31. jan. 2021

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

 


Sola gir håp om lysere tider i et nedstengt Østfold – her fra Rørvika på Larkollen


«Ideen om å skrive om å lese oppsto da jeg innså at også den lesingen vi voksne bedriver trenger opplysning og omtanke. Jeg var godt i gang da den vanvittige tanken slo ned i meg: Tenk om lesing og litteratur er en parentes i historien! Tenk om vi ikke lenger vil ha evnen til å fortape oss i en roman. Tenk om skolen ikke gir leseopplæring, fordi alt som trengs er å se og lytte, og klokskap blir det samme som å velge de beste ordene til Googles søkefelt.»

Som Kari J Spjeldnæs innleder boken Lese, en liten bok om store opplevelser med; øver jeg meg på å la telefonen ligge i ro. Og som henne, er det ikke sosiale medier som sluker tida jeg kunne brukt til å lese stabelen med uleste kjøpte bøker. Det er nyhetene som tar sinnsykt mye av tiden min. Jeg er blitt som en hund etter nyheter, og i det siste har jeg slukt alt som er av nyheter om vaksine. Og siden det bare har vært dårlige nyheter står frustrasjonene i kø.

Det har kjentes som et friminutt å lese boken til Spjeldnæs  Liten bok,; vel det er den ut i fra at boken er på 200  sider inkl. register. Men for meg er den så innholdsrik. Den er til å kjenne seg igjen i, og den er inspirerende. 13 kapitler med ulike tema. Jeg har tatt meg den friheten å streke under ord, setninger og avsnitt. Og notere. Sitatet innledningsvis er fra første kapittel Tenk om.

Allerede i kapittel to, Leserlivet, inspirerer hun meg til å kjøpe en bok; Balansekunst av Rohinton Minstry. Som om ikke jeg har nok kjøpte uleste bøker. Hun skriver at Balansekunst er et av hennes mest ikoniske leseminner. Men viser både i dette kapitlet og andre kapitler til andre bøker. Og skriver at det er aldri lett å anbefale bøker for andre:

«Men som lesere kan de færreste av oss presenteres gjennom ett verk eller én forfatter, like lite som vi er bare snille, bare slemme, bare kloke eller bare dumme. Det finnes så mange bøker.»

I kapitlet Dybdelesing skriver hun blant annet om litteraturforskeren Wolfgang Iser:

«Iser regnes som grunnleggeren av den såkalte leserorienterte litteraturkritikken. Han fremhever og beskriver leserens betydning for det litterære verket. Mening fremtrer i samspillet mellom tekst og leser. Det er i foreningen mellom det leseren henter i teksten og egne erfaringer at innholdet tar form for leseren. Leseren vil alltid møte og oppleve forfatterens tekst med et mangfoldig bakteppe av erfaring og kunnskap. Enhver lesing blir farget av den som leser- og i ytterste konsekvens kan vi si at det finnes like mange versjoner av et verk som det finnes lesere.»

Det var noen smakebiter fra boken som jeg helt sikkert kommer til å sitere fra i andre innlegg og ta frem og lese fra. En god investering for å fremme leselyst.




Forlagets beskrivelse av innholdet:

Kan du huske når du sist fortapte deg i en bok? Gleden over å sitte helt i ro og leve deg inn i en fortelling? Når tid og sted forsvant og du ikke ville gjøre noe annet enn å lese?

Kari J. Spjeldnæs minner oss på hvor mye kjærlighet som ligger i lesing - og hvor viktig det er for hjernen. Hun viser verdien av å sette seg ned med en bok. De fleste gjør det litt sjeldnere enn før: I en travel hverdag tar skjermen mange ganger over for papiret, og skrolling erstatter ofte den konsentrerte dybdelesingen.

Det handler om å ta tilbake tiden. Lese er en klok og inspirerende påminnelse om de store opplevelsene som bare lesing kan gi - skrevet av en ekte bokelsker. Med gode råd om leseteknikk, hurtiglesing og med mengder av varierte lesetips, er boken også perfekt til lesesirkler

18. jan. 2021

En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 av Andreas Aase, ser frem til å lese oppfølgeren

 


Globalisering er ofte tema i debatter mv. for tida, og derfor fattet jeg interesse for denne artikkelen på Forskning.no: Globaliseringa har prega verda i meir enn 5000 år:

Ifølgje Aase er forskarane usamde om når globaliseringa starta.

Det finst dei som meiner globaliseringa starta da Columbus fann sjøvegen til Amerika på 1400-talet. Andre meiner 1945, da den andre verdskrigen slutta og FN vart etablert.

Andre igjen at det først var da muren fall i 1989 og internett etter kvart vart eit gjennombrot for ei nær sagt grenselaus verd.

Andreas Aase meiner 3500 år før vår tid er eit godt utgangspunkt. Derfor startar han si historie om globaliseringa der. Men han diskuterer andre startpunkt i boka og opnar for at det går an å argumentere på andre måtar.

– Historisk utvikling har ikkje éin fasit, men er mogleg å tolke det på ulike måtar. For at ein skal kunne snakke om eit globalisert samfunn, må samarbeidet med andre land vere nokså regelmessig, seier Aase.

Andreas Aase har skrevet boken En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800. Boken ble utgitt i 2020, og jeg har lånt og lest den. Vil man lese mere om tema, er det en rikholdig litteraturliste bak i boken. Aase siterer blant annet en annen interessant bok jeg har lest og skrev om i dette innlegget:

Sapiens En kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari – interessant og tankevekkende

 

En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 starter slik:

En flaggermus med koronavirus smitter en pangolin på et matmarked i Kina. Pangolinen, som blir brukt i tradisjonell medisin, smitter så en kineser en gang i desember 2019. I løpet av noen uker opplever verden en pandemi som når mennesker på alle kontinenter. Dersom du tenker deg at den første smittede personen hadde kjøpt en jordarundt-billett, kunne vedkommende i prinsippet ha spredd smitten til alle verdensdeler på to—tre dager.

1 1873 utkom Jules Verne-klassikeren Jorden rundt på 80 dager. Åpningen av Suez-kanalen i 1869 og de transkontinentale jernbanene i India (1870) og i USA (1869) gjorde det mulig å kutte ned reisetiden jorda rundt. Vernes roman om Phileas Fogg inspirerte til etterfølgelse, og i 1889 reiste den amerikanske journalisten Nellie Bly jorda rundt på 72 dager.

Portugiseren Ferdinand Magellan ledet den første jordomseilingen, som fant sted i tidsrommet 1519—22. Han forlot Spania med fem skip og cirka 280 mann. Tre år senere vente ett skip tilbake til Spania — med en besetning på bare 18 personer. Magellan, som ekspedisjonens leder, fikk æren av å være den første som seilte rundt jorda, selv om han døde i et slag på Filippinene i 1521. Ekspedisjonen var 72 000 kilometer lang og varte i tre år.

3 dager, 80 dager eller 3 år for å ta seg rundt jorda.

De fleste anerkjenner i dag at vi lever i en globalisert verden. Gir det mening å snakke om globalisering da Jules Verne skrev Jorden rundt på 80 dager i 1873? Eller da spanjolene seilte jorda rundt for fem hundre år siden? Eller til og med før det?

Begrepet globalisering er relativt nytt. Det var først på 1980- og 1990-tallet at det jevnlig dukket opp i aviser, tidsskrifter og bøker. I dag foregår det en omfattende diskusjon om både hva globalisering er, og når det er meningsfylt å si at globaliseringen begynte.

 

Boken til Aase er interessant, og jeg ser frem til å lese oppfølgeren:

Han er no i full gang med å skrive oppfølgjaren til årets bok. Den nye boka skal ta for seg perioden frå 1800 og fram til i dag, og da vert både FN, EU, kald krig og USA viktige tema.

 




Forlagets omtale:

Vi lever i en global verden og leser og hører om global økonomi, global kultur, globale sykdommer, global forurensing og global politikk. Når startet disse globaliseringsprosessene? Begynte de på 1500-tallet, med europeernes sjøreiser på verdenshavene? Eller på 1000-tallet? Eller for 5 000 år siden? Eller er dette nye fenomener, som først og fremst karakteriserer vår moderne verden?

Boken trekker lange linjer gjennom menneskenes historie for å vise hvordan kulturer har blitt knyttet sammen de siste 5 000 årene. De viktigste aktørene i denne prosessen har vært handelsfolk, imperiebyggere og religionsstiftere. Tverrkulturelle nettverk var mest intense i Asia før år 1500, både på land og til havs. Men etter at sjøfarere som Kristoffer Columbus og Vasco da Gama etablerte handelsruter fra Vest-Europa og ut i verden, fikk globaliseringen gradvis et nytt sentrum i de påfølgende århundrene. Et viktig spørsmål i boken er hvilke prosesser som lå bak den europeiske ekspansjonen.

Boken retter seg både mot et allment publikum og studenter på fag som historie, økonomi, utviklingsstudier, religion, antropologi og samfunnsfag.


16. jan. 2021

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami, mest interessant er Murakamis betraktninger om litteratur

 



Boken Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (2007) av Haruki Murakami har jeg lest om mange ganger. 


Forlagets omtale av boken:

I 1982 solgte forfatteren jazzbaren sin for å skrive på heltid. For å holde seg i form begynte han å løpe. Med løpingen som innfallsport skriver han her, i en blanding av personlig essay, betraktninger om litteratur og liv, løpelogg og reiseskildring, om da han forsto at han måtte bli forfatter, om lidenskapen for gamle jazzplater, om skuffelser og triumfer, og om hvordan det føles å bli eldre.

Tilfeldig så jeg den da jeg sist var innom biblioteket, og tenkte at boken på 187 sider var vel rask å lese. Men det var det ikke. Ikke for meg som er så elendig til å konsentrer meg for tiden. Mesteparten av lesetiden har gått med på å lese nyheter om Covid 19 og alt som har skjedd i USA  etter at  Trump-tilhengere Kongressen. Ti måneder på hjemmekontor og mye bekymringer pga tilstanden verden er kommet i tar på kropp og sinn.

Men nå er boken lest. Det som var minst interessant var å lese om løpingen, mest om Haruki Murakamis betraktninger om litteratur. Jeg avslutter med en smakebit, det han skriver her har medført at jeg har kjøpt og skal lese boken han skriver om her:

«For tiden driver jeg også og oversetter Den store Gatsby av Scott Fitzgerald, og alt er i rute. Jeg er ferdig med første utkast og er nå i gang med korrekturlesingen for å få klart et andre. Setning for setning går jeg over førsteutkastet, skriver om der det trengs, og jeg merker at flyten blir bedre, at jeg lykkes i å gjengi særtrekkene ved Fitzgeralds språk på et mer naturlig japansk. Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»

11. jan. 2021

Orientekspressen En Vårreise av Torbjørn Færøvik – med historien som bakteppe

 


Jens Stoltenberg intervjues her i NRK radioprogrammet Drivkraft 5.januar 2021. Der sier han bl a at vi tar fred som en selvfølgelighet og tenker ikke på at i tidligere tider var krig normalen. Det Stoltenberg sier bekrefter boken Orientekspressen En Vårreise av Torbjørn Færøvik. Krig var det normale.

 

Forfatteren skriver bl a dette om ideen til boken  i forordet signert august 2016:

«Ideen til denne boken fikk jeg for fem år siden på en togreise fra Asjkhabad i Turkmenistan til Astana i Kasakhstan. Undervis stanset jeg i forjettede Samarkand. Senere slukte jeg E. H. Cookridges bok Orient Express The Life and Times of the World’s Most Famous Train fra første til siste side. I dag er Orientekspressen en saga blott, men toget lever. Så jeg tenkte: Hvorfor ikke ta en ny tur på de samme skinnene, ikke fra Paris til Istanbul, men fra London til Samarkand, en forlengelse av Orientekspressen med historien som bakteppe.»

Orientekspressen En Vårreise utgitt i 2017 har stått ulest i bokhylla mi lenge. Uvisst hva som er årsaken annet enn at den har forsvunnet i alle mine uleste bøker. Det er krevende og interessant lesning. 449 sider tettpakket av historiske hendelser i byene og landene han reiser gjennom bl a London, Paris, München, Wien, Budapest, Timisoara (Romania), Istanbul, Tbilisi (Georgia) Baku (Azerbaijan), Asjkhabad (Turkmenistan) og landet turen avsluttes Usbekistan. Jeg håper at det blir enklere å følge med på nyheter fra land som jeg før jeg leste boka kjente lite til, som f eks Azerbaijan.

Det er utrolig hvor mange stormannsgale ledere det har vært også i Europa opp gjennom årene, og fortsatt finnes. Selv om tyrannen i er land blir avsatt, som i Romania, er det ikke like enkelt å få avsatt nettverket av støttespillere. Nye kommer til. Å lese om korrupsjonen i Azerbaijan som muliggjøres pga nettverket herskeren omgir seg med, er deprimerende lesning.

Hvordan historien påvirker et lands innbyggere, uttrykkes slik av en ungarer forfatteren treffer på i Budapest:

«Du må være klar over at Ungarn i århundrer har vært som en dørmatte for fiendtlige styrker. Derfor er vi som vi er.»

Norge er og har stort sett vært et fredelig sted på jorda. Når man leser de historiske hendelsene i mange europeiske land, er det ikke vanskelig å forstå at de har et sterkt ønske å knytte seg til en allianse som EU. I motsetning til nordmenn som lefler med tanken om å forlate EØS. Fra kapitlet om Paris:

«Et godt forhold mellom Tyskland og Frankrike er nøkkelen til fred i Europa. De første årene etter andre verdenskrig tok det tid å finne tonen. Samarbeidet skjøt fart med opprettelsen av Den europeiske kull- og stålunion i 1952, og med inngåelsen av Romatraktaten, EUs grunndokument, fem år senere. Et nytt gjennombrudd kom i 1963, da Konrad Adenauer og Charles de Gaulle undertegnet en historisk vennskapspakt. «Min sjel er takknemlig for at jeg har undertegnet denne pakten med kansleren», sa de Gaulle under lysekronene i Elyséepalasset. «Ingen på denne planet kan unngå å verdsette viktigheten av det vi har gjort. Pakten avslutter ikke bare en periode av krig og blod, men åpner også døren til en ny fremtid for Tyskland, Frankrike, Europa og hele verden.» 87 år gamle Adenauer, spinkel og trett etter et langt liv,tilføyde «General, De har formulert Dem så veltalende at jeg ikke har noe mer å si.»

I et kort, beveget øyeblikk ble de stående og se på hverandre, inntil de Gaulle omfavnet sin motpart og kysset ham på kinnet.

Senere er det blitt mange kyss. Tyskere og franskmenn fraterniserer som aldri før, studerer på hverandres universiteter, og vennskapsbyene er blitt blitt så mange at de fleste har mistet oversikten. Men ingenting kommer av seg selv. I et Europa preget av indre påkjenninger og ytre press, må samarbeidet næres og dyrkes.»



Orientekspressen En Vårreise
er den første boka jeg har lest skrevet av Torbjørn Færøvik. Forlaget omtaler den slik:

«I mer enn hundre år rullet den legendariske Orientekspressen på strekningen mellom Paris og Istanbul. Med historien som bakteppe legger Torbjørn Færvik i denne boken ut på sin lengste togreise noensinne - fra London til Samarkand. Den eventyrlige reisen går gjennom tolv land og tjueto byer, den strekker seg over en distanse på 8000 kilometer og inkluderer kryssingen av Det kaspiske hav i en rustholk.

Torbjørn Færøvik er den eneste som har vunnet Brageprisen tre ganger. Som forfatter er han kjent for sine kunnskaper, sin åpenhet og nysgjerrighet - og sin humor. Han fornekter seg heller ikke i denne sin tiende bok. Igjen byr han på et rikt galleri av mennesker og menneskeskjebner, av kulturer og tradisjoner og historiske dramaer. I en verden som krymper år for år, blir denne boken en viktig innfallsport til land som kommer oss stadig nærmere.“

7. jan. 2021

Bøker lest og skrevet om i oktober, november og desember 2020, og en liten statistikk for leseåret 2020

 


TRUR PÅ JANUAR - Tekst av Ola Bremnes
Sige sakte
uten ror og ratt
ut av mørket
ei sein Desembernatt.
Båret av ei bølge,
løfta av ei tru
på at alt kan vende,
på at alt kan snu.
Æ trur på januar.

Ellers om årene er januar en lettelse; det går mot lys og vår, og jeg hadde kunnet istemme låten til Ola Bremnes. Men den tida vi er i er surrealistisk på så mange måter.  Imens jeg begynte på dette innlegget, stormet Trump-tilhengere Kongressen. Sånn har 2020 vært og det fortsetter inn i 2021; en kan bare lære seg at alt kan bli verre enn det er.

Jeg fikk litt dreis på det siste kvartalet hva angår lesing av bøker slik at jeg kom to over hva angår leste bøker i 2020 sammenlignet med 2019, dvs 52 mot 50. Men det burde helt klart vært flere. Samtidig har jeg begynt på mange bøker og avsluttet lesingen, i noen tilfeller sågar lest halve boka før jeg har klappet den igjen; livet er for kort til å lide seg gjennom bøker. Men det vises ikke på statistikken. Jeg skriver ikke om påbegynte og halvleste bøker.



Jeg har som alltid mange uleste bøker i bokhylla som jeg gleder meg til å lese. Mange som er innkjøpt nylig. Akkurat nå leser jeg Orientekspressen av Torbjørn Færøvik. Har nylig «reist» sammen med forfatteren gjennom Romania, og er blitt påminnet om hva som skjedde der i 1989; Ceaușescu-regimet som falt. Ved å lese slike bøker blir man påminnet om hvor mange gale ledere det har vært opp gjennom historien; også i Europa. Selv om jeg håper avgangen til Trump skal gi USA et pusterom, viser historien at det det tar tid å få skakkjørte land opp og gå.

 

 




Desember 2020

Norge i Europa av Lise Rye – handler om Norges forhold til europeisk integrasjon

A Child's Christmas In Wales av Dylan Thomas – en fortelling som er filmatisert

 

Krim: Merket for livet av Emelie Schepps - første bok i serien om Jana Berzelius.

 

Herren på Jalna (The Master of Jalna) - bok nr. 10 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

November 2020

Mine gleders by av Richard Herrmann – fortsatt en reiseguide for London av de sjeldne

 

Showtime av Henrik H. Langeland – sprek avslutning på trilogien

 

Kjell Aukrusts Verden – utvalg og presentasjon av Anders Heger – god helse å lese boken

 

Oktober 2020

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

 

Tritonus En skjærgårdsfortelling – en ny god roman av Kjell Westö– denne gangen en samtidsroman

 

Ung kjærlighet (Finch’s fortune) - bok nr. 9 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Sjarmen med tarmen (Darm mit Charme) med undertittelen Om et av kroppens mest undervurderte organer av Guila Enders – kjempeinteressant bok.

 

 

 


1. jan. 2021

Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren – et gjensyn

 

                                                                         Privat foto

«Det vokser fram en fornemmelse av at lesende folk ikke trengs på samme måte som tidligere. Men datamaskiner, digitale prosessorer, gjør noe annet enn beleste professorer. Minnekort er ikke hukommelse. Kobling av ideer og tanker i hjernen skiller seg radikalt fra kobling av datakretser. Menneskene trengs fortsatt, og vi trenger bøkene. Vi leser på en annen måte enn maskinene, for vi bærer opplevelsene, erfaringene og kunnskapen med oss. Vi vokser med lesingen vår, og vi må ta vare på det som er for verdifullt til å tape.»

Sitatet over er fra boken Lese En liten bok om store opplevelser (2020) av Kari J. Spjældnes. Det var den og biografien nevnt nedenfor som inspirerte meg til å lese boken Vi på Saltkråkan, den siste boken jeg leste i 2020. Det var som å gå en sti en gikk mye på i barndommen; heldigvis er alt der fremdeles. Mange beskriver den som en utelukkende koselig bok. Men jeg husker at den fikk frem mange følelser i meg.

Boken Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren har sitt grunnlag i et filmmanuskript. Skriveprosessen startet i 1962, og serien ble en stor suksess. Jeg husker ikke om jeg så serien før jeg leste boken. Det var først da jeg leste denne biografien at jeg ble klar over at boken jeg leste om og om igjen som barn først ble filmatisert:

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

 

Jens Andersen skriver bl a dette om Vi på Saltkråkan:

«Den balsameffekten naturen alltid hadde på bymennesket Astrid Lindgren, lot hun stockholmsfamilien Melkerson kjenne på kropp og sjel i Vi på Saltkråkan. Da de fire barna med enslig far ankommer til skjærgårdsrutens ytterste brygge, er de litt betenkt over det fuktige været, ei tilsynelatende avfolket øy og den falleferdige rønna som deres naive kunstnerfar har leid for et år. Det minner i liten grad om en sommeridyll, men viser seg snart å være porten til et paradis som skal prege alle fem i familien Melkerson for livet. 19-åringen Malin, som fyller mammarollen for de tre yngre brødrene og den klønete faren, finner sitt livs utkårede på Saltkråkan. De to eldste guttene møter sin barndoms beste og formodentlig siste lekekamerater, yngstemannen Pelle får sitt livs kjæledyr, og pappa Melker flytter inn det mest inspirerende skriveverkstedet en forfatter kan tenke seg. Og hvilket litterært verk er det han har tatt med seg og sitter og pusler med i Snekkergården? Det får leserne aldri vite. Kanskje en roman om det lykkelige livet på ei lita øy i skjærgården, der en morløs familie finner tilbake til livets kilde, og mennesker og dyr omgås naturlig og fritt? Det var i hvert fall det Astrid Lindgren forestilte seg. En slags robinsonade om storbymennesker som går i land på ei øy som viser seg å være befolket av alle slags mennesker i forskjellige livsstadier, men med en tydelig fordeling av temperament, karaktertyper og, ikke minst, kjønn.»

Jeg tenker ofte på på hvem jeg hadde vært uten lesegleden jeg har hatt siden jeg lærte å lese. Hva var det med boken Vi på Saltkråkan som traff meg slik at jeg leste den om og om igjen. Jeg gråt like mye hver gang jeg leste at Båtsmann står i fare for å bli avlivet, og ble like glad når det ble oppdaget at det var reven som var synderen. Like lykkelig var jeg da Melker fikk kjøpt Snekkergården. Det var nok noe gjenkjennelse i boken, men mest muligheten til å forsvinne inn i en verden som var lysere enn min egen barndom var.




Filmatiseringen er flott, men boken er hakket bedre. Og selv om jeg var og er like glad i dyr som Pelle, er det ingen tvil: historien hadde ikke vært den samme for meg uten Tjorven og Melker, som her der Melker konstruerer en vannrenne for å lette på vannbæringen:

«Mellom Melker og Tjorven hadde det utviklet seg et eget vennskap, slik det av og til kan oppstå mellom et barn og et voksent menneske, et vennskap mellom to jevnbyrdige som er helt oppriktige mot hverandre og har samme rett til å si hva de mener. Melker hadde tilstrekkelig av barn i seg, og Tjorven tilstrekkelig av noe annet, ikke akkurat voksent, men en underlig indre styrke som gjorde at de virkelig kunne omgås som jevnbyrdige. Tjorven serverte Melker bitrere sannheter enn noen annen, og han kunne nok fare sammen og få lyst til å gi henne en ordentlig advarsel av og til, men han skjønte snart at slikt var bortkastet på Tjorven. Hun var som hun var og sa det hun mente uten dikkedarer. Som regel var hun jo bare snill og hjertelig, for hun var glad i onkel Melker. Han forklarte henne for en god idé det var med den renna. Heretter skulle Malin få vannet rett inn på kjøkkenet.

 Det får mor også, sa Tjorven. — Hun får også vannet rett inn på kjøkkenet.

 Det får hun da slett ikke, sa Melker.

 Jo, sa Tjorven, — far bærer det inn for henne.

Da lo Melker overlegent. Dette var noe helt annet, og han hadde tenkt det ut som en hyggelig liten overraskelse for Malin, sa han.

Tjorven så alvorlig på ham.

 Og så for at du skal slippe å bære så mye, ikke sant?

Det svarte ikke Melker på.

Nå står du her ved bøtta, forklarte han Tjorven, — og så roper du når vannet kommer. Og når bøtta er full, da roper du også, forstått?

Ja, for jeg er ikke dum, sa Tjorven.»

Var det idyllen i boken som møtte meg en julimorran jeg syklet til butikken etter at jeg var flyttet hit jeg bor; og tenkte; dette er sommerparadis. Et er sikkert; jeg ønsket meg veldig en hund som barn. Som Pelle så fikk jeg en, men ikke før jeg var tenåring; en cocker spaniel som jeg fikk av en fetter. Det var helt klart den lykkeligste dagen i mitt liv til da.