Da Vinci-Koden av Dan Brown

Bedre sent enn aldri har vel neppe passet bedre som Da Vinci-Koden skrevet av forfatteren Dan Brown. Den ble utgitt i 2003 og på norsk av forlaget Bazar i 2004. Romanen er på 640 sider. Og jeg har lest den ferdig i dag. Ca 10 år etter at den ble utgitt.

Jeg bestemte meg for å lese spenningsromanen etter å ha lest en annen bok høsten 2012 som du kan lese om i dette innlegget: En smakebit fra Sirkelens ende av Tom Egeland.

Bokklubben omtaler Da Vinci-Koden slik:

«Når museumskurator på Louvre, Jacques Sauniere, blir brutalt myrdet, tilkalles Robert Langdon, som er professor i religiøs symbologi ved Harvard-universitetet. Ved liket er det en uforståelig kode, og sammen med den franske kryptologen Sophie Neveu finner Langdon spor som fører dem til Da Vincis verker og den hemmelige Sion-ordenen. Boka er filmatisert. Dette er den andre boka om Robert Langdon.»

Romanen  fikk både gode og dårlige kritikker da den kom ut.  Den har hatt store salgstall i over 40 land.

Spennende var den. God underholdning. Men for meg var Tom Egelands bok like bra, faktisk bedre. Ikke minst pga den spesielle Bjørn Beltø som fikk meg til å le. Jeg synes Da Vinci-koden var litt for "heseblesende".

I tillegg til god underholdning, lærer en mye. Alle beskrivelser av kunstgjenstander, arkitektur, dokumenter og hemmelige ritualer i romanen påstås å være korrekte. Men her er det romanen er kritisert jf at det er påvist faktafeil.

Romanen starter i Musée du Louvre. Ifølge boken er bygningen lengre enn tre Eifeltårn lagt etter hverandre. En tur langs ytterveggene er på nesten fem kilometer. Skal man se alle kunstgjenstandene i bygningen vil det ta fem uker. De fleste turistene velger derfor de mest berømte, og et av disse er Mona Lisa.

Ifølge romanen er inngangen til Louvre nesten mer berømt enn museet, og var veldig kontroversiell da den ble satt opp. Det er en neomodernistisk glasspyramide designet av den kinesiskfødte amerikanske arkitekten I.M. Pei. Den vekket forakt hos tradisjonalister som mente den ødela renessansepalassets verdighet. Goethe hadde beskrevet arkitektur som frossen musikk, og Peis kritikere omtalte pyramiden som fingernegler mot en tavle.

Dette og mer til har jeg lært ved å lese boka. Håper å kunne dra til Paris og Musée du Louvre om ikke så altfor lenge. Det vil nok bli en annen opplevelse enn om jeg ikke hadde lest Da Vinci-Koden.

Vakkert er museet, med sin pyramide. Et bilde jeg fant på nettet.