Erling
Kagge skriver i sin bok Stillhet i
støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute at stillhet er den nye luksus;
at stillhet innehar en kvalitet som er mer eksklusiv og varig enn annen luksus.
En bok til ettertanke og som jeg tror kan være interessant for mange å lese. Å
lese den var både gjenkjennelse og den har gitt meg nye tanker. Jeg har blant annet fått en bedre forståelse for hvorfor jeg liker å lese bøker og drive på med foto; at det er med på å gi meg en indre ro som jeg har behov for.
Du må skape din egen
stillhet.
Hva er stillhet?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Tre spørsmål –
trettitre forsøk på svar.
Det var
studenter ved St. Andrews-universitetet i Skottland som stilte spørsmålene
etter en forelesning han hadde der. Etterpå klarte han ikke å la være å tenke
videre på spørsmålene, og det er grunnlaget for boken Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute. Den er på
142 sider inkl. register og noen bilder, og er i et lite format. Men den er
innholdsrik i den forstand at den setter i gang tankeprosesser som leseren kan
tenke videre på, og som kan være grunnlag for samtaler og diskusjon. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.
Ingen kan
vel være uenig med Kagge at vi lever i støyens tid, og at stillheten er under
press. Innledningsvis skriver Erling Kagge at det har tatt han tid å lære å
stenge verden ute:
«Det tok tid å lære. Først da jeg
skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den
– og der, langt nede under en kakafoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd,
iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg.»
Han skriver
at for han er den mest interessante stillheten den han har inne i seg, og
stillheten han leter etter er en personlig opplevelse. Den finner han ikke bare
ute i naturen. Og stillheten må skapes, og er forskjellig fra person til
person.
«Å stenge verden ute handler ikke om
å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere,
holde en retning og forsøke å elske livet.
Stillheten virker berikende i seg
selv. Det er en kvalitet, noe eksklusivt og luksuriøst. En nøkkel som kan låse
opp nye måter å tenke på. Jeg tenker ikke på det som en forsakelse eller noe
spirituelt, men et praktisk grep for å få et rikere liv. Eller litt sleivete
sagt: En dypere form for opplevelser enn enda en gang å skru på tv-en og se på nyhetene.»
I boken
skriver han bl a om hvor avhengighetsskapende forventninger til skjerm og tastatur er, og
hvordan man kommer inn i en dopamin loop. Han er inne
på 33 ulike temaer, og jeg skal avslutte innlegget med en smakebit om
stillheten mellom mennesker.
«Det som tilsynelatende skjer mellom
to mennesker, er naturlig nok bare en liten del av historien. Under overflaten
foregår det et spill. Hadde vibrasjonene blitt lydsatt, ville det vært nok støy
til et serbisk hornorkester. Jeg aner ofte at det foregår noe, men forstår det
sjelden godt.
Når jeg reiser i Japan, føler jeg at
det kommer bedre til overflaten. Jeg kan ikke språket, men har da glede av å være
sammen med mennesker som behersker det. For mens vi nordmenn gjerne opplever
stillhet i en samtale som noe som skal brytes - en god journalist vet at de
beste poengene i et intervju ofte kommer like etter at hun har klappet sammen
pc-en og takket for intervjuet – er stillheten en vesentlig del av en konversasjon
på japansk. Når jeg over tid kan se og høre to som snakker japansk med
hverandre, slår det meg at de korte og lengre pausene virker like vanskelig å
uttrykke som det å få uttalen av ordene riktig. Stillheten fremstår like
innholdsrik som ordene.
På meg virker pausene som en bro,
hvor samtalepartnerne tenker at de er på den ene siden av elven, og når de snakker
igjen, beflnner de seg på den andre siden.
Privat foto
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar