Det var
etter å ha lest en artikkel i A-magasinet 6. september 2013 at jeg bestemte meg
til å lese og kjøpe boken Hitler- min
nabo. Artikkelen som bl a er
illustrert med bilder, starter slik:
«Jeg husker godt første gang jeg så
ham på gaten. Det var i 1933, rett etter at han var blitt oppnevnt til
rikskansler. Han kom ut av inngangsdøren sin, og der stod jeg. Åtte år gammel.
Vi så på hverandre, før han satte seg inn i bilen sin og kjørte, forteller
Edgar Feuchtwanger til A-magasinet 80 år senere på Skytype fra England.
Jeg visste hvem han var, at han var
viktig, og for oss jøder farlig, men han skremte meg ikke. Hitler var lavere
enn barnepiken min. Kledd som alle andre, med dress og hatt. Likevel var han
svært gjenkjennelig. Vanlig og uvanlig på samme tid. Når folk gikk forbi han,
hevet armen og sa ‘Heil Hitler’, løftet han bare på hatten, som hvilken som
helst politiker. Jeg fryktet liksom ikke at han ville slå med en kjepp eller
noe, minnes historikeren, før han legger til:
Men det er klart, hadde han visst
hvem jeg var, ville jeg ikke vært i live i dag. «
Noen vil
kanskje tenke: jeg orker ikke flere bøker med dette tema. Men er det en bok en
skal orke å lese, er det erindringsboken Hitler
– min nabo av Edgar Feuchtwanger, utgitt i 2013 og på norsk av forlaget Pantagruel. En unik bok slik jeg ser det.
«Lettlest og lærerik. Dypt gripende og umulig å legge fra
seg.» Det er noe av det Mona Levin har
skrevet om boken jf bokomslaget. Jeg er helt enig.
Edgar Feuchtwanger var femten
år i 1939 da han, moren og faren fikk familievisum til Storbritannia. Det var
på hengende håret at familien kom seg ut av Tyskland. De var jøder og tre av Adolf
Hitlers hatobjekter. I ti år hadde de vært Hitlers nærmeste nabo i München. Det er disse årene Edgar Feuchtwanger
forteller om i boken.
Boken på 254 sider starter i 1929 og
da var forfatteren fem år. Boken starter som en småsøvnig beskrivelse av en lykkelig barndom. I takt med utviklingen i Tyskland stiger spenningen i boken. De voksne snakker
mye om nazistenes fremmarsj. «Små gryter har også ører» og Edgar får med seg
mye av det de voksne snakker om. I 1932 tror man ennå ikke at det er noen fare.
Når faren får vite at Joseph Goebbels har sagt: «Vi sniker oss inn i Riksdagen som ulvene i sauefjøset» sier faren:
«Hør nå her, dette er 1932! Folk er jo opplyste, det er
ingen som ønsker seg et diktatur. Nei, jeg er ikke noe bekymret. «
Så feil kunne han ta.
Selv om det er ulike historier, er det
samme alvor som treffer en nå en leser om hvilke konsekvenser jødehatet hadde,
også for de som overlevde. Gode og unike bøker.
For familien Feuchtwanger var
Palstina ikke et alternativ. I 1935 er faren og besøker to av sine søstre som
er flyttet til dit. Han mente at leveforholdene for jøder der var for
vanskelige til at de kunne reise dit. Det var før ting begynte å eskalere i
Tyskland.
I etterordet står det bl a:
«Sjelden har uttrykket ‘i djevelens
hule’ passet så perfekt, for Hitler kan regnes som inkarnasjonen av det onde
selv. Aldri har noen person i menneskehetens historie klart å konsentrere så
mye makt på egne hender. Aldri har folk vært så opphengt i ideene, ønskene,
nykkene og galskapen til et enkelt menneske. «
Det var ikke bare de som tiltrådte
ideene hans en må se hen til når man undres over hvordan det var mulig. «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det
er likegyldighet» er en setning jeg leste for mange år siden og aldri har glemt. Det gjelder ikke minst hva angår det Hitler satte i
gang. Hitler var fylt av hat. Mange hengte seg på hans hat. Det som var med på å skape tragedien slik jeg ser det, var likegyldigheten til hatet. De som så at dette
var galskap, men ikke reagerte. Ikke minst ledende politikere i andre land. En
av de få som forsøkte å få verden til å se realiteten og ikke var likegyldig,
var Churchill. Han ble ikke statsminister før 2. verdenskrig var et faktum.
Før dette ble han mer eller mindre ansett som en stor bråkebøtte.
Et eksempel på hvor lettskremte
politikerne var, er da Hitler i 1938 truet med å gå inn i Tsjekkoslovakia. Da
kom bl a den engelske statsministeren Neville Chamberlain til München for å
høre hva nazistene hadde å si. Om fredsavtalen som ble undertegnet sier faren
til Edgar:
«Ikke glem denne dagen, sier pappa til meg, slik han gjorde
30. januar 1933, den dagen naboen vår ble kansler. Du må aldri glemme 30.
september 1938, det er en dag du må huske så lenge du lever, for på denne dagen
ga Frankrike og England bort Tsjekkoslovakia til nazistene. «
Videre står
det i boken: «Dagen etter, litt over
tolv, inviterte Hitler Neville Chamberlain hjem til seg på te. Kortesjen med de
enorme bilene forsvant i en motorstøy, lik den som oppstår når de store
krigsflyene letter. For meg var det bare en som alle andre, en fredag
ettermiddag i strålende solskinn»
«Edgar
Feuchtwagner er født 1924 i Munchen. Han vokste opp som Hitlers nabo. Men i
1939 fikk Edgar oppholdstillatelse i England. Mindre enn syv måneder etter
dette, starter nabomannen andre Verdenskrig. I dag er han bosatt i Southampton,
England. Hans unike oppvekst side om side med Adolf Hitler, ga ham grunnlaget
for denne boken. Edgar Feutchwagner er 89 år gammel og historiker.»