Makten og æren av Henrik H. Langeland – jeg håper fortsettelsen blir bedre

 

Rederfamilien Wilhelmsen har vært en inspirasjon til Henrik H. Langelands roman Makten og æren som ble utgitt i 2024. Romanen som skal være den første i en serie:

«For noen år siden ble Langeland kontaktet av personer med innsikt inn i et av Norges mektigste skipsredermiljøer.

Boka, som er den første i en planlagt serie, er resultatet av den unike innsikten forfatteren har fått, og sammenlignes med TV-serien Succession.»

 Jeg har tidligere lest fem bøker av Langeland, herunder Fortellekunst - håndbok i litterære teknikker. Jeg synes at Langeland er en god forfatter. Men underveis i lesingen av Makten og æren har jeg tenkt: ville kritikerne vært like positive til romanen dersom den var skrevet av en ukjent forfatter?

 Handlingen i Makten og æren som foregår i årene 1908 - 1918 fra en rik rederfamilies perspektiv, er i seg selv spennende og interessant nok. Men jeg synes til tider at romanen var kjedelig. Handlingen ble tidvis forutsigbar. For meg hadde det vært like interessant å lese en dokumentarisk bok om Wilhelmsen familiens historie.

Langelands bokprosjekt om Akers historie gikk det dårlig med. Min spekulasjon: Har Langeland begrenset seg for mye hva angår persongalleriet av redsel for kritikk? En god roman er for meg en bok der persongalleriet er interessant. Hovedpersonen Herman, arvingen, bruker ufine metoder for å overta makta i rederiet. Ut ifra valgene han tar og måten han bruker andre mennesker for å nå sine mål, har han psykopatiske trekk. Det øvrige persongalleriet, og særlig kvinnene, blir bare statister for meg. 

Jeg håper at neste bok i serien blir bedre. Frem til da skal jeg sjekke ut om Sven A. Solbergs bok Halfdan Wilhelmsen – Mannen og striden etter han, som Langeland har hentet sosiale scener og relasjoner fra, er interessant lesning. 

Forlagets omtale:

 Makten og æren er et intenst og mangfoldig familiedrama om livet i et norsk skipsrederi.

På sin storslåtte 18-årsfeiring i 1908 arver Herman Lauritzen makten i farens velrenommerte Tønsberg-rederi. Før han kan overta som seniorsjef, må han imidlertid gå i lære i utlandet. Broren Alf skal sendes til sjøs mot sin vilje, mens lillesøsteren Mathilde forsvinner under dramatiske omstendigheter samme ettermiddag. Først flere år senere vender Herman hjem til et rederi i ruiner. Han tyr etter hvert til like kløktige som nådeløse metoder for å gjenreise firmaet og familiens ære. Med de uopprettelige konsekvenser det får.

Makten og æren handler om rikdommens og klassesamfunnets personlige slagsider, men også om velstandsvekst, kvinnefrigjøring og skipsnæringens betydning i det moderne Norge. Og ikke minst om arvens kraft. Kan man unnslippe sine slektsbånd? Eller fanger familien for alltid?

Romanen er inspirert av den virkelige historien til en av landets mest innflytelsesrike shippingfamilier i det forrige århundret.

Showtime av Henrik H. Langeland – sprek avslutning på trilogien

 

Den 26 juli 2020 skrev jeg et innlegg etter å ha lest andre bok i trilogien om Christian von der Hall, Fyrsten.  Da jeg begynte å lese Showtime som er utgitt i 2020, husker jeg lite av handlingen i Fyrsten.  Det spiller liten rolle; det hadde vært like god underholdning å lese Showtime om jeg ikke hadde lest Fyrsten eller første bok i trilogien Wonderboy. De første 50 sidene var tamme synes jeg. Men etter hvert tok handlingen seg opp, og de nesten 500 sidene var et fyrverkeri. Jeg forstår godt at Showtime har fått gode anmeldelser, det er en særegen roman tett opp til vår tid. Et miljø det ikke skrives mange romaner fra. Da må det være krim, og det er bøker jeg leser lite av.

Dette er kort innpå, og overlater til forlaget å presentere handlingen;

«Ta igjen imot Christian «Wonderboy» von der Hall, nå toppsjef i Norges ledende eventbyrå. Han nærmer seg 60 og har endelig skjønt at det finnes noe enda viktigere enn penger og makt – og det er kjærlighet. Eller som Christian gjerne kaller det: underholdning. Slå deg løs og la festen begynne, et samfunnsshow skapt av gründere, partyfiksere, eiendomsmilliardærer og en og annen post#metoo-skandale.»

Fyrsten av Henrik H. Langeland – god underholdning fra første til siste side

«Er det han?»

Morten Dyrnes vred på hodet og fulgte Aylas blikk gjennom glassveggen. Han betraktet mannen i dress ved vanndispenseren.

«Aner ikke,» hvisket han tilbake.

Han ventet litt før han tilføyde: «Jeg har igrunnen aldri sett ham.»

Ayla så undrende opp. «Men du vet vel hvordan han ser ut?»

«Faktisk ikke. Ikke nå lenger, i hvert fall.» Morten forsøkte et smil, men merket at han var for nervøs. I stedet skjøv han trykkblyanten inntil notatboken, kastet et blikk på Erna — som fortsatt utnyttet ventetiden med å lese i papirene sine — og sa:

«Pressen har noen få arkivbilder, men de er helt utdatert, fra en gang rundt århundreskiftet da han visstnok skal ha forsøkt å gjennomføre et mislykket oppkjøpsraid i forlagsbransjen og endt opp som selve symbolet på dotcomboblen. »

«Dot-hvaforno?»

Han stirret oppgitt på henne. Det var ikke første gang. Han var på nippet til å belære henne litt om nyere økonomisk historie, men tok seg i det.

«Det ligger ikke engang noe fotografi av ham på hjemmesiden til Hall Consulting,» sa han i stedet.

«Man han er vel på Facebook?»

Ah, disse purunge andregenerasjonsbroilerne i Unge Høyre, hva slags tid og verden levde de i, egentlig?»

Det er syv år siden jeg leste og skrev om roman nummer en i trilogien om Finansakrobaten Christian von der Hall som:

Wonderboy av Henrik H. Langeland

Wonderboy ble utgitt i 2003. Antakeligvis leste jeg den fordi roman nummer to Fyrsten ble utgitt i 2013. Fyrsten har av en eller annen grunn gått i glemmeboka. Jeg ble påminnet på det i 2020 da roman nummer tre i trilogien; Showtime, ble utgitt. Fyrsten synes jeg er minst like god som Wonderboy, utrolig underholdende.

Christian von der Hall er nå i en ny bransje: kommunikasjon og rådgiving. Han er på veg mot toppen i bransjen etter konkursen, og sikter seg inn som rådgiver for Høyre. Han er skilt fra Tessa, og barna Sara og Hans Christian er blitt tenåringer. I innledningen til romanen er det to personer som kommer til å få betydning for det som skjer fremover, Morten Dyrnes og Ayla. Men de er ikke de eneste. Du verden, her skjer det noe hele tiden, ikke et dødpunkt. Det er sjelden en roman på over 400 sider klarer å holde på interessen min fra første til siste side. 

I omtalen til forlaget står det at bransjen han er gått inn i er for de smarteste. Vel, det er vel det de som er der liker å se seg selv som. Det vi leser om; om det ikke er tett opp til virkeligheten, så er det ikke milevis fra, tilsier at det er mange typer intelligens. Det er ikke mennesker av typen «hel ved» vi leser om. Men det de gjør skaper god underholdning. Heldigvis ikke så ufyselig som i NRK serien Exit. Litt mer spiselig med en mann som er treningsgal enn de ligger under for narkotika.

Fra forlagets omtale av romanen:

«Han er her igjen! Wonderboy er tilbake!

Tretten år etter dot.com-kollapsen har Christian von der Hall skjønt at det finnes én ting her i livet som er mye mer interessant enn penger: makt.

Christian von der Hall står foran sin kanskje største bragd. Alt han har arbeidet for de siste tretten årene peker frem mot dette øyeblikket. Høsten 2013 skal det skje. Ingenting må gå galt ?
Henrik H. Langeland har med Fyrsten skrevet en underholdningsroman av ypperste merke. Den er spennende, drivende og morsom. Og ikke minst gir den innsikt i et miljø og et maktspill bare de smarteste kan ta del i.»

 

Verdensmestrene av Henrik H. Langeland - litt for lang og for mange detaljer rundt skisport etter min smak

Over flere dager har jeg oppholdt meg i Hemingland. Nærmere Slemdal i Oslo. Hemingland pga at det er der idrettslaget Heming holder til. Skisport er et stort tema i denne romanen.

I Gulleråsveien 31 bor familien Meltzer anført av tre generasjoner. Hærføreren er Laurentius Michael Meltzer d.e.(Lauritz). Så har vi pappa Mikkel (d.y) og sønnen Lars (d.a.y) på 12 år.

Når det gjelder familien Meltzer mannlige medlemmer er ingenting overlatt til tilfeldighetene. De er jurister bakover i alle ledd tilbake til stamfaren, eidsvollsmann og statsråd Laurentius Michael Meltzer. Han skal feires denne dagen vi møter dem for første gang, 25. februar 1982. Stamfaren ble født i 1779 og dagen han feires kalles av familien for Eggedosisen.

Men først er det 5-mila i Holmenkollen. Som de fleste nordmenn vet, var det den dagen Brå brakk staven. Det er Lars som er hovedpersonen i romanen, og den skiinteresserte familien er alle tre til stede i Holmenkollen. Nederste del av skistaven er det Lars som etter et basketak med en jevnaldrende får tak i ved hjelp av sin venn og nabo Hauk. At Hauk gjemmer denne for Lars etterpå skal bli et stridstema mellom dem som setter vennskapet på prøve.

Remi, som kjempet med Lars om staven, er en av tre bipersonener som bor på en annen kant av byen. Det samme gjelder Simone som befinner seg i Sydenland sammen med familien, og som når hun skal bringe den glade nyhet om Brå’s bragd til sin far, finner han i sengevals med kioskdama. Den tredje er indiske Amar som kommer til Norge denne dagen. Vi følger disse; Lars, Remi, Simone og Amar fra 25. februar 1982 og ut året.

Familien Meltzer møtes i Gulleråsveien 31 A til den årlige Eggedosisen, som starter med at de inntar eggedosis. Her er det tradisjoner i veggene, og man møter ikke opp på denne store dag uten pensko!

Til å hjelpe seg har de Lilly som vel er den eneste som har et ekstra gram fett på kroppen. Men så hadde hun sin oppvekst i nord, opprinnelig en forskremt tjenestepike fra Alta... Et vanlig spørsmål er hvor vi var da Brå brakk staven og jeg ser ikke bort ifra at det var i Alta jeg var jf at jeg bodde der på denne tiden. 

Kontroll er noe som står i høysetet hos familien, i alle ledd og ikke bare hva angår kostholdet. Lars observerer at folk under 5-mila ikke spiser, de eter pølser:

«Og nyter det åpenlyst, ikke slik faren alltid ser ut til å skamme seg når han kjøper to wiener i brød i Narvesen-kiosken på Slemdal.

Det må være litt av en sjokkopplevelse for unge Meltzer som har en bestefar som er på fornavn med Kong Olav!

I familien Meltzer er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Livsvarig medlemskap i Skiforeningen som gave ved dåps- og navnefester, er tradisjon i familien. Grandonkel Didrik underholder med historien da han sammen med Lauritz var de første som (nesten!) besteg Mont Blanc på vinterstid.

Det er ikke enkelt å være nykommer i familien. Onkel Frits har med seg en dame, Annesofie Haraldsen:

«Lars synes hun virker en god del yngre enn Frits. Parfymen hennes. En duft ingen kvinner i Meltzer familien ville ha brukt. Og håret. Nesten langt.»

Flere skrekkopplevelser for 12-åringen!

Men det er ved ostefatet Annesofie gjør den største fadesen. Den hele brien; her skjærer hun et stykke langs kanten:

«Noe alle legger merke til, men ingen lar seg merke ved. Selvfølgelig.»

Stakkars Lars:

«Lars tar inn over seg grandonkelens diskré behendighet. Vet godt om han selv hadde maltraktert brien på den måten Annesofie gjorde, ville ikke Tove vist han så mye nåde.»

Tove er moren til Lars. Tove som blir forskrekket over at noen kan hete Johnny og at man kan ha andre type hunder enn setter, som alle i området rundt har...

Vel, grandonkel Didrik er muligens redd for flere skandaler fra Annesofie og tar her affære:

«Nå, hva synes du om ostene? spør han Annesofie. Men før hun rekker å svare, stanser han henne med en løftet pekefinger. Lener seg inn mot henne, studerer den sminkede munnen hennes med en leges vurderende blikk.

  Stå stille!

Lars ser hvordan grandonkel Didriks nesebor vibrerer men han langsomt fører fingeren inntil munnviken hennes og pirker bort en kjekssmule med neglen.»

Heldigvis inneholder romanen som jeg har kjøpt annet enn det som er nevnt ovenfor. Vi finner Slemdals svar på Dynamitt-Harry, kameraten Nico, som bruker stinkbomber for å markere sin misnøye. Nabogutten Hauk har en far som ikke er «helt god i hodet», bl a er han voldelig mot Hauk, noe som preger gutten. Guttene begår både normale guttestreker og handlinger som er nær terrorhandlinger. Bak den strøkne fasaden hos familiene til kameratgjengen er det like mye problemer som det er hos familien til Remi, Simone og Amar. Romanen veksler mellom de ulike miljøene med svake forbindelseslinjer.

Da romanen Verdensmestrene på 597 ble utgitt i 2010, skrev forfatteren at den er første del i en romansyklus hvor han i flere bind vil følge familiene gjennom de turbulente åtti- og nittiårene frem til nyttårsaften 1999. Oppfølgeren Hauk og due ble utgitt i 2012.

For meg ble Verdensmestrene med sine 597 sider for lang. Da hjelper det ikke at Henrik H. Langeland skriver godt. Det ble også for mange detaljer rundt skisport for meg. Litt vel mye snobbete adferd i begynnelsen. Det meste er til å le av, noe er tåpelig. Jeg synes også at noen av tankene som forfatteren gir Lars som er 12 år, er vel voksne for en tolvåring. Når f eks faren Mikkel gir Hauk positiv oppmerksomhet og Hauk er et eneste stort smil, blir Lars sjalu:

«Lars presser neglene hardt ned i liggeunderlaget og ser på horisonten. Ikke ødelegg dette. Så liten er du bare ikke.»

Jeg vet ikke om dette er en reaksjon som er vanlig for en 12 åring som for det meste lever i nuet.

Det må også sies at jeg har lest oppvekstromaner jeg har likt bedre. Med et mer spennende persongalleri og mer nerve i fortellingen enn denne. Tove Nilsen, om Tove og Goggen, som et eksempel syntes jeg var bedre enn romanen til Langeland. 

Jeg kan lese at noen likte oppfølgeren Hauk og due, noen ble skuffet. Romanen er på 297 sider og det passer meg bedre. Uansett, jeg kommer til å la det gå en stund før jeg eventuelt leser den.

Andre bøker jeg har lest skrevet av Henrik H. Langeland har jeg skrevet om i innleggene:

Wonderboy av Henrik H. Langeland

Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Wonderboy av Henrik H. Langeland

"Jeg heter altså Christian van der Hall og er direktør for forretningsutvikling i SMG. Jeg er siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen, jeg har en MBA fra INSEAD, og jeg jobbet fire år i MC Kinsey før jeg begynte her i Scandinavian Media Group for omtrent tre år siden, først som Vice President, nå som senior Vice President. Og du?"

Slik presenterer hovedpersonen i romanen Wonderby av Henrik H. Langeland seg for en søker på trainee stilling i konsernet. En roman utgitt i 2003, 481 sider og som jeg har lånt av biblioteket.

Christian van der Hall er 34 år, gift med Tessa og de har to små barn. Tessa møtte han på Handelshøyskolen. De bor i et rekkehus på Norberg i Oslo. Han sluttet i MC Kinsey etter at Tessa ga han valget mellom seg og den arbeidskrevende jobben han hadde der. Christian er besatt av eksklusive armbandsur. Han har i tillegg en hemmelighet som han ønsker å skjule for enhver pris.

Vi er i år 2000. Christian har kommet på ideen om å raide forlagene Aschehoug og Gyldendal og slå dem sammen med SMG.  Drivkraften er hevn etter at hans far som startet et lite forlag, gikk konkurs etter å ha blitt skviset ut av markedet av forlagsgigantene.  Etter det begikk faren selvmord. Boken er storyen hvordan denne besettelsen tar all hans tid og han er villig til å ofre det meste for å komme i mål. Kronen på verket er at han skal tjene penger på en opsjon han planlegger å utløse etter sammenslåingen. Slik at han kan flytte fra rekkehuset som er under hans verdighet. At Jens Stoltenberg er nærmeste nabo har ingen betydning i så henseende.

Boken gir et innblikk i en verden med menn i fine dresser i et miljø der alt handler om makt, mye penger og høy status. Det gjelder å holde på bekjente som kan hjelpe en på veien opp. Fiender må nedkjempes for enhver pris. En har heller ingen betenkeligheter med å overskride etiske verdier på veien mot maktens tinde.  Et eksempel er der Christian lirker forretningshemmeligheter ut av en ung og uerfaren ansatt i et annet firma. Samtidig er det komisk hvor lett denne unge spirrevippen forteller i vei for å imponere.

Et miljø med forvokste tenåringer som ønsker å være "it", men der det ikke tar lang tid før de igjen er en «wannabe». Kommer det en nedtur blir det et mageplask fordi en har siktet høyt. Eiere av selskap som er lite til stede og som det gjelder å overkjøre fordi de ikke følger med i tiden. Hvem er med deg og hvem er mot deg... Kvinnene vi møter er i all hovedsak sekretærer for de hardt arbeidende gutta boys.

Boken er god selv om det nå er 10 år siden den kom ut.  Lettlest, spennende, og til tider er det karakterer og episoder som fremkaller latteren.

Her om dagen så jeg en reklame for firmaet til Idar Vollvik. En annen "Wonderboy". Han som ble milliardær etter salget av Chess. Reklamerer for at firmaet hans selger nissedrakter. Jeg kan ikke la være å trekke på smilebåndet når jeg ser reklamen...

Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker skrevet av Henrik H. Langeland er som det står på omslaget: "en lettfattelig og begeistret innføring i romanskriving." Den er i et lite format og kun 113 sider. Boka setter i gang tankeprosesser rundt bøker jeg har lest: "a-ha, det var derfor jeg ble så frustrert...., det var derfor jeg likte den så bra...".

Så da er jeg klar for å sette i gang med romanskriving tenker du nå. Ha, ha... Nei du, i innlegget:

En smakebit på søndag: Fortellekunst- en håndbok i litterære teknikker av Henrik H. Langeland

har jeg forklart hvorfor boken til Langeland ble kjøpt og lest. Jeg håper at den først og fremst vil føre til at jeg enklere klarer å skille på bøkenes kvalitet mv og beskrive det bedre enn jeg har gjort hittil. Den må nok repeteres. Ekspert blir jeg aldri. Det skal mer enn denne boka til å dekke min kunnskapsmangel på området. Men en liten kompetanseheving har jeg fått.

Boken en er nå full av understrekninger og stikkord etter at jeg har gjennomgått den første gang. Jeg tenker at den skal bli temmelig uleselig etterhvert. Notater som "yes, ha-ha, Fossum, misset, Clausen…», ingen andre vil forstå hva jeg tenkte da jeg noterte det.

Som jeg skriver i "smakebitinnlegget",  bruker han teksteksempler fra romanen Ut og stjæle hester skrevet av Per Petterson for å eksemplifisere. Langeland skriver i forordet at det er en fordel å ha lest boken til Petterson sammen med håndboken. Det er jeg 100 % enig i. Håndboken ville neppe hatt så stor nytteverdi for meg uten at jeg hadde lest Ut og stjæle hester.  

Håndboken er oppdelt i 5 kapitler:

1. Fortellingens bestanddeler
2. Fortellingens tider
3. Fortellingens krefter
4. Fortellingens krefter
5. Det praktiske arbeidet.

I innlegget nevnt ovenfor ga jeg en smakebit fra kapittel 1. Jeg kan gi en smakebit til, fra kapittel 3 punkt 3.6, Protogonisten.

Langeland har lært meg at protogonisten er hovedpersonen i en fortelling. Han skriver at alle personlighetstrekk kan egne seg for hovedpersonen i en fortelling, men det er likevel visse karaktertrekk som gjør det enklere å bygge opp en fortelling med mange hendelser og progressive verdivendinger. Videre at en Robert McKnee (?) har satt opp en liste der det fremgår at protogonisten bør ha karaktertrekk som:

• Viljestyrke
• Bevisste ønsker og drifter
• Ubevisste ønsker og drifter, og at det er best at disse går på tvers av de bevisste ønskene slik at man lettere kan skape konflikter, dilemmaer og overraskende verdivendinger på protogonistens mentale plan

Når jeg leste dette punktet og et annet punkt om flate og runde karakterer, tenkte jeg med en gang på romanen Veke 53 av Agnes Ravatn med den viljesvake Georg. Var det derfor jeg syntes romanen ble så kjedelig.

Advarsel: Dersom du skal lese boken til Petterson, vurder om du skal stoppe lesingen her – dette røper noe fra handlingen som jeg mener er vesentlig for boken.

Det jeg stusset over i boken til Langeland er noe han skriver på side 38. Det handler om det jeg ga en smakebit fra på søndag, integrert eksposisjon, det vil si å spre faktaopplysninger over hele fortellingen. Som Langeland mener Petterson er god på. Jeg er som et utgangspunkt helt enig i den vurderingen. Men en liten kommentar fra en amatør kommer her: 

Langeland viser til at Petterson bl a gir oss denne faktaopplysningen tidlig i boken - det er karakteren Lars som sier dette til Trond i 1999 (nåtid) fra side 17/18 i Ut og stjæle hester:    

"Storebroren min var til sjøs, og stefaren min var i skauen og hogde tømmer for storbonden som han pleide på denne tida av året".

Faktaopplysningen har jeg misset på selv om jeg har lest boken to ganger. På dette tidspunkt i fortellingen kjente jeg ikke til hendelsene i 1948, hvem Lars og storebroren (Jon) var. Når jeg leser Langelands bok, er det første gang jeg forstår at faren til Trond ble stefar til Lars. Kan dette være et eksempel på at man kan spre faktaopplysninger for mye og for tidlig. Eller er det bare jeg som er en ukonsentrert leser med dårlig hukommelse...

Det som er enda mere interessant her, det er noe Petterson sier til Hans Olav Brenner i et intervju som gjengis i boken til Brenner: Om å skrive. En bok jeg leser i for tiden. På spørsmål hva som er navet i Ut og Stjæle hester (navet beskriver Petterson som omdreiningspunktet – punktet som påvirker alle andre ting i boka), svarer Petterson:

"Det er vel at far forlater sønn, enda de elsker hverandre." Men at han var kommet langt ut i handlingen uten å ane at faren skulle forlate sønnen: " Men på et eller annet tidspunkt skjønte jeg det, og da skreiv jeg det inn, og da kjente jeg at det prega teksten, ikke bare forover, men bakover også." Videre sier Petterson at han ikke vil være en planleggingsforfatter, det vil si en som vet hva som skal skje og: " holder kortene tett inntil brystet, og bare etterhvert deler dem ut. Å holde tilbake informasjon fra leseren er en dødssynd. Sånn har jeg alltid tenkt."

Mulig at jeg blander kortene. Men stefar-opplysningen er for meg både en faktaopplysning og sier noe om den etterfølgende handlingen. Hadde jeg fanget opp opplysningen, ville Ut og stjæle hester blitt en enda bedre roman.  En opplysning som jeg antar er flettet inn etter at Petterson bestemte at faren skulle forlate Trond.   

En smakebit på søndag: Fortellekunst- en håndbok i litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Fortellekunst - håndbok i litterære teknikker skrevet av Henrik H. Langeland beskrives slik av Bokklubben som jeg kjøpte boken gjennom:

«Forfatteren gir her en innføring i romanskriving, og avslører hvilke grep man kan bruke for å bygge opp en fortelling. Boka baserer seg på teksteksempler, særlig fra Per Pettersons "Ut og stjæle hester".»

Langeland er en kjent forfatter og har selv skrevet flere romaner, den siste er Fyrsten.

Jeg kjøpte og leser boken for lettere å forstå hvorfor jeg liker en bok og hvorfor ikke. Men ikke minst, for lettere å kunne beskrive dette på en enkel måte for andre. Ikke fordi jeg har en intensjon om selv å skrive bøker.

Slik beskriver Langeland  hvorfor han baserer seg på boken jeg har skrevet om flere ganger tidligere, bl a i innlegget :Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson :

«De fleste teknikkene er underbygget med skjønnlitterære eksempler. Jeg har hentet så godt som alle fra Per Pettersons ‘Ut og stjæle hester’ (2003), ikke bare fordi den er en kjent og likt samtidsroman, men fordi forfatteren bruker et bredt spekter av fortellerkunstens mekanismer på en forbilledlig måte.»

I kapittel 1, Fortellingens bestanddeler, punkt 1.12 Integrert eksposisjon, 'eksposisjon' er fortellingens fremstilling av fakta, skriver han noe som bl a fikk meg til å forstå hvorfor boken jeg skrev om i innlegget

Byen ved elven (South of Broad) av Pat Conroy

hadde elementer ved seg som gjorde meg irritert.  Jeg holdt nesten på å avbryte lesningen og beskriver min misnøye i innlegget. Slik beskriver Langeland det:  

«Eksposisjonen behøver på ingen måte legges fullstendig ut i begynnelsen. Den kan med hell spres ut over hele fortellingen. Eksposisjonen bør i seg selv også ha et progressivt mønster, og den bør brukes med omhu. Det er ingen grunn til å ta med opplysninger om noe leseren enkelt kan forvente eller innse at har skjedd. Dessuten er det alltid mye mer interessevekkende å ‘holde informasjon tilbake’ enn å blottstille den. De fleste lesere har langt høyere toleranseterskel for ting de ikke forstår i en fortelling, enn for ting de føler de blir forklart. Eller enda verre: får forklart flere ganger. Har man nevnt at en bil er lyseblå, så behøver det ikke gjentas. Et viktig prinsipp er å tenke ‘på’ leseren, ikke ‘for’ leseren. Ikke glem at lesere kan lese.»

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå: