30. nov. 2013

En duft av kanel (Cinnamon) av Samar Yazbek


Damaskus, Syria. Den velstående kvinnen Hanan al-Hashemi oppdager tjenestepiken Aliya i seng med Hanans ektefelle. Blindet av sjalusi kaster hun Aliya på dør.
Aliya og Hanan har hatt et seksuelt forhold som har medført at rollene etterhvert er byttet om. Hanans overgrep mot Alyia har etterhvert fått over til at den vakre Aliya har fått makt over Hanan.
Aliya vokste opp under svært vanskelige kår og den voldelige faren solgte henne som tjenestepike til Hanan og ektefellen:
«Den røde høstettermiddagen da faren stod der og avleverte instrukser om datterens hijab, gikk Hanan brått sin vei og lot dem stå igjen i stuen. Aliya ventet også at han skulle forsvinne, slik at hun kunne finne ut hva skjebnen hadde i bakhånd for henne. Hele tiden så hun for seg den gråtende moren, så der og da ville hun gjort hva som helst for å slippe å stå ved siden av denne mannen som fra tid til annen dukket opp i hjemmet og tok det som skulle gått til mat til henne og søsknene, som hadde drept søsteren hennes, og som en dag sikkert kom til å drepe henne også.»
Hanan og ektefellen hun er gift med har ingen barn. Han er hennes fetter og hun ble tvangsgiftet med han:
«Har du forsøkt å ligge under en gammel krokodille? En krokodille som skummer, sikler og peser? Der pleide jeg å gjøre hele tiden.... Jeg lå under huden hans, på et skremmende sted der det ikke syntes å være annet enn mørke, mellom krokodillens hud og lyden av pusten hans. Før jeg oppdaget at fingrene mine som jeg i den gamle krokodillens dam. Det var før de brakte meg til klimaks og jeg kastet av meg hammen til firfislen som ventet på en mann uten tårer. Krokodiller gråter ikke. De har et glassaktig blikk. Vet du, han har aldri grått. Og han lukter som de døde som suger livskraften ut av deg, og som ved daggry trekker seg tilbake til leiene sine.»

Romanen handler om at disse to kvinnene med ulike utgangspunkt tenker tilbake på livet sitt. Som har vært brutalt, men på ulike måter. Og hvordan avhengighetsforholdet mellom dem oppstod.

De fleste romaner som har sin handling fra Midt-østen, har handling som på en eller annen måte har krig og væpnete konflikter som tema. Derfor er det befriende å lese en roman med et annet tema. Samtidsromanen på 134 sider utgitt i 2008 og på norsk i 2013, har jeg lånt av biblioteket.







28. nov. 2013

Vareopptelling av Erlend Loe - forfriskende og morsom

Etter at jeg hadde lest Vareopptelling av Erlend Loe utgitt i 2013, måtte jeg bare inn og les hva anmelderne skriver om romanen. De er lunkne. Litt forvirrende. 
Men jeg er verken lunken eller forvirret. Jeg er helt klar på hva jeg synes om romanen. Jeg har storkost meg. Sjelden morsom bok. Synes ikke den er for kort (knapt 130 sider). Når noe er godt skal man ikke overspise. Særlig hva angår bøker som inneholder mye humor.
Jeg  lånte romanen av biblioteket. Romanen er lest som et ledd i å lese en bok av hver av forfatterne som intervjues i boken:

som inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av forfatterne tidligere. Vareopptelling er den første boken jeg leser skrevet av Erlend Loe.


«Det fantes dem som mente at Nina Faber burde fått Nordisk Råds Litteraturpris på 1970-tallet. På sitt eget forsiktige vis var hun en fin lyriker, men aldri tilstrekkelig i takt med tidens forserte politiske melodi.»
Nina Faber er nå 65 år. Fattig. Om to år er hun minstepensjonist. Etter et opphold i Tyrkia har hun utgitt en diktsamling: Bospores. Som alltid gruer hun til hva kritikerne mener om diktsamlingen. Hun venter spent på telefonen fra Cato Vold, redaktøren. Når han endelig ringer forstår hun at han ikke har gode nyheter. Men når en fra bokhandelen der hun skal ha opplesning fra diktsamlingen ringer, Bjørn Hansen, og sier at de må avlyse pga varetelling, blir hun først perpleks. Men nok er nok, Nina går til aksjon. Hevnens time er kommet.
Den første som får unngjelde er Bjørn Hansen. Hun møter uanmeldt opp på kontoret hans. Forstår at avlysningen ikke gjelder varetelling.  Han påstår også at det ikke skyldes de dårlige anmeldelsene- han rett og slett lyver så det renner av han:  
«Her smiler Bjørn Hansen og forsøker å skjule nervøsiteten sin gjennom en jovial latter som Nina misliker. Folk som ler på denne måten har hun alltid hatt problemer med. De er vant til at latteren ordner alt for dem, akkurat som pene kvinner som er vant til at utseendet deres åpner dører»

Å lese romanen var en fornøyelse fra første til siste side. Svupp så var den ferdiglest. Jeg kommer garantert til å lese flere bøker skrevet av Erlend Loe.

27. nov. 2013

Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte – soldaten som ble konge

Det er sjelden jeg leser en bok som jeg sitter igjen med et så opplevd stort netto utbytte som etter å ha lest boken til Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte – soldaten som ble konge. Det inspirerer også til å lese andre bøker han har skrevet.

Boken ble utgitt på svensk i 2010. Jeg har hatt den i bokhylla siden 2011 da den ble utgitt på norsk. Har begynt på den tidligere. Men lagt den fra meg fordi det aldri ble kontinuitet i lesingen.  Før nå da jeg bestemte meg for å lese den sammenhengende. 

Boken på 543 sider inkl register er lettlest. Relativ stor og god skrifttype, inndelt i kapitler og illustrert med bilder. Jeg likte også at det var et løst og ledig språk – ikke det konservative som det har en tendens til å bli i bøker i denne kategorien. Les og lær vil jeg si til andre som vil skrive tilsvarende bøker.


Boken er historien om Jean- Baptiste Bernadotte som ble født i 1763 i Pau i provinsen Béarn i Frankrike. Hadde han gjort som foreldrene ønsket, hadde han blitt sakfører som faren. Men Jean Bernadotte hadde en eventyrer i seg og meldte seg som leiesoldat. Etter en eventyrlig militær karriere for Frankrike, ble han viden kjent. Han døde i 1844 og da som konge av Sverige ( Carl XIV Johan) og Norge (Karl 3 Johan.) Boken omhandler hans liv frem til han ble kronet til svensk og norsk konge i 1818.

Boken er ikke bare historien om Jean Bernadotte. Med på kjøpet får en kunnskap om mange andre historiske hendelser, ikke minst forårsaket av Napoleons hunger etter å herske over hele verden. Jean Bernadotte var Napoleons rival selv om Jean Bernadotte var lojal mot den selvutnevnte keiseren. I og med at Jean Bernadotte hadde jobbet tett opp mot Napoleon, hadde han kjennskap til Napoleons militære strategi som kunne brukes da han som Sveriges kronprins kjempet mot Napoleon. Dette var med på å endelig knuse Napoleon som enkelte ser på som en helt, andre som despot.

Selv om Jean Bernadotte var lojal mot herskeren, var han en av dem som var skeptisk til Napoleon og ikke ønsket han til makten. Det var Napoleon klar over og han sørget for at Jean Bernadotte ble konstant overvåket. At Jean Bernadotte ikke falt i unåde, skyldes i tillegg til at han var en dyktig og svært anerkjent militær, at han var gift med Désirée (Clary). Hun hadde vært forlovet med Napoleon. og var søsteren til Julie som var gift med Napoleons bror Joseph Bonaparte.

Jean Bernadotte ble valgt til svensk tronfølger av Den svenske riksdagen i august 1810. Men før dette hadde hans kariere hatt en nedtur – fra 1809:

"Den 21. oktober reiste Jean Bernadotte tilbake til Paris. Han var sliten og utilpass. På den lange reisen hjem hadde han god tid til å fundere over livet. Nå stod han igjen ved et nytt veiskille. Skulle han fortsatt stå ved Napoleons side og være hans undersått i noen år til? Bernadotte begynte tidlig å bli lei krigen, og skrev på denne tiden: 'Krig igjen, med et utall marsjer, ordrer og kontraordrer, tusentalls mennesker som slaktes som krøtter i meningsløse slag om ingenting, bare fordi keiserens umettelige ærgjerrighet krever det. Meningen med livet kan ikke bare være å tjene ham til jeg en dag treffes av en dødbringende kule. "

Etter at jeg leste boken har jeg fått mer forståelse for at det i lokalmiljøet (Moss) er viktig at man markere 14. august under grunnlovsjubileet i 2014. Det var 14. august 1814 Mossekonvesjonen ble undertegnet. Kong Karl XIII var gammel og senil og hadde overlatt styre og stell til den adopterte kronprinsen Karl Johan. Det var Karl Johan som undertegnet Mossekonvesjonen som bl a innebar at Sverige anerkjente den norske grunnloven.   Etter at den såkalte "Kjolekongen" Christian Fredrik hadde abdisert. Som ikke tålte blod eller likte å høre skuddsalver. Forfatteren siterer en observasjon fra den tiden:   

"Endelig, med en svakt gråtende tone lik et barn som frykter riset utstøter, ga han opp."

En total motpol til Karl Johan. Som hadde mange tumulter med gjenstridige nordmenn i årene etter at han hadde fått igjennom unionen mellom Norge og Sverige ved Kiel-traktaten 14. januar 1814.  De var ikke så enkle styre som han hadde trodd. Som høytstående militær var han vant til å gi og at man adlød hans ordre. Men nordmennene lot seg ikke skremme. Han hadde et ustyrlig temperament:

"Det sies at det ikke er blitt ropt og skreket så høyt på slottet siden Gustav Vasas dager. Men hvordan skulle Karl Johan i en alder av 55 år klare å undertrykke temperamentet sitt bare fordi han nå oppholdt seg i et land der man måtte kontrollere følelser og for enhver pris unngå konflikter, og der en uskyldig bemerkning kunne lede til livslangt fiendskap?"

Det er en del morsomme nedtegnede observasjoner – her en fra da Karl Johan ble kroner til norsk konge i Nidarosdomen 7. september 1818 - greven er den svenske Magnus Brahe som er bestyrtet over primitive nordmenn:

"Denne nasjonen er ikke så dyktig og lojal som man har skrytt så mye med. Det er en bra nasjon på bunnen, men tilbakestående og skadet etter påvirkning fra de usle danskene. ...Etter et ball som kronprinsen hadde arrangert, var ikke den unge greven særlig imponert. Han mente at damene ikke kunne oppføre seg, og de 'fleste er så stygge at man blir skremt'. Allikevel oppført damene seg 'som engler sammenlignet med mennene som er rene tølpere."


Jeg kan ikke fri seg fra å tenke hvordan Europa hadde vært i dag uten Jean Bernadotte og de valg han tok i livet. Ikke minst opp mot Napoleon.  Uansett, neste gang jeg ser rytterstatuen foran slottet vil det være andre tanker som går gjennom hodet mitt enn før jeg leste boken skrevet av Herman Lindqvist. 


26. nov. 2013

Det er ikke «rart» at vi har ulike leseopplevelser/oppfatninger om en bok

Den 19. november 2013 var det en artikkel i Aftenposten med overskriften: Når eplet faller langt fra stammen.

Artikkelen omhandler en bok skrevet av Andrew Solomon som har fått den norske tittelen Langt fra stammen. Det er en bok om hvordan man takler forskjellighet innad i en familie. Barna som skildres i boken er "epler" som har falt langt fra stammen:

"Foreldre drømmer om at barna skal bli som dem. Samtidig vil de ha frie, uavhengige og selvstendige barn. Dette lar seg ikke alltid forene. Resultatet kan bli smerte, usikkerhet og skuffelser – både hos foreldre og barn."

Helt sikkert en interessant bok. Men samtidig burde det etter min mening ikke være behov for å skrive en bok på 1000 sider for å få frem et budskap om at barn kan bli ulik foreldre og søsken. Det bør være en selvfølge. Slutten på artikkelen beskriver vår forskjellighet slik:

"Familien bestemmer delvis hvor gode eller onde minner vi har fra barndommen. Men noen har nedarvede egenskaper som gjør at de suger til seg negative hendelser som en svamp, og de sitter. Andre er like ensidig på positive erfaringer. Noen har teflonpersonlighet. Og noen husker ikke noe fra barndommen. "

Denne forskjelligheten møter vi også bøker vi leser med. Men for enkelte er dette ikke en selvfølge. En skal kunne forsvare seg godt dersom en f eks ikke liker bøker «alle» liker.

Det er i hovedsak jeg som kjøper bøker i huset. Bøkene jeg velger å kjøpe, er bøker jeg tror vil gi meg et utbytte å lese. Fordi den andre her i huset som leser bøker jeg kjøper har en ulik personlighet mv fra meg, skjer det, merkelig nok ikke ofte, men av og til, at vedkommende gir seg underveis. Et eksempel er:

For meg var ikke det noe underlig at han avbrøt lesingen selv om jeg likte boken.

Men da jeg fortalte vedkommende at boken som i overskriften:

synes vedkommende at det var svæææært underlig at boken ikke falt i smak hos meg.  
Det er ikke underlig at de fleste bokopplevelser i blogger mv beskrives i positive ordelag jf at de fleste gjør som jeg: velger ut bøker de tror de vil like å lese. Men noen ganger bommer vi. For meg er det derfor forfriskende å lese noen fortelle om en dårlig leseopplevelse.. Det er også lærerikt jf at det skal mer til for å beskrive en dårlig leseopplevelse enn en god. Kanskje til og med mer mot. Særlig hva angår bøker som "alle" liker.

Når da en dårlig leseopplevelse møtes med kommentar av denne type:

«Rart hvor forskjellige vi er, jeg elsket boken.»

får jeg lyst til å skrive: synes du det også er rart at mennesker er forskjellig?

Men kommentarer på Internett virker ofte harde og brutale og det er ikke sikkert at vedkommende i dette konkrete tilfellet mente det slik den ble skrevet. Skulle det derimot være at vedkommende virkelig mener at det er rart at det er ulike oppfatninger om en bok, er min erfaring at motargumenter faller på stengrunn.

På generelt grunnlag virker slike kommentarer om en persons personlige mening om en bok mistroisk og arrogant. Det kan i verste fall medføre at lesere unnlater å skrive om bøker en ikke fant kjemien med.

Det som er faren ved at vi kun skriver om bøker vi liker, har lest ferdig osv, er at nettsteder der det skrives om bøker kan bli ekkokamre. Det er veldig synd synes jeg.

Jeg har tidligere vært innom tema i innlegget: aug. 2013: Boken alle burde lese........ , men da med en annen vinkling.


24. nov. 2013

Hjulskift av Vigdis Hjorth - ikke den store leseopplevelsen denne gangen heller

Etter å ha lest boken som jeg skrev om i innlegget: Leve posthornet av Vigdis Hjorth bestemte jeg meg for ikke å lese flere bøker av forfatteren.  Men jeg har etter dette startet et prosjekt som er å lese en bok av hver av forfatterne som er intervjuet i boken:


uansett om jeg har lest bøker av forfatterne tidligere.  Nå stod Vigdis Hjorth for tur. Boken jeg valgte var Hjulskift som ble utgitt i 2007. 207 sider. Lånt av biblioteket. Selv om det gikk bedre denne gangen, er det ikke den store kjemien mellom meg og historiene til Vigdis Hjorth. 


«Hjulskift er kjærlighetshistorien om bilselger Truls og litteraturprofessor Louise. Et møte mellom to som er fanget i hver sin kultur, intelligent og humoristisk fortalt.»

Det er det forlaget Cappelen skriver om romanen.

Det er vår. Det merkes på universitetet – helt innledningsvis:

«Mange har reist. Andre rydder lesesalsplassen for te og leverer lånte bøker til biblioteket...«

«... for te...»!? Fortsetter det slik blir jeg sprø, var min første tanke.

Louise har fått et stipend for å skrive om forfatteren Edith Key. Den fine følelsen som vanligvis følger med våren er ikke der. Louise har mistet gløden. For kjæresten, jobben, ungene, venner og kolleger. Og skriveprosjektet.  Hun har byttet ut sitt engasjement for Amnesty mot å følge med på Big Brother. T o m søppelsortering sluntrer hun unna. Leser Se og Hør. Stakkars dame – har sunket langt ned og engasjerer seg med det allmuen bedriver. Pussig at hun ikke søker hjelp hos en psykolog...

«Hun er bare trett, hun føler seg bare fanget, klemt inne i det hun tilhører, middelklassen, det intellektuelles sjikt av middelklassen, i den modernistiske tradisjonen hun tilhører, som en ungdom som ikke orker å bo hjemme lenger, det er det nærmeste hun kommer en lignende følelsesmessig erfaring...»

Og «sånn går no dagan» de første 46 sider for Louise. Ikke engang en tur til Frankrike gir dama igjen gløden. Skal det ikke skje noe snart tenkte jeg her - dette er da gørrkjedelig å lese om. 

Men så....Hun blir med en venninne på Notodden bluesfestival. Der møter hun bilselgeren Truls. Med kun niårig skole. Som aldri har lest en bok i sitt liv. De «hopper i høyet» uten at det betyr så mye for Louise. Men Truls har ikke glemt henne. Til slutt får han overtalt henne til å besøke henne i Skien. Etter det blir det flere besøk.

For Truls er forholdet uproblematisk. Men ikke for Louise. Det må ikke komme ut at hun har en kjæreste som er langt under hennes klasse. Men etterhvert trives hun med å være sammen med sin «toyboy».

For Truls er redelig og ærlig. I motsetning til Louise.  Han er noen år yngre enn Louise og fortsatt kjekk med dametekke. Tilsynelatende tilfreds i sin tilværelse med flere barn fra tidligere forhold. I motsetning til Louise som har «alt». Utdannelse og dannede venner. Allikevel er hun nede i denne bølgedalen. 

Truls får tillatelse til å komme til Oslo og t o m være med på en ferietur. Men hele tiden er hun på vakt. Sier han noe og gjør han noe som hun må skamme seg over og som kan skade hennes posisjon. For han passer ikke inn. Hun derimot, klarer å «senke seg ned» på hans nivå. Underklassen.

«Hun opplever ikke at hun kan lære noe av ham som hun er interessert i å lære. Men det er tankevekkende å være sammen med han, og det er godt å få tanker vekket. Når det kommer til kunnskap råder hun grunnen, og fordi hun er vant til å tenke analytisk, har hun definisjonsmakten. Han forsøker ikke å gjøre henne rangen stridig. Men han tenker nok sitt.»


Selv om det ikke er den store kjemien mellom meg og historiene til Vigdis Hjorth, kommer jeg til å huske denne boken bedre enn den forrige jeg leste av forfatteren. Den engasjerte på en helt annen måte. Jeg ønsket og ønsket at det skulle skje noe som gjorde at snobbedama Louise fikk seg en nesestyver ved f eks at Truls ba henne ryke og reise. 

Romanen slutter derimot på overfladisk måte. Det er som forfatteren kjedet seg, og ikke giddet å skrive mer. Men det er en forfatters privilegium. Da kan jeg dikte videre. Min fortsettelse er ikke en happy ending for Louise. At det ender med hjertesorg og det som verre er. 

21. nov. 2013

Austerlitz av W.G.Sebald

Jeg noterte forfatteren W.G.Sebald (1944-2001) etter å ha lest boken:


Men noen ganger treffer en på bøker som er blir et slit å komme gjennom. En slik har jeg lest nå. Fornuften tilsier at jeg burde gitt meg. Men innimellom er romanen veldig bra. Historien om Jacques Austerlitz er isolert sett gripende å lese om.




«I 1939 blir den femårige tsjekkiske jøden Jacques Austerlitz sendt hjemmefra til England med en såkalt Kindertransport. Der blir han plassert hos fosterforeldre i Wales, og får et nytt navn. Foreldrene utraderer effektivt alt gutten husker om sitt tidligere liv, og han vokser opp uten fortid. Senere i livet, etter å ha gjort karriere som arkitekturhistoriker, merker han at fortiden gradvis begynner å plage ham, og han tvinges til å finne ut hva som egentlig skjedde femti år tidligere. Og sporene leder ham til Holocaust, via den gamle barnevakten i Praha, gulnede bilder av moren, operasangeren, og faren, motstandsmannen.»

Dette virker kanskje ikke som problematisk å komme gjennom en roman på kun 247 sider inkl mange bilder. Men allerede da jeg åpnet den så jeg at den var skrevet i samme stil som Dag Solstad skriver sine bøker. Lange setninger, ikke kapittelinndeling og uten avsnitt.

Både slik den er skrevet og bildene gjorde at jeg i begynnelsen trodde dette var en dokumentar. Men det er det ikke. Det er fiksjon.

Jeg hadde nok hatt mer utbytte hadde jeg lest saktere. Men ikke har jeg vært i Antwerpen, Praha og Paris, og byggene mv som er presentert er helt ukjente for meg. Det ligger heller ikke for meg å lese i sneglefart. Dessuten er det en del setninger mv på fransk som jeg ikke forstår noe av fordi jeg ikke kan fransk.

Thomas Hylland skrev en artikkel om romanen da den ble oversatt til norsk i 2004. Han beskriver handlingen og skriver deretter: « Omtrent slik er innrammingen omkring en av de mest forunderlige bøkene jeg noen gang har lest. «


Og det er vel der det ligger. Historien om Jacques Austerlitz blir kun en innramming. Men det er så mye i tillegg som ligger en divisjon over hva jeg har utbytte av å lese om. Man skal aldri si aldri. Men jeg betviler at jeg leser flere bøker av forfatteren. 

19. nov. 2013

Jeg forbanner tidens elv ( I Curse the River of Time) av Per Petterson

Det skjer at jeg av og til opplever at jeg mister pusten når jeg leser bøker. Det gjorde jeg innimellom da jeg leste den prisbelønte romanen Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson utgitt i 2008. Lånt av biblioteket.

Det er boken jeg skrev om i innlegget: Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!! som inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av dem tidligere. Per Petterson er et av intervjuobjektene. Et langt og interessant intervju på mange måter.

Tanken min var innimellom når jeg leste romanen: Ingen kan skrive dette uten at noe av det er selvopplevd. Da jeg var kommet til side ca side 200 i romanen på 235 sider måtte jeg på Internett og finne ut om var artikler som forteller noe om det. Dette var ikke tema i intervjuet med Brenner. Der er det skriveprosessen som er i fokus.

Jeg fant denne anmeldelsen i Dagbladet:

I artikkelen står det at romanen er bygd opp om Per Pettersons livserfaringer. Og at hovedpersonen Arvid har vært med i flere av Per Pettersons tidligere bøker. 

Det som står innledningsvis i denne anmeldelsen velger jeg å sitere - det synes jeg er veldig godt skrevet og passer særlig godt til denne romanen:

«Ethvert liv bærer fortellinger i seg. Valgene vi gjør, og de vi ikke gjør - utvikler seg til historien om oss selv. Kanskje merker vi ikke underveis hvilke konturer denne historien har, hvordan den brer seg bakover i vår egen slekt, hvilke følger det har fått at våre mødre og fedre også har tatt avgjørelser med store konsekvenser. Tilsynelatende små bevegelser i livet, som til sjuende og sist får en helt uant betydning. Snur vi oss, skimter vi slike linjer som skyggespill i vår egen fortid. I glimt kan vi ane det skjebnesvangre som ligger i situasjoner vi ikke får oversikt over før lenge etterpå. Men da er det for seint og vi må leve livene våre helt ut, så godt det lar seg gjøre.»





«Året er 1989, verden snur, muren faller; i løpet av noen intense høstdager følger vi Arvid Jansen, 37 år. Han skal skilles. Mora hans har fått en kreftdiagnose og reiser brått til Danmark med den gamle ferga Holger Danske. Hun har noe ugjort der. Arvid følger etter henne to dager seinere.

Begynnelsen av 70-tallet: Arvid er industriarbeider. Han har proletarisert seg, og i moras øyne forspilt sjansen til et annet liv enn livet hun har hatt. En morgen ser han den unge jenta i den blå frakken på en t-banestasjon. De møtes og de møtes igjen; det er bare du og jeg, sier de til hverandre, bare du og jeg. Og så går tida.»

Det er ikke enkelt å beskrive hvorfor denne romanen berørte meg slik. Men det var særlig beskrivelsen av forholdet mellom Arvid og moren som var sterkt å lese om. Etterhvert som flere detaljer omkring hendelser i livet til Arvid hentes frem, får man et bilde av hvor sammensatt forholdet er. 


Jeg har lest Ut og stjæle hester to ganger. Jeg forbanner tidens elv ble for meg minst like god. 

18. nov. 2013

Wonderboy av Henrik H. Langeland

"Jeg heter altså Christian van der Hall og er direktør for forretningsutvikling i SMG. Jeg er siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen, jeg har en MBA fra INSEAD, og jeg jobbet fire år i MC Kinsey før jeg begynte her i Scandinavian Media Group for omtrent tre år siden, først som Vice President, nå som senior Vice President. Og du?"

Slik presenterer hovedpersonen i romanen Wonderby av Henrik H. Langeland seg for en søker på trainee stilling i konsernet. En roman utgitt i 2003, 481 sider og som jeg har lånt av biblioteket.


Christian van der Hall er 34 år, gift med Tessa og de har to små barn. Tessa møtte han på Handelshøyskolen. De bor i et rekkehus på Norberg i Oslo. Han sluttet i MC Kinsey etter at Tessa ga han valget mellom seg og den arbeidskrevende jobben han hadde der. Christian er besatt av eksklusive armbandsur. Han har i tillegg en hemmelighet som han ønsker å skjule for enhver pris.

Vi er i år 2000. Christian har kommet på ideen om å raide forlagene Aschehoug og Gyldendal og slå dem sammen med SMG.  Drivkraften er hevn etter at hans far som startet et lite forlag, gikk konkurs etter å ha blitt skviset ut av markedet av forlagsgigantene.  Etter det begikk faren selvmord. Boken er storyen hvordan denne besettelsen tar all hans tid og han er villig til å ofre det meste for å komme i mål. Kronen på verket er at han skal tjene penger på en opsjon han planlegger å utløse etter sammenslåingen. Slik at han kan flytte fra rekkehuset som er under hans verdighet. At Jens Stoltenberg er nærmeste nabo har ingen betydning i så henseende.

Boken gir et innblikk i en verden med menn i fine dresser i et miljø der alt handler om makt, mye penger og høy status. Det gjelder å holde på bekjente som kan hjelpe en på veien opp. Fiender må nedkjempes for enhver pris. En har heller ingen betenkeligheter med å overskride etiske verdier på veien mot maktens tinde.  Et eksempel er der Christian lirker forretningshemmeligheter ut av en ung og uerfaren ansatt i et annet firma. Samtidig er det komisk hvor lett denne unge spirrevippen forteller i vei for å imponere.

Et miljø med forvokste tenåringer som ønsker å være "it", men der det ikke tar lang tid før de igjen er en «wannabe». Kommer det en nedtur blir det et mageplask fordi en har siktet høyt. Eiere av selskap som er lite til stede og som det gjelder å overkjøre fordi de ikke følger med i tiden. Hvem er med deg og hvem er mot deg... Kvinnene vi møter er i all hovedsak sekretærer for de hardt arbeidende gutta boys.

Boken er god selv om det nå er 10 år siden den kom ut.  Lettlest, spennende, og til tider er det karakterer og episoder som fremkaller latteren.

Her om dagen så jeg en reklame for firmaet til Idar Vollvik. En annen "Wonderboy". Han som ble milliardær etter salget av Chess. Reklamerer for at firmaet hans selger nissedrakter. Jeg kan ikke la være å trekke på smilebåndet når jeg ser reklamen...

17. nov. 2013

En smakebit på søndag: Ludvig av Kjell Aukrust

Den nye filmen «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa» har begeistret anmelderne. «Et varmt stykke underholdning» er noe av det som skrives om den.

Jeg kan anbefale bøkene til Kjell Aukrust som bl a den nye filmen er basert på. De står i bokhylla alle sammen. Kjøpte engang hele serien med bøker. Det gjør godt i hjertet å lese dem og se tegningene til Aukrust. Særlig de om Solan og Ludvig. Bøker jeg kan ta frem og lese om og om igjen.

Smakebiter er fra en av dem: Ludvig.  Fra det første kapitlet Han kalte seg Ludvig – der Solan og Ludvig møtes for førstes gang.



«Han kom i høstregnet og banket på. Vandreren kalte seg Ludvig. Han søkte ly for natta. Det var ikke værendes ute.»

Ludvig er en engstelig og beskjeden kar og foreslår at han kan smette under et takskjegg.

« - Takskjegg? Nei fremmedkaren måtte da inn, søkkbløt som han var. Riktignok hadde vi losjerende fra før på flatseng. Måtte kanskje spørre denne Solan Gundersen først.»


Ludvig må hales over dørstokken. Den verdensvante og eplekjekke Solan må ha noen praktiske opplysninger om kveldens gjest:  
-      

 " Denne lukta for eksempel? Han luktet jo nærmest som ei fuglebikkje!- Gikk den bort når pelsen tørket?


Etter å ha blitt tørrfrotert er det klart for natten – Ludvig smetter under lureteppet til Solan:


"I lønnlig håp om en fast sengeplass foldet han hendene. Mens høstregnet rant over småruta vindusglas, fløy en intens kveldsbønn gjennom tett skydekke fra en engstelig sjel på flatseng:- Pass på at je ligg høggende stille ellers vekker je’n Solan Gundersen som ligg innerst. Ludvig trakk pusten skjelvende inn og sovnet med angsten i seg...»


Vil du lese smakebiter fra andre bøker denne søndagen, klikker du på bildet nedenfor:


16. nov. 2013

Dikt: Du og jeg av Inger Hagerup

I innlegget om boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup skriver jeg om mitt møte med Inger Hagerups dikning. Hun som ikke skrev dikt ifølge henne selv: hun bare sa det som det var.

Et av diktene er «Du og jeg» som står i hennes første diktsamling «Jeg gikk meg vill i skogene». Om dette diktet står det bl a dette:

«I et intervju i Hjemmet ble hun spurt av journalisten (Liv Hekkli):
-      Hvordan ble du lyriker på heltid?
-      
Det skyldes også en forelskelse, ulykkelig denne gangen. Jeg mente at hvis jeg skrev store lykkelige dikt måtte «han» skjønne at jeg ga blaffen i han. I nedtrykt stemning skrev jeg svulmende begeistrede dikt, og tro det eller ei, jeg fikk antatt i Vår tid under et annet navn, selvfølgelig. Jeg tjente 12 kroner og 50 øre.

Det var vel ikke akkurat som det var, men i diktet jubler hun seg gjennom sorgen. Her skal det ikke klages og sytes. Hei på deg i livets jammerdal! Inger møtte sine sorger med trass. Hun ville ikke la seg kue. ‘Og forresten skinner hele jeg’. Hun var tjue år. Denne ungdommen satt bestandig i henne. Hun sa selv at hun alltid var på jakt etter en opplevelse det var umulig å få tak på.»

Hei på deg med pels og diamanter
og med luksusbil og tykk gemal
og en flokk med fedre, mødre, tanter
til å jevne for deg livets  jammerdal.
Hei på deg!
Se på meg!
Mine filler skinner langt av lei
og forresten skinner hele jeg!

Din gemal har gitt deg dine stener
Du betalte dem med trette kyss.
Jeg er pyntet med en kvast av syrener
Stjålet av min venn i parken nyss.
Hei på deg!
Se på meg!
En syren mot tusen stener – hva?
Men jeg bytter ikke heller da.

Du har luksus, posisjon og penger
og forresten megen herlighet.
Jeg har det som hele verden trenger:
Lykke, frihet, sol og kjærlighet!
Hei på deg!
Se på meg!
Tror du jeg misunner deg ditt gull,

jeg som selv har hele verden full!

Privat foto


14. nov. 2013

Morgen på Jalna (Morning at Jalna) - bok nr 2 i Jalna-serien skrevet av av Mazo De la Roche

"Whiteoak-barna kjente ikke til noe annet liv enn det frie og friske landlivet på Jalna. Det var fire av dem, Augusta Nicholas, Ernest og lille Philip."

Slik begynner bok nr 2 i Jalna-serien: Morgen på Jalna (1960) av Mazo De la Roche. Nostalgi-serien som har fått en egen kategori på bloggen. Som fortsatt oppleves som en feelgood-serie. Særlig etter romanen til Nesbø med handling fra et kynisk og dystert narkomiljø.


Etter at jeg forlot Whiteoak-familien i bok nr 1, har Adeline og Philip fått et barn til: lille Philip. Nå venter familien besøk av ekteparet Lucy og Curtis Sinclair fra Amerika, nærmere bestemt Sør Carolina. Borgerkrigen (1861-1865) raser og ekteparet Sinclair er flyktet til Canada fra bomullplantasjen de eier. Curtis har pukkelrygg og kan ikke delta i krigen. 

Med seg har de tre slaver. Dette går ikke upåaktet hen fordi i nabolaget til Jalna er det mange yankeer som ikke liker at familien Whiteoak huser slaver og slaveeiere. Det blir ikke enklere når Adeline og Philip godtar at Curtis avholder møter for sørstattilhengere som planlegger angrep mot Lincoln & Co. De populære Jalna-eierne, som ikke vil la andre bestemme over seg, kommer seg gjennom dramaet uten større konflikter med naboene. Men selv om Adeline og Philip er gjestfrie mennesker, er lettelsen stor når gjestene forlater Jalna.

Romanen på 273 sider med handling som utstråler optimisme og med mange morsomme episoder og karakterer, handler i tillegg mye om de livlige og udisiplinerte barna. Særlig de eldste guttene. Upassende ord og utrykk i tillegg til rampestreker. T o m papegøyen Boney har økt sitt ordforråd utover indiske banneord: Jeg hater kaptein Whiteoak! skriker den når den blir oppildnet. Læreren som Adeline har ansatt, den irske Madigan, har liten positiv virkning på oppførselen deres:

"- Du er en nokså merkelig lærer, sa Augusta.
-          Jeg driver anskuelsesundervisning, sa Madigan. – Når dere ser på meg, skjønner dere med en gang hvordan dere ikke skal være – hva dere ikke skal gjøre. "

Augusta begynner å bli oppvartet av menn. Adeline, som elsker menns beundring av seg, kan ikke forstå at Augusta ikke utnytter dette bedre:

«Iblant var Augusta barn sammen med brødrene. Andre ganger holdt hun seg overlegent for seg selv og forsøkte forvirret å finne ut av det kaos som rådet i hennes sjel. Hun var så forskjellig fra moren at de hadde vanskelig å forstå hverandre. Det Adeline syntes var latterlig, syntes Augusta var rørende. Det som gjorde Adeline rasende, gjorde som regel ikke inntrykk på Augusta. Det datterens syntes var stort og opphøyet, syntes moren var banalt. Augusta likte å være alene. Adeline elsket mennesker. «


Boken avsluttes med at foreldrene og lille Philip følger de tre eldste barna til England for å begynne på kostskole. 

12. nov. 2013

Gjenferd av Jo Nesbø - det ble ikke den store leseopplevelsen for meg


«Harry kommer tilbake fra Hong Kong etter tre år og melder seg på Politihuset for å etterforske et nedprioritert og til og med allerede oppklart drap i narkomiljøet. I Oslo er antall gjenger og heroinsalget sterkt redusert etter innsatsen til den nye sosialbyråden i samarbeid med den nye sjefen for Orgkrim, Bellman, Harrys rival fra "Panserhjerte". Men det er kommet et nytt dop på gata kalt fiolin, et opiat som gir færre overdosedødsfall, men også sterkere avhengighet. 

Harry får møte den antatte drapsmannen. Det er en gutt på atten år som han ikke har sett på lenge, nemlig Oleg, sønnen til hans ekskjæreste Rakel, som har vokst opp med Harry som sin farsfigur. Nye overraskelser dukker opp, og det i utgangspunktet typiske dopdrapet får et omfang Harry ikke hadde forutsett. Og de fleste sporene peker én vei. Oppover.» 

Å lese bøker handler om å velge. I et mylder av bøker. Derfor handler det mest om å velge bort. For meg gjelder dette krim i serie. Men jeg er av og til i tvil om det er riktig å velge bort serie-krim. Det gjelder bl a bøkene om Harry Hole skrevet av Jo Nesbø som er solgt i et enormt antall.

Det står to bøker i Harry Hole-serien i bokhylla. Snømannen er halvlest. Halvlest fordi jeg tenkte at jeg måtte begynne på bok nr 1 i serien. Den andre er Gjenferd. Romanen Gjenferd har jeg nå lest. Dvs - de siste 50 sidene bare skummet jeg gjennom. Det ble ikke den helt store leseopplevelsen jeg hadde forventet det skulle bli.

Det var etter å ha lest boken: Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!  at jeg tok avgjørelsen om å lese en bok av hver av forfatterne som intervjues. Jo Nesbø er en av dem. 

Jeg kan lese at i Gjenferd overlater forfatteren ingenting til tilfeldighetene. Råskap i et dystert miljø en kjenner igjen fra TV og aviser. Kan se deler av ved selvsyn når en er i Oslo. Selv om det er fiksjon er det mye i den som er realistisk. Detaljene hva angår karakterer og miljø er på plass. Godt språk. Teknisk god.En bok som er skrevet av en «flinkis». 

Men for meg var ikke dette boken jeg sier wow over. Det ble for lenge å være i det dystre universet forfatteren tar oss inn i. Det var særlig begynnelsen jeg syntes var dyster. Etterhvert begynte jeg å kjede meg. Telle sider. «Ja, her har vi da vært før...» Detaljer som gjentas. For en krimbok på 456 sider ble den litt enspora for meg. Minnet meg litt om en del amerikanske filmer jeg har sett og som kjeder meg. Spenningspunkt var der. Men ikke så mange som jeg hadde trodd. Ikke engang Harry Hole ble en ekstraordinær karakter for meg. 

Den største verdien for meg med å lese Gjenferd,  at jeg fikk bekreftet at det ikke er noe tap for meg å velge bort resten av Harry Hole-serien. 

For å få opp humøret noen hakk etter å ha vært altfor mange timer i et kynisk narkomiljø, blir det et enormt sceneskifte. Det blir bok nr 2 i Jalna-serien. En feelgood-roman som det er knyttet mye nostalgi til. Et univers det er godt å være i selv om det er urealistisk.