En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love
and Darkness) av Amos Oz ble utgitt i 2002 og på norsk ble den utgitt av Pax
Forlag i 2004. Jeg lånte boken som er på 550 sider av biblioteket, og leste den
ferdig idag.
En fortelling om kjærlighet og mørke er den hittil
siste boken jeg har lest med tema fra Midt-Østen. Det er en selvbiografisk
roman der Amos Oz forteller om sin barndom i 1940/1950-tallets Israel. Men også
om historien til forfedrene.
Romanen er kalt Amos Oz mesterverk. Les om forfatteren på Wikipedia
Familien var antisemittiske flyktninger fra Øst Europa.
Amos Oz ble født i 1939 i Israel og vokste opp i en liten kjellerleilighet i
den fattige bydelen Kerem Abraham i Jerusalem. Et ensomt enebarn i en leilighet
overfylt av bøker. Møtet med Israel ble en skuffelse for foreldrene pga at de
ikke fikk bruk for sin intellektuelle kompetanse. Faren jobbet på
Nasjonalbiblioteket og moren ga litt privatundervisning til studenter i
litteratur og historie.
Faren Yehuda
Arieh Klausner kom med sine foreldre fra Villinus i 1933 etter at
antisemitismen ble så sterk at det kom til voldshandlinger og mishandlinger av
jødiske studenter. Den yngste broren og familien hans ble igjen og ble senere
utslettet.
Moren Fania Musman voksten opp i byen Rovno. Hun var
den siste i sin familie som ankom i Israel i 1938. I juni 1941 ble Rovno erobret
av tyskerne. Tyskerne og deres medhjelpere myrdet 23 000 jøder i byen i 1941,
de resterende 5 000 ble myrdet i juli 1942.
Parolen overfor jødene i øst Europa var «Jøder dra til
Palestina». Paradokset er at denne parolene ble senere endret til «Jøder kom
dere ut av Palestina».
Romanen fikk gode kritikker da den kom – link til:
Dette har ikke vært en "pageturner". Men en bok med et innhold som kryper under huden. Som har gitt inntrykk som vil sitte lenge. Boken er som jeg kunne forvente ut fra tittelen, en fortelling om kjærlighet og mørke.
Det som gjorde mest inntrykk, er å lese forfatteren fortelle om morens selvmord. Sjokket for en gutt på 12 ½ år. Derfor vil avslutte med noe av det forfatteren skriver om selvmordet og som jeg mener viser bokens kvalitet:
«I uker og måneder etter mors død tenkte jeg ikke et øyeblikk på hennes
lidelser. Jeg lukket meg helt for det uhørte ropet om hjelp som hun hadde
etterlatt seg, og som kanskje alltid hadde svevd gjennom rommene. Ikke en dråpe
medlidenhet hadde jeg. Heller ikke lengsel. Ikke engang sorg over mors død. Jeg
var så krenket og så rasende at det ikke fantes plass for noen annen følelse.
Da jeg for eksempel fikk øye på det rutete forkleet som noen uker etter hennes
død fremdeles hang på en knagg bak kjøkkendøren, ble jeg vill av raseri, som om
det forkleet strødde salt i såret. Mors toalettsaker, pudderet, hårbørsten på
den grønne hyllen på badet, såret meg som om hun hadde lagt dem igjen der med
vilje for å holde meg for narr. Bokhjørnet hennes. De tomme skoene hennes.
Gjenklangen av duftene hennes som en god stund fortsatte å slå mot meg
hver gang jeg åpnet døren til mors side i klesskapet utløste et maktesløst
raseri i meg. Som om den genseren hennes som på en eller annen måte hadde
sneket seg inn blant genserne mine, gliste skadefro til meg.
Jeg var rasende på henne for at hun hadde gått sin vei uten å ta farvel,
uten en klem, uten et ord til forklaring. Ikke engang en vilt fremmed, ikke
engang postbudet eller dørselgeren som banket på, klarte mor å sende bort uten å
by på et glass vann, uten et smil, uten en liten unnskyldning, uten et par
elskverdige ord. Under hele oppveksten hadde hun aldri latt meg bli alene i en
butikk, eller i et fremmed gårdsrom, eller i en park. Hvordan kunne hun gjøre
det? Jeg var rasende også på fars vegne, siden hans kone hadde brakt skam over
ham, hadde blottstilt ham som et hult kar, slik man ser på en komedie på kino,
hadde plutselig bare gått sin vei, og det var ikke som om hun hadde stukket av
med en annen mann.
Opp gjennom hele barndommen var det slik at om jeg ble borte, om sa
bare i et par timer, skjelte de meg ut og straffet meg. Det var en ubrytelig
lov hos oss at de som gikk, alltid måtte si hvor de skulle og hvor lenge de ble
og når de kom tilbake. Eller i det minste legge igjen en lapp på den faste
plassen under vasen.
Alle sammen.
Men bare å gå sin vei, ratt og brutalt, midt i en setning? Hun som
alltid hadde lagt slik brett på takt og tone, pene manerer, gode omgangsformer,
som alltid anstrengte seg for ikke å såre eller krenke noen, for å ta hensyn
til sine medmennesker. Hvordan kunne hun gjøre det?
Jeg
hatet henne.»
Fin omtale! Jeg har lenge vurdert å lese noe av Amos Oz. Kommer nok til å gjøre det om ikke så lenge. Forresten, spennende at du leser Pan. Etter min mening er det den beste lyriske romanen som er skrevet på norsk :)
SvarSlettJeg likte den i hvert fall. Jeg leste den i en periode da jeg leste flere bøker med tema midt-østen. Det er flere jeg ønsker å lese. Solens Port av Elias Khoury er en. Det som er synd er at den er over 700 sider. Og jeg synes lange bøker kan være et herk å komme gjennom. Når det gjelder Pan er det andre gang jeg leser den. Ble inspirert av det Rottem skriver om den.
Slett