Den siste viking (The last of the vikings) av Johan Bojer - anbefales spesielt for de som er opptatt av norsk kystkultur og historie

Tidlig idag leste jeg de siste sidene av Den siste viking av Johan Bojer (1872-1959). Et sammentreff er det at når jeg går inn på NRK.no etter å ha lest den, finner jeg en omtale av boken Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen:

«I flere hundre år utgjorde tørrfisk fra Lofoten over 80 prosent av Norges eksportinntekter. Nå er den eventyrlige historien om lofotfiskeren og skreien endelig samlet mellom to permer.»

Romanen til Bojer ble utgitt første gang i 1921. Det var i boken Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem jeg ble inspirert til å kjøpe og lese Den siste viking. Han omtaler både Johan Bojer og boken. Jeg kan anbefale boken spesielt til lesere som er interessert i norsk kystkultur og historie.

Men like interessant som romanen, er det Rottem forteller om Bojer i et kapittel med overskriften «Lausungen fra Rissa som ble rikskjendis Paris». Moren var en tjenestejente på 17 år som havnet i «uløkka» med en mann fra Kristiania. Johan Bojer ble satt bort i et fattig arbeiderhjem i Trondheim. 

En husmannskone fra Rissa hørte han «gråte sårt og uten stans i en bakgård». Etter å ha kommet hjem til Rissa overtalte hun mannen til at de skulle ta til seg guttungen. Slik var det Johan Bojer kom til Rissa. Selv om det var trangt om plassen og fattigslig, trivdes han godt. De forstod etterhvert at Bojer hadde gode evner. Til alt hell dukket faren opp og sørget for at Bojer fikk utdannelse. 

Drømmen til Bojer var å bli dikter og det ble han. Men det var i utlandet hans bøker var og er mest kjent. Der gjorde han stor suksess: «Han kunne gå i fred på Karl Johan, men han var kjendis i Paris og New York.» 

Rottem forteller bl a:«.. da jeg under en ferietur på slutten av 60-tallet kom over et fillete eksemplar av Den siste viking i et antikvariat i Bastia på Korsika. I samtalen med den unge antikvaren som ble utløst av denne funnet, kunne han stolt konstatere at han hadde lest flere bøker av Bojer enn jeg på dette tidspunktet hadde gjort. Det er ikke verst. Jeg kommer tross alt fra Trøndelag-kysten.»  

Johan Bojer var med på fiske da han var i 20-årsalderen, men ikke i Lofoten. Men før han skrev Den siste viking dro han til Lofoten på studietur. Der oppholdt han seg sammen med sambygdinger og var med fiskerne ut både i godt og dårlig vær. Rottem skriver at selv om Den siste viking ikke er en dokumentarroman, er stoffet autentisk.

Det er enkelt å kjenne igjen miljøet fra det Rottem forteller om Bojers oppvekst i romanen. Eksemplarer jeg har er illustrert av Kaare Espolin Johnsen. Utgitt av Bokklubben i 1977. Fra omslaget:

«Med ‘Den siste viking’ skapte Johan Bojer et verdig minnesmerke over de menn som drev Lofotfiske før motoren og snurpenota og fabrikkskipene overtok. Gjennom historien om han Kristaver Myran og mannskapet hans trer Lofotfisket fram for leseren nøyaktig så fullt av blodslit som det må ha vært. En endeløs kamp mot havet, med døden på båtripa...’Den siste viking’ er et minnesmerke som er sprell levende den dag idag!»

I begynnelsen av romanen møter vi Marja, kona til Kristaver Myran. Hun som er oppvokst i dalen vantrives ved kysten:

«Å sjøen- med de hylende dommadagsstormene så lang som vinteren var, bølgen som natt og dag gnog og freste i sand og tare, den freste samtidig i hennes eget sinn, hun ble søvnløs, den dagen ville nok komme da den tok vettet hennes.»

Nå skal Kristaver til Lofoten igjen. Han som er den flotteste mannen i hele bygda, og prestefrua mener at slik må Olav Tryggvason ha sett ut. Denne gangen skal han avsted med egen båt: Kobben. Som har fått kjøpt billig pga at den har havarert flere ganger og regnes som en likkiste.  Nå blir han høvedsmann på egen båt. Men allikevel er dette en stor kostnad som må inntjenes i løpet av Lofotfisket. En av mannskapet blir sønnen Lars som er 16 år som skal være med for første gang. De utstyrer seg til Lofottur og setter seg i mer skyld og gjeld. Men alle som reiser til Lofoten drømmer om å tjene penger som de kan ta med hjem for å komme seg ut av fattigdommen.

«Så segla de..Ombord i Kobben var han Elezues Hylla og han Henrik Rabben i bakrommet hos høvedsmannen, og den ene hadde nok med skautet og den andre med ausekaret, om de skulle bli sjø og storm. Og fremme ved halsen stod han Kaneles Gomon, og han var fort nok i vendinga om det røynte på, men ellers kunne ingen hamle opp med ham som utkiksmann i mørke. Vinden hoide, og tjuji som det gikk...»

Jeg kjøpte boka brukt via en annonse på Finn. Fremst i boka er det en julehilsen fra julen 1977- boka var en julegave fra Janneke til Toralf – det gjør den enda mer spesiell for meg å eie, en e-bok ville ikke ha blitt det samme: 

«Du ble vel skuffet nå, når du ser hva du har fått.  Håper bare at du også kan bli litt fornuftig en gang, og la litt mer seriøse bøker enn Morgan Kane og Donald få prege din bokhylle»

I januar leste jeg boken nevnt ovenfor - link til innlegg jeg skrev etter å ha lest den: 

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen