Alle barns eventyr illustrert av Feodor Rojankovsky

Eventyrbøker var ikke mine favorittbøker som barn. Med et unntak. Boken Alle barns eventyr. Her er mange tradisjonelle eventyr som Rødhette og De tre bjørnene (Gullhår) Men også mer ukjente som Pepperkakegutten og Gryta som ikke ville stoppe å koke. Boka ble lest om og om igjen, og ble etter hvert utslitt. Og den ble også lest til "tantebarna". 

Stor ble gleden da jeg oppdaget at eventyrboken fortsatt er i produksjon. Og den ble innkjøpt og er lest mye også her i huset.

Det er illustrasjonene av Feodor Rojankovsky som gjorde at den ble lest så mye. Og at nettopp boka har så mange illustrasjoner setter fart på fantasien. Alltid fant man nye detaljer i bildene Når jeg nå hører eventyrene om Rødhette og Gullhår, så er det bildene fra denne boka som dukker opp.

Ofte tenker jeg på eventyrene år jeg betrakter samfunnet jeg lever i.  Ulv, Ulv er i tankene når politikerne i flere år har advart oss  med at Norge vil rammes av finanskrisa. Men det gir lite utslag i politikken som føres. Pengene renner ut av kassa. Hva skjer den dagen «ulven» kommer? Går det som det gikk med gutten som ble oppspist av ulven?

For ikke så lenge siden var det en ytring på NRK.no med overskriften  Er vi dømt til å gi opp velferdsstaten? Og i denne viser Jens Andreas Huseby til eventyret Den lille røde høna som også er i boka. En fin sammenligning i forhold til tema synes jeg.

Noen bilder av eventyrboka. (Trykk på bildene for å få dem i større format)

Dikt: De dragser og drar av Inger Hagerup (og litt om Fru Pigalopp)

For en tid tilbake var det en artikkel i A-magasinet om hvor ofte enkelte pusser opp boligen og hvor store summer det beløper seg til. Jeg ble svett av å lese artikkelen om enkeltes mani.  Det må da gå med utrolig mye tid til all denne oppussingen og være utrolig slitsomt, og da tenkte jeg på diktet De dragser og drar av Inger Hagerup.

Jeg har, både heldigvis og dessverre, ikke fått utdelt et oppussings-gen.  Men av og til må man til pers. Og denne påsken er det forberedelse til at badet må totalrenoveres. Pga elde og vannskade. Har gruet meg til det. Og noe må vi gjøre selv for å få ned prisen. Håndverker kommer rett over påske og han har anslått at han vil bruke ca 4 uker. Sier ikke mer….

Ville heller hatt det som Fru Pigalopp denne påsken.  Bildet av den koselige figuren som var på Barne TV på 70-tallet  kommer etter diktet.

De dragser og drar

på sitt gods og gull.

Hjertet er tomt

og bagen full.

Hva dragser de på?

Sitt flittige liv,

der sinnet ble sløvt

og kroppen stiv.

De dragser og drar

på sitt gods og gull

mens en kommer bak dem

med tre skuffer muld.

Min første krimbok - Barnetimeboka 1968 "Mysteriet på Svartøya"

Påsken er for mange tiden for å lese krimbøker. Jeg leser også krim, men ikke i stort omfang. I påsken har jeg planlagt å lese en krimbok og det er Håkan Nessers Menneske uten hund, den først boka i Barbarotti-kvartetten. Liker jeg serien blir det nok flere.

Barnetimeboka 1968 «Mysteriet på Svartøya» var den første krimboka jeg leste. Boka ble utgitt av NRK og skrevet og illustrert av lyttere av barneprogrammet Lørdagsbarnetimen. Lørdagsbarnetimen hadde sitt første program i 1924 og det siste programmet ble sendt i 2010.

Det ble utgitt flere barnetimebøker. Og to av bøkene ble filmatisert. Den ene var Toya fra 1955.

Bak på boka av 1968 står det at overskuddet av utgivelsen skulle gå til Redd Barna for innkjøp av en Landrover til hjelp i Biafra.

Jeg husker boka var spennende og leste den om og om igjen.  Kan fortsatt kjenne sitringen i kroppen når jeg blar i den. Den handler om noen barn som får lov til å dra alene ut til Svartøya i sommerferien der skal de overnatte i en hytte. Men på Svartøya foregår det noe skummelt for tiden. Noen smuglere har tatt tilhold der.

Her er noen bilder jeg har tatt av boka. Trykk på bildene så blir de større.

En smakebit på søndag - fra boken Jalna blir til (The Building of Jalna).

Jeg er fan av Bo Kaspers Orkester.  Og låten «Vi kommer aldrig att dø », som du kan høre her , starter med:  «Skriv en bok som alla läser»

Om ikke «alle» har lest Jalna-novels av Mazo de la Roche, så er vi mange. Og i innlegget som jeg skrev i går;

 Familien på Jalna (Jalna-novels eller Whiteoak Chronicles) av Mazo de la Roche

kan du lese litt av min «historie» med romanserien, om forfatteren og hva bøkene omhandler.  Og «slektstreet», som viser hvem Adeline i smakebiten er i serien, har jeg kopiert inn i innlegget.  Kanskje det var denne serien som gjorde meg til en «uhelbredelig  lesehest»….. Uansett, romanserien gjorde inntrykk på en ung leser.

