Ingeniør Andrées luftferd av Per Olof Sundman

«Etter 33 år i isen føres Andrés, Strindbergs og Frænkels levninger tilbake til sivilisasjonen. Utrustningen deres fraktes hjem. Hundrevis av gjenstander som de i månedsvis har slept over isen, og som siden 1897 har ligget nedfrosset på Svalbards mest avsidesliggende øy. Fulltegnede dagbøker fra ekspedisjonen, der det fremgår at de har drevet på isflaket med understrømmene rundt hele breøya og til slutt kommet frem til den eneste stranden på sørspissen av øya der det faktisk går an å ta seg i land...»

Sitatet over er fra boken fra 2014 som jeg skrev om i innlegget: Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

På baksiden til Bea Uusma står det at Ingeniør Andrés polarekspedisjon er verdens med mislykkede ekspedisjon. En utrolig historie er det uansett – enda mer utrolig etter å ha lest boken til Per Olof Sundman: Ingeniør Andrées luftferd. Jeg har fått mer forståelse for hva som var drivkraften bak ekspedisjonen. Det er enkelt i 2018 å tenke at dette var ren galskap. Men dengang var det et vilt kappløp mot polene. Heder og ære fulgte slike ekspedisjoner. Ingeniør Andrés polarekspedisjon endte i en tragedie.

Sundmans bok ble utgitt i 1967, og i 1968 fikk forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris for boken. Jeg har lest en oversettelse fra 1968. Siste gang boken ble utgitt på norsk var i 2007 og da ble innholdet beskrevet slik:

«I 1897 ønsker ingeniør Salomon August Andrée å bli førstemann til Nordpolen i luftballong. Med seg på ferden har han Knut Frænkel og Nils Strindberg. Ballongen tok av fra Danskeøya 1. juli og de tre møtte døden i isen tre måneder etter avreise. I 1930 finner en norsk fangstskute restene av ekspedisjonene, blant annet dagboknotatene til Andreé og Strindberg. I denne boken oppnår forfatteren dikterisk frihet ved å la Frænkel fortelle historien, samtidig som boken bygger på et stort kildemateriale.»

Boken til Per Olof Sundman er på 318 sider og i fem deler: Stockholm høsten 1968, Paris våren 1897, Spitsbergen, Ballongferden, Isen og Overvintringen. Den siste delen er kortest og årsaken er at dette er det store mysteriet: Hva skjedde etter at de kom frem til Kvitøya - hvorfor døde de. Per Olof Sundman har valgt sin versjon.

Knut Frænkel overtok etter Nils Ekholm som hoppet av etter forsøket i 1896.

«Den 21. august var den store norske polarekspedisjonen blitt avsluttet. I tre år hadde Fram ligger innefrosset i drivisen. Nå hadde den ankret opp på Tromsø havn, og denne dagen, den 21. august, hadde Fridtjof Nansen igjen satt foten på fartøyets dekk etter hans og løytnant Johansens femten måneder lange isvandring og overvintring.

Den 24. august, noen minutter over klokken tolv, hadde nok et fartøy ankret i Tromsø, nemlig Virgo av Gøteborg. Og om bord på Virgo var Andree, Strindberg og Ekholm og deres istykkerklipte, nedpakkede ballong. Fire dager tidligere var de blitt nødt til å forlate sin base på Danskøya ved Spitsbergen.

- Nansen ble hyllet som helt i alle verdens aviser, sa jeg. Hans arktiske ekspedisjon er den merkeligste og heldigste som noen gang er blitt gjennomført — nest etter Nordenskiöld og nordostpassasjen. Studentene i Kristiania var fulle som alker tre dager til ende, de toget rundt i gatene, sang nasjonale Sanger og krevde at unionen med Sverige skulle oppløses; vel å merke ikke før kong Oscar hadde adlet Nansen og opphøyet ham til greve eller jarl.

Annerledes med Andree, sa jeg. Han hadde planlagt og påbegynt den dristigste av alle ishavsekspedisjoner: å seile til Nordpolen med ballong. Da han reiste med nattoget til Gøteborg om kvelden, hadde stockholmerne hyllet ham som helt, og som helt ble han hyllet av gøteborgerne da han om formiddagen den 7. juni hadde forlatt havnen for å reise til Spitsbergen.

På Danskøya hadde han latt oppføre ballonghuset, fylt ballongen med vannstoffgass, og gitt seg til å vente på den sydlige vinden som han var avhengig av. Ballongen var den mest fullkomne som noen gang var konstruert, alt var planlagt og forberedt i minste detalj. En hel verden ventet i spenning. Tyske, norske og engelske fartøyer hadde søkt inn til Spitsbergen og Danskøya for at turistene om bord skulle få en mulighet til å overvære avreisen.

Men alt var forgjeves, sa jeg.

Selv ikke den mest begavede ingeniør behersker naturkreftene og kan formå å få lufthavets vinder til å blåse i riktig retning. Den arktiske sommeren er kort. Dertil kom at Virgos assuransepapirer var slik utformet at fartøyet måtte forlate Spitsbergen senest den 20. august.»

På neste forsøk skal de ha med en reserve, som boken jeg skrev om i innlegget: Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen

Strindberg forteller om tilbaketoget etter forsøket i 1986:

«Vi var allerede verdensberømte, ikke for noe vi hadde gjort, men for det vi hadde satt oss fore å gjøre.

Den 15. august lot Andree slipe de store saksene som skulle brukes til å klippe opp ballongen. Fire dager senere var den oppstykkede ballongen behørig emballert og stuet i lasterommet på Virgo sammen med gondol, slepeliner, nett, seil og mavebelte.

Den 20. august begynte vårt ynkelige tilbaketog.

Det var samme dag som avisenes løpesedler verden rundt kunne fortelle at Fram og Nansen var kommet tilbake etter sin lange og vellykkede reise gjennom og over polarisen.

Vi ankom til Tromsø. Ingen la merke til oss, for der var Nansen og Fram. Vi dampet sydover langs norskekysten, der hver by og hvert lite fiskevær ventet utålmodig på Nansen. Vi kom til Gøteborg, der vi ble mott av en liten flokk. Avisene var fulle av bilder og reportasjer om Nansens reise.

Kvelden for vi reiste fra Stockholm, hadde vi vært i audiens hos kong Oscar. Da vi kom tilbake til Stockholm, hadde kongen reist til Kristiania for å hylle Nansen og hans menn.

Stundom tror jeg at Andre'e hater Nansen, sa Strindberg. Hvis han i det hele tatt er i stand til å hate noen. Men akkurat da hadde han grunn til å være takknemlig, for vår fiasko ble skjult i Nansens triumf.

Nå, et par måneder senere, er Nansen-feberen over, sa Strindberg. Nå er folk igjen blitt oppmerksomme på at Nordpolen fremdeles er ubeseiret. Og de vet at vært nye forsøk til sommeren er økonomisk sikret gjennom bidragene fra Alfred Nobel, Dickson i Gøteborg og en direktør Burman som jeg ikke kjenner.

Svenskene er igjen oppmerksomme på at vi har en mulighet for å lykkes der nordmennene mislyktes.

— Jeg skal forsøke å venne meg til min berømmelse på forskudd, sa jeg.»

Nansen mente at ekspedisjonslederen var dum og uvitende. Samtidig kan jeg ikke unngå å tenke på det jeg har lest om turen som Nansen på dette tidspunkt hylles for: hadde det ikke vært for Hjalmar Johansen hadde Nansen neppe vært i live.

På neste forsøk skal de ha med en reserve, som boken jeg skrev om i innlegget: Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen handler om. Jeg var spent på hvordan reserven Vilhelm Swedenborg ble beskrevet i boken til Sundman. Her er fra en reise i Paris dit  Swedenborg reiser sammen med Frænkel for blant annet å besøke han som laget nordpolballongen:

«Ved alle mer eller mindre offisielle sammenkomster og arrangementer, ved besøk i fabrikker og militære ballonganlegg, ved forskjellige slags såkalte mottakelser, ved alle møter med representanter for aeronautiske selskap, dagsaviser og fagtidsskrifter, berettet han om I'expedition polaire d'Andree som noe som angikk Andree, ingeniør Frænkel og løytnant Swedenborg.

Jeg tror jeg forsto ham.

Det var i Paris han opplevde sitt livs høydepunkt. Det var i Paris han påbegynte, gjennomførte og avsluttet sin faktiske deltakelse i Andrees ferd mot Nordpolen. På Spitsbergen var han bare reserven.»

Det er noen år siden boken ble utgitt. Jeg synes den fortsatt er lesbar. Boken er lettlest. Spennende selv om jeg kjente til hovedtrekkene i historien. For meg er særlig isvandringen skremmende. At boken vant Nordisk Råds Litteraturpris er forståelig. Jeg kommer 100 % sikkert til å lese bøken til Bea Uusma om igjen etter å ha lest boken til Per Olof Sundman.