Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 1(3):1874-1896

Winston Churchill levde i perioden 1874 – 1965. My Early Life ble utgitt i 1930, og på norsk i 1945 med tittelen Mine Unge år. Roy Jenkins skriver i sin biografi om Churchill at han mener selvbiografien er Churchills beste bok. Siden dette er den første boken jeg har lest skrevet av Churchill, kan jeg ikke si meg enig eller uenig i den påstanden. Uansett, det er en godt skrevet og interessant bok. Boken har jeg kjøpt. Brukt med litt røyklukt...

At tidene har endret seg som Churchill er inne på allerede i forordet, er det liten tvil om, og enda mer etter at denne boken ble utgitt. Noe av det han skriver om blir litt komisk i mine 2014-øyne; ikke minst beskrivelsen av overklassens savn etter tidene som var. Men sånn er det; vi mennesker vil nødig gi fra oss privilegier. 

Bestefaren til Churchill, hertugen av Marlborough var i en periode stattholder(vicekonge) i Irland. Churchills far, politikeren Randolph Churchill, var i en treårsperiode fra 1876 vicekongens sekretær. Churchills første minner er fra denne perioden, bl a forteller han om den tiden han ble truet med undervisning for første gang; et fryktelig vesen kalt «guvernanten» var i anmarsj.

Om sitt forhold til sin vakre mor Jeanette (Jennie), datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome, skriver han bl a:

«Hun lyste for meg som aftenstjernen. Jeg elsket henne inderlig- men på avstand. Barnepiken var min fortrolige. Det var fru Everest som holdt øye med mig og ga mig alt jeg trengte. Det var for henne jeg utøste alle bekymringene for, både dengang og senere i skoledagene.»

Allerede tidlig i boka kommer han inn på politikk og her er en av de første beskrivelsene av Gladstone:

«I 1880 ble vi alle sammen fordrevet av Gladstone. Gladstone var en meget farlig mann som gikk omkring og hisset opp folk og fikk dem aldeles rasende, så de stemte mot de konservative, og kastet bestefar som vicekonge i Irland. Han likte den stillingen meget mindre enn å være lordpresident. Han var lordpresident i lord Beaconsfields forrige regjering. Da han var vicekonge, måtte han bruke alle pengene sine på gjestfrihet mot irlendingene i Dublin; og bestemor satte igang en stor innsamling, som ble kalt Hungerfondet. Men jeg hadde inntrykk av at irerne var svært utakknemlige folk; de sa ikke så meget som takk for festene, ikke for Hungerfondet engang.»

He, he – pussige greier den utakknemligheten det irske folk viste erobrerne!

«Jeg har alt fortalt om guvernantens fryktelige tilsynekomst i min verden. Men nå var det en meget verre fare som truet. Jeg skulde på skole. Jeg var syv år, og jeg var hvad voksne mennesker litt lettvint kalte en plagsom gutt.»

Churchill ble sendt på kostskole som syvåring. Han måtte reise fra barneværelset og lekene sine som han elsket. At St. James var en av de dyreste og fineste kostskolene i landet hjelp ikke mye. Han hadde allerede da en opprører i seg og nektet å lære seg latin og gresk. Elevene ble bl a prylt med bjerkeriset av rektor.  

«Hvor jeg hatet den skolen, og for et liv av angst jeg levde der i mer enn to år. Jeg hadde liten fremgang i de boklige fagene, og ingen som helst i sport og lek. Jeg talte dagene og timene til feriene kom og jeg kunde reise hjem fra det forhatte slaveriet, og stille opp soldatene mine i slagorden på gulvet i barneværelset. Den største gleden jeg hadde den tiden, var å lese...»

Heldigvis kan man si ble Churchill syk og derfor tatt ut av St. James, og overført til en mindre og billigere skole i Brighton der han trivdes bedre.

På Harrow der han var i fire og et halvt år gjorde han heller ingen god figur som elev. Faren mente at Churchill ikke var begavet nok til å bli jurist – deretter ble det bestemt at han måtte ta sikte på det militære. Men for å komme inn på Sandhurst måtte han gjennom opptaksprøver. Churchill måtte opp tre ganger før han klarte prøven, og siste gangen ved hjelp av et firma, «anstalt» som han kaller det, som hadde spesialisert seg på å hjelpe studenter med opptaksprøven:

«Det ble sagt at ingen som ikke var født idiot kunde unngå å komme inn i arméen derfra.»

Men Churchills dårlige resultater gjorde at han ikke kvalifiserte seg til infanteriet som faren ønsket. Churchill kom inn i kavaleriet som han ikke hadde noe imot. Da kunne han gjøre tjeneste til hest og kavaleriet hadde flotte uniformer! Faren var svært misfornøyd, og brevet han skrev til sønnen og utrykte sin misnøye gjorde Churchill vondt å lese. I det store og hele kan vi lese om en ulykkelig skoletid selv om han overraskende på sitt kurs på Sandhurst ble nummer åtte av et kull på hundre og femti:

«Når jeg ser tilbake, er de årene ikke bare den ubehageligste, men den eneste tomme og ulykkelige perioden i mitt liv. Jeg var lykkelig som barn med lekene mine i barneværelset. Jeg har vært lykkeligere hvert år siden jeg blev voksen. Men skoletidens mellemspill er som en mørk grå flekk på reisekartet. Det var en uendelig rekke bekymringer som forekom mig store nok dengang, og et grått og gledesløst strev. Vantrivsel, tvang og unødvendig ensformighet – det var skoletiden.«

Churchill skriver i sine skildringer av barndom og skoletid lite om forholdet til foreldrene. I biografier skrevet av andre har jeg lest hvor ensom han var og hvor lite kontakt han hadde med foreldrene. 

Her er et bilde jeg fant av foreldrene – link til kilden

Faren døde i januar 1895 og det han skriver her sier noe om den store avstanden han hadde til faren – det er tydelig at kontakten mellom dem stort sett var pr brev:

«Nu jeg har lest om igjen alle de brevene han skrev til mig egenhendig efter tidens skikk, føler jeg at jeg dengang ikke satte pris på hans kjærlige omsorg. Men enn noensinne er jeg lei for at vi ikke levde nok sammen til å lære hverandre å kjenne.»

I mars 1895 ble Churchill utnevnt til 4. husar-regimentet. Mye av tiden ble brukt i ridehuset:

«Det var noe berusende og eggende ved en kavaleriskvadron når den gjør manøver i trav, det blinker og klirrer, og det øker til fryd og spenning når de samme evolusjonene utføres i galopp. Hestenes bevegelser, raslingen av utstyret, det eggende ved selve farten, de vaiende fjærene, følelsen å være en del av en levende maskin, den flotte uniformen – alt virker sammen til å gjøre kavaleri-eksersis til noe for sig selv...Det er synd at krigen har feid vekk alt dette under sin grådige og opportunistiske fremmarsj, og isteden vendt sig til kjemikere med briller og mekanikere som bare trekker i aeroplanenes og maskinkanonenes  håndtak. Men ennå i Aldershot i 1895 hadde enda ingen av disse redslene rammet menneskeheten.»

Sommeren 1895 dør hans tidligere barnepike fru Everest av bukhinnebetennelse. Det han skriver her forteller alt hvor mye hun betydde for han i mangel på kontakt med foreldrene:

«Hun kjente meg enda, men etterhvert mistet hun bevisstheten. Døden blev lett for henne. Hun hadde levd et så uskyldig og kjærlig liv og bare ofret seg for andre og hun hadde en slik enkel tro, at hun ikke kjente til frykt, og ikke syntes det var svært å dø. Hun hadde vært min kjæreste og beste venn i de tyve årene jeg hadde levd.»

«I det siste ti-året av den victorianske tiden hadde imperiet nytt en så lang periode av nesten ubrutt fred at medaljer og alt det de representerte av erfaring og eventyr, tok til å bli overmåte sjeldne i hæren. Veteranene fra Krim-krigen og oprøret i India stod ikke lenger i de aktives ruller. De som hadde vært med i den afganske og den egyptiske krigen i begynnelsen av åtti-arene, hadde nådd de høieste gradene. Knapt et skudd var blitt løsnet for alvor siden dengang, og da jeg gikk inn i 4. husarregiment i januar 1895, var det i Hennes Majestets hele krigsmakt nesten umulig å treffe en kaptein og så godt som aldri en løitnant som noensinne hadde sett en krig.»

Et utslag av ønsket om å komme i aktiv tjeneste der Churchill kunne få brukt utdannelsen, var at han søkte om og fikk innreisetillatelse til å være en form for observatør på Cuba; geriljakrigen mellom spanjolene og opprørene. Det var et sted på jordkloden som bød på eventyr og spenning;

«Helt fra barndommen hadde jeg spekulert svært på krig og soldater, og ofte hadde jeg i drømmer og dagdrømmer forestilt meg hvordan det føltes å få sin ilddåp. Det stod klart for mig, at det måtte være spennende og uhørt opplevelse å høre kulene visle om ørene, og hvert øyeblikk risikere å bli drept eller såret».

Ilddåp eller ikke, etterhvert ble det action med kuler rundt ørene og hans nysgjerrighet på hvordan det var å være i krig, ble tilfredsstilt.

Før han reiste til India med regimentet hadde han i 1896 seks måneder der han ofret seg for Londons-sesongens selskapelighet:

«På denne tiden eksisterte enda en engelsk societet. Det var en strålende og mektig stand med sine egne lover for god tone, og midler til å håndheve dem, som for lenge siden er gått i glemmeboken. Alle mennesker kjente hverandre og visste hvem de andre var. De få hundre store familiene som hadde styrt England i så mange generasjoner og hadde sett landet heve sig til ærens tinde, var beslektet i en uhørt grad gjennom giftemål. Overalt traff en venner og slektninger...Jeg er glad jeg har sett denne forsvunne verden om bare for noen måneder. Det billedet jeg husker best, er hertuginnen av Devonshire’s kostymeball i 1897. Rammen var en av scenene i Distraeli’s romaner. Ja, det gjennoplivet et av de mest kjente skildringene hans. Utenfor porten i Green Park hadde store folkemasser samlet sig i sommernatten for å se gjestene komme og reise, for å høre musikken og kanskje spekulere på avgrunnen som dengang skilte de styrende fra de styrte.»

Tenker at det er mange som er glad for at denne verden er forsvunnet. Tror neppe sosieteten så for seg folk i slummen og kullgruvebyenes triste og grå befolkning der de svevet fra den ene festligheten til den andre. Uansett; folk er også i dag opptatt av de rike og berømtes festligheter – selv i lille Norge - eks ved at de kjøper Se og Hør og ser på Dorte's lørdagsrevy...

Dette er et lite utdrag av det jeg har lest så langt , side 88 av 303 sider. Mer fra biografien i et senere innlegg.....

Link til andre innlegg om boka: 

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 2(3):1896-1899

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 3(3):1899-1902