Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Raublomen (1969)

Privat foto

I 1969 ble det utgitt 41 kortnoveller.  Det var det nest siste året Alf Prøysen skrev for Arbeiderbladet.  Det betyr at jeg nærmer meg slutten på det som må kalles en form for leseprosjekt. Jeg har 1970 og etterordet å lese. Derfor kommer det et innlegg til fra denne boken med en oppsummering.

Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Raublommen ble utgitt 29. november 1969:

«Hvis du går oppover Stugulykkjevegen en gong vil du få

sjå noen rare blommer du itte har sett før. Dom står i rad og

rekke i glaskarmen med kreppapir rundt fiskebollbokser.

Overæilt. Og så er den så pen i farjen, den er rau, men itte slik

som andre blommer. Den er så klar og skjør i stælken, men det

gjør ittno om du bryt av en avlegger når du er inne i ei stugu

og kvile etter butikkvegen. Bære putt den i forklelommen,

den visne itte, hu Klara Moa gikk med en avlegger i lommen

i flere daer hu, og den var helt tørr og grå i bladverket da a

Klara fæinn att'n. Men hu bære sett 'n i ei blomsterpotte ved

sia ta en æinn blomme, og det varte itte lenge før avlegger'n

skaut opp og ville ha potta for seg sjøl. Og den store blommen

som sto ved sia ta, visne helt bort. Det nytte itte a ha andre

blommer ved sia ta den. Da døy dom, og blommen trekke att

seg farjer og luft og smak, dom er nesten lei hele blomstasen

folk etter Stugulykkje-vega, ja hu Johanne Asa tok og heiv ut

blommen tel slutt hu, for småjinta hennes fekk såre auer og

dokter'n sa det kunne kamma ta blommer og slikt.

Men trur du blommen visne for det? Å nei, den skaut rot og

grodde utover hele fjøsdynga og langt nedpå jordet.

Så nå veit dom itte si arme råd folk etter Stugulykkjevega

åssen dom ska få bli kvitt detta spetaklet.

Og når dom sitt og tala på det så lyt dom tenkje på den

fysste gongen blommen kom tel bygda. Det var hæin Johan

Bakka som skulle ha ny hushaulder. Så fekk 'n tak i ei fjåme

langveges unna, det var ingen som kjinte a. Og ingen brydde

seg om å bli kjint med a hell for den del. Lita og hælvrar som

hu var, ja dom var like rare både hu og 'n Johan, og når 'n

Johan døydde utpa våren visste a itte å hu skulle gjøra ta seg.

Så fæinn dom a under lavbjelken en måra, tauet hadde røki

av, men gjerninga var fullgjort og fattigkassa koste begravelse

etter fysst å ha ringt og herje rundt i æille kommuner som

fæintes for å få dom tel å ta omkostninga. Så vart stugua hass

Johan solgt og det kom orntlige folk dit. Flinke folk, og da den

nye kjærringa vaske rundt fekk hu sjå denna blommen som

sto bortgjømt i kammerset. Hu var gla i blommer, nykjærringa,

og plæinte om blommen og ga den god jord å slå rot i.

Og så begynte eventyret om raublommen etter Stugulykkjivega.»