Dikt: Du og jeg av Inger Hagerup

I innlegget om boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup skriver jeg om mitt møte med Inger Hagerups dikning. Hun som ikke skrev dikt ifølge henne selv: hun bare sa det som det var.

Et av diktene er «Du og jeg» som står i hennes første diktsamling «Jeg gikk meg vill i skogene». Om dette diktet står det bl a dette:

«I et intervju i Hjemmet ble hun spurt av journalisten (Liv Hekkli):

-      Hvordan ble du lyriker på heltid?

-      

Det skyldes også en forelskelse, ulykkelig denne gangen. Jeg mente at hvis jeg skrev store lykkelige dikt måtte «han» skjønne at jeg ga blaffen i han. I nedtrykt stemning skrev jeg svulmende begeistrede dikt, og tro det eller ei, jeg fikk antatt i Vår tid under et annet navn, selvfølgelig. Jeg tjente 12 kroner og 50 øre.

Det var vel ikke akkurat som det var, men i diktet jubler hun seg gjennom sorgen. Her skal det ikke klages og sytes. Hei på deg i livets jammerdal! Inger møtte sine sorger med trass. Hun ville ikke la seg kue. ‘Og forresten skinner hele jeg’. Hun var tjue år. Denne ungdommen satt bestandig i henne. Hun sa selv at hun alltid var på jakt etter en opplevelse det var umulig å få tak på.»

Hei på deg med pels og diamanter

og med luksusbil og tykk gemal

og en flokk med fedre, mødre, tanter

til å jevne for deg livets  jammerdal.

Hei på deg!

Se på meg!

Mine filler skinner langt av lei

og forresten skinner hele jeg!

Din gemal har gitt deg dine stener

Du betalte dem med trette kyss.

Jeg er pyntet med en kvast av syrener

Stjålet av min venn i parken nyss.

Hei på deg!

Se på meg!

En syren mot tusen stener – hva?

Men jeg bytter ikke heller da.

Du har luksus, posisjon og penger

og forresten megen herlighet.

Jeg har det som hele verden trenger:

Lykke, frihet, sol og kjærlighet!

Hei på deg!

Se på meg!

Tror du jeg misunner deg ditt gull,

jeg som selv har hele verden full!

Privat foto