Lyst (en forfatters selvbiografi) av Tomas Espedal – en roman (?) i to deler

 

Jeg har satt spørsmålstegn ved roman i overskriften. Roman er det forlaget her skriver at bøkene Lyst (en forfatters selvbiografi) fra 2022 er, som er I: Fruktene av et arbeid og II Lesefrukter. Høyst forvirrende som det han skriver om også er innimellom. Men Tomas Espedals bøker er tidvis forvirrende hva angår hvilken kategori de kan settes i.

Forlaget siterer hva anmelderne har skrevet om bøkene. Men de har unngått å sitere fra denne kraftsalven i Aftenposten:

«Det er smått i denne romanen. Tanker og vyer har veket plass for Tomas Espedal, Tomas Espedal og Tomas Espedal.

 

Forfattere og foreldre, venner og uvenner, kjærester og reiser og byer og hotellrom er mest av alt statister eller landskap for Espedals roman og livsutfoldelse.

 

Det er ikke godt å si hva forskjellene består i, men hverken romankarakteren eller romanforfatteren kommer godt ut av det i denne boken.

 

Men det vil han da ikke heller. Han liker seg selv slik han er. Han vil ikke endre seg. Ikke bøye seg for annet enn kunstambisjoner og kunstmyter. Han liker seg selv som outsider.

 

Espedal dyrker seg selv som den frekke arbeiderklassegutten. Han som kommer fra ingensteds. Det vil si boligblokken i Skytterveien i Bergen. Han som fra samme ingenplass har mottatt skrivekunsten i gave.»

 

Det er harde ord. Vet ikke om det er fortjent, det er mye han skriver om som jeg synes er bra. Jeg har lest en del av bøkene han tidligere har utgitt. Men den eneste jeg har kjøpt og som står i bokhylla, er fotoboken Mitt privatliv som ble utgitt i 2014. Bildet over er fra fotoboka, skrivebordet i vinduet i Hotel Baudin, et hotell i Paris, med denne teksten:

 

«Henri Michaux skriver at forfatteren er en sengeliggende idrettsmann. Det er ikke helt nøyaktig, i min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.»

 

Lyst (en forfatters selvbiografi) har jeg kjøpt, og i Lesefrukter skriver han:

 

«Når man skriver, når man lever av å skrive, er man avhengig av å finne gode skrivesteder. Det er en del av skrivejobben; å finne de stedene hvor man skriver bedre enn man ellers ville gjort. Man leter stadig etter steder, etter skrivesteder, steder som utløser tekster og språk som ikke ville blitt skrevet på andre, svakere steder, mindre egnete steder. Man leter etter dette spesielle stedet, og helt uforvarende, på en reise, i løpet av en gåtur i utkanten av byen, på en høyde, med utsikt over sjøen, finner man kanskje dette stedet og man leter etter et rom til leie, og i løpet av noen intense dager og uker skriver man bedre enn det man trodde man var i stand til; og dette er stedets betydning for skrivingen. Jeg kan skrive hvor som helst og når som helst, men kanskje skriver jeg bedre et annet sted enn her, i kjelleren hjemme, ved arbeidsbordet. «

 

Forlaget omtaler Lyst (en forfatters selvbiografi) slik:

 

«Lyst er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring.

 

Om reiser og kjærlighetsforhold.

 

Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København.

 

Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap.

 

Om penger og god og dårlig økonomi.

 

Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?»

 

Til slutt en smakebit om det å være gift – her får fiffen i Bergen gjennomgå:

«Jeg skrev ikke et eneste ord i de årene jeg var gift. Jeg brukte det jeg hadde av tid og krefter på ekteskapet, på å holde det sammen, holde det gående; det var et enormt sløseri, av skjønnhet og egenskaper; min kones og mine. Og hvor skulle jeg skrive; jeg fikk aldri et eget rom. Vi fant aldri plass til skrivearbeidet mitt. Og var det egentlig et arbeid, det å skrive, det var ingen i min kones familie som mente det; og nok en gang dukket dette gamle spøkelset opp, dette fryktelige spøkelset som snakket gjennom alle familiers munner: Var det ikke på tide å finne seg et ordentlig arbeid? Du ser plutselig et ansikt, det skiller seg ut, du forelsker deg; hun står i et enestående lys, og du tenker ikke på at hun har et vedheng, en familie, to foreldre. De skal etter hvert bli dine svigerforeldre, og de rykker — på tross av at du ikke har valgt dem, og at du ikke har noe som helst til felles med dem, annet enn deres datter — nærmere inn på livet ditt, ja, de skal etter hvert få en sentral og nærmest hovedplass i livet ditt, dine svigerforeldre. De er dine nærmeste, disse livsgjerrige og livsfiendtlige personene som nå fyller tiden og tankene dine og som stjeler energien og livsmotet ditt, som ødelegger arbeidet og livet ditt fullstendig, disse svigerforeldrene som med sine venner og sin omgangskrets brått slår ring om deg og kjæresten din og fyller dagene dine med besøk og middagsselskaper og disse uendelige og fullstendig åndesløse samtalene om kunst og kunstnere og penger og politikk og kjendisvrøvl og hvem er hvem og hvem er gift med hvem og den stadige oppramsinga av etternavn, av gamle, ærverdige etternavn, av betydningsfulle etternavn, av etternavn som er viktige i denne borgerlige og småborgerlige navneverden som du forakter og som du avskyr mer enn noe annet; og som du nå er en del av, du har giftet deg inn i den. Dagene og kveldene dine fylles med svada og etternavn, du har aldri før hørt så mye idiotisk og åndssløvt som i denne kretsen som nå er din egen familiekrets med venner. Du er forsvarsløs overfor dine svigerforeldre, og de går med all sin dumhet og hele sitt vesen av livsfiendtlighet til angrep på deg og arbeidet ditt. Og hva skal du skrive når din kone forlanger å være din første leser! Du skal altså stadig vise din kone det du skriver! Og hvordan skriver du når din nærmeste er din første leser, din største begrensning? Jeg måtte enten gi opp skrivingen, eller jeg måtte si opp ekteskapet. Jeg sa opp ekteskapet. Etter fem, seks år i et altoppslukende ekteskap var jeg brått alene. Jeg var fri fra kone og svigerforeldre. Etter seks år uten skrivearbeid, uten å skrive noe av betydning: Kunne jeg fremdeles skrive? Måtte jeg lære å skrive på nytt? Som om det å skrive er det samme som å være en evig nybegynner: Det er bare å begynne på nytt, igjen og igjen, som om det å skrive alltid er å lære seg å skrive på nytt, leve på nytt; en ny begynnelse, et nytt liv, en ny bok?

Tomas Espedal: Året

Tomas Espedal sier her at han har tatt fatt på slutten av sitt liv: - «Jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive.»

Jeg håper det blir flere bøker selv om hans livsførsel med mye alkohol, og som han ikke legger skjul på også brukes som en form for selvmedisinering, neppe er helsebringende. Nå har jeg lest Året som ble utgitt for kort tid tilbake. Det er få forfattere som gir meg en altoppslukende leseopplevelse som Tomas Espedal – selv om ikke alt er behagelig å lese om. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

Forlaget kategoriserer boken her som en roman og beskriver innholdet slik:

«Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig?»

Året er som mange de andre bøkene til Espedal selvbiografisk der han utleverer seg selv. Et gjennomgående tema i boken er kjærlighetssorgen han fortsatt har etter at kjæresten forlot han for en del år tilbake. Formen han har valgt er som å lese et langt dikt.

«Aah det er godt å bo alene

i et hotell

en mørk glede er det

å bo i denne store stillheten

i et lite rom.

Du er jo her for å kjenne på ensomheten savnet

av den du elsker.

Når noe gjør ondt

så skal du ikke unngå det

nei

du skal møte det ondeste

med all din svakhet

og la deg bli ødelagt.

Du skal oppsøke ensomheten

for å kjenne at du er alene

for å kjenne at du er forlatt

for å kjenne at du har elsket

for å kjenne kjærligheten

som kan ødelegge deg fullstendig.

Kjærligheten

hva vet du om den

for du har mistet den du elsker

for du forstår at du ikke kan leve uten henne

og likevel skal du leve

uten henne.

Selv om du tror at du skal dø

uten henne

skal du leve

og nå vet du hva kjærligheten er

og hva den kan gjøre med deg

her du er på livets grense

mot døden

nå kan du velge

om du vil leve eller dø.

Og når du vil leve

hvordan skal du leve uten den du elsker

hvordan leve alene

uten kjærlighet

jeg vet det ikke.»

Det var i dette intervjuet med Aftenposten 27. august 2016 jeg leste om romanen første gang. Sitat fra intervjuet:

«Som alltid med Espedals bøker dras vi inn i et eget univers. I høstens bok handler det om kjærlighetssorg og det handler om årstidene.

Jeg leser boken som et budskap om «å være i sorgen, om å ta seg tid til sorgen». Det står i kontrast til sterke føringer i vår tid som handler om å komme seg videre, legge ting bak seg, forte seg inn i nye forhold, raskere karrieresprang, materiell progresjon. Du sier på en måte «vær i det»?

– Det er helt riktig, jeg sier vær i det. Det er en utfordring når noe blir vanskelig. Når noe blir vondt er det lett å flykte inn i noe annet. At du er i stand til å føle noe så sterkt er også en god ting. Men man kan jo gå til grunne.»

Det er krevende å være nær et menneske som opplever sorg. Det er slik jeg opplever å lese boken. Nå handler ikke romanen på litt over 200 sider bare om kjærlighetssorgen, men det er hovedtema. Derfor skal jeg avslutte innlegget med dette sitatet:

«Å miste noen

som ikke blir borte

er nesten verre

enn å miste den

som er borte

for godt.

Å leve med kjærlighetstapet

samtidig som den du elsker

elsker en annen.

Det er en sang.

En novembersang.

En kjærlighetssang

i november.

Jeg elsker deg.

Det tar ikke slutt.

Heller ikke sangen tar slutt.

Det er noen andre som skal synge den.»

Privat foto

Tomas Espedal: Mitt privatliv - en fotobok

Bildene over er ikke hentet fra fotoboken til Tomas Espedal – de ble tatt i dag inspirert av hans bok: 

Dagen er i ferd med å våkne, men jeg og hundene har som vanlig vært våkne i mange timer allerede. Det er kanskje siste julen jeg har den ene hunden min – dersom dyrlegen ikke er fornøyd med antibiotika- og kortisonkuren han ble satt på før jul, er de evige jaktmarker neste stopp. Men ennå koser han seg med å sove ved siden av meg i sofaen, har glede av å spise og gå tur.

Julestjerna kjøpte jeg for to år siden fordi den minner meg om barndommens jul – jeg kunne navigere etter den når jeg brukte å gå hjem i vintermørket der vi bodde med nordpolen som neste stopp. Uten et eneste tre som tok bort utsikten og innsikten...Det kommer aldri en trendy julestjerne inn i mitt hus...

Tomas Espedal har gitt ut en fotobok i 2014: Mitt privatliv som jeg har ønsket meg og fikk til jul. Ønsket meg fordi jeg liker hans bøker og fordi jeg liker tanken med å lage en fotobok som det han har gjort.

Les mer om boken her hos forlaget Gyldendal

Den første kritikken jeg leste ble avgitt av en anmelder i Aftenposten:

«Denne boken ville neppe kommet ut om den ikke var signert Tomas Espedal»

Vel tenkte jeg, det skremmer ikke meg fra å ønske meg den. At den kunne ha en  verdi for meg fikk jeg bekreftet da jeg hørte den ble fremsnakket i radioprogram på NRK: 

Link til Kulturhuset på NRK 15.10.2014 der man snakket om boken; positivt.

Deretter så jeg Brenner & bøkene  og et eget intervju med forfatteren her

I VG skriver anmelderen: Sterkt og vakkert fra Espedal

Ved bruk av private bilder har Tomas Espedal laget en historie. Jeg kjenner igjen det meste fra bøkene hans. Hans bøker gir mening for meg å lese. Det gjelder også fotoboken. Igjen blander han sjangere. Mange temaer; som sorg, det å flytte, reise og skrive. 

Fotoboken er den første boken jeg har kjøpt; de fire andre jeg har lest av han lånte jeg av biblioteket. Men det er bøker en fint kan lese flere ganger, derfor har jeg et mål om å kjøpe dem. Fotoboken er heller ingen bok en leser en gang.

For å illustrere hvordan boken på 135 sider med et bilde pr side og tekst under er, har jeg valgt ut to bilder:

Tomas Espedal ble alenefar for to jenter etter at barnas mor døde. Han flyttet inn til dem i huset på Ask. Det var i dette huset han skrev bøkene Dagbok, Brev, Gå og Imot kunsten; de tre siste har jeg lest. Han trengte pengene for å forsørge seg selv og jentene. Seks år fikk de bo der før de måtte flytte. Denne delen av liver er illustrert med flere bilder.

Det første bildet jeg har valgt ut er dette:

Teksten til bildet er:

«Huset forlatt og dødt. Kveld. Høst...Huset skulle selges. Han som ville selge huset, fikk ikke solgt det, huset ble stående tomt, og langsomt døde det; jeg klarte ikke å synes det var trist. Jeg var blitt vant til å flytte, og til at mennesker og hus døde.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg savner ikke de døde. Jeg savner de som lever, de som er flyttet og er borte på den vanskeligste måten»

Det andre bildet jeg har valgt ut er fra et hotellrom i Paris:

Teksten til bildet: 

«Skrivebordet i vinduet på Hotel Baudin...Henri Michaux skriver at forfatteren er en sengeliggende idrettsmann. Det er ikke helt nøyaktig, i min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.»

Imot naturen (notatbøkene) av Tomas Espedal - nesten innertier...

Du må lese de første 40 sidene i en bok sammenhengende var tipset jeg fikk av en bibliotekar her om dagen – slik at du får en god start. Tror at det er et smart tips. Men det hadde jeg allerede glemt da jeg startet på boken Imot naturen (notatbøkene) skrevet av Tomas Espedal.

Da jeg var kommet til 27 i den lille boken på 164 sider holdt jeg på å gi meg. Hadde lest at noen mente det var hans beste bok. Jeg gikk inn i den med store forventninger, men så plutselig sa det stopp. Da hadde jeg samme dag avbrutt en bok der tema bl a var unge jenter og gamle menn som jeg ikke fant kjemien med. Men dagen etterpå tok jeg romanen til Espedal frem igjen; og da var jeg i fyr og flamme slik jeg har vært tidligere når jeg har lest bøkene hans.

Fyr og flamme er feil uttrykk å bruke; for han skriver av og til slik at jeg føler meg helt tom. Noe er nakent og vondt å lese. Jeg har ledd av noe og en del av det han skrev ble som en spenningsroman. Selv om ikke alt er igjenkjennbart er det ikke vanskelig å leve seg inn i det han skriver om. Men det er ikke så mye tema han skriver om som bergtar meg – det er hvordan han skriver om det. Hvordan Tomas Espdal er misunnelig på Peter Handke; det er ikke til å forstå. Men så har jeg bare lest en bok av Handke, og jeg kan ikke all verdens om litteratur. 

Det er selvsagt ikke alt Tomas Espedal skriver som er like bra etter min smak; det er tema som engasjerer meg mindre, som begynnelsen med noen sex-scener der tema er forholdet mellom ung kvinne og eldre mann.  Jeg skal ikke påstå at alt han skriver er selvopplevd i detalj; det har han selv sagt det ikke er. Men at mye er selvbiografisk det er vel ingen hemmelighet.

Slik begynner romanen utgitt i 2011 som jeg har lånt på biblioteket:

«Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole.»

Boken slutter med at det er slutt mellom han og hans unge kjæreste Janne; forfatteren er gått helt i oppløsning pga kjærlighetssorg. I tillegg er datteren hans også flyttet hjemmefra og han er alene i huset der han vokste opp. 

Innimellom skriver han om sin første jobb på fabrikk; det var denne jobben som gjorde det klart for han at han ikke ville arbeide, ikke gifte seg, ikke få barn: han ville være fri.

Tomas Espedal fikk barn og giftet seg, reiste land og strand rundt med skuespilleren Agnete, som han fikk barn med og giftet seg med og skilte seg fra. Det var under den seansen jeg lo; underlig hvordan han lot seg drive med i alt hun fant på. Først til det avsidesliggende stedet på Vestlandet der hun skulle tilbake til naturen. Spennende var det å lese om oppholdet i Sør Amerika og trist å lese når Agnete dør og han blir alenepappa på Askøy. Så kommer lykken til han med Janne og desto ulykkeligere blir han når hun forlater han. Men i tillegg flytter datteren hjemmefra og for meg er det enkelt  å forstå blir et savn– jeg er om et par år i samme situasjon og gruer meg(hulk!):

«Det er et sjokk for faren når datteren flytter ut.

Selv om han er forberedt på at hun en dag må flytte, at det er nødvendig for henne, at det er naturlig at datteren flytter fra sin far, at det ikke er naturlig at hun skal bo med ham i så lang tid som han ønsker det, så er det et sjokk for faren den dagen datteren flytter ut. Og dagen etter, når hun ikke kommer hjem som hun pleier, når hun ikke roper ned til ham i kjelleren som hun pleier, så sitter han fullstendig lamslått i stolen hele dagen og vet ikke hva han skal gjøre eller hvordan han skal klare seg uten henne.

En mann på snart femti år som blir forlatt av sin datter; hva skal han gjøre, hva skal han ta seg til?

Uten sin datter.

Uten min datter. Hver gang jeg skriver min, tenker jeg på hvor lite vi eier; vi eier ingenting.

Ikke våre barn, ikke foreldrene og familien, ikke vår egen historie, heller ikke vår egen barndom, ungdom, vennene, venninnene, ikke kjæresten og kjærligheten: vi eier ingenting. «

Gjett hvem som skal kjøpe fotoboken som han nettopp har gitt ut: Mitt privatliv. Ikke for å se bildene, men for å se hva han skriver under bildene. Hvordan han kobler tekst og bilde. Det var en anmelder som snakket ned denne boken; i Aftenposten. Men så hørte jeg noen som snakket den opp på NRK radio. De var begeistret! Det er de siste jeg tror mest på. 

Flere forfattere kunne gjort som Stefan Sweig gjorde før han ga ut en bok – strøket og fortettet.

Privat foto - Grand Canyon juli 213

Jeg på stadig leting etter bøker å lese som oppleves som gode bøker for meg å lese. Også bøker blant klassikerne.

Jeg er ingen «lat» leser – jeg liker bøker som gir meg motstand. Jeg er nysgjerrig – ukjente bøker er like interessante enn bøker det skrives mye om. Men det går helt klart en grense for hva jeg gidder å lese. Jeg har forsøkt meg på en del bøker som jeg har gitt opp. Også klassikere. Selv om jeg alltid gir en bok tid, har jeg blitt mer utålmodig de siste to årene der jeg har lest mange bøker. Jeg er også blitt mer kjent med meg selv som leser – hva jeg liker å lese og hva jeg ikke liker og hvorfor.

For meg er en god bok en bok jeg legger fra meg og tenker: denne skal jeg lese om igjen en gang. Ikke fordi jeg ikke forstod innholdet første gang. Men gjerne fordi innholdet gir meg så mange tanker at jeg ikke greier å samle dem ved første gangs lesing. 

En av kildene for hvilke bøker jeg velger å lese har vært bøker forfattere forteller om. Det jeg ikke har reflektert nok over før jeg leste om norske forfatteres forhold til Peter Handkes bøker, er at forfattere har en annen agenda for å lese bøker – de søker bl a etter inspirasjon i sitt virke som forfatter. Jeg er ute etter en god leseopplevelse.

Tomas Espedal sier i dette intervjuet med Natt & Dag fra 2011

«Thomas Mann sier at en forfatter er et menneske som har vanskeligere for å skrive enn andre mennesker, og det var Thomas Mann som gjorde at jeg begynte å skrive for alvor.»

Samtidig sier han i et intervju med Bergen Bibliotek:

«Skriveprosess og lesning nærmer seg hverandre?

Det har med langsomheten å gjøre. Jeg må lese langsomt. Om og om igjen, ofte de samme bøkene. Vi kommer til å snakke om lesning for viderekommende. Andregangslesningen. Den har en annen karakter. For eksempel Doktor Faustus av Thomas Mann. Den var forferdelig første gangen. Da kavet jeg, sa til foreleseren min at det var en vanskelig bok å lese. Da slo han hånden med et smell i bordet og ropte” Hvem faen har fortalt deg at det skal være lett å lese bøker!!?” Hvor hadde jeg denne oppfatningen fra? Jeg leste Doktor Faustus om igjen for noen år siden i Marokko, hvilket bringer oss over i et nytt viktig moment. HVOR leser man bøker? I den avanserte lesningen kan det også være avgjørende hvor man leser bøkene. I byen eller på landet? Hvilken årstid? I Marokko leste jeg utelukkende tysk, vanskelig litteratur. For en leseopplevelse! Da lå jeg i tre uker i Nord-Afrika og leste tykke tyske romaner. Günter Grass: Blikktrommen."

En forfatter som jeg hadde tenkt å lese bøker av er Fjodor Dostojevskij. Når jeg går inn på Bokelskere.no er det Forbrytelse og straff som er den boken som er registrert med flest lesere skrevet av Dostojevskij. Forfatteren Tore Renberg skriver at det var denne boken som gjorde han til forfatter. Samtidig kan man lese av kommentarene at dette er en bok som en kan slite med. Tunglest er det en leser som skriver.

En bok som jeg likte veldig godt og som er spekket med innhold og som skal leses om igjen er:

Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest

Et av temaene i boken er Stefan Sweig som leser og hva han tenker om klassikerne:

«Jeg har alltid følt det som en plikt å etterspore biografisk og essayistisk hvorfor fremmede verker eller personer virker eller ikke virker på sin samtid. Derfor kunne jeg ikke la være å spørre meg selv i mang en stille stund hva det kunne være for spesielle egenskaper ved mine bøker som skaffet meg slik uventet fremgang. Til syvende og siste tror jeg det kommer av en personlig svakhet. Jeg er nemlig en meget utålmodig og temperamentsfull leser. Jeg blir irritert over alt vidløftig, alt overdrevet, alt sentimentalt, uklart og utydelig, enten det gjelder en roman, en biografi eller avhandling. Bare en bok som holder seg på toppen side etter side, og som river en med i et eneste åndedrag like til slutten, kan gi meg en fullkommen nytelse. Jeg synes at ni-tiendedeler av de bøkene jeg leser, flyter alt for mye ut i bredden på grunn av overflødige skildringer, snakkesalige dialoger og unødvendige bipersoner. De er ikke spennende og dynamiske nok. Selv i de mest berømte klassiske mesterverk blir jeg forstyrret av de mange kjedelige og grå partiene. Mange ganger har jeg lagt fram den vågsomme plan for forleggerne å gi ut den samlede verdenslitteraturen fra Homer over Balsac og Dostojevskij til Thomas Manns «Zaubeberg» i en oversiktlig serie med en dristig nedskjæring av alt individuelt overflødig. Da ville alle disse verkene som uten tvil har varig verd, bli levende på nytt for vår tid.»

Deretter går han over til å fortelle hvordan han jobber med egne bøker – minst like interessant å lese om:

«Men dette at jeg hadde slik avsmak for alt som er langtekkelig og utflytende, måtte nødvendigvis også virke over på min egen skribentvirksomhet og gjøre meg spesielt våken.»

Han forteller hvordan han går bredt ut og deretter komponerer og fortetter stoffet – noe han aldri kan få gjennomarbeidet nok.:

«Det er uavlatelig å kaste noe overbord, ustanselig å dikte om og avklare den indre arkitektur. De fleste kan ikke la være å fortelle alt de vet; de forelsker seg i hver vellykket linje og prøver å virke dypere og mer vidsynt enn de virkelig er. Min ærgjerrighet er alltid å vite mer enn det som sies.»

Han skriver at det morsomste ved arbeidet er å stryke ting:

«Når mange roser meg for at tempoet i bøkene mine river leseren med seg, så kommer ikke det av en naturlig ild eller indre opphisselse. Det kommer ganske enkelt av at jeg metodisk sjalter ut alle overflødig pauser og bilyder. Hvis jeg behersker noen kunst, så er det kunsten å stryke over. Jeg klager ikke om åtte hundre sider av tusen havner i papirkurven når bare to hundre sider blir igjen som konsentrert essens. Hvis noe i det hele tatt kan forklare den virkning mine bøker har hatt, så må det være den strenge disiplinen som tvinger meg til å fortette formen og alltid innskrenke meg til det absolutt vesentlige.»

Jeg mener at mange bøker kunne blitt bedre ved å gjøre slik Stefan Sweig beskriver. 

Kunne bøkene til Karl Ove Knausgård, Min Kamp-serien, fått flere lesere dersom han hadde fortettet, er et spørsmål jeg har stilt meg etter å ha lest det Stefan Sweig skriver. Dersom man går inn på Bokelskere.no kan man se kurven på antallet som har registrert at de har lest bøkene i serien. Den er nedadgående fra 2696 på nr 1 til 808 på nr 6. Bok nr 1 hadde 434 sider – nr 6 1119 sider. Selv om jeg synes de tre første jeg har lest frem til nå er gode, så er det passasjer som han gjerne kunne strøket/fortettet. 

Og hva med krimbøkene til Elisabeth George om Lynley og Havers. Den første i serien, Mørkets gjerninger, er på 291 sider. Men etterhvert som antall side økte sluttet jeg å kjøpe og lese dem. Jeg ga med på nr 11, sannheten om Sonia som var på 739 sider. Den ble et laaangt gjesp for meg.  Nr 16 i serien, Denne dødens kropp, er på 804 (!) sider. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å gi ut en krimbok på 804 sider. Nr 17, En løgn å tro, her er sideantallet redusert til 604. Hva har skjedd - har boken vært utsatt for tvangsnedskjæring. Jeg har lest flere som har sluttet å lese hennes bøker pga sideantallet. 

Knut Hamsun er en forfatter som stadig leses. Hans bøker har ikke et høyt sideantall F eks Benoni og Rosa som jeg har hatt innlegg om og som jeg har lest flere ganger, de er hver seg på ca 200 sider inkl illustrasjoner. 

Per Petterson bøker, som jeg nå har lest alle av, har ikke stort antall sider i sine bøker. Allikevel er det slik at jeg bruker minst like mye tid på en bok han har skrevet på 200 sider enn en bok en annen forfatter har skrevet som er på 400 sider. Det er fordi at han gir meg det nødvendige rom å fylle opp selv med tanker mv og da må jeg ha pauser for å tenke. Slike bøker liker jeg å lese.

Nå er det ikke slik at jeg påstår at fasiten er at kvaliteten til en bok har med antall sider å gjøre. Men det er dessverre min erfaring hva angår gode og middelmådige leseopplevelser. Det er årsaken til at sideantall er det første jeg ser etter når jeg vurderer å lese en bok. En bok med et høyt sideantall gir meg et dårlig signal. At forfatteren tenker mer på seg selv enn på meg som leser.  

Interessert i Peter Handkes bøker - du kan lese dem på Nasjonalbiblioteket.no

Jeg skrev et innlegg forleden, som ble slettet like etterpå, om at jeg hadde et mål om å lese en bok skrevet av Peter Handke. Helt ukjent forfatter for meg helt til oppstyret rundt Ibsen-prisen oppstod. 

Valget falt på Mitt år i ingenmannsbukten etter å ha lest denne artikkelen i DN 20. september 2014:

«Larmen og vreden: Litterær superstjerne, en bauta i europeisk litteratur, en drittsekk kjent for sine raseriutbrudd og venn av krigsforbryter. Peter Handke blir kalt mye»

Årsaken var at jeg leste at Tomas Espedal skal ha sagt at han holdt på å gi seg som forfatter etter å ha lest Mitt år i ingenmannsbukten skrevet av Peter Handke. Tomas Espedal skriver bøker som jeg liker å lese, og da må vel denne boken være lesverdig, tenkte jeg. Merkelig nok er jeg av og til overoptimistisk på egne vegne når det gjelder bøker.

Nå har det vært stille rundt Peter Handke og Ibsen-prisen etter at Karl Ove Knausgårds kritikk av William Nygaard i VG 25. september 2014:

«Forfatter Karl Ove Knausgård ber Norges mest kjente ytringsfrihetsforkjemper, William Nygaard, trekke seg som styreleder i PEN, med mindre han kan svare på noen helt konkrete spørsmål om Ibsenpris-vinneren Peter Handke.»

Ihvertfall har jeg ikke funnet noen skriverier rundt temaet. Uansett; boken Mitt år i ingenmannsbukten har jeg fått, lånt av biblioteket og lest, ca 30 sider. Men...

Peter Handke skriver godt, men han skal klare å fenge meg med det han skriver. Fenge meg slik at alle timene jeg bruker å lese, min dyrebare tid, skal oppleves å ha verdi. Helst fra første side. Dette kan jeg ikke bruke tid på tenkte jeg,  det ble som å lete etter en nål i en høystakk etter meningen med boken. Hadde det vært en bok med mindre sideantall, men 420 sider med tema han har lagt opp til så langt; det orker jeg rett og slett ikke. Derfor måtte jeg søke mer på Internett om hva «folket» mente om denne boken. Hva er det jeg ikke ser...

Det er ikke skrevet mye, men jeg fant en artikkel I  Vagant  fra 2012  der temaet er Peter Handke, og at hans forfatterskap har påvirket norske forfattere, men også hvordan denne påvirkningen har utartet seg. Bl a med en henvisning til at Stig Sæterbakken har åpent innrømmet å ha «stjålet» fra  Peter Handkes forfatterskap.

I Vagant-artikkelen er det vist til Tomas Espedals nesten-forfatterdød etter å ha lest boken Mitt år i ingenmannsbukten som han uttalte til Bokvennen (2/2010):

«Peter Handkes Mitt år i ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg. Jeg forstår den dag i dag ikke hvordan han klarte å skrive den boken. Den gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter. Jeg tenkte at dersom et slikt nivå allerede er etablert i litteraturen, så er det ikke noe poeng i å fortsette.»

Under denne artikkelen står det fire kommentarer hvorav en er slik:

«Problemet er at Handke ikke lenger har krav på vår interesse. Etter 70-tallet, da han skrev nytt og friskt, med sitt sensible og søkende språk, gikk han i fellen for den moderne forfatter: tungetalen, det visjonære og lingvistiske babbel. Ingen kontakt med det lesende publikum, kun interessert i livets blindgater og gåter.»

Jeg er en del av «det lesende publikum». Så jeg søkte videre. Da finner jeg at Tomas Espedal sier i dette intervjuet med Natt & Dag fra 2011

 «De fleste forfattere blir jo dårligere. Jeg står på et vippepunkt nå. Hvorfor skal ikke jeg kunne skrive en dårlig bok nå? Alle forfattere skriver dårlige bøker. Det finnes faen ikke ett forfatterskap hvor det ikke dukker opp en dårlig bok. Peter Handke skriver dårlige bøker hele tiden. Marguerite Duras har skrevet mange dårlige bøker. I ettertid er det kanskje mulig å trekke ut en passasje eller et avsnitt hvor en kan si: “Her … her er det.“

OK – hva som er en dårlig bok for Tomas Espedal og motsatt er ingen fasit for meg som leser. Dessuten mener han andre ting jeg ikke er enig i selv om jeg liker hans bøker. Bl a at man ikke lærer noe av å lese bøker - det kan du lese her. Unorsk at man slenger ut påstander rett fra levra. Men det ligger en sjarm i det synes jeg. Den norske, ofte filtrerte, enigheten synes ikke jeg er sjarmerende. Heller frastøtende. 

Så finner jeg noe som jeg burde tenkt på før: Nasjonalbiblioteket. Her er bøkene til Peter Handke «linet» opp. Jeg tenker at jeg, selv om det ikke er det ideelle å lese på Pc’n, heller forsøker meg på en av bøkene hans fra 1970-tallet. Kravløs ulykke (1972) på bare 90 sider og Målmannens angst ved straffemerket (1970) på 122 sider. Jeg lytter til han som skrev kommentaren til artikkelen i Vagant. 

Innlegget som jeg slettet hadde jeg «pyntet» med et bilde som jeg liker så godt; og som jeg syntes passet til tittelen Mitt år i ingenmannsbukten. Bildet legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. Det har hun kalt Waiting.

Tomas Espedal: Imot kunsten (notatbøkene) - en vakker bok

 «Jeg må konsentrere meg om å skrive. Først skriver man for å få utgitt en bok, for å kunne kalle seg forfatter, etter hvert skriver man for å tjene penger, man skriver for å ha et arbeid, og man skriver for å skrive bedre, bedre og bedre bøker, aldri dårligere bøker, hver bok må være bedre enn den forrige, det er en regel som gjør det nesten umulig å skrive bøker: En forfatter, skrev Thomas Mann, er en som har det vanskeligere for å skrive enn andre. Men etter mange år og en del bøker, tenker man mindre på pengene og bøkene, det er blitt nødvendig å skrive, en livsnødvendighet, man ville ikke klare seg uten skrivingen.»

Avsnittet finnes i Tomas Espedals bok Imot Kunsten (notatbøkene), utgitt i 2009, 164 sider. En bok jeg har lånt av biblioteket.

Hva er det med avsnittet som er så bra at det er verdt å sitere vil nok noen spørre. Dersom du ikke ser at det er bra, så kan ikke jeg hjelpe deg til å se det, vil jeg svare. At det er godt skrevet, presist og kan stå alene uten tilknytning til noe annet. Men at det passer særlig bra med resten av det han skriver om i boken.

Det er ikke alltid at jeg synes forlagenes presentasjon av bøkene på bokomslaget yter boken rettferdighet. For boken til Espedal synes jeg det gjør det – her er hva Gyldendal skriver:

«Hva er et arbeid? Er det så stor forskjell på en industriarbeider og forfatter? Eller er den skrivende en naturlig etterfølger av den opprinnelige arbeideren, han som viet livet sitt til det mekaniske arbeidet? Forfatteren er stolt av arbeidet sitt, han har gjort det til et yrke med faste rutiner og arbeidstider. Hva skjer når disse blir forstyrret? Forfatteren bor på Askøy med to jenter som har mistet sin mor; han vil gjerne være en god mor for dem, han skulle gjerne ville skrive som en kvinne.

Imot kunsten er en roman om en gutt som blir forfatter. Det er en poetisk, nærgående skildring av levd liv, og det er en beretning om en slekt og en slekts historier, om hvordan tidligere generasjoner setter sitt avtrykk i etterkommerne.»

Sitat der tema er å flytte:

«Huset på Askøy skal selges, det er bestemt.

Når man har vært ulykkelig lenge nok på et sted, hender det at man blir sterkere knyttet til dette stedet enn til noen andre steder: det kan hende at du blir tynget av en forvrengt lykke som fester deg sterkere til dette huset enn til andre hus; du vil plutselig ikke flytte. Hver dag, helt siden begynnelsen, den første dagen i huset på Askøy, har jeg ønsket å komme meg bort, men idag, etter alle disse årene, når jeg er tvunget til å flytte, når jeg endelig kan flytte til et annet sted, så vil jeg det ikke, jeg vil ikke flytte.»

Igjen; det står seg utmerket godt alene. Det er mye gjenkjennelse i det han skriver her. Men også andre tema han skriver om. Og er ikke det noen av oss søker når vi leser bøker? At noen kan beskrive tanker som vi har, men som er vanskelig å uttrykke? En god forfatter klarer det. 

Det jeg har trukket frem i dette innlegget er kun en liten del av innholdet og temaene i boken Tomas Espedal har skrevet. Han skriver om nåtid, fortid, om besteforeldre, foreldre og egen barndom Han reflekterer og beskriver savn og redsel for det som skal komme. At han skal bli alene. Om det å være forfatter. Det han skriver om flyter inn i hverandre og blir en helhet. Skal jeg oppsummere med et ord vil jeg bruke ordet vakkert.

Men det blir som når man har med seg kamera til et sted man besøker og synes er storslått. Mange knipser og knipser bilder og har ikke tid et sekund til å stoppe opp og nyte det å bare være der. Jeg velger det siste. Jeg tar bilder, men ikke mange. Det er opplevelsen som lagrer seg. Bildene kan hjelpe meg til å få tilbake den gode følelsen. Det jeg opplevde kan jeg aldri få andre til å forstå ved å vise dem bildene jeg tok. Sånn er det med bøker også. Jeg kunne sitert så mye av det han skriver, men stopper ved slutten.

Det er uttalt at begynnelsen på en bok er viktig. Jeg mener at det også gjelder slutten. Når boken slutter er forfatteren flyttet inn i barndomshjemmet i Øyjordsveien (Bergen). Moren er død og faren er flyttet ut. Boken slutter slik – sukk - tenk å kunne uttrykke seg slik:

«Det er alltid vanskelig å begynne et nytt liv. Jeg stjeler et eple fra treet i svingen, går langsommere nå, spiser av eplet og stanser under det store bøketreet som står ved inngangen til skolehagen. Fra her kan jeg se huset hvor vi bor, et smalt, lite trehus med en trappeavsats foran hver inngang: det hender at jeg blir stående under treet, at jeg ikke vil gå inn. Det hender at jeg tenker at vi skulle bodd et helt annet sted, i et annet hus, at vi kunne ha levd et helt annet liv; men med en gang jeg går opp grusgangen og låser meg inn døren, så er jeg umåtelig glad for at jeg er hjemme.»

Sommeren på Mirabell-øya /Erik Satie/Tomas Espedal

I desember 2013 publisere NRK at et av programmene som muligens skal gjøres tilgjengelige på NRK.no, er Sommeren på Mirabell-øya.  En tegneserie for barn som er sendt flere ganger på Barne TV.  

Jeg husker den først og fremst pga handlingen. Men Anne Marie Ottersen som fortalte og tegningene til Vivian Zahl Olsen satte ekstra fart på fantasien. Det som var prikken over i-en var bakgrunnsmusikken: Erik Saties Gymnopédier. Hver gang jeg hører musikken ser jeg for meg tegningene og hører stemmen til Anne Marie Ottersen. Jeg håper den gjøres tilgjengelig på NRK.no. Det hadde vært et fint gjensyn. Her er et bilde av Bjørn Rønningens bok som serien har sitt grunnlag i og som jeg fant på bokelskere.no:

Tomas Espedal skriver i boken 'Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv ' av Tomas Espedal:

 «En morgen tok jeg forstadstoget ut til Arcueil-Cachan, der hadde Erik Satie hatt hjemmet sitt i et lite rom i rue Cauchy, nummer 22. Hver dag gikk Satie fra denne adressen og inn til stamkaféen sin i Paris, en gåtur på mer enn tolv kilometer, bare avbrutt av komponistens mange stopp på drikkestedene langs ruten, han var full når han endelig kom frem til stedet han skulle sitte og drikke. Noen kvelder gikk han også hele veien tilbake, tom for penger, full av ideer; det fortelles at han gjorde regelmessige stopp under lyktene for å skrive ned notene han hørte i en notatbok. Roger Shattuck utvikler, i en samtale med John Cage, teorien om at kilden til Saties sans for musikalske rytmer, muligheten for variasjoner innen repetisjon, effekten av kjedsomhet i organismen, kan skyldes hans endeløse gåing frem og tilbake i samme landskapet dag etter dag. «

I går hørte jeg på Jazztimen på NRK P2 at Kåre Conradi fortalte om sitt forhold til bl a Pat Metheny & Lyle May’s September Fifteenth. Det forstår jeg godt – den er utrolig fin. Kåre Conradi sier at denne hører han bare på ved spesielle anledninger og det knytter seg derfor mange gode minner til den. De klare bildene han får når han hører den viser hvordan musikk kan trekke oss tilbake til den vi er.

Det er det samme jeg opplever når jeg hører Erik Saties Gymnopedie nr. 1. Den setter meg i samme gode stemning som da jeg så Sommeren på Mirabell-øya. Etter at jeg leste det Tomas Espedal skriver om komponisten er jeg redd for at jeg også vil tenke på hvordan komponisten vandret rundt i Paris i fylla med sin notatblokk. Det er hardt å være kunstner...

Her er en video der musikken er tillagt: