Storbritannia på 200 sider av Øivind Bratberg

 

«Har du sett tigeren som spiser en skrekkslagen britisk soldat? Treskulpturen — i nær naturtro størrelse — er å se i Victoria & Albert-museet i London. Den samler det meste som er verdt å ta med om britenes utferdstrang, herredømme og stormaktsrivalisering. Og den tar opp i seg alt som har kommet som rekyl etter at imperiet var over.

En tiger som fortærer en liggende britisk soldat, altså — i en monter i Kensington på Londons vestkant. Tiden har stanset akkurat idet den fester tennene i strupen. Og på siden av tigeren fins et messinghåndtak, med kobling til et pipeorgel innenfor. Håndtaket kan sveives, og soldatens siste stønn kan høres samtidig som han sjanseløs fekter med armene for å stå imot.»

På bokomslaget til Øivind Bratbergs bok Storbritannia på 200 sider med tilleggstittelen Landet som ble en verdensmakt som jeg har kjøpt og lest, skriver forlaget at boken bl a er «lettlest, rikt illustrert og gir deg en forståelse av Storbritannias innflytelse og rolle i verden – da og nå.» Boken ble utgitt i 2025 og er en bok i serien 200 sider.

Boken er ikke dårlig på noe vis. Men det skal noe til å få mer inn i en bok på 200 sider med mye bilder. Boken er kun en teaser eller apetittvekker til å lese flere bøker om temaene i boken. Kagge forlag har en tendens til å legge bilder i en klump en eller to steder i bøkene de utgir. Men i denne boken er bildene fordelt inn i teksten. Et stort pluss. 

Det er ikke til å underslå at jeg er veldig glad i både å lese om og reise i Storbritannia. Selv om jeg har lest mange bøker med tema Storbritannia var det faktisk en del å lære av å lese boken. Jeg har f. eks aldri vært i Victoria & Albert-museet i London. Det Bratberg skriver om treskulpturen har satt museet opp på førsteplass å besøke neste gang jeg er i London. Et annet tema er forskjellen i utviklingen av byene Manchester og Birmingham under den industrielle revolusjonen. 

Tidligere har jeg lest en biografi Øivind Bratberg har skrevet om Roald Dahl. I dag var jeg innom biblioteket og lånte med meg boken Falmet fløyel i London som han ga ut i 2022. Leser gjerne flere bøker han har skrevet. Men også flere bøker i 200-serien.

ØIVIND BRATBERG er statsviter, historiker og forfatter. Han jobber som førstelektor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Forlagets omtale av boken:

«Det er vanskelig å overdrive Storbritannias rolle i moderne verdenshistorie. Som tidligere kolonimakt, som hjem for noen av historiens største forfattere og tenkere, og ikke minst som leverandør av kultur og underholdning – det være seg popartister, fotballspillere eller kongelige skandaler.

Det er så mye som fascinerer ved Storbritannia og samtidig – tidvis – så lite vi forstår. I Storbritannia på 200 sider tar statsviter og historiker Øivind Bratberg oss med på en reise gjennom øyrikets politiske og kulturelle historie – fra det gamle England til dagens mer fragmenterte virkelighet. Det blir monarki og aristokrati, Churchill, pubkultur og Magna Carta. Boka er lettlest, rikt illustrert og gir deg en forståelse av Storbritannias innflytelse og rolle i verden – da og nå.»

Fortielser Min jødiske familiehistorie av Monica Csango - opplysende om Ungarns historie

 

«Da hun kom hjem fra Paris, giftet min farmor, Magda Herczeg, seg med min farfar, Ferenc Csango. Det hele foregikk i en enkel, borgerlig seremoni i juni 1939. Bryllupet er dokumentert i to setninger i en av byens aviser.

Jeg har et svart-hvitt bilde av farmor og farfar fra bryllupsreisen deres. Bildet er litt komisk, for det ser ut som om de skal på safari, men de har ikke reist lenger enn til universitetsbyen Pécs og bor på Kikelet hotell.

Mest av alt slår det meg at de ser ut som om fremtiden har mye i vente for dem. De ser lykkelige ut, virker glade og yre på livet. Farmor har en bukett blomster som hun holder foran seg. En turban på hodet og en enkel drakt som jeg forestiller meg er brun, og en cape rundt skuldrene. Farfar ser ut som en ungarsk versjon av Clark Gable, med dress, slips og skjorte. Håret er strøket bakover; vinden har akkurat tatt fatt i håret hans, og han myser litt mot fotografen. Han har høye viker. Han var selv en ivrig fotograf og har et kamera hengende rundt halsen.»

 

Jeg har vært i Budapest, men kun på flyplassen Ferihegy som var utgangspunkt for min reise tur/retur Pécs for å besøke datteren min som ble utdannet til lege i den vakre universitetsbyen. Jeg trivdes hvert sekund i Pécs. 

Privat bilde 

Besøkene hadde vært flere om det ikke hadde vært for koronaepidemien. Jeg fikk såpass med meg at kontrastene er store og at Ungarns historie er brutal. At landet og folket speiler denne historien. Det er store forskjeller mellom landsbygda og byer som Pécs. Det har jeg sett ifm transport til og fra Pécs.

 Det var intervjuet her i NRKs program Drivkraft i mars 2026 at jeg ble kjent med forfatteren av boken Fortielser min jødiske familiehistorie, Monica Csango. Ved å lytte til intervjuet og lese boken som ble utgitt i 2017 har jeg fått mer kunnskap om det ungarske folks historie.

 Monica Csangos forbindelse til Ungarn er farens familie. Som ung lege flyktet faren i 1969 fra det den gang kommunistiske Ungarn:

«Etter at pappa flyktet fra det kommunistiske Ungarn, hadde han et ti år langt forbud om å reise tilbake igjen. Familien hadde fått beskjed om at i de offentlige registrene var han å betrakte som død. Han var tapt for landet Han hadde sveket Ungarn, mente de kommunistiske myndighetene.

Siden pappa var persona nongrata, ble jeg sendt inn som en slags fortropp. De kunne ikke fengsle et barn. Selv ikke kommunistene kunne gjøre det. Mitt besøk ville kanskje stagge noe av det inderlige savnet etter pappa som familien hans.»

Møte med familien og Ungarn var for Monica på ti år som å komme inn i en annen tidsalder.

 

«Budapest fremstod som noe som var større enn meg, jeg følte det som om jeg var kommet inn i en verden med helt egne reglen Ingenting var som i Norge, ingenting så ut som hjemme. Det var som å tre inn i kulissene til en spionfilm fra 1960-tallet. Husene strakte seg inn i himmelen, bulevar dene var brede. Det luktet av eksos og støv. Men jeg syntes det var uendelig vakkert. Og jeg følte meg hjemme.

«Hva er det du ser på, Monica?» husker jeg at farmor sa.

«Jeg vet ikke, jeg ser på alle menneskene, jeg kjenner dem ikke igjen.»

Hun tok bare hånden min, sa ingenting, men smilte litt ned i silkeskjerfet hun hadde knyttet rundt halsen.

«Det er mye som ikke er kjent for deg her, Monica.»

Jeg visste ikke at pappa hadde flyktet. Jeg visste ikke at farfaren min hadde forsvunnet. Jeg visste ikke at farmor hadde brutt sammen gang på gang etter krigen. Jeg visste ingenting om alt som hadde vært for meg. Nå skulle døren settes litt på gløtt. Jeg skulle innlemmes i familiens hemmeligheter.

Utfordringen var at selv om de ønsket å snakke, så forholdt de seg tause om det som var viktigst; de klarte ikke å snakke om det som virkelig naget dem. Kanskje jeg merket det uten at de sa det? Kanskje ble en slags forpliktelse plantet i meg allerede da om at jeg skulle fortelle historien deres videre.»

 

Forlagets omtale av boken:

«I denne historien ser vi hvordan en families tap nedarves i generasjoner og skaper savn og sorg.
Monica Csango er en av 1500 jøder i Norge. I hennes barndom ble det jødiske knapt nevnt. Som voksen begynte hun å undersøke sin egen families bakgrunn. Det hun fant var en dramatisk og tung historie. I denne gripende og personlige beretningen beskriver Csango sin barndom og forholdet til faren. Vi møter hennes ungarsk-jødiske farfar, som forsvinner på mystisk vis under andre verdenskrig og farmoren som sitter knust tilbake. Jo mer Csango dykket ned i sin families historie, desto flere følelser ble vekket til live. Hun viser hvordan mennesker bærer historien med seg i sine liv, og hvordan jøder som lever i dag bearbeider den. Det fikk henne til å forstå sorgen hun selv hadde båret på i mange år: En sorg over alle de hun hadde mistet.»