Når PC'n
går tregt kan det hjelpe å defragmentere harddisken. Defragmentering er
reorganisering av data på harddisken, slik at den blir raskere. En
oppnår ledig plass, fordi data organiseres på en optimal måte og
"hullene" blir ryddet bort.
Ofte
kjenner jeg det slik at jeg blir overstimulert av inntrykk fra ulike kanter.
Jeg kjenner behov for å sette på pauseknappen – og defragmentere. Et
eksempel er hva jeg som bokleser/bokblogger skal beskjeftige meg med er noe jeg
har tenkt en del på i det siste. Skal jeg kaste meg på bølgen av nye bøker som
markedet flommer over av. Det er lett å la seg rive med, og det gøy å lese det
alle andre leser for tiden. Men det kan også skape stress med den konsekvens at
noe som skal gi meg energi tapper meg for energi. Eller skal jeg fortsette slik
jeg har gjort. Lese i mitt eget tempo, bl a bøker som har stått lenge i
bokhylla.
I
Aftenposten i går var det et intervju med psykiater og professor Finn
Skårderud. Norges fremste ekspert på spiseforstyrrelser. Han som har skrevet
boken Uro – en reise i det moderne selvet
(1998). Jeg kjøpte boken det året den kom ut, men har kun lest litt i den. Som
mange andre bøker jeg kjøpte i den perioden og noen står ennå ulest i bokhylla. Men nå ble jeg inspirert til å
lese boken hans. Ikke minst fordi den uroen eller rastløsheten han skriver om, er noe jeg føler på mer nå
enn jeg gjorde da jeg kjøpte den.
Ifølge
artikkelen er det solgt nærmere 100 000 eksemplarer av boken og han planlegger
en oppfølger som har fått arbeidstittelen Mer
uro:
«Det er seksten år siden jeg utga
den forrige. Intensiteten i uroen rundt oss er utvilsomt skrudd opp noen hakk i
mellomtiden, særlig med sosiale medier, mener han.»
Han sier bl
a at mye av dagens spiseproblematikk dreier seg om overtrening og overfokus på
sunn mat, at mange av de som i denne gruppen forstår ikke at det er gått for
langt og at de burde ha hjelp i det de tror kun er et voldsomt sunt prosjekt:
«- Er du bekymret?
- På dårlige dager er jeg nok pessimist og bekymret for hva vi sender
videre til
neste generasjon, ja. Det lyder sikkert gammelmannsaktig, men jeg føler
jeg
har et visst empirisk belegg for å si det. Han stryker seg over
buksebenet med
repeterende bevegelser.
- Hva tenker du på?
- Hele summen av overopptatthet rundt mat, kropp og trening. Alle
matspaltene,
kokebøkene, diskusjonene rundt dietter og rutete mager. Hva med å lese
historiebøker i stedet? Eller bare å sette seg pa en stubbe i skogen med bikkja
og tenke?
Et oppgitt smil.
-I mitt fagfelt er forebygging et fint ord, noe man
gjerne trekker frem i festtaler. Men det er kanskje like lett som vanskelig; til
syvende og sist handler forebygging om å lage trygge unger. Det er ikke enkelt
å si hvordan vi gjør det. Men kanskje vi skulle være mindre bekymret for cellulitter,
eller begrense fokus på om vi klarer merket til Birken. «
Nå har jeg
såvidt startet på boken han utga i 1998. Det er ikke alltid det er like enkelt for
meg å følge han. Men etter å ha lest 42 sider er hodet mitt fullt av tanker. Noe
av det han skriver er gjenkjennbart. Tenker at det kan bli mange blogginnlegg
knyttet til det jeg leser...
Om litteraturens roller skriver han noe
som mange som leser bøker, reolreisere, kjenner igjen:
«I denne boken finnes en tredje form
for reiser. Det er reisene inn i litteraturen. Når jeg ikke reiser, som
selvfølgelig er det meste av tiden, er jeg en entusiastisk reolreisende. Det er
et åpenbart slektskap mellom å lese og å reise. Forholdet til litteratur er en
god oppdragelse som reisende- og omvendt. Når man leser, søker man seg mot noe
fremmed, og det man kan finne er det fremmede i seg selv. Når jeg som fagperson
velger å anvende de skjønnlitterære forfatterne for å tydeliggjøre mitt fag, er
det selvfølgelig fordi de har beskrevet det hele så meget bedre. Få skammer seg
som Kafka...»
Det moderne mennesket: «Å være et moderne
menneske er å bli overstimulert av informasjon og relasjon. I denne tilstanden
er det en risiko for å miste relasjonen til seg selv.
En grunnleggende motsetning for oss
er behovet for frihet og behovet for tilknytning. Å leve i spenningsfelter er
bokstavelig talt spennende. Men det er også risikofylt. For en psykiater – som
meg – kommer den moderne kultur ikke minst
til uttrykk gjennom de mange møtene med sårbarheten.
Å bevege seg blant motsetninger
skaper ambivalenser og uro.»
Han skriver at uroen rundt oss kan
bli til personlige erfaringer av ekspandert bevissthet med spenning og pasjoner
i kapitlet Det psykologiske mennesket: «Vi
logger oss på verdens mange stemmer og hører nye rytmer og lyder som kan være
stimulerende. Vi er ikke lenger lukket inne....
Eller til indre støy: «Uroen
omkring oss kan bli til raske forandringer som blir til indre støy. Ytre
fragmentering blir til indre fragmentering og en helvetesmaskin av tanker og
følelser som arbeider febrilt tjuefire timer i døgnet. Jeg kjenner kløe så vel i sjelen som i skjelettet. Vi er grenseløse og lider av det.
Det urolige kan bare erfares som noe
godt over tid om de blir organisert av et sammenhengende selv. Nettopp i en
omskiftelig kultur settes det store krav til den indre psykologien, til evnene
til å erfare helhet og sammenheng. I det ustabile stilles det store krav til
minstemål av stabil identitet. Moderne vestlig kultur er psykologisering av
hverdagslivet. Når de ytre, store fortellingene om helhet og sammenheng ryker,
blir det en personlig oppgave å bevare en psykologisk helhet.
Om foreldres rolle: «En
utfordring i vår sivilisasjon er opplevelsen av tilstrekkelig helhet og
sammenheng. Hvordan kan indre helhet og sammenheng formidles? For barna er det
først og fremst foreldrene som er giverne av selvet. Giverne av sammenhengende
selv bør selv ha et sammenhengende selv. Om de ikke har det, og mest slikker
sine egne sår? Vi kan romantisere flertydigheter og muligheter. Vi kan
romantisere mulighetsmennesket med et multippelt selv. Vi kan la oss facinere
av romanskikkelser som er kreative kameloner, identitetsakrobater og mange
personer på en gang. Men vi reelt eksisterende mennesker er langt på vei inn i
psykopatologien om fragmentene ikke er organisert.
Dette er litt problematisk. Er de
urolige voksnes manglende evne til å formidle sammenheng til sine barn den
verdslige psykologiske versjonen av arvesynden?
Dette er interessant: «
Svært mye av den psykopatologi jeg møter kan betraktes som retretter. Man
trekker seg tilbake, skjermer seg, lukker seg til, forminsker seg, hardner seg,
beruser seg eller søker glemselen. Symptomene er i seg selv avgrensende – i
forhold til de andre, til morgendagen, til kravene og forventningene. I møtet
med en anorektiske som blir mindre og mindre, tenker jeg at hun eller han
strever etter å finne det minimale selvet som er lite og oversiktlig nok til å
ha kontroll over. Det er eksistensiell slanking. Stilt overfor det åpne, kan
symptomer være en regresjon i det nødvendiges tjeneste – og i beste fall i det
godes tjeneste.»