Jeg skal i dag gi en smakebit fra bok nr 1 Jalna blir til (The Building of Jalna). Les  Mari’s og flere smakebiter som er linket til Mari’s blogg Flukten fra Virkeligheten,  ved å «trykke» på bildet som kommer NU:

Bildene etter smakebiten er nærbilder av planten Ridderspore. (Delphinium ) Akkurat som Jalna-serien er det knyttet nostalgi til planten. Den vokser og trives i det værharde Finnmark der jeg vokste opp. Jeg klarer ikke å få de til å trives like godt her i «badebyen» Larkollen. Men jeg er evig optimist, forsøker stadig nye sorter. I dag tror jeg Riddersporen i hagen sukket tungt, minus ti og en kald morratur med de firbente.

Her kommer smakebiten - Adeline er i London for første gang:  

«De myldrende gatene og strålende lysene beruset dem begge etter årene i India. Hun hadde for øvrig aldri vært i London før, for hun hadde hatt sitt hjem i County Meath, og Dublin hadde vært hennes barndoms store by. Hun hadde danset seg gjennom flere sesonger der, men enda hun både var vakker og klok, hadde hun ikke gjort det gode partiet foreldrene hadde håpet. Beundrerne hadde vært av gode familier og tiltalende nok, men ikke så velhavende at de kunne forsørge en kone. Hun hadde somlet bort mye tid på å flirte med dem. Så hadde hennes søster, Judith, som var gift med en offiser, stasjonert i Jalna, en garnisonsby i India, bedt henne på besøk, og Adeline var gladelig reist. Hun syntes ikke hun fikk utfolde seg i Irland, og hun hadde kranglet med faren som var enda mer temperamentsfull og myndig enn hun selv. Grunnen til tretten var noen penger hun hadde arvet etter en grandtante. Faren hadde alltid vært denne tantens yndlings nevø og hadde gledet seg til å arve henne. Det var ingen stor formue, men slik som han var stilt, ville den vært særdeles velkommen.Nå angret han bittert at han hadde oppkalt en datter etter tanten. Det var det som hadde gjort det. Det og så Adelines smigrerier!»

Familien på Jalna (Jalna-novels eller Whiteoak Chronicles) av Mazo de la Roche

De første bøkene jeg husker jeg leste som barn av mer voksen litteratur, var Jalna-novels eller Whiteoak Chronicles som de også er kalt. Jeg leste bøkene oversatt til norsk, ofte benevnt som Familien på Jalna, og lånte de på biblioteket. Det er 16 bøker i serien.

 I følge Wikipedia, der det er skrevet om forfatteren Mazo de la Roche, ble romanene, som skildrer Whiteoak-familiens liv gjennom 100 år fra 1854 til 1954, ikke skrevet i kronologisk orden, og hver av dem kan leses som en selvstendig fortelling.

Mazo de la Roche var en kanadisk forfatter. Hun ble født i 1879 og døde i 1961. Den første boken i serien ble utgitt i 1927 og den siste i 1958. Serien ble en stor suksess, oversatt til mange språk og er filmatisert 2 ganger.

Det er så mye nostalgi knyttet til serien, at jeg lenge har vært på utkikk etter den på Finn. Og i dag er de kommet i «hus». Jeg var så heldig å få kjøpt alle 16 for 350,-

Bøkene jeg fikk kjøpt, ble utgitt på norsk i årene 1961-1963. De 4 første i 1961, 5-15 i 1962 og nr 16 i 1963. De er i veldig god stand. De ble utgitt på forlaget J.W. Cappelen og aller er oversatt av Liv Malling.

I hver bok er det en oversikt over familien som romanserien omhandler; og her er oversikten fra bok nr 16. Det blir spennende å se hvor mye jeg husker og hva jeg synes om serien i dag. (trykk på bildet for å se oversikten)

Trist når du får tenkt dæ om av Kari Bremnes

En sangtekst kan romme et budskap som man ellers måtte skrevet en bok for å få frem. Noen ganger treffer den som et skudd - rett i hjertet. Det er som en selv kunne skrevet den. Hadde man hatt talentet til låtskriver.

Når Agnetha Fältskog synger Slipping Through My Fingers, føler man hvor inderlig hun mener det hun synger. Men nå har den helt klart fått en konkurrent. Det er Kari Bremnes sin « Trist når du får tenkt deg om».

Bildet er en regnværsdag for mange år siden, en liten jente med «med risengryn som tenner». Som det var i går…. De første versene til Kari Bremnes sier alt om hvor vemodig det kan oppleves når barn vokser til…..

 Det e mykje som e trist

når du får tenkt dæ om

og det e ikkje bestandig

du må tenke særlig heller

du kan ligge og se i taket

te det bare strømme på

der e æ blitt ganske rå

Ta det lille røde skjørtet

i ei eske oppå loftet

som fikk danse med ho Anna

og ho Anna dansa ofte

det va smilehull på knærne

det va risengryn te tenner

det va ganske mye lykke

som ble lagt i våres hender

 Og nu e ho Anna voksen

og skal fløtte ut av huset

d'e e latterlig

å gråte

Det e mykje som e trist

Når du får leita litt

og det e ikkje bestandig

du skal leite lenger heller.....