Privat foto
Forlaget beskriver
innholdet i romanen Om våren av Karl Ove Knausgård slik:
«I denne romanen følger vi en far og
hans tre måneder gamle datter gjennom en dag om våren, fra
soloppgang til solnedgang. Romanen handler om den strøm av
små hendelser som utgjør våre liv, og om den himmelen våre liv
utspiller seg under. Om våren er en roman om livets begynnelse, om lyset,
men også om mørket.»
I tillegg
til Min Kamp-bøkene av Karl Ove Knausgård, har jeg tidligere lest de to første
bøkene i bokserien om årstidene; Om
høsten og Om vinteren; to bøker
der han skriver til sitt fjerde barn, og som inneholder korte tekster om
alskens tema. Nå har jeg lest den tredje boken i serien: Om våren.
Som anmelderne skriver; Om våren er forskjellig fra de to første,
og Knausgård er her tilbake i Min Kamp-modus. Som de tre første i serien skriver han boken til sitt fjerde
og yngste barn. Boken ble utgitt i 2016, og jeg har lånt den av biblioteket.
I høst fikk
vi vite at Karl Ove Knausgård skal skilles fra kona Linda Boström Knausgård. VG
siterer henne her;
hvordan det har vært å lese om seg selv:
«– Jeg blir alltid utmattet av å
snakke om «Min Kamp». Det er hans historie, hans ansvar. Jeg er ganske lei av å
bli forbundet med Karl Ove, og gjennom det min sykdom, fortsetter hun.»
Jeg er ikke
overrasket over skilsmissen etter å ha lest om det strevsomme dagliglivet til
familien i bøkene til Knausgård:
«Å få tre barn så tett hadde vært
som å surre seg til masten under en storm. At vi nå, ute av stormen, skulle ha
ett til, virket sikkert tankeløst og overmodig sett fra utsiden, ikke minst
tatt i betraktning det som hadde hendt forrige sommer. Men aldri hadde din mor
hatt det bedre enn når vi hadde små barn.»
20. desember så jeg
teaterforestillingen Min Kamp på Oslo Nye Teater. En fin forestilling å få med seg. Her
fra programmet som vi fikk utdelt på teatret:
«Det var jo ikke til å tro - da Min
kamp utkom for fem år siden ble den folkelesning, et romanverk på nærmere 4000
sider var plutselig blitt en bestselger! Hvordan var dette mulig? Til overmål
var det jo en dypt personlig historie, dette, ofte langt over grensen til det
rent private. Hvordan kunne den angå oss alle?
Men så var det nettopp dette
personlige som var hemmeligheten. Ved å kle seg så hensynsløst naken, og så uredd
og uopphørlig å søke å forstå den strid han selv hadde stått i på sin vei
gjennom livet, skapte Knausgard en beretning alle kunne tre inn i. Slik gjorde
han alt vårt eget strev og alle de små og store utfordringer vi møter som
mennesker i et moderne samfunn både nærværende og gjenkjennelige. Han satte
rett og slett navn på tiden vi lever i. Og ikke bare for oss her i landet,
skulle det etter hvert vise seg, selv om Knausgards umiskjennelige ståsted er
Norge og norsk kultur.
Nei, som en utenlandsk kritiker så
enkelt og utvetydig formulerte det; «Hans kamp er vår kamp».
Konas sykdom er også tema i boken:
«Hun hadde det slik en gang i måneden.
Ikke alltid like sterkt, men sterkt nok til at det preget henne. Jeg var med
andre ord vant til det. Og jeg hadde på sett og vis stålsatt meg mot det, for
ikke å la all smerten i blikket hennes nå inn til meg, ikke la den bety for meg
det den betydde for henne. For det blikket ba om, var omsorg, og den omsorgen
var bunnløs. Det fantes også et praktisk liv som måtte tas hensyn til, ikke
bare hadde tre barn som krevde sitt, men vi måtte også tjene penger, det vil si
jobbe. Dette gnagde kontinuerlig i meg, og når mørket falt i din mor, når
smerten og angsten gikk som et skred gjennom henne og hun lå ubevegelig på
sofaen eller sengen, hadde jeg begynt å ignorere det, i et slags håp om at hun
på en eller annen måte måtte forstå at hun selv måtte ta seg ut av det.»
Knausgård beskriver livet han lever slik i
boken:
«Det livet jeg lever, er skilt fra
ditt med en avgrunn. Det er fullt av problemer, av konflikter, av plikter, av
ting som må ordnes, gjøres, fikses, av viljer som må tilfredsstilles, viljer
som må avvises og kanskje såres, alt i en stadig strøm, hvor nesten ingenting
står stille, men alt er i bevegelse, og hvor alt må pareres.
Jeg er førtiseks år, og det er min
innsikt, at livet er hendelser som må pareres. Og at øyeblikkene av lykke alle
handler om det motsatte.»
Om den kravløse kjærligheten:
«Kjærlighet er mye, det meste av den
er flyktig, forbundet med alt som hender, alt som kommer og går, alt som først
fyller oss, så tømmer oss, men den kravløse kjærligheten er konstant, den gløder
svakt gjennom hele livet, og jeg vil at du skal vite det, at du ble født inn i
også den, og at den vil omslutte deg, uansett hva som skjer, så lenge din mor
og jeg lever.
Det kan hende du ikke vil vite av
den. Det kan hende du vil vende deg vekk fra den. Og en dag vil du forstå at
det ikke gjør noe, at det ikke endrer på noe, at den kravløse kjærligheten er
den eneste kjærligheten som ikke binder, men som setter fri.»