5. aug. 2014

Tomas Espedal: Imot kunsten (notatbøkene) - en vakker bok


 «Jeg må konsentrere meg om å skrive. Først skriver man for å få utgitt en bok, for å kunne kalle seg forfatter, etter hvert skriver man for å tjene penger, man skriver for å ha et arbeid, og man skriver for å skrive bedre, bedre og bedre bøker, aldri dårligere bøker, hver bok må være bedre enn den forrige, det er en regel som gjør det nesten umulig å skrive bøker: En forfatter, skrev Thomas Mann, er en som har det vanskeligere for å skrive enn andre. Men etter mange år og en del bøker, tenker man mindre på pengene og bøkene, det er blitt nødvendig å skrive, en livsnødvendighet, man ville ikke klare seg uten skrivingen.»

Avsnittet finnes i Tomas Espedals bok Imot Kunsten (notatbøkene), utgitt i 2009, 164 sider. En bok jeg har lånt av biblioteket.

Hva er det med avsnittet som er så bra at det er verdt å sitere vil nok noen spørre. Dersom du ikke ser at det er bra, så kan ikke jeg hjelpe deg til å se det, vil jeg svare. At det er godt skrevet, presist og kan stå alene uten tilknytning til noe annet. Men at det passer særlig bra med resten av det han skriver om i boken.

Det er ikke alltid at jeg synes forlagenes presentasjon av bøkene på bokomslaget yter boken rettferdighet. For boken til Espedal synes jeg det gjør det – her er hva Gyldendal skriver:

«Hva er et arbeid? Er det så stor forskjell på en industriarbeider og forfatter? Eller er den skrivende en naturlig etterfølger av den opprinnelige arbeideren, han som viet livet sitt til det mekaniske arbeidet? Forfatteren er stolt av arbeidet sitt, han har gjort det til et yrke med faste rutiner og arbeidstider. Hva skjer når disse blir forstyrret? Forfatteren bor på Askøy med to jenter som har mistet sin mor; han vil gjerne være en god mor for dem, han skulle gjerne ville skrive som en kvinne.

Imot kunsten er en roman om en gutt som blir forfatter. Det er en poetisk, nærgående skildring av levd liv, og det er en beretning om en slekt og en slekts historier, om hvordan tidligere generasjoner setter sitt avtrykk i etterkommerne.»

Sitat der tema er å flytte:

«Huset på Askøy skal selges, det er bestemt.

Når man har vært ulykkelig lenge nok på et sted, hender det at man blir sterkere knyttet til dette stedet enn til noen andre steder: det kan hende at du blir tynget av en forvrengt lykke som fester deg sterkere til dette huset enn til andre hus; du vil plutselig ikke flytte. Hver dag, helt siden begynnelsen, den første dagen i huset på Askøy, har jeg ønsket å komme meg bort, men idag, etter alle disse årene, når jeg er tvunget til å flytte, når jeg endelig kan flytte til et annet sted, så vil jeg det ikke, jeg vil ikke flytte.»

Igjen; det står seg utmerket godt alene. Det er mye gjenkjennelse i det han skriver her. Men også andre tema han skriver om. Og er ikke det noen av oss søker når vi leser bøker? At noen kan beskrive tanker som vi har, men som er vanskelig å uttrykke? En god forfatter klarer det. 

Det jeg har trukket frem i dette innlegget er kun en liten del av innholdet og temaene i boken Tomas Espedal har skrevet. Han skriver om nåtid, fortid, om besteforeldre, foreldre og egen barndom Han reflekterer og beskriver savn og redsel for det som skal komme. At han skal bli alene. Om det å være forfatter. Det han skriver om flyter inn i hverandre og blir en helhet. Skal jeg oppsummere med et ord vil jeg bruke ordet vakkert.

Men det blir som når man har med seg kamera til et sted man besøker og synes er storslått. Mange knipser og knipser bilder og har ikke tid et sekund til å stoppe opp og nyte det å bare være der. Jeg velger det siste. Jeg tar bilder, men ikke mange. Det er opplevelsen som lagrer seg. Bildene kan hjelpe meg til å få tilbake den gode følelsen. Det jeg opplevde kan jeg aldri få andre til å forstå ved å vise dem bildene jeg tok. Sånn er det med bøker også. Jeg kunne sitert så mye av det han skriver, men stopper ved slutten.

Det er uttalt at begynnelsen på en bok er viktig. Jeg mener at det også gjelder slutten. Når boken slutter er forfatteren flyttet inn i barndomshjemmet i Øyjordsveien (Bergen). Moren er død og faren er flyttet ut. Boken slutter slik – sukk - tenk å kunne uttrykke seg slik:


«Det er alltid vanskelig å begynne et nytt liv. Jeg stjeler et eple fra treet i svingen, går langsommere nå, spiser av eplet og stanser under det store bøketreet som står ved inngangen til skolehagen. Fra her kan jeg se huset hvor vi bor, et smalt, lite trehus med en trappeavsats foran hver inngang: det hender at jeg blir stående under treet, at jeg ikke vil gå inn. Det hender at jeg tenker at vi skulle bodd et helt annet sted, i et annet hus, at vi kunne ha levd et helt annet liv; men med en gang jeg går opp grusgangen og låser meg inn døren, så er jeg umåtelig glad for at jeg er hjemme.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar