Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag

Hva som er et godt bokomslag for en bok er det delte meninger om. Også hvor viktig et bokomslag er for en bok. Jeg er av den oppfatning at ved mange bokutgivelser kunne man ha fått flere lesere ved å velge et annet bokomslag.

Jeg velger ikke bøker ut fra bokomslaget. Men et bokomslag kan skape oppmerksomhet når det er flere bøker å velge mellom. Jeg husker en bok som jeg har lest og lest om bedre dersom boken har et bokomslag som skaper oppmerksomhet. På samme måte kan en helt ukjent bok skille seg ut ved bokomslaget.

Jeg er kommet til den delen som handler om bøker og lesing i boken til Orhan Pamuk: Andre farger. Under overskriften Ni notater om bokomslag skriver han: 

• En romanforfatter som ikke fabler om omslaget på den boken han er i ferd med å skrive, har blitt en følelsesmessig moden mann, men han har samtidig mistet den naiviteten som gjorde ham til forfatter.
• 
  

• Når vi erindrer våre store leseropplevelser og lesergleder, blander minnene seg med minnene om bøkenes omslag.
• 
  
• Vi trenger flere lesere som kjøper bøker etter å ha kikket på omslaget, og flere kritikere som ikke ser ned på bøker skrevet for slike lesere.
• 
  
• Å gjengi hovedpersonens ansiktstrekk i detalj på et bokomslag er et utilgivelig overgrep mot forfatterens og leserens fantasi.
• 
  
• En designer som gir en bok kalt Rødt og sort et rødt og sort omslag, som putter bildet av et blått hus på Det blå huset og et slott på omslaget til Slottet, gir oss ikke inntrykk av å respektere teksten, men snarere en følelse av at han ikke har lest den.
• 
  
• Når vi mange år senere støter på omslaget til en bok vi har lest, er det blitt et emblem som får oss til å minnes bokens verden og den gangen for lenge siden da vi gjemte oss bort i et hjørne for å lese den og tre inn i denne verdenen.
• 
  
• Bokomslag er veiskilt som peker ut steder der vi kan vandre over fra den hverdagslige verdenen vi lever i, og inn i bokens verden.
• 
  
• Det som gjør en bokhandel levende, overdådig og tillokkende, er ikke utvalget av bøker, men mangfoldet av omslag.
• 
  
•  I vår bevissthet fungerer boktitler som personnavn: De hjelper oss å skille en bok fra millioner av andre som den ligner på. Bokomslag, derimot, har mer til felles med et menneskes ansikt: Enten minner de oss om en lykksalighet vi en gang har følt, eller så forespeiler de oss en frydefull verden vi ennå ikke har utforsket. Derfor stirrer vi like henført på bokomslag som på ansikter.

Under er fem bokomslag som bare spratt opp i hukommelsen etter å ha lest det han skriver med link til innlegg jeg skrev etter å ha lest bøkene. Omslagene passer inn i min leseopplevelse. 

     En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

En overflødig kvinne (An Unnecessary Woman) av Rabih Alameddine

Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen

'Dagen skal komme med blå vind' av Levi Henriksen - en ny stemningsrapport fra Skogli

En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz

En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz ble utgitt i 2002 og på norsk ble den utgitt av Pax Forlag i 2004. Jeg lånte boken som er på 550 sider av biblioteket, og leste den ferdig idag.

Les Bokklubbens omtale av boken

En fortelling om kjærlighet og mørke er den hittil siste boken jeg har lest med tema fra Midt-Østen. Det er en selvbiografisk roman der Amos Oz forteller om sin barndom i 1940/1950-tallets Israel. Men også om historien til forfedrene.

Romanen er kalt Amos Oz mesterverk. Les om forfatteren på Wikipedia

Familien var antisemittiske flyktninger fra Øst Europa. Amos Oz ble født i 1939 i Israel og vokste opp i en liten kjellerleilighet i den fattige bydelen Kerem Abraham i Jerusalem. Et ensomt enebarn i en leilighet overfylt av bøker. Møtet med Israel ble en skuffelse for foreldrene pga at de ikke fikk bruk for sin intellektuelle kompetanse. Faren jobbet på Nasjonalbiblioteket og moren ga litt privatundervisning til studenter i litteratur og historie.

Faren Yehuda Arieh Klausner kom med sine foreldre fra Villinus i 1933 etter at antisemitismen ble så sterk at det kom til voldshandlinger og mishandlinger av jødiske studenter. Den yngste broren og familien hans ble igjen og ble senere utslettet.

Moren  Fania Musman voksten opp i byen Rovno. Hun var den siste i sin familie som ankom i Israel i 1938. I juni 1941 ble Rovno erobret av tyskerne. Tyskerne og deres medhjelpere myrdet 23 000 jøder i byen i 1941, de resterende 5 000 ble myrdet i juli 1942.

Parolen overfor jødene i øst Europa var «Jøder dra til Palestina». Paradokset er at denne parolene ble senere endret til «Jøder kom dere ut av Palestina».

Romanen fikk gode kritikker da den kom – link til:

VG: Årets selvbiografi

DN: Mann og land

Dette har ikke vært en "pageturner". Men en bok med et innhold som kryper under huden. Som har gitt inntrykk som vil sitte lenge.  Boken er som jeg kunne forvente ut fra tittelen, en fortelling om kjærlighet og mørke. 

Det som gjorde mest inntrykk, er å lese forfatteren fortelle om morens selvmord. Sjokket for en gutt på 12 ½ år. Derfor vil avslutte med noe av det forfatteren skriver om selvmordet og som jeg mener viser bokens kvalitet:

«I uker og måneder etter mors død tenkte jeg ikke et øyeblikk på hennes lidelser. Jeg lukket meg helt for det uhørte ropet om hjelp som hun hadde etterlatt seg, og som kanskje alltid hadde svevd gjennom rommene. Ikke en dråpe medlidenhet hadde jeg. Heller ikke lengsel. Ikke engang sorg over mors død. Jeg var så krenket og så rasende at det ikke fantes plass for noen annen følelse. Da jeg for eksempel fikk øye på det rutete forkleet som noen uker etter hennes død fremdeles hang på en knagg bak kjøkkendøren, ble jeg vill av raseri, som om det forkleet strødde salt i såret. Mors toalettsaker, pudderet, hårbørsten på den grønne hyllen på badet, såret meg som om hun hadde lagt dem igjen der med vilje for å holde meg for narr. Bokhjørnet hennes. De tomme skoene hennes.

Gjenklangen av duftene hennes som en god stund fortsatte å slå mot meg hver gang jeg åpnet døren til mors side i klesskapet utløste et maktesløst raseri i meg. Som om den genseren hennes som på en eller annen måte hadde sneket seg inn blant genserne mine, gliste skadefro til meg.

Jeg var rasende på henne for at hun hadde gått sin vei uten å ta farvel, uten en klem, uten et ord til forklaring. Ikke engang en vilt fremmed, ikke engang postbudet eller dørselgeren som banket på, klarte mor å sende bort uten å by på et glass vann, uten et smil, uten en liten unnskyldning, uten et par elskverdige ord. Under hele oppveksten hadde hun aldri latt meg bli alene i en butikk, eller i et fremmed gårdsrom, eller i en park. Hvordan kunne hun gjøre det? Jeg var rasende også på fars vegne, siden hans kone hadde brakt skam over ham, hadde blottstilt ham som et hult kar, slik man ser på en komedie på kino, hadde plutselig bare gått sin vei, og det var ikke som om hun hadde stukket av med en annen mann.

Opp gjennom hele barndommen var det slik at om jeg ble borte, om sa bare i et par timer, skjelte de meg ut og straffet meg. Det var en ubrytelig lov hos oss at de som gikk, alltid måtte si hvor de skulle og hvor lenge de ble og når de kom tilbake. Eller i det minste legge igjen en lapp på den faste plassen under vasen.

Alle sammen.

Men bare å gå sin vei, ratt og brutalt, midt i en setning? Hun som alltid hadde lagt slik brett på takt og tone, pene manerer, gode omgangsformer, som alltid anstrengte seg for ikke å såre eller krenke noen, for å ta hensyn til sine medmennesker. Hvordan kunne hun gjøre det?

Jeg hatet henne.»