Utskudd (The Outcast) av Sadie Jones

På bokomslaget er godord fra ulike anmeldere sitert. Ord som: hjerteskjærende; gripende; nydelig om grusomme ting; mørk, men vakkert skrevet...

Jeg hadde gruet meg litt til å lese Utskudd jf at noen beskriver den som mørk. Men det hadde jeg ingen grunn til. 

Debutromanen av Sadie Jones fortjener gode anmeldelser. Basert på hva som skjer tidlig i hovedpersonens liv vil jeg som leser kunne håpe på at livet kan bli bedre for Lewis. Men jeg liker ikke å lese bøker av forfattere der målet for fortellingen er det urealistiske «lykkeland». Heldigvis unngikk jeg det også i denne romanen.

Romanen ble utgitt i 2008 og på norsk i 2009 (Gyldendal). Det er en bok jeg har kjøpt og den er på 345 sider.

Lewis er syv år i 1945. Andre verdenskrig er slutt. Faren Gilbert er kommet hjem. 

Elizabeth elsker Lewis. Lewis elsker moren. Det samme gjør Gilbert. Å møte faren er som å møte en fremmed. Gilbert synes Elizabeth har skjemt bort Lewis. Han mener at de burde hatt en barnepike. Men det er ikke Elizabeth enig i:

«Hadde jeg hatt mer tid for meg selv, ville jeg drukket meg sanseløs på ca to minutter.»

Elizabeth er intelligent. Hun kjeder seg og er ikke interessert i sosietetslivet. Det innebærer  bl a å gå i selskap hos den rike nabofamilien til Dicky Carmichael. Gilbert jobber for Dicky. Dicky er gift med Claire. Han er voldelig mot kona. Men også mot døtrene.

«Tilværelsens uutholdelige letthet» fyller Elizabeth bl a med alkohol. Det skal bli skjebnesvangert. Hun tar med Lewis på piknik til elva en varm sommerdag. Etter å ha drukket en flaske vin skal hun hjelpe Lewis med å få opp et ratt fra en båt som ligger i elva. Hun dykker ned til vraket og setter seg fast i vraket. Hun drukner. Lewis er ti år og har mistet den kjæreste han har.

I sjokktilstand blir han forhørt om hva som skjedde den dagen. Men han har ingen ord for det han har opplevd. Søsteren til Elizabeth, Kate, er kommet og har opprinnelig tenkt at han kan bo sammen med henne og familien. Men ombestemmer seg da hun får se tilstanden hans:

«Det ble for mye for henne; hun ville ikke ha denne morløse skapningen i huset. Hun betraktet det bøyde hodet hans og tenkte at han kunne vært en av hennes egne sønner. Hennes gutter var også sårbare. Hun eide ikke skam i livet; hun visste at hun ikke kom til å hjelpe han. «

Men heller ikke Gilbert hjelper Lewis. Lewis reiser tilbake til kostskolen. Men i feriene kommer han hjem. Jane er hushjelpen:

«Hele juleferien diltet han etter Jane, forsøkte å hjelpe til på kjøkkenet eller bare satt og betraktet henne, og klokken syv stilte han seg nederst i oppkjørselen for å vente på faren. Når Gilbert kom rundt den store svingen, så han Lewis stå og henge ved porten. Han stanset bilen og sa: Hopp inn. Og så satt Lewis på med ham den korte strekningen opp til huset. Gilbert begynte å grue seg til å se ham der, og det ble så ille at han ble fylt av angst allerede idet han kjørte fra stasjonen, ved tanken på den lille skikkelsen som ventet han der.»

Gilbert er ingen slem far. Men han har ikke evner til å se hvordan sønnen trenger han. Sin sorg etter å ha mistet Elizabeth fyller han ved å gifte seg med Alice allerede mars året etter. Alice er ingen vond stemor. Hun forsøker å nærme seg Lewis.

Jeg synes forfatteren på en realistisk og usentimentalt måte klarer å beskrive hvordan voksne overfladiske mennesker ikke evner å forstå og hjelpe en ti-åring som er rammet av en tragedie. Og hvilke følger det kan få at hans ubearbeidede sorg ikke tas på alvor. Det er vondt å lese om den ensomme Lewis.  Men han er ikke den eneste som har en vanskelig barndom...

Her er et bilde av forfatteren;