirilund:

«Den gode dag onsdagen den 16. april kom jeg til handelsstedet Sirilund. Her levet handelsmand Mack, den store herre. Her levet også den gode mand Benoni Hartvigsen ved hans side, han var rik og hjalp alle. Disse to var like gode eiere av Sirilund og alle fartøyer og bedrifter. Gå til Mack eller gå til Hartvigsen, hvem dokker vil! sa folkene i heimvitjabåten til mig. «

Når Parelius forteller Benoni at han kan tegne og male, sier Benoni:

«De som kan mange lærde ting så kan vel De også tegne av mit hus og mit naust, kortsagt alle mine bygninger og gjøre nogen skilderier?»

Og slik blir det. Men den «ene», møter Parelius slik:

«Da jeg hadde oppholdt meg en stunds tid hos Hartvigsen møtte jeg en dag på veien til kramboden Mack ifølge med en fremmed dame. Hun hadde blårævs skindtøi på, men gik med de åpent fordi det snart var korsmesse tider. Jeg var blit uvant med å se unge damer, og Gud velsigne hende! tænkte jeg idet jeg hilste og opdaget hendes gode ansikt. Hun var vel meget over tyve år, var høi og halvlys på håret, med brun mund. Hun så på mig akkurat liksom en søster og med uskyldig panne. «

Da Parelius forteller Benoni om møtet med denne damen og Parelius sier at hun var vakker, sier Benoni: «Det var Rosa. Så er hun kommet hjem.»

«Den gamle pike i Hartvigsens hus fortalte mig senere mere om Rosa; hun var datter av præsten i nabosoknet, hun hadde været gift en kort tid, nu var hun alene, manden var reist sørover. Rosa hadde også været fast forlovet med Hartvigsen engang, det manglet ingenting på bryllupet, så giftet hun sig med en anden. Det gik så forunderlig til.»

Etterhvert kommer det frem at etter at Nicolai Arntsen forlot Rosa, ble han betalt for å skille seg fra henne og den som finansierte skilsmissen var Benoni. Benoni ønsker at Rosa skal være husholderske hos han, men det vil ikke Rosa:

«Jeg måtte forundre mig over der jeg stod at Rosa hadde vært forlovet med Hartvigsen, men uten videre giftet sig med en anden. Hartvigsen hadde en stor, stærk skikkelse og et forstandig og godmodig ansigt; dertil var han hjælpsom mot folk i trang så intet var å si på hans hjærtelag. Hvad hadde Rosa imot han for? Han begyndte å gråne litt ved ørene, men han hadde den tykkeste hårpels; når han lo viste han sine store gule tænder, de var hele allesammen. Så hadde vel Rosa imot ham av en indre årsak som var skjult for andre. «

Rosa vil ikke ha noe med Benoni å gjøre før datteren til Mack, Edvarda, kommer hjem og gjør Rosa sjalu. Edvarda er baronesse og enke etter at den finske baronen hun var gift med begikk selvmord. Nå er hun kommet hjem til Sirilund med sine to døtre.



Etterhvert flytter Parelius fra Benoni til Mack, der han blir en slags lærer for døtrene til Edvarda. En kvinne med mange ansikter som aldri har glemt løytnant Glahn. Som er svært ulik sin gamle venninne Rosa. I et år oppholder Parelius seg på Sirilund. Rosa går etterhvert med på å bli husholderske hos Benoni for deretter å gifte seg med han. Parelius blir mer og mer tiltrukket av Rosa.

26. jan. 2014

Dikt: Til fremtiden av Inger Hagerup

Denne gangen handler sangen
atter om meg selv.
Jeg har noe tungt i blodet
som vil si farvel.

Selv om dette gamle trette
hjertet ennå slår
er dets triste, aller siste
budskap: Alt forgår.

La så være! Livets lære
har en større trøst:
Ennå kommer andres sommer
etter egen høst.

Ennå strømmer andre drømmer
levende i deg
som i morgen møter våren.

Hils dem da fra meg. 

Privat foto


25. jan. 2014

Benoni av Knut Hamsun


Historien om Benoni og Rosa er mine favorittromaner skrevet av Knut Hamsun. Det er noen år siden jeg leste dem. Men fant at det var på tide med et gjensyn før jeg ser TV serien (1975) som nå er lagt ut på NRK.no.

