30. apr. 2018

Ingeniør Andrées luftferd av Per Olof Sundman



«Etter 33 år i isen føres Andrés, Strindbergs og Frænkels levninger tilbake til sivilisasjonen. Utrustningen deres fraktes hjem. Hundrevis av gjenstander som de i månedsvis har slept over isen, og som siden 1897 har ligget nedfrosset på Svalbards mest avsidesliggende øy. Fulltegnede dagbøker fra ekspedisjonen, der det fremgår at de har drevet på isflaket med understrømmene rundt hele breøya og til slutt kommet frem til den eneste stranden på sørspissen av øya der det faktisk går an å ta seg i land...»


På baksiden til Bea Uusma står det at Ingeniør Andrés polarekspedisjon er verdens med mislykkede ekspedisjon. En utrolig historie er det uansett – enda mer utrolig etter å ha lest boken til Per Olof Sundman: Ingeniør Andrées luftferd. Jeg har fått mer forståelse for hva som var drivkraften bak ekspedisjonen. Det er enkelt i 2018 å tenke at dette var ren galskap. Men dengang var det et vilt kappløp mot polene. Heder og ære fulgte slike ekspedisjoner. Ingeniør Andrés polarekspedisjon endte i en tragedie.

Sundmans bok ble utgitt i 1967, og i 1968 fikk forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris for boken. Jeg har lest en oversettelse fra 1968. Siste gang boken ble utgitt på norsk var i 2007 og da ble innholdet beskrevet slik:

«I 1897 ønsker ingeniør Salomon August Andrée å bli førstemann til Nordpolen i luftballong. Med seg på ferden har han Knut Frænkel og Nils Strindberg. Ballongen tok av fra Danskeøya 1. juli og de tre møtte døden i isen tre måneder etter avreise. I 1930 finner en norsk fangstskute restene av ekspedisjonene, blant annet dagboknotatene til Andreé og Strindberg. I denne boken oppnår forfatteren dikterisk frihet ved å la Frænkel fortelle historien, samtidig som boken bygger på et stort kildemateriale.»

Boken til Per Olof Sundman er på 318 sider og i fem deler: Stockholm høsten 1968, Paris våren 1897, Spitsbergen, Ballongferden, Isen og Overvintringen. Den siste delen er kortest og årsaken er at dette er det store mysteriet: Hva skjedde etter at de kom frem til Kvitøya - hvorfor døde de. Per Olof Sundman har valgt sin versjon.

Knut Frænkel overtok etter Nils Ekholm som hoppet av etter forsøket i 1896.

«Den 21. august var den store norske polarekspedisjonen blitt avsluttet. I tre år hadde Fram ligger innefrosset i drivisen. Nå hadde den ankret opp på Tromsø havn, og denne dagen, den 21. august, hadde Fridtjof Nansen igjen satt foten på fartøyets dekk etter hans og løytnant Johansens femten måneder lange isvandring og overvintring.

Den 24. august, noen minutter over klokken tolv, hadde nok et fartøy ankret i Tromsø, nemlig Virgo av Gøteborg. Og om bord på Virgo var Andree, Strindberg og Ekholm og deres istykkerklipte, nedpakkede ballong. Fire dager tidligere var de blitt nødt til å forlate sin base på Danskøya ved Spitsbergen.

- Nansen ble hyllet som helt i alle verdens aviser, sa jeg. Hans arktiske ekspedisjon er den merkeligste og heldigste som noen gang er blitt gjennomført — nest etter Nordenskiöld og nordostpassasjen. Studentene i Kristiania var fulle som alker tre dager til ende, de toget rundt i gatene, sang nasjonale Sanger og krevde at unionen med Sverige skulle oppløses; vel å merke ikke før kong Oscar hadde adlet Nansen og opphøyet ham til greve eller jarl.

Annerledes med Andree, sa jeg. Han hadde planlagt og påbegynt den dristigste av alle ishavsekspedisjoner: å seile til Nordpolen med ballong. Da han reiste med nattoget til Gøteborg om kvelden, hadde stockholmerne hyllet ham som helt, og som helt ble han hyllet av gøteborgerne da han om formiddagen den 7. juni hadde forlatt havnen for å reise til Spitsbergen.

På Danskøya hadde han latt oppføre ballonghuset, fylt ballongen med vannstoffgass, og gitt seg til å vente på den sydlige vinden som han var avhengig av. Ballongen var den mest fullkomne som noen gang var konstruert, alt var planlagt og forberedt i minste detalj. En hel verden ventet i spenning. Tyske, norske og engelske fartøyer hadde søkt inn til Spitsbergen og Danskøya for at turistene om bord skulle få en mulighet til å overvære avreisen.

Men alt var forgjeves, sa jeg.

Selv ikke den mest begavede ingeniør behersker naturkreftene og kan formå å få lufthavets vinder til å blåse i riktig retning. Den arktiske sommeren er kort. Dertil kom at Virgos assuransepapirer var slik utformet at fartøyet måtte forlate Spitsbergen senest den 20. august.»
På neste forsøk skal de ha med en reserve, som boken jeg skrev om i innlegget: Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen

Strindberg forteller om tilbaketoget etter forsøket i 1986:

«Vi var allerede verdensberømte, ikke for noe vi hadde gjort, men for det vi hadde satt oss fore å gjøre.

Den 15. august lot Andree slipe de store saksene som skulle brukes til å klippe opp ballongen. Fire dager senere var den oppstykkede ballongen behørig emballert og stuet i lasterommet på Virgo sammen med gondol, slepeliner, nett, seil og mavebelte.
Den 20. august begynte vårt ynkelige tilbaketog.

Det var samme dag som avisenes løpesedler verden rundt kunne fortelle at Fram og Nansen var kommet tilbake etter sin lange og vellykkede reise gjennom og over polarisen.
Vi ankom til Tromsø. Ingen la merke til oss, for der var Nansen og Fram. Vi dampet sydover langs norskekysten, der hver by og hvert lite fiskevær ventet utålmodig på Nansen. Vi kom til Gøteborg, der vi ble mott av en liten flokk. Avisene var fulle av bilder og reportasjer om Nansens reise.

Kvelden for vi reiste fra Stockholm, hadde vi vært i audiens hos kong Oscar. Da vi kom tilbake til Stockholm, hadde kongen reist til Kristiania for å hylle Nansen og hans menn.
Stundom tror jeg at Andre'e hater Nansen, sa Strindberg. Hvis han i det hele tatt er i stand til å hate noen. Men akkurat da hadde han grunn til å være takknemlig, for vår fiasko ble skjult i Nansens triumf.

Nå, et par måneder senere, er Nansen-feberen over, sa Strindberg. Nå er folk igjen blitt oppmerksomme på at Nordpolen fremdeles er ubeseiret. Og de vet at vært nye forsøk til sommeren er økonomisk sikret gjennom bidragene fra Alfred Nobel, Dickson i Gøteborg og en direktør Burman som jeg ikke kjenner.

Svenskene er igjen oppmerksomme på at vi har en mulighet for å lykkes der nordmennene mislyktes.
— Jeg skal forsøke å venne meg til min berømmelse på forskudd, sa jeg.»
Nansen mente at ekspedisjonslederen var dum og uvitende. Samtidig kan jeg ikke unngå å tenke på det jeg har lest om turen som Nansen på dette tidspunkt hylles for: hadde det ikke vært for Hjalmar Johansen hadde Nansen neppe vært i live.
På neste forsøk skal de ha med en reserve, som boken jeg skrev om i innlegget: Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen handler om. Jeg var spent på hvordan reserven Vilhelm Swedenborg ble beskrevet i boken til Sundman. Her er fra en reise i Paris dit  Swedenborg reiser sammen med Frænkel for blant annet å besøke han som laget nordpolballongen:

«Ved alle mer eller mindre offisielle sammenkomster og arrangementer, ved besøk i fabrikker og militære ballonganlegg, ved forskjellige slags såkalte mottakelser, ved alle møter med representanter for aeronautiske selskap, dagsaviser og fagtidsskrifter, berettet han om I'expedition polaire d'Andree som noe som angikk Andree, ingeniør Frænkel og løytnant Swedenborg.

Jeg tror jeg forsto ham.

Det var i Paris han opplevde sitt livs høydepunkt. Det var i Paris han påbegynte, gjennomførte og avsluttet sin faktiske deltakelse i Andrees ferd mot Nordpolen. På Spitsbergen var han bare reserven.»
Det er noen år siden boken ble utgitt. Jeg synes den fortsatt er lesbar. Boken er lettlest. Spennende selv om jeg kjente til hovedtrekkene i historien. For meg er særlig isvandringen skremmende. At boken vant Nordisk Råds Litteraturpris er forståelig. Jeg kommer 100 % sikkert til å lese bøken til Bea Uusma om igjen etter å ha lest boken til Per Olof Sundman.


27. apr. 2018

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok. – en bok om sorg skrevet av Naja Marie Aidt




Jeg har gruet meg litt til å lese boken til den danske forfatteren Naja Marie Aidt som har fått den norske tittelen Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok. Men etter å ha lest om den flere ganger bare måtte jeg lese den. Det angrer jeg ikke på. Sterkt å lese ja, men det hun skriver om er den del av livet.

Boken ble gitt ut i 2017 og på norsk i 2018. Boken er om livet etter at døden tok fra henne sønnen Carl i 2015. Han var 25 år og hoppet naken ut av et vindu i femte etasje etter å ha blitt psykotisk på grunn av inntak av hallusinerende sopp.

du fløy inn i døden
du var naken da du
fløy inn i døden
det var den 14. mars klokken 23.13

Et sorgens kapittel er det vi får et innsyn i. Hun får frem som hun sier at «sorgen er et jævla fengsel»

Formen hun har valgt gjør boken på 156 sider ekstra sterk å lese. Hun beskriver sjokket, sorgen, raseriet, redselen og skyld. Formen er poetisk samtidig som den er faktabasert. Faktabasert der hun skriver om hva som skjedde fra da hun fikk telefonen om at Carl lå på sykehuset og frem til respiratoren ble slått av. Om livet med Carl som dette:

«Jeg skrev til deg den 13. januar 2015, to måneder og tre dager før du døde:

Hei vennen min
Hvordan har du det? Jeg drømte om deg i natt, du falt å slo deg og gråt. Jeg ble så lei meg i drømmen. Jeg våknet av at jeg gråt.

Du skrev tilbake med en gang:
Ha, ha! Jeg har det bra! Jeg sitter og klipper. Jeg tror det blir en god film.»

I raseri og med store bokstaver skriver hun dette:

«JEG TROR IKKE PÅ NOE, IKKE PÅ HIMMELEN, HELVETE, GUD, HEALING, TIDLIGERE LIV, JEG SPYTTER PÅ ALLE TÅPELIGE FORESTILLINGER, JEG TROR IKKE PÅ HADES, KARMALOV, LIV ETTER DØDEN, SJELEVANDRING, JEG SPYTTER PÅ ALT SAMMEN I DEN DYPESTE FORAKT, JEG TROR IKKE PÅ SJEBNE, ASTROLOGI, KONTAKT MED DE DØDE, SPØKELSER, ENGLER, JEG SPYR AV DET, JEG RASER FULL AV DEN DYPESTE FORAKT, JEG SIER JÆVLA DRITT, DET ER BARE LIVET OG DØDEN, LIVET OG DØDEN, JEG TROR BARE PÅ VARSOMHETEN NÅR VI TAR OSS AV DEN DØDE KROPPEN, TVINGES TIL Å TA AVSKJED, FELLESSKAPET»

Det var noen smakebiter fra boken Jeg har lånt eksemplarer jeg har lest av biblioteket.


«Hvordan går du videre når barnet ditt plutselig dør? Naja Maria Aidt forsøker å beskrive livet etterpå, og utforsker samtidig poesiens språk om sorg og kjærlighet.

I mars 2015 døde Naja Marie Aidts sønn Carl i en ulykke, 25 år gammel. Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake er en rasende ærlig bok om hvordan sorg føles, hvordan den forandrer ens forhold til virkeligheten, til ens nærmeste, til tiden.

I denne romanen nærmer Aidt seg det umulige: å skrive om sitt døde barn.
Formen er brutt opp. Korte prosastykker henvendt til Carl veksler med lyriske passasjer, bruddstykker fra nåtiden glir over i erindringsglimt og dagboksnotater. Blant sitater fra andre forfattere og poeter som har forsøkt å finne en tilnærming til sorg, trer Aidts egen stemme tydelig fram, noen ganger famlende, andre ganger som et skrik.

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake er et forsøk på å beskrive livet etterpå, hvordan døden finner en plass blant dem som blir igjen. Samtidig er det en utforskning av poesiens språk om sorg og kjærlighet.»

24. apr. 2018

Dikt: Andrées død av Kolbein Falkeid – fra diktsamlingen Vi (1966)




Da jeg leste Kolbein Falkeids dikt Andrées død første gang, ga det meg lite. Men etter å ha lest to bøker om ballongferden som endte så tragisk, gir det mening. Jeg var i dag innom biblioteket og hentet Per Olaf Sundmans bok Ingeniør Andrées luftferd (1967), som forfatteren fikk Nordisk råds litteraturpris for. Begynnelsen lover godt. Veldig godt...

Her er diktet Andrés død - Til polarforskeren Salomon August Andrée som døde på Kvitøya (Svalbard) vinteren 1897-98

Den siste strekningen gikk du alene:
de endeløse snøviddene innover i deg selv
hvor ditt liv
var drømmelette avtrykk av fuglevinger,
og angsten
et harespor halvt utvisket av vinden-

Hva tenkte du på da du gikk?
Det vesle aluminiumskruset
ropte forgjeves på deg
da du tapte deg inn i det evige polarmørket.



22. apr. 2018

Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen




Helt utrolig at boken til Bjørn Olaf Johannessen Reservisten (2017) har gått meg «hus forbi» før jeg fant den på biblioteket da jeg var innom der på torsdag. Utrolig fordi jeg ble så betatt av boken jeg leste i 2015 og skriver om i innlegget:

Boken til Bea Uusma kjøpte jeg etterpå - så fascinert ble jeg av prosjektet hennes og historien.


«Sommeren 1897 forsøker den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée å nå Nordpolen med en hydrogenballong. Utgangspunktet er Danskeøya, nordvest på Svalbard. Med til Danskeøya er også Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservist. Hvis en av de tre faste ekspedisjonsdeltagerne faller fra, er det han som skal overta.

Vilhelm skriver dagbok, og gjennom den kommer vi tett på hans lengsel etter å bli del av Andrées store visjon om å komme først til Nordpolen. Men etter hvert vekkes tvilen om ballongferden i det hele tatt lar seg gjennomføre. Er det en dødsferd han kjemper om å få delta i? Og hvor mye er man villig til å risikere for å bli en betydningsfull person?»

Det første jeg måtte finne ut av, var om boken til Bjørn Olaf Johannessen var fiksjon eller om dagboken var reell. Vilhelm Swedenborgs rolle er ikke fiksjon. Det fant jeg ut her på Wikipedia.  I et intervju her i tilknytning til radioprogrammet Studio 2-P2. forteller Bjørn Olaf Johannessen, som er manusforfatter for film og TV, at rammene rundt historien er fakta, men at resten er fiksjon – herunder dagboken. Han viser også til Bea Uusmas bok, og det er som han sier, det eneste som er skrevet om Swedenborg i boken til Uusma er en setning. Setningen finnes i dette avsnittet:

«Det er på tide å dra nå. Andrée, Strindberg og Frænkel: Alle de tre ekspedisjonsmedlemmene tar en enstemmig beslutning. De siste ukenes venting blir umiddelbart erstattet av full aktivitet. Mannskapet klatrer opp i stillaset i ballonghuset og skynder seg å løsne alle veggplatene som vender mot nord. Bjelker og treplanker knuses mot steinene på stranden. Den 434 kilo tunge gondolen slepes frem til midten av ballonghuset og festes på plass. De siste private eiendelene pakkes ned. I all hast skriver de noen avskjedstelegrammer, ett til kong Oscar og ett til Aftonbladet, og leverer dem til dem som blir igjen. Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservemann, som reiste med dem fra Stockholm, og som hele tiden har ventet på å få bli med hvis noen av de andre deltagerne skulle hoppe av, trekker et sukk av skuffelse - eller kanskje av lettelse.»

Den fiktive dagboken gir inntrykk av at Swedenborg lever i et evig håp om at noe skal skje med Strindberg og Frænkel slik at han er den som blir tatt med. En får ikke et særlig godt inntrykk av Swedenborg som person gjennom dagboknotatene som er ment for kona hjemme i Sverige. Det er notater fra de forlater Sverige 18. mai og til han er tilbake i Sverige 22.juli.  Her er et eksempel der han nedsnakker Strindberg og Frænkel og forsøker å fremheve seg selv overfor Andrée. Her fra 22. mai:

«Vi holder god fart opp langs kysten av Norge. Landet ligger for det meste i tåke, så vi bare nå og da kan skimte den stenete kysten og de spisse fjellene. Frænkel og Strindberg er begge svake til sjøs og ligger utstrakt i køyene. Selv vandrer jeg omkring, konverserer mannskapet og drøfter det ene og det annet med Andree. Av oss fire er det bare Andree og jeg som tåler bølgene, og det gir oss rikelig anledning til å lære hverandre bedre å kjenne. Min stilling er litt delikat. Man kan tenke at jeg fremmer mitt kandidatur nå som de to andre er slått ut. Jeg farer derfor stille frem. Andree er dog for det meste dypt i tanker, og dette farefulle som venter oss, tynger ham nok en hel del. Jeg lar ham i fred, kommer med små oppmuntringer når jeg kan. Tidvis spor han om råd, og jeg svarer etter beste evne. Jeg har inntrykk av at han har stor tillit til meg.»

Selv om jeg nå vet at dagboken er fiktiv, lurer jeg jo på hva som er faktiske mellommenneskelige hendelser og hva som er fiktivt. Swedenborg hadde en rolle som ikke kunne være enkel å være ha. Det er en del å le av og noe synes jeg er overdrevet. Samtidig har jeg i minne NRK serien Den glemte polarhelt om Carsten Borchgrevink, men også bøker jeg har lest om kjente ekspedisjoner til polare områder, der forholdet mellom ekspedisjonsdeltakerne ikke alltid var av det beste. Det mellommenneskelige ble nok utfordret på slike ekspedisjoner slik at de verste sidene ved et menneske lett kom frem.

Alt i alt synes jeg boken til Bjørn Olaf Johannessen på 123 sider var verdt å lese. Reservisten satte i gang tanker om forhold rundt ekspedisjonen jeg ikke har tenkt kunne være problematisk. Den har også inspirert meg til å lese flere bøker om ekspedisjonen. Den neste boken jeg skal lese er en prisbelønt bok fra 1968 som er omtalt i en anmeldelse av boken til Bjørn Olaf Johannessen her i Stavanger Aftenblad.

«I 1968 ble svenske Per Olof Sundman tildelt Nordisk Råds litteraturpris for «Ingenjör Andrées luftfärd», en roman om den famøse polarekspedisjonen som trekløveret Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Fränkel ikke skulle overleve da de 11. juli 1887, på Svalbard, omsider entret korgen under en diger hydrogenballong i håp om å skulle bli de første som nådde Nordpolen.

Dit kom de aldri, noe den dokumentarisk orienterte prisromanen understreker til fulle. Dermed oppsto det som er blitt kalt et nasjonalt, svensk traume, og som også ligger til grunn for den sundmansinspirerte filmen «Ingenjör Andrées luftfärd» som regissøren Jan Troell ble oscarnominert for i 1982.»

Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann


«Han er – som deg – en fyr som gjør seg tanker om hvordan vi lever livene våre. Svend Brinkmann er professor i psykologi. Han er dansk. Og han er en svært tydelig stemme i det offentlige ordskiftet i Danmark. Svend Brinkmann tar til ordet mot selvrealiseringsmaset og det evinnelige kravet om å bli mer effektive mennesker. Nå er han aktuell med en ny bok som kort og godt handler om at vi må lære oss begrensningens kunst, og at vi må lære oss å sette pris på å gå glipp av ting.»

Sitatet over er slik Anne Lindmo introduserte Svend Brinkmann da han var gjest her i programmet Lindmo 24. mars 2018. Yess, tenkte jeg etter å ha hørt han snakke om tema– den boken må jeg lese. Boken Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann er nå lest og den kan jeg anbefale. Jeg syntes det var et viktig tema før jeg leste boken. Enda mer viktig synes jeg det er det etter å ha lest den.

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Forlaget press som presenterer bokens innhold slik:

«Gå glipp handler om begrensningens kunst og verdien av å avstå fra noe. Denne livskunsten er viktig for oss både som samfunn og som mennesker. Brinkmann hevder at det i seg selv er verdifullt å lære «å nøye seg med» fremfor hele tiden å ville ha alt. Vår samtid fylles opp med mer av alt i et stadig økende tempo, med et voksende krav om flere opplevelser. Det å gi avkall på noe må ifølge Brinkmann derfor betraktes som en aktiv handling. Å «gå glipp» av noe krever en innsats. Det er ikke nødvendigvis så enkelt, men ikke desto mindre en eksistensiell, etisk og psykologisk nødvendighet."

I innledningen skriver Svend Brinkmann at spørsmålet er hvordan vi skal klare å fokusere i en verden full av muligheter og fristelser. At vi ikke skoleres i tilstrekkelig grad til å gå glipp av noe, og at boken handler om nødvendigheten av å gå glipp for både individet og samfunnet, og at den råder leseren til å gjøre nødvendigheten til en dyd, og rett og slett øve på å gjøre det å gå glipp av noe til en kunst.

«Når måtehold og avhold diskuteres i moderne psykologi, skjer det gjerne under overskriften selvkontroll. Selvkontroll er ikke uviktig, men i denne boka behandles den psykologiske dimensjonen ved det å gå glipp av noe bare som en blant flere relevante dimensjoner. Jeg skal ta for meg fem slike, formulert som overordnede argumenter som utgjør bokas kapitler.»

Argumentene han viser til er det politiske, eksistensielle, etiske, psykologiske og estetiske. Brinkmann avslutter innledningen til boken slik:

«Samlet er disse argumentene tenkt å vise at det både ligger en politisk nødvendighet bak begrensningens kunst, en eksistensiell dybde i begrensningen, et etisk potensial, en psykologisk gevinst og en estetisk kvalitet i det å gå glipp av noe. Denne oppdelingen i domener må ikke tolkes som den eneste mulige, for det finnes ingen skarpe grenser mellom for eksempel eksistens og psykologi, eller politikk og etikk. Kapitlene overlapper hverandre, men kan også leses uavhengig av hverandre. Jeg har ingen illusjoner om at leserne vil være enige i alle de fem argumentene, men det er da forhåpentlig heller ikke en forutsetning for å få utbytte av boka. Noen vil kanskje legge vekt på det psykologiske, men avvise det politiske - andre vil se det stikk motsatt. Mitt eget mål med boka er å vise, gjennom analyser av tilværelsens mange sider, at det har en grunnleggende verdi å gå glipp av mer enn de fleste av oss har vennet seg til å gjøre. Vi kan alle øve oss på å fokusere, å velge bort, å være tilfreds med mindre av det uvesentlige - og dermed forhåpentlig få mer tid til det vesentlige. «Do less, more thoroughly», var rådet antropologen Harry Wolcott ga studentene når de skulle skrive avhandlinger, med ham som veileder. Kanskje flere av oss kunne hatt godt av å ta til oss dette rådet om å gjøre mindre – men gjøre det grundigere. Ikke bare som studenter, men i livet i det hele tatt. Men forutsetningen er altså at vi våger å gå glipp av mer. Dette krever mot til å forplikte seg til noe bestemt. Denne bokas ærend er å fremheve det å gå glipp av noe som en kunst, en kunst som kan begrunnes politisk, eksistensielt, etisk, psykologisk og estetisk.»

Det er mye han skriver om jeg ønsker å trekke frem. Men det er som han skriver i innledningen, leserne vil oppleve det han skriver om ulikt. Fordi vi er forskjellige og lever forskjellige liv. Men en ting som jeg tror mange som leser denne boken vil være enige om er det han skriver her og som jeg avslutter dette innlegget med:

«Analysen ut fra denne boka vil være at Trump er et produkt av en grenseløs kultur som risikerer å skape mennesker uten sans for kunsten å gå glipp av noe. Trump er symbolet på mentaliteten som vil ha alt – nå!»


21. apr. 2018

Dikt: Dagene av Hans Børli – fra diktsamlingen Dagene (1958)




Dagene kommer, kommer.
De ser på meg,
ventende,
fylt av lys som håper.
Så dimmes de i kvelden,
Bortvendt, sårt.
Lik barneøyne som strålte av forventning
som brast.

17. apr. 2018

og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla av Håkan Nesser



«Og jeg tenkte at tiden er en tyv; den tar fra oss alt. Først gir den oss alt, men så må vi gi det tilbake. Mennesker, møter, øyeblikk. Så enkelt er det. Så grusomt er det.»

Det er ingen fordel å være boken jeg leser etter å ha lest en bok av Håkan Nesser. Heller ikke boken som kommer etter romanen og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla. Det er som Björn Skifs synger: «Härligt härligt, men farligt farligt» - herlige bøker å lese, men farlige konkurrenter for andre bøker.

Romanen er en av tre bøker av Nesser jeg lånte med meg sist jeg var innom biblioteket. Den var ikke plassert i området for krimbøker. Det er det som er så fint og så vanskelig med bøkene til Nesser. De kan fint plasseres under «vanlig» skjønnlitteratur selv om de som alltid inneholder et kriminelt element. Det gjorde også og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla utgitt i 2005. Det kriminelle element har jeg illustrert med et bilde jeg tok i katadralen i Salisbury i 2017.

Samtidig er boken også en morsom oppvekstroman. En roman det må ha vært moro å skrive.

«Man må forstå sin storhet, men også sin begrensning. Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv – i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis - men å innbille seg at jeg var noe annet enn en bifigur i det store skjebnedramaet som utspilte seg på den andre siden av veien i løpet av sommeren og høsten, det ville vært å overdrive.»


«Året er 1967, det er sommer i Kumla og 17 år gamle Mauritz lengter ut i verden. Det er kjærlighetens sommer, men ikke bare kjærlighetens. Mystiske og skremmende ting hender i Lundbom-huset. Først trettifem år seinere får man vite hva som egentlig skjedde.

Og som tenåringer flest er han «eplekjekk» i samtale med andre, men også i sin tankevirksomhet.

«Det gjaldt å leve som bare faen frem til femogtyve-tredve, så flatet det ut liksom. Man ble mer og mer som en grønnsak eller et møbel jo eldre man ble.»

Nabojenta Signhild tenker han mye på:  

«Å la være å tenke på Signhild var en beskjeftigelse jeg hadde lagt ned en del energi i denne våren. Hun hadde i stadig større grad begynt å legge beslag på både tankevirksomheten og den indre lengselen min, som en slags feber eller virus, nesten, og det gikk jo ikke an å bruke all sin fantasi og tankekraft bare på dette. Da de flyttet inn i Lundbom-huset, familien Kekkonen-Bolego, for drøyt seks år siden, hadde Signhild vært en mager tiåring med skjeve fletter og for store føtter, men det var få unger i kvartalet og vi hadde funnet hverandre uten problemer. Vi var like gamle - bortsett fra tre dager i min favør, og med tiden hadde kroppen hennes tatt igjen føttene. Flettene forsvant og voksne mennesker, slike som faren min og andre flittige besøkende konstaterte ofte at Signhild hadde arvet håret til moren sin. Tykt, kastanjefarget og herlig bølgende. Som en naturkraft, nesten. Til å gå seg vill i.»

Men så skjer det dramatiske en dag Signhild kommer hjem for å spise formiddagsmat:

«Hun åpnet døren og gikk inn. Eller ble snarere stående på terskelen, for synet som møtte henne, stanset henne der. Naglet henne fast.

I den salryggede sengen under vinduet lå faren hennes, Kalevi Oskari Kekkonen, født og oppvokst i Kotka, urmaker borte hos Didriksen i Stenevàgen, enogfemti år gammel, hundre og tolv kilo tung, og han var mer død enn en Biedermeier-klokke uten lodd.

Det tok bare brøkdelen av et sekund før datteren hans å innse dette, for den urmakeren er ikke født som ikke dør hvis man hugger hodet av ham.

Det lå på nattbordet, dette blodige hodet, det var snudd opp ned og det stakk et sammenrullet papir opp fra halsen på det.

At Signhild ikke besvimte da hun så dette, er en gåte.

At onkel William gjorde det, er den naturligste ting av verden.»

Det store spørsmålet er hvem som drepte Kalevi Oskari Kekkonen. Det får leseren vite helt på slutten av romanen. Selv om jeg tenkte tanken underveis, var det likevel overraskende og en snedig avslutning. Fin, fin roman igjen av Nesser.



14. apr. 2018

Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte av Dennis Zacher Aske


«Hun blir funnet død og forbrent på et vanskelig tilgjengelig og bortgjemt sted i utkanten av Bergen en tåkefull dag i november 1970. Det er et uhyggelig funn. Merkelapper er fjernet fra eiendeler. En «hemmelig kode» blir oppdaget. Kvinnen brukte forskjellige parykker. Hun byttet mellom ulike navn. Vitner som hadde sett henne, ga næring til konspirasjonsteorier. Pressen slo mysteriet stort opp.

Navnet Isdalen gir i seg selv frysninger. I årenes løp hadde det skjedd tragiske ulykker mellom de bratte dalsidene. Området der kvinnen ble funnet, hadde derfor på folkemunne fått det enda mer uhyggelige navnet Dødsdalen. Få kriminalsaker i Norge er blitt så omspunnet av myter og gåter som denne. Ingen visste hvem hun var. Ingen visste hvor hun kom fra. Ingen visste hva hun gjorde, og ingen hadde meldt henne savnet. Vitner observerte henne med ukjente menn. En mystisk drosjesjåfør, som var blant de siste som så henne i live, skal aldri ha blitt oppsporet. I løpet av kort tid ble etterforskningen utvidet tildet meste av Europa. Selv om ryktene gikk, benektet politiet i mange år at Politiets overvåkingstjeneste var involvert i saken.

Etterforskningen viste at liket var brent med bensin. Spor av noe bål ble ikke funnet, men politimesteren i Bergen konkluderte med selvmord mindre enn en måned etter at funnet ble stadfestet. En ulykke ble også antydet. Fra flere hold ble det hevdet at politiet la lokk på saken. Så sent som i 2002 uttalte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste i Bergen: «I Isdalsaken blir det ikke gitt noen kommentarer. Jeg kan ikke engang svare på hvorfor vi ikke vil kommentere den.»

Jeg fikk frysninger innimellom når jeg leste boken til Dennis Zacher Aske: Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte.  Sitatet over er fra bokens innledning. Det er bare å innrømme; jeg kunne lite om krimgåten før jeg leste boken. Etter å ha lest boken er det bare å si at det er en utrolig historie. En bok for krimhungrige nordmenn.

Det har vært skummelt å gå ut i mørke om kvelden de siste dagene. Selv er jeg vokst opp med en forsvinningssak i nabolaget som aldri ble oppklart.  Spørsmålet om vedkommende hadde reist hjemmefra av egen fri vilje eller ble drept har aldri blitt besvart. Når historien under oppveksten innimellom dukket opp i ukeblader, ble uhyggen rundt saken forsterket. Jeg kjente på denne uhyggen under lesingen av boken til Dennis Zacher Aske som er utgitt i 2018.  Litt for mye gjentakelser synes jeg, men forfatteren skriver i innledningen at dette har han gjort bevisst for å gjøre det enklere for leseren å holde oversikten.

Kapittel 1-15 i boken er presentasjon av etterforskningen. De siste kapitlene er forfatterens egen etterforskning, spørsmål og synspunkter. Etter å ha lest boken stiller jeg et stort spørsmål ved at kvinnen begikk selvmord.

Krimforfatteren Gunnar Staalelsen har skrevet forord i boken. 


«En ukjent kvinne blir i november 1970 funnet død og forbrent i Isdalen ved Bergen. Raskt viser det seg at hun har operert med en rekke forskjellige identiteter og er blitt observert flere steder i landet. Men hvem hun er, hva hun foretok seg her til lands og om det var drap eller selvmord, blir aldri avdekket. Forklaringene har variert voldsomt spesielt har spionasje stått sterkt som forklaring på hva hun drev med.

Forfatteren har gått gjennom politiets etterforskning dag for dag fram til saken ble henlagt og har selv etterforsket hele saken på nytt. Etter hvert blir det klart at politiet har oversett viktige spor underveis. En rekke nye opplysninger gir svar på hva kvinnen gjorde i Norge og hvordan hun døde.

Denne intense beretningen gir et helt nytt bilde av den gåtefulle kvinnen i Isdalen.»

13. apr. 2018

Dikt: Mitt liv – av Hans Børli – fra diktsamlingen Kont-Jo (1957)


Det var rått, det var kaldt,

det var armod og alt

som gjør stiene tunge å trø.

Men en drøm lyste støtt

med et blodskjær så rødt

som ei sundtråkket tran’bær i snø.


Det var øks, det var plikt,

det var grovslit og slikt

som gjør sangene grå i ditt brøst.

Men en drøm lyste lell,

som en krypskytter-eld

innpå fredlyste skoger ved høst.


Det var svart, det var kvitt,

det var himmel og vidt,

det var lier der vårsola skein.

Je vil takke deg, land!

Og her har du mi hand –

Ho er svart, ja – men skitten er rein.


10. apr. 2018

Åte (Hangman) av Daniel Cole – bok nr. 2 i en krim-trilogi



Daniel Coles roman som har fått den norske tittelen Åte har i utgangspunktet ingrediensene som jeg liker: Godt skrevet. En kvinnelig etterforsker som jobber i Metropolitan Police i London. Hun er enslig kvinne og har problemer med å slå seg til ro med en kjæreste. Utslitt av jobben. Tøff når det trengs. Blir en del av et team med etterforskere fra FBI og CIA som bringer henne til New York. Men i en krim er det et kriminelt element. Det må også falle i smak.

I Åte som er roman i en trilogi der den første romanen var Filledokka, ble det kriminelle elementet i historien i romanen «too much» for meg. For meg ble historien så heseblesende at den mistet sin troverdighet. 424 sider ble et slit å komme gjennom. Forfatteren kunne fint ha kuttet ned 100 sider og jeg tror det hadde blitt en bedre historie.


«En etterforsker som ikke har noen å stole på. En morder som ikke har noe å tape.
Ett og et halvt år etter Filledokka-drapene finner man et lik hengende fra Brooklyn Bridge med ordet «lokkemat» gravert på brystet. Man mistenker at det dreier seg om en copycat som har latt seg inspirere av Ragdoll-saken i London. Medietrykket er enormt.

Etterforsker Emily Baxter reiser straks over for å samarbeide med de amerikanske etterforskerne fra FBI og CIA som er satt på saken.

Så skjer et tilsvarende drap i London, denne gangen er det ordet «dokke» som er inngravert på offerets bryst. Hver gang etterforskerne er på sporet av noe, viser det seg at morderen befinner seg ett steg foran.

Antallet ofre stiger på begge sidene av Atlanteren. Klarer etterforskerne å etablere tillit til hverandre slik at de får løst saken før det er for sent?»

5. apr. 2018

Byens spor av Lars Saabye Christensen



Dette innlegget blir så kort at jeg ikke kan kalle det en bokomtale engang. Jeg begynte å lese romanen Byens spor av Lars Saabye Christensen på eBokBib. Men jeg fant ut at en bok som i papirutgave er på 441 sider, passet best å lese i papirutgave. Da ble det flere måneder i bibliotek-kø. Nå er romanen lest og ble levert tilbake tidligere i dag slik at de som står i kø etter meg får lest den.

Jeg likte romanen, og den var vel verdt lesetiden. Samtidig ble handlingen, og særlig slutten, i overkant trist for meg. Men det er meg – det betyr ikke at andre vil ha samme leseopplevelse. Det viser at forfatteren fikk meg til å leve meg inn i livet til personene som er med i handlingen.


«Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.

Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.»