Kniv sjel og gaffel – På sporet av
det sultne menneske
er en faktabok skrevet av Andrew P. Kroglund og utgitt her på Vega
Forlag. Boken ble utgitt i 2016, er på 250 sider inkl. register, og
utgaven jeg har lest er kjøpt.
«Andrew P. Kroglund (f. 1959) er en
norsk forfatter. Han har vært daglig leder for Regnskogfondet, Blekkulf og WWF.
Han har reist verden rundt og arbeider for miljø, utvikling og solidaritet. I
tillegg er han aktiv samfunnsdebattant og skribent, og har blant annet skrevt
for Prosa, Levende Historie, Aftenposten Innsikt, og Magasinet.
Kniv, sjel og gaffel er hans
første bok utgitt på Vega Forlag, og hans debut som sakprosaforfatter.»
Sitat fra bokens innledning:
«I denne boken vil jeg gå i sporet
til det sultne menneske. Jeg vil forsøke å belyse hvordan mat - og mangel på
mat - gjennom historien har skapt evolusjonære, samfunnsmessige og individuelle
endringer. Samtidig vil jeg prøve å se litt inn i krystallkulen: Hvilke
kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles
matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende
befolkning? Frontene er steile, men mulighetene er mange.
Samling rundt leirbålet, grua eller
spisebordet har skapt og fortsetter å skape fellesskap og mening. Måltidet
forbinder oss til fortiden, til nåtiden og til fremtiden. Min tilnærming til
stoffet preges av det som på engelsk kalles deep history eller big history. Jeg
ser på de lange linjene.»
Jeg er ikke forsker, men formidler.
Boken er derfor, som et godt måltid, basert på andres råvarer, arbeid og
innsikt. I flere kapitler har jeg støttet meg på ett hovedverk for å fa frem en
forfatters linje og perspektiv. Stoffet er ellers omfattende og fagfeltene
mange. Min ambisjon har vært å gi en smakebit av dette store tilfanget, og
forhåpentligvis gi leseren appetitt på selv å gå nærmere inn på utvalgte områder.»
Jeg likte boken best i begynnelsen. Kapitlene etter Sultens anatomi når forfatteren kommer han inn på
nåtiden, da gikk jeg litt lei. Mulig det er fordi jeg har lest en del om disse tidsaktuelle
temaene tidligere. Jeg synes også at han i de siste kapitlene har veldig mange
henvisninger til kilder. Uansett; det var absolutt en bok å få med seg.
Som
forfatteren skriver, den vekker interesse for temaene og viser hvordan alt
henger sammen med alt. Når en leser kapitlet Sultens historie, er det skremmende hvor mange kriser det har vært
opp gjennom historien. Det er også et tankekors at vi i Norge som bruker 10 %
av inntekten til mat klager og sutrer sammenlignet med de som bruker 80 % av
inntekten til samme formål.
Det er f. eks. skremmende å lese om hvilke konsekvenser et vulkanutbrudd kan få for
matvaresituasjonen. Det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt når jeg
leste, helt frem til hvem som bør få min stemme ved Stortingsvalget til høsten.
Det at politikerne sa ja til at Ikea kan bygge på et område i Vestby som er
landet beste kornjord, synes jeg er hårreisende. Etter å ha lest denne boken er
ikke det blitt mindre hårreisende.
Jeg avsluttet med dette diktet av Kolbein
Falkeid;
Hevn (Dissonans – 1968)
Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.
Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.
Privat foto