Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Nå skal jeg gi en smakebit fra en bok jeg kjøpte i september d.å.  Som passer inn i disse juletider. Jeg har ikke lest mange sidene ennå. Men så er Lørdagsstubber av Alf Prøysen en bok en bør bruke tid på. Den er på 1166 sider, og inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet fra oktober 1951 til september 1970. En bok med mye livsvisdom.

Jeg skal gi en smakebit fra en novelle som ble publisert 10. november 1951: Kjærlighet på rundpinne.

Det er Ester som legger opp til julegavegenser. Den som skal få genseren er han Egil. Ester tenker på tangoen som de spilte på lokalet, og linjene hun husker er:

For kjærligheten – skal vare evig –

og vi skal binde – et bånd vi to –

«Je ska lure på om je har nok gan je, tenkjer hu, der hu sitt på rommet sitt og ska vara stø og solid og tenkje på framtia og julegavekjæresten. Det er itte lite arbe med en genser! Og når'n har vøri i sodavatn med fingrom hele dagen, så er det itte så lett å smøye masker innpå rundpinnen. Men han Egil er særlig verdt både genser og mere tel!»

Jeg er enig med Ester; det er mye jobb med å strikke genser. Da jeg var på loftet tidligere i år for å sjekke om jeg hadde noe retro til et party den unge garde skulle delta på, kom jeg over egne strikkehistorier. De måtte ned av loftet; og fotograferes. Min strikkeaktivitet har vært historie en lang periode. 

Tilbake til Ester som drømmer om det ferdige produktet:

«Han var så stø og rolig, han Egil. Hu syntes alt hu såg 'n i genseren hu skulle strikke. Dobbelt vrangbord og vridde masker oppover bringen og ryggen. Hadde'n blåskjorta under da så - og det grå, pene slipset, han kom tel å bli så pen at hu hadde nesten lyst tel å jamre seg der hu satt!

Og så moro det skulle bli å dæinse me 'n, når 'n hadde genseren på seg. Da kunne hu sjå mot den grå, trygge tråden som hu sjøl hadde arbett med og laga plagg omkring 'n. Og om han vart med henne hem en gong dom hadde fri i hopes! Da skulle hu skrive god tid i forvegen, så mor hadde kaker og orntli kjøttmeddag.

Hu blir så gla, hu Ester, her hu sitt. Nå ska dom da få sjå at det itte er bære tull med henne hell! Dom har sagt det støtt, både far hennes og mor hennes, at - Du flyg og vasa tel du kjaem borti gæliheta.

Å, dom skulle sjå 'n Egil, dom! Hu kjenner det som hu gjør ei hellig handling når hu strikker på noe som ska gå rundt livstaden hass.»

Esther har hatt flere prosjekter tidligere. Ei lusekofte til Hans ble gitt halvferdig til faren. Vottene til Johan er raggsokkene hun har på beina. Å; det er så mange...

«Slik har det vøri støtt. Hu Ester har skalle mot muren gong på gong. Og støtt har det vøri noen som kom stikkendes etterpå:

- Var det itte det vi sa? Hæin var en slask. Det vart vi som fekk rett. Og så en liten flir etterpå som skulle vise å kloke dom var, og at dom tenkte riktig.

Ja visst var det dom som hadde rett! Og dom hadde retten tel å flire og, på det viset det vart, der dom sto utafor leiken og stødde seg mot folkevisdommen og anstendigheta.

Men åkken er det som syng?

Det er itte dom som vi skulle tru hadde grunn tel å synge. Det er hu som har vågd det ene nederlaget etter det andre.

Det er a Ester som syng:

For kjærligheten - skal vare evig -

og vi skal binde - et bånd vi to –«

Tre strikkeplagg fra egen produksjon – fra år tilbake

Genser til en «Egil» som bor her ennå

 Lusekofte –  jeg er fortsatt fornøyd med den – det blir muligens gjenbruk

Rosa genser; da jeg var komme litt av gårde oppdaget jeg at det ble for lite garn. Garn som måtte bestilles i posten, og det var en et annet parti og derfor lysere. Men OK – jeg lot som om det var slik det skulle være. Garnet var rådyrt!