Ei vinterreise av Ragnar Hovland

Å lese bøker er som å være på vandring. Jeg har bestemt meg for et kortsiktig mål. Men før jeg kommer til målet, ser jeg andre steder jeg vil besøke og tar en avstikker. Kanskje jeg ikke går tilbake til hovedveien igjen; kanskje jeg oppdager en ny vei jeg heller vil gå.

Etter at jeg var ferdig med Morgen i Jenin (Mornings in Jenin) av Susan Abulhawa hadde jeg tenkt å gå rett over til å lese Mørke dager av Belinda Bauer. Men slik ble det ikke. I en anmeldelse i Aftenposten av Vinteropptegnelser av Paul Auster, ble Ei vinterreise av Ragnar Hovland nevnt. Boken ble utgitt i 2001 av Det Norske samlaget og er på 300 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Les forlagets beskrivelse av boken.

Jeg har ikke lest noen bøker av Hovland tidligere. Om forfatteren og hvor mange bøker han har skrevet kan du lese på Wikipedia.  

Før jeg leste boken, leste jeg en artikkel og hørte på et radioopptak på NRK, Livet, Døden, Sognefjorden og Kjærleiken – Eit portrett av Ragnar Hovland.

Romanen forteller to historier. Den ene er fiksjon og den andre er dokumentarisk. Disse historiene fortelles fortløpende.

I den ene fortellingen blir vi kjent med predikanten Lindemann som er på leting etter Johanna, en jente han kjente da han var ung. På veien møter han Thomas i Dalen, et utadvendt og pratesjuk kar som tar med seg Lindemann i bilen og foreslår å kjøre han til Bjørg, som visstnok har opplysninger om Johanne. Etter at de har vært hos Bjørg og fått vite at Johanna kan befinne seg i Vike, bestemmer Thomas i Dalen at han skal kjøre Lindemann til Vike. På veien stopper han opp og tar med seg Liv som skal hjem. Men hun bestemmer seg etter hvert for at hun skal være med for å besøke Tante Frida i Semrebygda.

Vi blir kjent med disse tre. Lindemann som ikke sier så mye, men gjennom hans tanker får vi vite at han er i tvil om det livet han har levd har vært det riktige. Thomas i Dalen er gift med barndomskjæresten Lise-Bente og har barn. Men føler seg overflødig. Etter hvert forteller Liv han brått og brutalt at Lise-Bente har hatt et forhold utenfor ekteskapet. Liv som er seksten år har foreldre som drikker og en brutal far, er en stille jente som sitter i baksetet.  

Den andre fortellingen kan sammenlignes med en «blogg» der forfatteren har skrevet om at han får kreft og hvordan livet er etter dette. Han bruker tida til å leve livet ved å være sammen med familie og venner og å reise. I tillegg beskriver han sykdommen og møte med helsevesenet, helt usentimentalt.

Jeg likte boka godt. Ikke minst fordi her er mange episoder under bilturen som fremkaller latteren. Thomas i Dalen er en morsom karakter, åpen og ærlig. Liv stiller spørsmål ved en del av hans uttalelser, og det skaper morsomme dialoger. Det var befriende etter å lest så mange bøker etter hverandre der humor er helt fraværende. Nå har jeg flere bøker på vent av Hovland og jeg gleder meg til å bli mer kjent med hans forfatterskap. Men først er det Bauers roman som skal leses.