31. aug. 2014

Finn Skårderud planlegger å skrive en oppfølger til Uro - han er også en reolreiser

Når PC'n går tregt kan det hjelpe å defragmentere harddisken. Defragmentering er reorganisering av data på harddisken, slik at den blir raskere. En oppnår ledig plass, fordi data organiseres på en optimal måte og "hullene" blir ryddet bort.

Ofte kjenner jeg det slik at jeg blir overstimulert av inntrykk fra ulike kanter. Jeg kjenner behov for å sette på pauseknappen – og defragmentere. Et eksempel er hva jeg som bokleser/bokblogger skal beskjeftige meg med er noe jeg har tenkt en del på i det siste. Skal jeg kaste meg på bølgen av nye bøker som markedet flommer over av. Det er lett å la seg rive med, og det gøy å lese det alle andre leser for tiden. Men det kan også skape stress med den konsekvens at noe som skal gi meg energi tapper meg for energi. Eller skal jeg fortsette slik jeg har gjort. Lese i mitt eget tempo, bl a bøker som har stått lenge i bokhylla.

I Aftenposten i går var det et intervju med psykiater og professor Finn Skårderud. Norges fremste ekspert på spiseforstyrrelser. Han som har skrevet boken Uro – en reise i det moderne selvet (1998). Jeg kjøpte boken det året den kom ut, men har kun lest litt i den. Som mange andre bøker jeg kjøpte i den perioden og noen står ennå ulest i bokhylla. Men nå ble jeg inspirert til å lese boken hans. Ikke minst fordi den uroen eller rastløsheten han skriver om, er noe jeg føler på mer nå enn jeg gjorde da jeg kjøpte den.

Ifølge artikkelen er det solgt nærmere 100 000 eksemplarer av boken og han planlegger en oppfølger som har fått arbeidstittelen Mer uro:

«Det er seksten år siden jeg utga den forrige. Intensiteten i uroen rundt oss er utvilsomt skrudd opp noen hakk i mellomtiden, særlig med sosiale medier, mener han.»

Han sier bl a at mye av dagens spiseproblematikk dreier seg om overtrening og overfokus på sunn mat, at mange av de som i denne gruppen forstår ikke at det er gått for langt og at de burde ha hjelp i det de tror kun er et voldsomt sunt prosjekt:

«- Er du bekymret?
- På dårlige dager er jeg nok pessimist og bekymret for hva vi sender videre til
neste generasjon, ja. Det lyder sikkert gammelmannsaktig, men jeg føler jeg
har et visst empirisk belegg for å si det. Han stryker seg over buksebenet med
repeterende bevegelser.

- Hva tenker du på?
- Hele summen av overopptatthet rundt mat, kropp og trening. Alle matspaltene,
kokebøkene, diskusjonene rundt dietter og rutete mager. Hva med å lese historiebøker i stedet? Eller bare å sette seg pa en stubbe i skogen med bikkja og tenke?
   Et oppgitt smil.
    -I mitt fagfelt er forebygging et fint ord, noe man gjerne trekker frem i festtaler. Men det er kanskje like lett som vanskelig; til syvende og sist handler forebygging om å lage trygge unger. Det er ikke enkelt å si hvordan vi gjør det. Men kanskje vi skulle være mindre bekymret for cellulitter, eller begrense fokus på om vi klarer merket til Birken. «

Nå har jeg såvidt startet på boken han utga i 1998. Det er ikke alltid det er like enkelt for meg å følge han. Men etter å ha lest 42 sider er hodet mitt fullt av tanker. Noe av det han skriver er gjenkjennbart. Tenker at det kan bli mange blogginnlegg knyttet til det jeg leser...

Om litteraturens roller skriver han noe som mange som leser bøker, reolreisere, kjenner igjen:

«I denne boken finnes en tredje form for reiser. Det er reisene inn i litteraturen. Når jeg ikke reiser, som selvfølgelig er det meste av tiden, er jeg en entusiastisk reolreisende. Det er et åpenbart slektskap mellom å lese og å reise. Forholdet til litteratur er en god oppdragelse som reisende- og omvendt. Når man leser, søker man seg mot noe fremmed, og det man kan finne er det fremmede i seg selv. Når jeg som fagperson velger å anvende de skjønnlitterære forfatterne for å tydeliggjøre mitt fag, er det selvfølgelig fordi de har beskrevet det hele så meget bedre. Få skammer seg som Kafka...»

Det moderne mennesket: «Å være et moderne menneske er å bli overstimulert av informasjon og relasjon. I denne tilstanden er det en risiko for å miste relasjonen til seg selv.
En grunnleggende motsetning for oss er behovet for frihet og behovet for tilknytning. Å leve i spenningsfelter er bokstavelig talt spennende. Men det er også risikofylt. For en psykiater – som meg – kommer den moderne kultur ikke minst til uttrykk gjennom de mange møtene med sårbarheten.
Å bevege seg blant motsetninger skaper ambivalenser og uro.»

Han skriver at uroen rundt oss kan bli til personlige erfaringer av ekspandert bevissthet med spenning og pasjoner i kapitlet Det psykologiske mennesket: «Vi logger oss på verdens mange stemmer og hører nye rytmer og lyder som kan være stimulerende. Vi er ikke lenger lukket inne....

Eller til indre støy: «Uroen omkring oss kan bli til raske forandringer som blir til indre støy. Ytre fragmentering blir til indre fragmentering og en helvetesmaskin av tanker og følelser som arbeider febrilt tjuefire timer i døgnet. Jeg kjenner kløe så vel i sjelen som i skjelettet. Vi er grenseløse og lider av det.
Det urolige kan bare erfares som noe godt over tid om de blir organisert av et sammenhengende selv. Nettopp i en omskiftelig kultur settes det store krav til den indre psykologien, til evnene til å erfare helhet og sammenheng. I det ustabile stilles det store krav til minstemål av stabil identitet. Moderne vestlig kultur er psykologisering av hverdagslivet. Når de ytre, store fortellingene om helhet og sammenheng ryker, blir det en personlig oppgave å bevare en psykologisk helhet.

Om foreldres rolle: «En utfordring i vår sivilisasjon er opplevelsen av tilstrekkelig helhet og sammenheng. Hvordan kan indre helhet og sammenheng formidles? For barna er det først og fremst foreldrene som er giverne av selvet. Giverne av sammenhengende selv bør selv ha et sammenhengende selv. Om de ikke har det, og mest slikker sine egne sår? Vi kan romantisere flertydigheter og muligheter. Vi kan romantisere mulighetsmennesket med et multippelt selv. Vi kan la oss facinere av romanskikkelser som er kreative kameloner, identitetsakrobater og mange personer på en gang. Men vi reelt eksisterende mennesker er langt på vei inn i psykopatologien om fragmentene ikke er organisert.

Dette er litt problematisk. Er de urolige voksnes manglende evne til å formidle sammenheng til sine barn den verdslige psykologiske versjonen av arvesynden?


Dette er interessant: « Svært mye av den psykopatologi jeg møter kan betraktes som retretter. Man trekker seg tilbake, skjermer seg, lukker seg til, forminsker seg, hardner seg, beruser seg eller søker glemselen. Symptomene er i seg selv avgrensende – i forhold til de andre, til morgendagen, til kravene og forventningene. I møtet med en anorektiske som blir mindre og mindre, tenker jeg at hun eller han strever etter å finne det minimale selvet som er lite og oversiktlig nok til å ha kontroll over. Det er eksistensiell slanking. Stilt overfor det åpne, kan symptomer være en regresjon i det nødvendiges tjeneste – og i beste fall i det godes tjeneste.»

30. aug. 2014

Tur til Paris juli 2014 - uten wow-faktor

Nå er det gått over en måned siden vi kom hjem fra Paris-turen, og jeg kan se den litt på avstand. Men fortsatt tenker jeg at reisen ikke hadde noen wow-faktor i seg. Det skal ikke bli noe sutre-innlegg, for så ille var det ikke. Pussig er det, men jeg kan si at punktum ble satt ved at jeg ramlet ned nedtrekks-trappa da jeg skulle sette koffertene opp på loftet etter turen; et trinn i trappa løsnet da jeg var på vei ned. Gul og blå var fargen på deler av kroppen min de etterfølgende ukene...

Skulle jeg sette fingeren på hva som ikke funket med turen, så er det ikke til å komme fra at USA-turene vi hadde i 2012 og 2013 var fantastiske sammelignet med turen til Paris. Selv om man forsøker ikke å måle reiser opp mot hverandre, så gjør man det. 

En annen ting var været – kaldt og regn. Været kan man ikke gjøre så mye med. Men tidspunktet  man reiser på kan man gjøre noe med. For vi reiste i juli og det som kanskje ødela mest var all kø-ståing og horder av kaklende asiater. De reiser i store flokker og er gale etter å shoppe og ta bilder av seg selv. Særlig kineserne er gale etter luksus. Men det er slik at når datteren min går på videregående, så må man reise på tider da mange andre reiser.

Jeg skal ikke skrive så mye fra turen. Ikke tok jeg så mange bilder heller. Litt tekst imellom bildene. Trykk på bildene så blir de større.

Vi landet på Orly-flyplassen og den var en positiv overraskelse. Lite folk og oversiktlig. Hotellet vi bodde på var Hotel Ibis Montmartre. Helt greit hotell som ligger mellom  Moulin Rouge og Montmartre-kirkegården. Og utsikten fra rommet var til kirkegården. Ingen spøkelser banket på vinduet selv om vi bodde i 1. etg. Men vi oppholdt oss ikke så mye på rommet at det gjorde noe.


Vi hadde kjøpt en utfluktpakke siden det var første gang vi var i Paris, og jeg ikke er noen kløpper i å finne frem. Det startet med en rundtur i byen til de mest berømte stedene i byen, her er noen bybilder.



Vi stoppet bl a ved parken Jardin du Luxembourg. Det er en nydelig park, men været var ikke det aller beste.


En liten stopp ved Eiffeltårnet ble det – det fikk vi se mange ganger i løpet av turen. 


Bl a den siste dagen var vi oppe i tårnet, men da tok jeg ikke bilder. Det jeg kommer til å huske best at opp og nedtur tok minst 3 timer pga kø, kø, kø... En kveld var vi også å så at tårnet «glitre» - tenningen av lys i tårnet.

Vi var også en båttur på Seinen. Vi satte oss oppe, men regnet tvang oss innendørs. Kaklende koreanere er det jeg kommer til å huske mest fra den turen – datteren min mente at vi nok var med på de fleste selfies de tok med mobilen...


En tur opp til Sacré Coeur – som ikke ligger så langt fra Montmartre her er noen bilder fra gåturen opp


Vi fikk dessverre ikke tatt bildet inne i kirken, den var utrolig vakker. Men også her overfylt av turister. En streng mann kysjet oss gjennom kirken. Her er noen utenfra – også denne kvelden trakk skyene over.



En tur til Monets hage i Giverny ble det. Her er noen bilder fra deler av hagen


Og her er noen fra en annen del – inne i huset fikk vi ikke lov til å ta bilder-kø, kø, kø...


Etterpå var det tid til en tur i området  utenfor hagen - bl a fant vi gravstedet til maleren. Det var veldig idyllisk i området. Faktisk det beste med hele turen.


Versailles besøkte vi en dag. Gosj som det regnet. Selv om vi kom dit tidlig var det kø, kø, kø. Til tross for paraply og regnjakker – våte som katter var vi da vi kom inn. Og der var det kø, kø, kø. Jeg synes at det vi så med unntak av maleriene blir så overdådig at det blir grise-harry. Når jeg tenker på den shopping-gale dama som bodde der, og de som ikke var å privilegerte, men måtte bidra til luksuslivet  – vel jeg kan ikke si at jeg blir så imponert....Å ta bilder innen var håpløst - overalt var det folk som stod i veien og ute regnet det...



Kommer jeg til å reise tilbake til Paris? Det er mulig, men da blir det på en annen årstid og mer forberedt. Byen har mye å by på. Men turistflommen ødela for inntrykket. Dessuten var den dagen vi hadde tid til shopping, 14 juli, nasjonaldagen og da var de fleste butikker stengt. Det hadde vi ikke tenkt på da vi bestilte turen som var på 6 dager inkl reise. 

28. aug. 2014

Kjetil Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg



Da datteren min gikk på barneskolen for noen år tilbake spurte jeg henne om hun kunne navnet til de kongelige i Norge. Det kunne hun ikke. Jeg trodde de lærte om det på skolen? Hmmm... hadde jeg forsømt meg? Det tenker jeg ikke nå, jeg synes det er et sunnhetstegn. Hun kunne navnet på statsministeren og hadde lært om de politiske partiene.

At jeg mener at Norge må endre statsform har kommet gradvis de siste årene, men det var en hendelse i den siste tiden som gjorde at jeg bestemte meg for å finne mer ut av tema, og meldte meg inn i foreningen Foreningen Norge som republikk. Det var der jeg fant ut om boken til Alstadli. Det var denne overskriften i juni 2014 i media som fikk meg til å melde meg inn i foreningen


Så skuffet og vonbroten han fremstod i nyhetsreportasjene på TV!  Jeg måtte le, helt patetisk synes jeg han var, og jeg humrer enda mer etter å ha lest boken til Alstadheim som ble utgitt før denne dramatiske nyheten nådde det norske folk. «Skritt» - det må vel være et museskritt. Nei, du Martin Kolberg – det må nok et større drama til før partiet ditt tør å ha en offisiell mening om spørsmålet. De som i hans parti har forsøkt å sette i gang en debatt om tema har blitt klubbet ned.

Det jeg kjenner journalist og politisk kommentator Kjetil Bragli Alstadheim fra er ved å lese Dagens Næringsliv;og det jeg har lest tidligere har også vært veldig bra;  her er det forlaget skriver om forfatteren:

«Kjetil Bragli Alstadheim har vært daglig leder i Natur og Ungdom, journalist i Klassekampen, i den politiske avdelingen i Aftenposten, og siden 1996 journalist og kommentator i Dagens Næringsliv. I 2010 ble Alstadheim tildelt Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, og i 2011 ble han tildelt NTBs pris for godt mediespråk. I 2013 fikk han Den store journalistprisen.»

Slik omtales boken av forlaget Aschehoug:

«En av Norges skarpeste og morsomste politiske kommentatorer blåser nytt og etterlengtet liv i debatten om monarki kontra republikk.

I 2014 feirer Norge grunnloven, demokrati og folkestyre. Men 200 år etter at grunnloven ble skrevet på Eidsvoll, går Norges øverste politiske verv fortsatt i arv. Norges statsoverhode blir ikke valgt, men født.
Demokratiseringen av landet har stanset foran slottet. Kong Harald bremser moderniseringen av grunnloven. Hvorfor får han det? Landet har fått et kronprinspar som kunne vært funnet opp av et pr-byrå. Hvordan klarer de å gi et utdatert monarki en glans av modernitet? Samtidig sitter en prinsesse fanget på Skaugum. Hvorfor vil ingen slippe henne fri?

Skulle Norge valgt statsform i dag, ville landet da hentet en prins eller prinsesse som var til overs i et annet land, som i 1905? Sannsynligvis ikke. Kongen ville blitt skrevet ut av grunnloven, og vi ville fått Republikken Norge. Hvordan kan den se ut?»

Jeg har nå enda sterkere meninger om at Norge må endre statsform fra monarki til republikk etter å ha kjøpt og lest hans lettleste, interessante og innholdsrike bok utgitt i 2014. 253 sider i et lite format - jeg er imponert over alt han har fått plass til. Her har jeg funnet alle de saklige argumentene jeg har manglet i diskusjoner med de kongetro. Som jeg kan møte de usaklige argumentene med. For det han skriver om finner en ikke i sladderpressen. Eller i debattene som oppstår når Mette Marit har gått berserk med kredittkortet, og Märtha Louise svever litt for mye sammen med englene sine. 

Jeg tror alle, uansett hvor de er på skalaen mellom hardbarket monarkist og sterkt for republikk, vil få noe å tenke på ved å lese boken til Alstadli.

På bokomslaget er mange anmeldere sitert. Jeg er enig med alle om at dette er en viktig bok; bl a Asbjørn Slettemark, Aftenposten, som skriver:

«... et stykke sylskarp tekst som bør være en øyeåpner for politikere som snakker seg bort fra debatten.»

Men det skal jeg være ærlig på; det har vært litt berg og dalbane å være med på denne reisen han har tatt meg med på i denne boka. En periode var jeg klar; nå har jeg leste meg inn i partiet Venstre. Men etter å ha lest mer om feige politikere tenkte jeg; hva søren er vitsen med å stemme ved valg når politikerne er så feige og ikke engang tør å ta debatten rundt statsform av redsel for å tape velgere. Hvilke andre viktige saker skyver de under teppet på samme måte. Det er faktisk bare SV som har turt - all ære til dem for det. Men Kristin Halvorsens opptreden på Skavlan er dessverre bare å le av! Det er like patetisk som Martins Kolbergs skuffelse over kronprinsparet. Men heldigvis; etter å ha lest forfatterens avslutning fikk jeg en sånn Martin Luther «I have a dream" følelse:

Tenk for en positiv oppmerksomhet Norge kunne fått ved å diskutere seg frem til en ny statsform! Da hadde Norge fremstått som et moderne demokrati - ikke en stivnet statsform som det nå er. Jeg tror det hadde blitt en bedre reklame enn det rådyre Oslo OL 2022 noen driver og ønsker seg og skal bli så fantastisk reklame for Norge. Og for noen diskusjoner det kunne blitt. F eks hvem som var kandidater til å komme på valg som president. Det norske demokratiet hadde fått en ny vår! 

Nå krysser jeg alt jeg har for at mange leser denne boken og kaster seg inn i debatten – for eller mot republikk – samme for meg – det som er viktig at debatten kommer i gang og på et saklig plan. Det blir feil av meg å trekke ut enkeltelementer av det han skriver – en må få med seg hele boken. Den bør ikke bare leses av Stortinget, Slottet og Skaugum som en anmelder skriver; dette er ren folkeopplysning. Jeg har ennå ikke lest noen som har imøtegått det han har presentert som fakta i boken. Og jeg setter min lit til unge politikere!

Her er bilde av forfatteren

26. aug. 2014

Kari, Ola og Lars Bremnes: Finne veia


Bildet over legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. 

Finne veia
Finne spor

Finne kursen

Finne nord
Finne ut
Finne hjem:
Det e havet
Som bestem



Følge sol og måne, følge vennlig bør

Følge samme leia som de fulgte før
Følge stjerna, følge vind,
Følge sanga, følge sanga
I et sinn.



Har ei kiste,

Lofotblå
Navnet Anna
Skrevet på
Sirlig skrift
Tålmodig flid
Nesten viska
Ut av tid



Følge sol og måne, følge vennlig bør

Følge samme leia som de fulgte før
Følge stjerna, følge vind,
Følge sanga, følge sanga
I et sinn.





24. aug. 2014

Debutromanen Rakels Bok skrevet av Sissel Værøyvik - håper den får mange lesere

Jeg var veldig spent på hvordan jeg kom til å oppleve å lese debutromanen til Sissel Værøyvik: Rakels bok etter å ha lest Stefan Sweigs bok Verden av i går som jeg likte så godt. Men det ble overhodet ingen nedtur. Tvert imot. 

Historien som fortelles i Rakels bok fengslet og berørte meg. Kanskje det er slik at gode leseopplevelser åpner opp for nye inntrykk istedenfor å utestenge. Uansett; forfatteren har all grunn til å være fornøyd med sin første utgivelse. Jeg har noe å pirke på, men det er mikroskopisk og ødela ikke for helhetsinntrykket.



Rakels bok ble utgitt i 2014. På bokomslaget står det at Sissel Værøyvik (f.1959) er oppvokst på øya Værlandet i Sunnfjord, og er bosatt i Bergen. Bildet fant jeg hos Gyldendal forlag som har gitt ut boken. Jeg lånte romanen på 387 sider av biblioteket.

Så hva var det med denne historien som jeg likte så godt: Den starter med at en ung kvinne, Ella, ankommer Bergen i 2009 med fly. Ella er oppvokst i Bergen, men har bodd i New York de siste årene. Hun er kommet hjem for å begrave foreldrene som er omkommet i en trafikkulykke, og for å ordne opp i boet som inkluderer salg av virksomhet og eiendom. Vi får inntrykk av en barndom med velstående foreldre, men som ikke hadde så mye kjærlighet å gi til Ella. Foreldre som hadde sitt å slite med. Som har preget livet hennes, og fikk henne til å mer eller mindre kutte forbindelsen til foreldrene tidlig i ungdommen. Veldig tradisjonelt, og en slik historie har man lest om mange ganger i romaner. Men det var ikke denne delen av historien som fengslet og berørte meg.

Det var historien til Rakel som gjorde til at denne romanen ble en god leseopplevelse, og måten den er fortalt på. Rakel er leieboeren til foreldrene. Hun bor også i New York, men er på en reise i Norge og har bl a blitt kjent med Ellas mor. I begynnelsen er dette leieforholdet mv et mysterium for Ella, og hun opplever at Rakel interesse er påtrengende. Særlig i den emosjonelle tilstanden hun er satt i pga foreldrenes død som tvinger henne til å måtte tenke på egen oppvekst.

Ella er skribent og Rakel vil fortelle henne en historie. Denne historien som etterhvert fengsler Ella starter i Bratislava i 1938. Rakel er seks år og bor sammen med foreldrene og den noen år eldre broren Aron. Frem til nå har Rakel hatt en trygg og god oppvekst. Men familien er jøder og ting begynner å endre seg. Ikke minst for Aron som går på skolen.

Jødehetsen øker og ting eskalerer som gjør at familien etterhvert får store problemer. Faren mister jobben og økonomien rakner. Foreldrene bestemmer at det er tryggest at Rakel og Aron sendes ut av landet og ved hjelp av Nansen-hjelpen ender barna opp hos en familie i Bergen. Vi følger Rakel gjennom hele oppveksten og i voksenlivet. Og det store spørsmålet er: er det en forbindelse mellom Ella og Rakel?  

Det er en spennende historie med et fint driv; ingen stillestående partier. Samtidig er det godt å være i handlingen. Selv om deler av historien gir meg klump i halsen, f eks det at foreldrene blir stilt overfor det umenneskelige valg om å sende fra seg barna, er det en optimisme i bunnen pga Rakels karakter som gjør at jeg aldri opplever historien som en tristesse. 

Rakel er en fighter gjennom hele livet. Et slags løvetannbarn som kanskje reddes av at hun gjennom i sine første leveår fikk en trygg såle å stå på. Hun blir stilt overfor vanskelige valg som også var typisk for den tiden hun levde i. Dessverre. Men hun forholder seg til livet slik det er og gjør det beste ut av det. Jeg liker karakteren og jeg tror på historien. Jeg synes også romanen får frem kontrasten mellom karakterene Ella og Rakel. Rakel som til tross for sine livsopplevelser har mye gi andre mennesker. I motsetning til Ella som ønsker å skyve mennesker fra seg. I etterordet forteller forfatteren hva som er det historiske bakteppet, og hvor hun har hentet sin inspirasjon fra. Jeg liker også hvordan romanen er komponert.

Det jeg har å pirke på er kun småting som jeg personlig ikke setter pris på. Det er at noen steder er det brukt parenteser. F. eks på side 39 der Ella og en venninne sitter og minnes studietiden: « av hvordan vi hadde lurt guttene (høylytt latter) til å betale for oss... i neste setning kommer «gapskratt» i en parentes. I tillegg er det bruken av spørsmålstegn. Men det er ikke gjennomført slik at jeg synes at det skjemmer romanen på noen måte. Det er mer som jeg tenker at det er noe man ikke har fått fjernet under korrekturlesningen.

Men alt i alt er ovennevnte mikroskopisk i denne for meg gode romanen. 

Forfatteren må ha lagt ned mye jobb for å skrive romanen, for historien inneholder så mye. Jeg håper Rakels bok får mange lesere. Skulle Sissel Værøyvik bestemme seg for å fortsette å gi ut romaner, ønsker jeg henne lykke til!

17. aug. 2014

Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest

Fra bokomslaget:

«Verden av i går er en klassiker i verdenslitteraturen. Denne selvbiografien utkom etter Stefan Zweigs død i 1942 og ble betraktet som høydepunktet i hans livsverk.
   Det er ikke sin egen skjebne Zweig er opptatt av. Men som østerriker oppvokst i Wien, som jøde, forfatter, humanist og pasifist, kom han til å finne sin plass i Europa der de politiske jordskjelvene var voldsomst. Han oppfattet det som en plikt å vitne om sitt spennende, dramatiske og overraskende liv - og dermed gi bildet av en omskiftelig epoke videre til verden av i morgen.
   "Verden av i går" er historien om vår tids åndelige og politiske krise, sett gjennom en kunstners øyne. Samtidig er det historien om en dikters kamp og vekst.»

Jeg har lest de siste sidene av Verden i går skrevet av Stefan Sweig i helga. Men jeg er på ingen måte ferdig med boken. Helt alvorlig tenker jeg på å begynne på den om igjen, prompte, men i enda saktere tempo enn den uken jeg har brukt til å lese boken. Verden av i går er en av de beste bøkene jeg har lest. 

Boken ble utgitt i 1944, på norsk for første gang i 1948, og utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt av De norske bokklubbene i 2014. Den er på 453 sider inkl. etterord av Gabi Gleichmann, og oversetterne er Inger og Anders Hagerup. Det siste er jeg, som er så stor fan av Inger Hagerups diktning, ekstra opprømt over! Oversetterne må ha gjort en god jobb! 

Det er flere andre bøker jeg har lest som jeg tenkte på da jeg leste Verden av i går, og som jeg selv mener har gitt et godt grunnlag for min leseopplevelse. Bøkene jeg tenker på og som jeg har skrevet blogginnlegg om er:





I tillegg kommer biografiene jeg har lest om Churchill – flere innlegg her på bloggen kategorisert under Winston Churchill.  

Verden av i går har gitt en følelse av å være en slags døråpner – kanskje på samme måte som Richard Herrmann har vært for meg hva angår min interesse for engelsk historie. Jeg får lyst til å lese flere bøker skrevet av Stefan Sweig, og mer om temaene og personene han skriver om. Jeg har aldri tenkt tanken om å besøke Østerrike, men det gjør jeg nå. Den største kvaliteten jeg synes at boken har, er at den er særdeles godt skrevet, komprimert og tankevekkende. Men ikke minst er det et budskap i boken som vi i verden av idag bør ta inn over oss.

Jeg har tidligere kun lest en bok av forfatteren, det er: De utålmodige av hjertet (Ungeduld des Herzens) av Stefan Zweig som jeg leste i juni 2013. Det som er gledelig, er at innlegget har hatt flere «besøk» enn bøker jeg har skrevet om og som jeg kaller «pallebøker».

Flere har gitt boken Verden av i år positiv omtale : Link til innlegg i aviser: Aftenposten, Adressa og Aftenbladet. Link til et innlegg på bloggen til politikeren Torbjørn Isaksen og Rose-Maries litteratur og filmblogg


Først litt om forfatteren slik han er beskrevet på bokomslaget:
«Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942) var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse. Hans verker er oversatt til mange språk. Zweig begynte som lyriker, men inspirert av Freuds psykologi gikk han over til å skrive mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser. Han kjempet ivrig for freden og frihetens sak, men i 1942 tok han sitt eget liv i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang.»

Mer om forfatteren og bøkene han har skrevet finner du på Wikipedia.

Det faktum at Stefan Sweig  tok sitt eget liv like etter at han hadde skrevet Verden av i går, virker kanskje dystert for en som tenker å lese den. Selv om boken har et alvor i seg, synes ikke jeg den var dyster. Jeg gråt en eneste gang, og det var egentlig av glede da han i kapitlet «Ut i verden på nytt» skriver om da han i 1922 (eller 1921?) endelig tør å bevege seg utenfor Østerrike etter 1. verdenskrig. Ville han bli avvist, sette gamle venner av «fienden» i forlegenhet fordi han som østerriker var «arvefienden». Da han endelig våget å reise ble han møtt med åpne armer. Det er overveldende å lese hans beskrivelse over hvor lettet og glad han ble, særlig tatt i betraktning hans beskrivelse av hvordan land og mennesker, herunder de fleste kunstnere, forholdt seg til hverandre under krigen:

«Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.
   Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel så mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan, og allerede den første dagen var jeg vitne til en scene som jeg først forstod senere dens vidtrekkende konsekvens. «

Boken er kategorisert som en selvbiografi. I boken tar Stefan Sweig  oss med på en tidsreise han foretok fra han vokste opp til han er i landflyktighet i England da 2. verdenskrig bryter ut. Han skriver om ulike temaer knyttet til denne tidsreisen. 

Forfatterens liv er ikke beskrevet i detalj. Han hever seg over seg selv og eget liv.Stefan Sweig gir seg selv på den måten en form for birolle. Han skriver mer om menneskene han møter, og det er mange interessante små portretter i boken. Sigmund Freud, Rainer Marie Rilke, Roiman Rolland og Maxim Gorkij for å nevne noen. Han tar oss med til byer i Europa og utenfor Europa og det er veldig interessant å lese om hans reiser. Ikke minst hans første reise til Russland etter 1. verdenskrig. 

Han beskriver elendigheten han opplever under 1. verdenskrig og i etterkrigstiden, ikke minst pga inflasjonen og mangel på livsnødvendige varer, og den underlige rusen mange etterhvert kom i. Men gjennom denne tidsreisen, hans tanker, refleksjoner og analyser får man et godt innblikk i mennesket Stefan Sweig, og hans intellektuelle kapasitet. Det at han klarer å skrive det slik at jeg, som ikke er en intellektuell, blir grepet av det hans skriver om, viser etter min mening hvor god forfatter han var.  Han var på ingen måte noe verdensfjernt åndsmenneske. Det han skriver om viser hvilken observasjonsevne han hadde. Han likte ikke å være i sentrum. Og selv om han var glad for å ha lesere, likte han ikke all viraken rundt seg som person. Det er ingen ulikheter med det han beskriver og det mange forfattere av idag opplever som et problem.

Inntrykket han gir om sin oppvekst, barndom og ungdom, viser et lykkelig menneske som gis stor frihet til å utvikle seg slik han selv ønsker. Hvilken fantastisk by Wien var og hvor sorgløse de var. Hans foreldre var rike jøder, de var ikke en del av de 170 000 bostedsløse fattiglemmene som bodde i Wien og som jeg Geert Mak forteller om i sin TV serie jf innlegget jeg har skrevet her på bloggen. Blant fattiglemmene var det mange jøder. Men også den som drev Stefan Sweig inn i døden: Adolf Hitler. 

På samme måte som Churchill (f 1874) forteller om i sin selvbiografi, og selv om Stefan var en mønsterelev sammenlignet med Churchill, får vi vite om en skole som var verdensfjern:

 «ensformig pugg, ikke for livets, men for puggets egen skyld. Og det eneste virkelige lykkelige øyeblikk skolen gav meg, var den dag da porten lukket seg bak meg for bestandig.»

Churchill har ingen refleksjoner om hva som var årsaken til dette. Men en kan bare ane hvorfor – det var gammelmannsveldet som Churchill også møter under sin yrkesutøvelse. Og som også var en av årsakene til 1. verdenskrig. Den stormannsgale tyske keiseren og hans gamle politiske og militære rådgivere. En krig som la grobunn for 2. verdenskrig.

Stefan Sweig reflekterer over skolesystemet.  Her er litt av det han skriver om dette tema:

«Denne misnøyen med skolen var ikke bare min personlige innstilling. Jeg kan ikke huske en eneste av mine kamerater som ikke med uvilje hadde lagt merke til at våre beste interesser og intensjoner ble hemmet, forflatet og undertrykt i denne tredemøllen. Men først lenge etter ble jeg klar over at denne kalde og sjelløse metoden i vår oppdragelse ikke skyldtes noen forsømmelse fra statsinstitusjonens side; den hadde sin bestemte hensikt, som riktignok var godt kamuflert. Verden omkring eller over oss med sin ustanselige fetisjdyrkelse av sikkerheten, satte ikke pris på ungdommen. Eller rettere sagt: den hadde en uovervinnelig mistro til den. I forfengelig stolthet over sine systematiske «fremskritt» og sine ordnede forhold proklamerte det borgerlige samfunn måtehold og ro i alle livsformer som menneskenes største dyd; det gjaldt for enhver pris ikke å skynde seg med å slippe oss til. Østerrike var en gammel stat med en gammel keiser og gamle ministre, en stat uten ambisjoner, som bare håpet å kunne hevde plass i det europeiske rom ved å unngå alle radikale forandringer. Unge mennesker vil instinktmessig alltid hurtige og radikale forandringer; de var derfor et farlig element, som en lengst mulig måtte holde utenfor og nede. Det var altså ingen grunn til å gjøre skoleårene behagelige for oss; bare ved å vente tålmodig gjorde vi oss fortjent til å nå lenger. Resultatet var en forskyvning, som gjorde at en kom til å vurdere hvert enkelt alderstrinn ganske annerledes enn i dag. En atten-årig gymnasiast ble behandlet som et barn, ble straffet når han ble grepet med en sigarett, måtte pent rekke hånden i været når han måtte forlate sin pult på naturens vegne. Men også en mann på tredve år ble regnet for umoden, og selv en førti-åring ble ikke holdt for kvalifisert til en ansvarsfull stilling. Da Gustav Mahler, åtteogtredve år gammel, ved et besynderlig unntagelsestilfelle ble ansatt som sjef for Hoffoperaen, gikk det en overrasket og forferdet mumling over hele Wien, fordi et sa «ungt menneske» hadde fått ledelsen over byens første kunstinstitutt (man glemte helt at Mozart var ferdig med sitt livsverk da han var seksogtredve år, Schubert da han var enogtredve). Den oppfatning at unge mennesker «ikke riktig var å stole på», gikk igjen i alle samfunnslag...»

Gabi Gleicman skriver i etterordet at kvinner er fraværende for Stefan Sweig hva angår «de store åndene». Men hun nevner ingen konkrete åndsmennesker han burde tatt med. Litt underlig synes jeg da denne kritikken blir. Dessuten; kan det tenkes at han ikke kjente mange kvinnelige «åndsmennesker». Og hvor mange fantes det før 1. verdenskrig. Uansett og uten at jeg vet om Berta von Suttner kommer under kategorien åndsmennesker i denne sammenheng: her er fra hans møte med Berta von Suttner like før 1. verdenskrig bryter ut, og der han beskriver den likegyldigheten som hersker blant de intellektuelle over hva som er i ferd med å skje:

«Det var første gang jeg følte det som jeg hadde kniven på strupen. Neste dag traff jeg tilfeldigvis Berta von Suttner, var tids herlige og edle Kassandra. Hun hørte til det høyeste aristokrati, og alt i 1866, mens hun ennå var ganske ung, hadde hun sett krigens redsler i nærheten av familiens slott i Bøhmen. Som en ny Florence Nightingale satte hun seg fra da av en eneste oppgave i livet: hun ville hindre at det ble krig igjen. Hun skrev en roman, «Ned med våpnene», som ble en verdenssuksess, og hun organiserte talløse pasifistiske møter. Hennes livs store triumf var da hun fikk Alfred Nobel, oppfinneren av dynamitten, til å stifte nobelprisen for fred og internasjonal forståelse som sonoffer for de ulykker han hadde brakt over verden med dynamitten sin. Hun kom meget opphisset bort til meg. «Folk skjønner ingenting av det som skjer,» skrek hun høyt midt på gata, hun som ellers snakket så lavt og elskverdig behersket. «Krigen stod for døren, og også denne gangen holdt de det hemmelig for oss. Hvorfor gjør ikke dere unge mennesker noe? Det er først og fremst dere det gjelder! Overlat ikke alltid alt sammen til oss par gamle damer som ingen hører på.» Jeg fortalte henne at jeg reiste til Paris; kanskje lot det seg gjøre å få i stand en felles aksjon. «Hvorfor bare kanskje?» spurte hun inntrengende. «Det står verre til nå enn noen gang for, maskinene er alt igang». Jeg, som selv var urolig, hadde mitt svare strev med å berolige henne. «

Det er så mye fra boken jeg har lyst til å vise til. Det jeg har trukket frem er kun en liten brøkdel av innholdet. Hvilken type leser han selv var og hvordan han jobbet som forfatter tror jeg kanskje jeg skal lage et eget innlegg på. Hva han tenkte om sin berømmelse. Boken er fullstappet av ulike tema. Derfor er denne boken ikke en elendighetsbeskrivelse. Jeg kommer helt sikkert til å endre på dette innlegget etter at jeg har fått lest boken en gang til.

Men det er ikke til å komme fra at det som skjedde etter at nazistene kom til makten, at Stefan Sweigs forfatterskap ble forbudt, at han så seg nødt til å reise fra Østerrike, hvordan jødene ble behandlet, hvordan han opplevde det å være i England i landflyktighet, er sterkt å lese om. De jødiske flyktningene som kommer etter ham.  Hans analyse av jødenes situasjon. Han avslutter boken med at han bor i Bath, en by jeg har besøkt og som jeg synes er fantastisk vakker. Det er her han får vite at 2. verdenskrig er et faktum. Her er litt av avslutningen:

«Det var en underlig morgen. Stum gikk en tilbake fra radioen etter at den hadde slengt et budskap ut i rommet, som skulle gi gjenlyd i århundrer, et budskap som skulle bringe total forandring i vår verden og i hvert enkeltes liv. Et budskap som betydde døden for tusener av dem som tause hadde hørt på det, og sorg og ulykke, fortvilelse og farer for oss alle, og som først etter mange år kanskje ville føre til noe positivt. Det var krig igjen, en krig som ville bli frykteligere og ha større rekkevidde enn noen krig på jorden tidligere hadde hatt. Igjen var en tid slutt, igjen begynte en ny tid. Det var plutselig blitt dødsstille i rommet, vi stod tause og unngikk og se på hverandre. Utenfor kvitret fuglene, mens de lot seg bære av den milde vinden i lettsindig elskovslek, og trærne vugget i gyllen lysglans, som om bladene ømt ville berøre hverandre som lepper. Den eldgamle moder natur var igjen uvidende om sine skapningers bekymringer.
Jeg gikk til værelset mitt og ordnet sakene mine i en liten koffert...»


Bildene er private bilder fra den første reisen min til Bath...for en kontrast denne vakre byen må ha vært til hvordan han opplevde egen og Europas situasjon