Romanene ble første gang utgitt i 1908. Utgavene jeg har ble utgitt av Bokklubben i 1989 og er illustrert av Karl Erik Harr. I forordet til romanen Benoni (217 sider) skriver Nils Magne Knutsen:

«På 1800-tallet lå de nordnorske handelsstedene som fargerike og særpregede stasjoner langs leia. I tallrike norske og utenlandske romaner og reiseskildringer, finner vi disse handelsstedene skildret som rolige og harmoniske idyller, uten konflikter av noen art.
   Med Benoni og Rosa introduserer imidlertid Hamsun et nytt bilde av handelsstedet, nemlig et samfunn preget av motsetninger og maktmisbruk og undertrykkelse. Man bør vel ikke oppfatte Hamsuns skildring av Sirilund som helt realistisk i alle detaljer, men Hamsun kjente handelsstedsmiljøet fra sin tid som krambodbetjent hos handelsmann Walsøe i Tranøy, så han visste godt hva han snakket om.»

Benoni Hartvigsen er ungkar. Han er fisker som de fleste andre. Men i tillegg har han fast lønn som postbærer: «Det er ikke alle som får fast løn av staten hvert kvartal og derfor er Benoni en støver og en brand blandt sine gelikere.» Dette gjør at han ikke, som fleste andre, står i gjeld til handelsmann Mack på Sirulund. Benoni har til og med oppsparte penger.

På en av sine postturer møter han prestedatteren Rosa Barfod. Også hun er ugift, men hun er langt over Benonis ringe stand. Hun går og venter på sønnen til klokker Arntsen som studerer juss. Benoni og Rosa slår følge og da det begynner å regne søker de ly i en hule. Benoni tar av seg trøyen for at Rosa skal ha noe å sitte på. Lappen Gilbert kommer forbi og bringer med seg denne nyheten til bygda:

«Du Benoni begynte folk å si for en spøk efter den dag, hvad bestilte du i holla med Rosa præstedatter? Du kom ut halvnaken og varm av holla og du hadde ingen trøie på. Hvad skal vi mene om det?

Etterhvert spiller Benoni med og det kommer så langt at han sender er brev til Rosa. Presten innkaller han til et møte. Han vil at Benoni skal erklære offentlig at de ryktene han har spredt er usanne. En av Benonis oppgaver er å lese slike bekjentgjørelser på kirkebakken. Men han unnlater å lese opp sin egen erklæring. Da dette blir kjent, leverer han fra seg postvesken: «Så var han ingenting mer på Guds jord.»

Men Mack, som også er Rosas gudfar, forbarmer seg over Benoni; han er ute etter pengene til Benoni: «Mack var en glat djævel i forretninger, hans sjel var kanskje mer sort enn hvit.»  Mack overtaler Benoni til å gi fra seg et stort pengebeløp i sin varetekt. Her er Benonis reaksjon når han blir lovet pant i Sirilund:

«Dokker aper!utbryter Benoni forvirret. Så rettet han sin respektløshet og la til: Dokker skulde ikke si slikt. Det er aldeles en overdrivelse.»

Det skal vise seg at det ikke er så enkelt for Benoni å få pengene tilbake. Mack overtaler også Rosa til å innlede en forbindelse med Benoni og de forlover seg. Men Rosa har ingen hast med å gifte seg. Så kommer Nicolai Arntsen hjem og overbeviser Rosa om at det er han som er den rette for henne.

Det er både nedturer og oppturer for Benoni i løpet av denne boken. Han fremstilles som en enkel sjel med et godt hjerte. Som opphøyer seg selv i gode tider og er langt nede når det går dårlig. I motsetning til den griske og manipulerende Mack. Det er ikke bare i forretninger Mack er grådig, men har tar godt for seg av kvinnene som jobber på Sirilund, både gifte og ugifte. Folk i bygda som gjør narr av Benoni når det går dårlig for han, men bukker og skraper for "Hartvigsen" når han har sine oppturer: 


«Benoni var en admiral i hjærtet da han steg iland fra galeasen og besvarte folks hilsen på bryggen. Mack tok godt og fint imot han og gav han skjænk i sin egen stue. Det var første gang Benoni var der, og det var store skilderier på væggene og forgylte møbler som var gåt i arv og det var en lysekrone i taket med hundrede frynser av purt krystal. Derefter gik de på kontoret hvor Benoni fremla sine regnskaper og Mack takket ham.

 Nu stod Benoni nok høiere end noengang før i anseelse og folk begynte så småt med Mack i spidsen å kalde han Hartvigsen.»

Benoni er en karakter jeg får stor sympati for. Selv om en av og til gremmes over hans dumheter og at han er så lettlurt og dumsnill.

Fra forordet til romanen er hovedkarakterene i romanen godt skildret:

«Postbenoni Hartvigsen blir skildret med avstand og ironi, men også med kjærlighet og forståelse. I utgangspunktet er han lite imponerende sammenliknet med den flotte og selvsikre Mack, den forfinede Rosa og den vittige kynikeren Nikolai Arntsen. Men etterhvert blir det tydelig at Macks fasade er falsk, at Rosas finheter er uten dybde, at sakfører Arntsen er en holdningsløs slabbedask. Og derved kommer den jevne Benoni gradvis i et mer og mer flatterende lys: Han er ikke fin og raffinert, tvert imot er han nokså grov og brautende og upolert. Men til gjengjeld har han en avgjørende egenskap: Han er et anstendig menneske som vet forskjellen på rett og galt. «

Romanen avsluttes med at Rosas giftemål er blitt en fiasko og at Benoni er blitt en rik mann og har inngått partnerskap med Mack. Jeg husker ikke hvordan dette ender, men gleder meg til å lese romanen Rosa og å se TV serien. 

Mitt innlegg om romanen Rosa kan du lese her: Rosa av Knut Hamsun

22. jan. 2014

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold


Kjersti Annesdatter Skomsvolds bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg stadfester det som er blitt min veiviser når jeg velger ut bøker: et lite sideantall er mer interessant enn mursteiner.

Det er skrevet mye fint om den kritikerroste debutromanen til forfatteren på 124 sider, utgitt i 2009 og som jeg endelig har kjøpt og lest. Jeg sier amen - forfatteren fortjener all ros som skrevet og sagt. En bok der jeg har beveget meg fra å være veldig alvorlig til å gapskratte. Det er neppe siste gang jeg leser den. 

Nå er det blitt teater av boken og du kan lese dette blogginnlegget på bokmerke.org skrevet av en som har vært og sett det:



Boken handler om den gamle og ensomme Mathea Martinsen som er redd for å leve og er redd for å dø før noen legger merke til at hun finnes.:

«Nå som jeg ligger her i senga er jeg det motsatte av utålmodig, og jeg skulle ønske jeg kunne spart den lille rest jeg har igjen av livet inntil jeg vet hva jeg skal gjøre med det. Men det går ikke, da må jeg legge meg i fryseren, og vi har bare en sånn liten fryser over kjøleskapet...Leve. Gripe dagen. Jeg står foran senga på soverommet, jeg vet ikke hvordan man griper dagen. Til slutt bestemmer jeg meg for å begynne med dødsannonsene......Det er mulig at mine nærmeste naboer, June og moren hans, vet at jeg er til. Men de kommer ikke til å savne meg. De er de eneste i blokka utenom Epsilon og meg selv som har bodd her siden den ble bygget, jeg husker June godt fra da han var liten. Moren kunne ikke si r, og antakelig var det faren som fant på navnet...."
»

Lørdag 27. april 2013 ble Kjersti Annesdatter Skomsvold intervjuet av Aftenposten. Hun sier bl a dette:

«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.

- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.

- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «

19. jan. 2014

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Jeg har lest en del faktabøker om ulike tema. Men det er sjelden jeg leser en faktabok sammenhengende og ikke føler behov for å hoppe over en side eller to. Det gjorde jeg aldri med boken Lofotfisket skrevet av Bjørn Tore Pedersen. For meg var boken rett og slett en «pageturner».

Link til det NRK skrev om boken da den ble utgitt



Lofotfisket ble utgitt av Pax Forlag i 2013, er på 181 sider, lettlest, med en god struktur (innholdet er fordelt i 41 kapitler) og hvert tema er illustrert med mange flotte bilder. Forfatteren kunne sikkert å gitt ut en murstein om dette tema. Men har klokelig valgt å begrense seg. 

Om du tenker at dette ikke er et tema som du vil like å lese om, er dette en flott bok å gi bort som gave. En bok som gir et innblikk i en del av norsk historie og kultur som har hatt, og fortsatt har, stor betydning for Norge.

Journalist og forfatter Bjørn Tore Pedersen har selv vokst opp i Lofoten. Her kan du lese mer om forfatteren.  

Lofotfisket forteller historien om verdens største torskefiske frem til i i dag. Etter å ha lest den krysser jeg det jeg har for at vi har politikere som klarer å forstå viktigheten av denne næringen nå de skal bestemme seg for om det skal utvinnes olje i området Lofoten- Vesterålen- Senja. Dette tema er kun tatt med i siste kapittel Verdensarv eller olje. Boken er ingen propaganda mot konsekvensutredning osv osv.

Boken har så mange og gode tema at det er vanskelig å velge ut smakebiter. I starten på boken får vi vite om verdens nordligste middelalderby Vågar som forsvant fra skriftlig kilder omkring år 1400:

«Så tidlig som på 1200-tallet fikk Vågar bystatus, den ble dermed verdens nordligste middelalderby. Hit kom fiskerne med fisken sin, hit kom stormenn og handelsmenn fra inn- og utland, her var også kongens menn og erkebiskopen av Nidaros med sine utsendinger. Også de skulle ha sin andel. På denne måten var lofotfisket med på å holde liv i kongemakta og byggingen av Nidarosdomen, og Vågar ble møtestedet mellom Lofoten og resten av verden.»

Forfatteren skriver at det bodde flere hundre mennesker her på denne tiden. Til sammenligning hadde Oslo (Christiania) to tusen.

Men mest handler boka om lofotfisket fra rundt 1800-tallet og frem til i dag. Et blodslit, ikke minst da man rodde lofotfiske i åpne båter. Rorbuene som de bodde i var ikke noen luksus. Enkeltmennesker er det mange historier om.
Et bilde av en typisk lofotfisker som en kan finne i boka som jeg fant igjen på nettet – av Hans Paul Vedding Jensen (Påvel)fra gamle Trondenes herred ved Harstad. Han var født i 1832:

«Fotograf Johan Lind i Kabelvåg fikk øye på ham en gang rundt 1890. Fotografen prøvde gjentatte ganger å få ham til å la seg forevige, men Påvel hadde dårlig tid. Til slutt lot han seg overtale og stilte seg opp i atelieret med hampgarnet hengende over skuldra, iført skinnhatt, oljetrøye, skinnbukser, lærstøvler og enorme lofotvotter.»

Lofotkista og Lofotvotten er det et eget kapittel om. Der står det skinnklærne var som oftest av geiteskinn, men også saueskinn. Lofotvotten «skulle være på størrelse med ei småkveite.» Det var ikke uvanlig at vottene var opp til en halv meter lange før de ble tovet.

Vi kan lese om Peder Christian Kornelius Olsen som bare var 11 år da han begynt å ro lofotfiske i januar 1866. 18 år ble han høvedsmann. I 36 år rodde han lofotfisket i en åttring med råseil før han anskaffet seg motorbåt. Etter å ha drevet lofotfiske i 70 sammenhengende år gikk han i land. Men noen pensjon hadde han ikke. Da en kjenning hjalp han til å få pensjon og han ble tildelt femti kroner i måneden, syntes han det var altfor mye! Ti-tyve kroner hadde vært mer passelig. Fortell meg den pensjonisten i dag som synes han får for mye i pensjon! Han døde i 1948 og var da 94 år.

Fortellingene om mange forlis gjør inntrykk å lese om. Det samme gjelder kapitlet Fiskerkona der det bl a siteres fra boken Feskarbonden og andre kvinnfolk:

«Det var ho det var verst for. Du veit, han pappa var bestandig borte på feske. Han slapp å sjå når de var sjuk, og han slapp å sjå når de døde. Det var ho som måtte orden med kiste og få lagt de ned, det var ho som måtte ordne alt. Ho mamma fikk tvillinga. De døde etter et par daga og ble lagt i ei korg i uthuset. Eg var og såg på de og kunne ikke forstå at de kunne ligger der, det var jo så kaldt åt de. Då forklarte ho mamma meg at de var døde og kunne verken fryse eller sulte, så enkelt var det. Eg trur vi såg på døden som meir alminnelig då, det var liksom nokka som hørte med dagliglivet. Eg såg aldri ho mamma gråt når ho mista noen av sine. «

Men det aller verste var når forsørgeren forsvant på havet. Det var ingen støtteordninger for de etterlatte. Konene satt da igjen med ansvaret for barn og de eldre i familien. I verste fall kunne dette ende med at de måtte sette bort barna.

Et eget kapittel er det også om lofotfisket i litteraturen. Han siterer fra boken Nord i værene skrevet av Carl Schøyen der han skriver om en gammel høvedsmann fra Røst – til slutt i dette sitatet:

«Det feires så mange jubileer. Folk har talt og talt og talt i halvhundre år og festligholder sine ord. Om ham så jeg aldri en stavelse. Aldri. Men det er jo sant... han hørte havet til. Havet har sin egen sang. Og det kan tie. «

Boken jeg skrev om i innlegget: Den siste viking av Johan Bojer er omtalt i dette kapittelet. Utgaven jeg har (1971) er illustrert av Kaare Espolin Johnson. Bjørn Tore Pedersen skriver at fiskerne ikke var fortrolige med måten Kaare Espolin Johnson gjenga fiskerne på og siterer fra en samtale om dette tema:

-      «Du Espolin, koffør får du oss til å likne troll?
-      Fordi dere egentlig er det, svarte han Espolin og la til: Det er så menn trollskap bare i det å legge ut på ville havet, som dere gjør.
-      Men båtan! De der helsikes små båtan?
-      I havets øyne er selv de største båter små, messet han Espolin.
-      E du på styr? Vi ville jo søkke om vi satte oss i dumme båtan dine!
-      Noen ja. Men de fleste ikke. Det har dere til det fulle bevist.»


Tenker at det var bl a dette bildet fiskeren tenkte på – Juksafiskerne fra 1956.


En smakebit på søndag: Hitler - min nabo av Edgar Feuchtwagne

Min smakebit er fra en bok jeg avsluttet for en uke siden, en historie fra virkeligheten som jeg skrev om i innlegget:



Året er 1937 – Edgar er tretten år og i åtte av disse årene har Hitler vært familiens nabo. Edgar har mistet vennene sine - på skolen er det ingen som snakker til ham:   

«På skolen er alle kameratene mine blitt med i Hitlerjugend. Alle unntatt meg. Vel, unntatt oss. Jødene. Og det er like greit! Det er obligatorisk innskriving for de andre fra de er ti år. Før i tiden likte jeg de storslagne uniformene deres, i dag synes jeg de er groteske. Jeg hører at de skravler i gangene og i skolegården. De snakker bare om Hitler og gjør narr av resten av verden, av både franskmenn og engelskmenn, russere og kommunister, mørkhudede og amerikanere. De snakker sjelden om jødene. Kanskje våger de ikke når jeg er der? Om ettermiddagen forter jeg meg hjem eller til religionsundervisningen.»
Vil du lese smakebiter fra andre bøker denne søndagen, klikker du på bildet nedenfor:


17. jan. 2014

Fordelene ved å være veggpryd (Perks of beeing a wallflower) av Stephen Chbosky



Boken ble gitt ut så tidlig som 1999, men ble ikke oversatt til norsk og gitt ut av Pantagruel forlag før 2013 som beskriver handlingen slik:

«Han er en femten år gammel outsider, som ikke ser spesielt frem til å begynne på high school. Men ting forandrer seg når de eksentriske stesøsknene Samantha og Patrick tar ham under sine vinger, og innlemmer ham i sin lille sammensveisede vennegjeng. Sammen med Patrick og Sam innser den naivt godtroende Charlie at det faktisk foregår en verden utenom ham selv. En verden full av uventede veier og intense overraskelser!»

Jeg kjøpte den i julepresang til datteren min. Hun har ikke lest den. Jeg synes det er en god bok, men jeg er litt usikker på om hun vil like den.

Boken er skrevet som brev til en venn. I det første brevet skriver han bl a:

«Så dette er mitt liv. Og jeg vil du skal vite at jeg er både lykkelig og trist, og at jeg hele tiden er både lykkelig og trist, og at jeg hele tiden prøver å finne ut hvorfor det er sånn.»

Det er ikke bare Charlie som forsøker å finne ut av det. Det gjør foreldrene, broren, søsteren, psykologene og ansatte på skolen der Charlie går. Han gråter mye, og det som gjør han trist er bl a selvmordet til en klassevenn og at tante Helen er død.

Men i løpet av dette første året på high school får han nye venner som er litt eldre enn han. Vi følger han gjennom dette året sammen med de nye vennene og familien.

Morsom er denne boken betegnet å være. En moderne ungdomsklassiker. Jeg synes den var mer sår enn morsom. Men for all del, dette er ingen trist bok. Handlingen foregår i året 1991/1992, det vil si at mobiltelefoner og pc ikke er ikke treffpunkt for Charlie og vennene hans. Den er derfor litt utdatert sammenlignet med hvordan dagens tenåringer kommuniserer.


Selv om det meste Charlie opplever er universelt uavhengig av tid, er jeg usikker på om det er en bok for dagens kresne unge lesere. Derfor er det mulig at den passer best for «moder’n» enn for tenåringen. Jeg får tenke litt mer på hvordan jeg skal reklamere for den overfor henne. 

NB! Denne sommeren (2014) har 17 åringen lest boken. Hun likte den veldig godt. Så god synes hun den var, at hun måtte se filmen samme dag som hun leste siste side i boken. 

14. jan. 2014

Magnus Carlsen - Verdens beste sjakkspiller av Hallgeir Opedal

Magnus Carlsen fikk stor oppmerksomhet i forbindelse med at han vant sjakk VM i november 2013. Som veldig mange andre fulgte jeg ivrig med selv om jeg kan lite om sjakk. Derfor ble jeg oppriktig glad da jeg fikk boken som Hallgeir Opedal har skrevet om Magnus Carlsen i julepresang av datteren min:


Jeg trodde jeg hadde fått et visst innblikk i sjakkens verden og hvem Magnus Carlsen var etter å ha lest avisartikler, TV-program mv i forbindelse med VM. Men også det jeg har lest om han tidligere. Derfor var jeg spent på om boken til Opedal kun ble en oppramsing av dette. Men det var det ikke. På forsiden er det sitert fra Dagbladet:

«En døråpner inn til en introvert, nerdete og ganske fascinerende verden hvor Magnus Carlsen er konge. «

Det er sånn jeg også opplevde boken Magnus Carlsen – Verdens beste sjakkspiller på 302 sider utgitt i 2013 (Kagge forlag). Boken er en bearbeidet utgave av Smarte Trekk som ble utgitt i 2011. Den har ikke med seg VM i India i 2013. 

Forfatteren skriver på slutten av boken:

«Tre år er gått siden mitt første møte med Magnus Carlsen. Det første året fulgte jeg han tett. Vi var i Berlin, Kristiansand, New York, London, Wijk Aan Zee og Monaco. Det var en reise inn i en annen verden. En liten, underlig, kompleks parallellverden av genialitet og galskap, business og politikk, en verden befolket av alt fra eksentriske og overspente stormestere til entusiastiske klubbspillere og glade amatører. Det er en brokete forsamling med én eneste ting felles: lidenskapen for brettspill. «

I boken får vi vite om oppveksten til Magnus Carlsen, hans utvikling som sjakkspiller, personligheten hans, samarbeidet med Garry Kasparov, om andre sjakklegender og mye mer.


Ved å lese boken har jeg fått et mer nyansert bilde av Magnus Carlsen. Konge i sjakkens verden, men mye mindre geni enn det bildet jeg hadde laget meg om han. Han har et spesielt talent som han får utnyttet som sjakkspiller. Som han fikk lov til å utvikle ved foreldre som støttet han til han selv tok over. Men han er ung, født i 1990, og mye kan skje. Jeg er spent på hvordan han kommer til å forvalte sitt talent fremover. Uansett, det virker som om han har beina godt plantet på jorda og vet hva han vil. Skulle han velge å fortsette med sjakk, skal det bli morsomt å følge med på dette fremover. Særlig etter å ha lest boken til Hallgeir Opedal. 

11. jan. 2014

Hitler - min nabo (Hitler mon Voisin) av Edgar Feuchtwagner

Det var etter å ha lest en artikkel i A-magasinet 6. september 2013 at jeg bestemte meg til å lese og kjøpe boken Hitler- min nabo.  Artikkelen som bl a er illustrert med bilder, starter slik:

«Jeg husker godt første gang jeg så ham på gaten. Det var i 1933, rett etter at han var blitt oppnevnt til rikskansler. Han kom ut av inngangsdøren sin, og der stod jeg. Åtte år gammel. Vi så på hverandre, før han satte seg inn i bilen sin og kjørte, forteller Edgar Feuchtwanger til A-magasinet 80 år senere på Skytype fra England.

Jeg visste hvem han var, at han var viktig, og for oss jøder farlig, men han skremte meg ikke. Hitler var lavere enn barnepiken min. Kledd som alle andre, med dress og hatt. Likevel var han svært gjenkjennelig. Vanlig og uvanlig på samme tid. Når folk gikk forbi han, hevet armen og sa ‘Heil Hitler’, løftet han bare på hatten, som hvilken som helst politiker. Jeg fryktet liksom ikke at han ville slå med en kjepp eller noe, minnes historikeren, før han legger til:

Men det er klart, hadde han visst hvem jeg var, ville jeg ikke vært i live i dag. «

Noen vil kanskje tenke: jeg orker ikke flere bøker med dette tema. Men er det en bok en skal orke å lese, er det erindringsboken Hitler – min nabo av Edgar Feuchtwanger, utgitt i 2013 og på norsk av forlaget Pantagruel. En unik bok slik jeg ser det. 

«Lettlest og lærerik. Dypt gripende og umulig å legge fra seg.» Det er noe av det Mona Levin har skrevet om boken jf bokomslaget. Jeg er helt enig. 

Edgar Feuchtwanger var femten år i 1939 da han, moren og faren fikk familievisum til Storbritannia. Det var på hengende håret at familien kom seg ut av Tyskland. De var jøder og tre av Adolf Hitlers hatobjekter. I ti år hadde de vært Hitlers nærmeste nabo i München.  Det er disse årene Edgar Feuchtwanger forteller om i boken.

Boken på 254 sider starter i 1929 og da var forfatteren fem år. Boken starter som en småsøvnig beskrivelse av en lykkelig barndom. I takt med utviklingen i Tyskland stiger spenningen i boken. De voksne snakker mye om nazistenes fremmarsj. «Små gryter har også ører» og Edgar får med seg mye av det de voksne snakker om. I 1932 tror man ennå ikke at det er noen fare. Når faren får vite at Joseph Goebbels har sagt: «Vi sniker oss inn i Riksdagen som ulvene i sauefjøset» sier faren:

«Hør nå her, dette er 1932! Folk er jo opplyste, det er ingen som ønsker seg et diktatur. Nei, jeg er ikke noe bekymret. «

Så feil kunne han ta.

Da jeg leste boka så jeg for meg bildene jeg hadde i hodet da jeg leste boken jeg skrev om i innlegget:       En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz

Selv om det er ulike historier, er det samme alvor som treffer en nå en leser om hvilke konsekvenser jødehatet hadde, også for de som overlevde. Gode og unike bøker.

For familien Feuchtwanger var Palstina ikke et alternativ. I 1935 er faren og besøker to av sine søstre som er flyttet til dit. Han mente at leveforholdene for jøder der var for vanskelige til at de kunne reise dit. Det var før ting begynte å eskalere i Tyskland.

I etterordet står det bl a:

«Sjelden har uttrykket ‘i djevelens hule’ passet så perfekt, for Hitler kan regnes som inkarnasjonen av det onde selv. Aldri har noen person i menneskehetens historie klart å konsentrere så mye makt på egne hender. Aldri har folk vært så opphengt i ideene, ønskene, nykkene og galskapen til et enkelt menneske. «

Det var ikke bare de som tiltrådte ideene hans en må se hen til når man undres over hvordan det var mulig.  «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet» er en setning jeg leste for mange år siden og aldri har glemt.  Det gjelder ikke minst hva angår det Hitler satte i gang. Hitler var fylt av hat. Mange hengte seg på hans hat. Det som var med på å skape tragedien slik jeg ser det, var likegyldigheten til hatet. De som så at dette var galskap, men ikke reagerte. Ikke minst ledende politikere i andre land. En av de få som forsøkte å få verden til å se realiteten og ikke var likegyldig, var Churchill. Han ble ikke statsminister før 2. verdenskrig var et faktum. Før dette ble han mer eller mindre ansett som en stor bråkebøtte.

Et eksempel på hvor lettskremte politikerne var, er da Hitler i 1938 truet med å gå inn i Tsjekkoslovakia. Da kom bl a den engelske statsministeren Neville Chamberlain til München for å høre hva nazistene hadde å si. Om fredsavtalen som ble undertegnet sier faren til Edgar:

«Ikke glem denne dagen, sier pappa til meg, slik han gjorde 30. januar 1933, den dagen naboen vår ble kansler. Du må aldri glemme 30. september 1938, det er en dag du må huske så lenge du lever, for på denne dagen ga Frankrike og England bort Tsjekkoslovakia til nazistene. «

Videre står det i boken: «Dagen etter, litt over tolv, inviterte Hitler Neville Chamberlain hjem til seg på te. Kortesjen med de enorme bilene forsvant i en motorstøy, lik den som oppstår når de store krigsflyene letter. For meg var det bare en som alle andre, en fredag ettermiddag i strålende solskinn»



«Edgar Feuchtwagner er født 1924 i Munchen. Han vokste opp som Hitlers nabo. Men i 1939 fikk Edgar oppholdstillatelse i England. Mindre enn syv måneder etter dette, starter nabomannen andre Verdenskrig. I dag er han bosatt i Southampton, England. Hans unike oppvekst side om side med Adolf Hitler, ga ham grunnlaget for denne boken. Edgar Feutchwagner er 89 år gammel og historiker.»

9. jan. 2014

Dikt: Ordene av Inger Hagerup

Jeg sa til ordene: Bli ånd!
Bli liv! Bli kjøtt og blod og sånn
Men ordene skjøt rygg og sa:
-  Hvor skal vi hente ånden fra

For du som bare skriver oss
I tankeløshet eller tross,
Hva kjenner du til våre krav
Om hånden vi vil brukes av?

Din er bevæpnet med en penn
Du spidder oss i hjel med den.
Og dine ark er fylt med lik
fordi du selv har skapt oss slik.
  
Men ikke bare nok med det.
Selv døde får vi ikke fred.
Du steker oss med langsom ild
Fordi du ikke fikk oss til.

Å, menneske, hvor du tar feil!
Vi er din egen tankes speil.
La den få ånd og blod og liv,
Og sett deg så på ny og skriv!

Slik slynget ordene sin spott
som piler mot meg. De skjøt godt
jeg vendte tappert hjerte frem

og laget disse vers av dem.

Privat foto:

8. jan. 2014

Farmor har kabel - TV/Videogutten - to kortromaner skrevet av Tore Renberg

Jeg har lest en bok på 220 sider som inneholder to kortromaner skrevet av Tore Renberg. Boken som jeg lånte av biblioteket ble utgitt i 2006. Sitat fra forlaget Oktober der det er sitert fra anmeldelser av boken:  

Farmor har kabel-TV:

«Farmor er syttiseks år, hun går med regnhette når det er ruskevær og hun vasker seg hver tredje dag. Hun ser ikke lenger så godt, hun har en mann som ligger på kirkegården, og hun synes ikke hun lever i nåtiden lenger. Men en dag ringer det på døra, og utenfor står barnebarnet hennes og kompisen hans. De vil inn, for farmor har noe de vil ha.»

Dette synes jeg var den beste. Tankevekkende.

Videogutten:  
«Videogutten har øyne som ligner på mørke blåbær og flere videokassetter enn i videobutikken. Han har et ansikt som ser ut som en ballong noen har tegnet på. Og han har en hemmelighet i det dunkle huset sitt. En dag ringer det på døra, og Videogutten får besøk av Hasse og Pål som begge er fjorten og vil at noe nytt skal skje.»

Videogutten heter Jan Inge som vi kjenner igjen fra Tore Renbergs siste roman Vi ses i morgen. Men der er flere, bl a Pål og Rudi. Men annerledes enn romanen jeg leste i 2013 og skrev om i innlegget: