Ekko - ett essay om algoritmer og begjær - av Lena Lindgren - interessant og til dels skremmende lesning

 

«James Williams heter en mann som tidligere var sjefingeniør her på Googles campus. En dag i 2017 sa han opp, og bestemte seg for å studere filosofi. Han hadde følt seg svimmel, ute av kurs. Williams sa at medieteknologien hadde gjort ham distrahert. Og distraksjonen var ikke normal, han var dypdistrahert. I boken Stand Out of Our Light (2018) hevder han at medieteknologien gradvis tar fra oss alt lys. Han skriver om teknologiens virkning på sansene, hjernen og samfunnet. Først vil søkelyset vårt ryke, skriver han, evnen til konsentrasjon. Så vil dagslyset vårt bli svekket, evnen til å se klart og lyse opp samfunnsmessige beslutninger. Og til slutt vil stiernelyset forsvinne, det lyset vi ser opp mot for å finne håp og retning og som kan gi livet mening.

 

Williams sluttet i Google for å finne igjen oppmerksomhetens lys.

 

Det er en motstandsbevegelse på gang nå.»

Boken til Lena Lindgren Ekko - ett essay om algoritmer og begjær som sitatet over er hentet fra, har vært tema i flere program på NRK radio, og det var så interessant å høre på at jeg har lånt den på biblioteket. Aller helst skulle jeg kjøpt boken som ble utgitt i 2021.

 

Forlaget beskriver den interessante og tankevekkende boken som «Et forsøk på å skildre menneskehetens blind date med kunstig intelligens.":

 

«Ekko var nymfen som snakket for mye. For dette ble hun dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta andre.

 

På 2000-tallet møter vi Ekko i medieteknologien; i virale memer, skittstormer, hekseprosesser og ekkokamre. Den som får algoritmene på sin side, vinner oppmerksomhetsøkonomiens høyeste trofé: å bli sett. Og Ekkos store kjærlighet var Narcissus, han som druknet i sitt eget speilbilde.

 

I dette essayet fletter Lena Lindgren politikk, mytologi, psykologi og vitenskap sammen med scener fra Silicon Valley. Ekko er en samtidsdiagnose og en høyttenkning rundt noen av de mest avgjørende spørsmålene i vår tid.»

 

 Denne uka var det flere nyhetsoppslag om Facebooks nye storsatsning, bl. a her:

Bekymret over Facebooks storsatsing: – Har altfor mye makt og innflytelse

 

«Facebook har satt i gang arbeidet med å skape et såkalt «metaverse». Det kan skape utfordringer både for personvernet og ytringsfriheten, mener eksperter.

 Lena Lindgren skriver om satsningen i boken:

«Den materielle virkeligheten synes å gå gjennom et markant statusfall for tiden. Ta den nye smartbrillen til Mark Zuckerberg, som ventelig skal lanseres i 2021. Da han presenterte den, ba han oss om å se for oss en virkelighet med to lag, der «den virtuelle ligger på toppen av den virkelige». Mye av poenget for Zuckerberg er å la oss slippe å snuble rundt i irriterende hardware. «Tenk deg at du har lyst til å spille sjakk», sa han. Istedenfor å måtte gjøre den krevende jobben med å sette opp et fysisk sjakkbrett på et bord, kan vi bare stille inn kontaktlinsene og spille et slag virtuelt. Går vi på gaten i Roma, kan vi få en virtuell guide, og slippe å forholde oss til en fysisk person. VR kan avlaste den fysiske virkeligheten enormt, erklærte han, med barnslig iver. «Tenk på hvor mange ting i livene våre som faktisk ikke trenger å være fysiske. De kan være virtuelle. Tenk hvor mye bedre, rimeligere og mer tilgjengelige de blir da.»

 Prosjektet virker skremmende på meg. Samtidig er det vi mennesker som er fienden i slike prosjekter som Lena Lindgren skriver:

 

«Som oftest når vi vanlige mennesker forestiller Oss hva som kan gå galt med kunstig intelligens, henter vi scenarioer fra science fiction-filmer. Vi kan se for oss en allmektig, ond intelligens som overtar verdensherredømmet. Eller en hær av rødøyde roboter, terminators. Vi tenker at kunstig intelligens plutselig vil få egen vilje til makt, at den skal vende seg mot oss. Men det er ingen ytre trussel vi møter når vi møter kunstig intelligens. Vi møter istedenfor verdens eldste fiende: oss selv.»

Carl Larsson – En maler og hans familie - tekst av Lennart Rudström (1979)

 

På forsiden til boken Carl Larsson – En maler og hans familie - tekst av Lennart Rudström utgitt i 1979, er bilde av maleriet Ute blåsar sommarvind. Maleriet, som er 11 langt, ble ferdig i 1903 og henger i Hvitfeldtska gymnasiet i Göteborg.

Årsaken til at jeg tok frem boken og leste den nå, er en helsides annonse i Aftenposten om at Christiania auksjoner skal ha en auksjon 21. oktober 2021 der Carl Larssons maleri Pike med hatt under blomstrende tre som er på fremsiden av annonsen skal auksjoneres:

 

Maleriet som skal auksjoneres har en prisantydning på 1- 1,5 MNOK. Jeg har googlet maleriet, og finner det ingen andre steder. Spesielt liker jeg fargene som er brukt.  Skulle gjerne eid dette nydelige maleriet. I det minste som en plakat.

 Jeg kan ikke si at jeg har vært spesielt opptatt av Carl Larsson (1853 – 1919) tidligere. Jeg kjøpte en gang en stor kalender der hans kunst var tema. Boken Carl Larsson – En maler og hans familie kjøpte jeg på bibliotek-loppis for flere år siden. Jeg kan ikke huske å ha lest i den tidligere. Bokens bakside:

 

 

I boken der Carl Larssons kunst har hovedrollen, får vi et lite innblikk i hans liv. Han vokste opp i Stockholms slum:

 

«Og den slummen så akkurat ut som all slum ellers i verden – der var fattigdom, sykdom, ensomhet og redsel. De få lyse barndomsminnene Carl hadde var for det meste sprunget ut av drømmer og fantasi. Og så husket han ar korporal Ärtman kom på besøk og hadde med seg noen blyantstumper og papir som han hadde knabbet i militærforlegningen til vesle Carl. Han husket også at han gikk til nabokonen, som var sydame – der drømte han seg bort i en eventyrverden på ark fra moteblader som han hadde festet på veggen, over fillene i tapetet.

 

Først gikk lille Carl på småskolen, siden «fri og fattigskolen» som den het. Han tegnet og malte, og lærerne oppmuntret ham. Tretten år gammel fikk han begynne på kunstakademiets forskole.

 

Kunstner ville han bli, og kunstner ble han – til tross for all den nød og elendighet han opplevde i barndommen og studietiden. Han ble til og med en av Sveriges mest berømte kunstnere. «

I boken antydes det at på tross av den idyll som maleriene av familien gir inntrykk av, hadde Carl Larsson en mørk side. Derfor har jeg kjøpt en annen bok om Carl Larsson og hans kunst.

 Til slutt et bilde som er i boken som jeg synes er så vakkert. Suzanne var Carl Larssons første barn Om maleriet skriver Lennart Rudström:

 

«Omkring jul og nyttår 1884 – 85 malte Carl Larsson et bilde av Karin og Suzanne i pastell. Bildet kaller han Atelier-idyll.

 

Her ligger Suzanne på fanget til Karin. Dagslyset kommer inn gjennom atelier-vinduet, skinner på Karins hode og de lette krøllene i tinningen, den hvite kniplingskraven og nesetippen hennes. Lyset treffer også Suzannes panne og kinn og nese. Med det hvite pastellkrittet har maleren fått frem lyset der. Og på Suzannes panne er lyset så sterkt at det gjenspeiles på Karins hake og kinn.»

 

De små dyder av Natalia Ginzburg

 

Jeg forventet en god leseopplevelse med De små dyder av Natalia Ginzburg etter å ha lest Familieleksikon for en måned siden. Den først delen av boken likte jeg veldig godt. Tenkte til og med på at jeg skulle kjøpt den istedenfor å låne den på biblioteket. Men i andre del av boken ramlet jeg av. Fikk lite ut av å lese tekstene. Noen av tekstene leste jeg to ganger uten at jeg synes det hun skriver om er interessant. Det blir i hvert fall ikke til at jeg kjøper boken.

Om boken skriver forlaget:

«Tekstene i "De små dyder" er skrevet i årene mellom 1944 og 1960. Natalia Ginzburg tar utgangspunkt i små gjenstander og personlige erfaringer - utslitte sko, kjøttboller, barndom, moderskap - og forvandler dem til erfaringer av stor betydning. Med andre verdenskrig og tiårene etterpå som bakteppe minnes hun egen barndom i Torino. Hun funderer over barneoppdragelse og over kjærligheten til livet. I etterpåklokskapens lys omfavner hun familiens hverdager i eksil og i Roma under den tyske okkupasjonen. Hun skriver rørende om vennskap, innsiktsfullt om sitt livslange forhold til skrivingen, og festlig og skarpt om London og engelskmenn og om sin andre ektemann, som er hennes rake motsetning i nærmest alt.»