Debutromanen Rakels Bok skrevet av Sissel Værøyvik - håper den får mange lesere

Jeg var veldig spent på hvordan jeg kom til å oppleve å lese debutromanen til Sissel Værøyvik: Rakels bok etter å ha lest Stefan Sweigs bok Verden av i går som jeg likte så godt. Men det ble overhodet ingen nedtur. Tvert imot. 

Historien som fortelles i Rakels bok fengslet og berørte meg. Kanskje det er slik at gode leseopplevelser åpner opp for nye inntrykk istedenfor å utestenge. Uansett; forfatteren har all grunn til å være fornøyd med sin første utgivelse. Jeg har noe å pirke på, men det er mikroskopisk og ødela ikke for helhetsinntrykket.

Rakels bok ble utgitt i 2014. På bokomslaget står det at Sissel Værøyvik (f.1959) er oppvokst på øya Værlandet i Sunnfjord, og er bosatt i Bergen. Bildet fant jeg hos Gyldendal forlag som har gitt ut boken. Jeg lånte romanen på 387 sider av biblioteket.

Så hva var det med denne historien som jeg likte så godt: Den starter med at en ung kvinne, Ella, ankommer Bergen i 2009 med fly. Ella er oppvokst i Bergen, men har bodd i New York de siste årene. Hun er kommet hjem for å begrave foreldrene som er omkommet i en trafikkulykke, og for å ordne opp i boet som inkluderer salg av virksomhet og eiendom. Vi får inntrykk av en barndom med velstående foreldre, men som ikke hadde så mye kjærlighet å gi til Ella. Foreldre som hadde sitt å slite med. Som har preget livet hennes, og fikk henne til å mer eller mindre kutte forbindelsen til foreldrene tidlig i ungdommen. Veldig tradisjonelt, og en slik historie har man lest om mange ganger i romaner. Men det var ikke denne delen av historien som fengslet og berørte meg.

Det var historien til Rakel som gjorde til at denne romanen ble en god leseopplevelse, og måten den er fortalt på. Rakel er leieboeren til foreldrene. Hun bor også i New York, men er på en reise i Norge og har bl a blitt kjent med Ellas mor. I begynnelsen er dette leieforholdet mv et mysterium for Ella, og hun opplever at Rakel interesse er påtrengende. Særlig i den emosjonelle tilstanden hun er satt i pga foreldrenes død som tvinger henne til å måtte tenke på egen oppvekst.

Ella er skribent og Rakel vil fortelle henne en historie. Denne historien som etterhvert fengsler Ella starter i Bratislava i 1938. Rakel er seks år og bor sammen med foreldrene og den noen år eldre broren Aron. Frem til nå har Rakel hatt en trygg og god oppvekst. Men familien er jøder og ting begynner å endre seg. Ikke minst for Aron som går på skolen.

Jødehetsen øker og ting eskalerer som gjør at familien etterhvert får store problemer. Faren mister jobben og økonomien rakner. Foreldrene bestemmer at det er tryggest at Rakel og Aron sendes ut av landet og ved hjelp av Nansen-hjelpen ender barna opp hos en familie i Bergen. Vi følger Rakel gjennom hele oppveksten og i voksenlivet. Og det store spørsmålet er: er det en forbindelse mellom Ella og Rakel?  

Det er en spennende historie med et fint driv; ingen stillestående partier. Samtidig er det godt å være i handlingen. Selv om deler av historien gir meg klump i halsen, f eks det at foreldrene blir stilt overfor det umenneskelige valg om å sende fra seg barna, er det en optimisme i bunnen pga Rakels karakter som gjør at jeg aldri opplever historien som en tristesse. 

Rakel er en fighter gjennom hele livet. Et slags løvetannbarn som kanskje reddes av at hun gjennom i sine første leveår fikk en trygg såle å stå på. Hun blir stilt overfor vanskelige valg som også var typisk for den tiden hun levde i. Dessverre. Men hun forholder seg til livet slik det er og gjør det beste ut av det. Jeg liker karakteren og jeg tror på historien. Jeg synes også romanen får frem kontrasten mellom karakterene Ella og Rakel. Rakel som til tross for sine livsopplevelser har mye gi andre mennesker. I motsetning til Ella som ønsker å skyve mennesker fra seg. I etterordet forteller forfatteren hva som er det historiske bakteppet, og hvor hun har hentet sin inspirasjon fra. Jeg liker også hvordan romanen er komponert.

Det jeg har å pirke på er kun småting som jeg personlig ikke setter pris på. Det er at noen steder er det brukt parenteser. F. eks på side 39 der Ella og en venninne sitter og minnes studietiden: « av hvordan vi hadde lurt guttene (høylytt latter) til å betale for oss... i neste setning kommer «gapskratt» i en parentes. I tillegg er det bruken av spørsmålstegn. Men det er ikke gjennomført slik at jeg synes at det skjemmer romanen på noen måte. Det er mer som jeg tenker at det er noe man ikke har fått fjernet under korrekturlesningen.

Men alt i alt er ovennevnte mikroskopisk i denne for meg gode romanen. 

Forfatteren må ha lagt ned mye jobb for å skrive romanen, for historien inneholder så mye. Jeg håper Rakels bok får mange lesere. Skulle Sissel Værøyvik bestemme seg for å fortsette å gi ut romaner, ønsker jeg henne lykke til!