27. aug. 2017

The Lady of Shalott - Jomfruen av Shalott


«Og Tate Britain er naturligvis mye mer enn bare Turner og Blake — for all del! For eksempel finnes en av mine absolutte favoritter her — et erke-romantisk bilde fra 1888, av den typen som det selges utallige postkortversjoner av. Det er malt av J. W. Waterhouse, og heter Lady of Shalott. Jeg vet godt at mange i dag rynker på nesen og mener at kjære, det var da svært til...ja, søtsuppe, for eksempel. Men for meg er dette bildet noe av det fineste jeg vet. Det får meg til å tenke på Arthur og ridderne av det runde bord. Det får meg til å se vimpler og flagrende hår. Jeg mumler linjer fra Alfred Lord Tennysons dikt om henne (TheLady ofShalott, 1843) — det som begynner slik:

On either side the river lie

Long fields of barley and of rye,
That clothe the wold and meet the sky;
And through the field the road runs by
    To many-tower'd Camelot;
And up and down the people go,
Gazing where the lilies blow
Round an island there below,
    The island of Shalott.”


Sitatet er fra boken London skrevet av Tor Åge Bringsværd. Boken ble utgitt i 2003. Som det står på omslaget, en bok som gir reiselyst med mange tips om hva man kan oppleve i London. Gleder meg til å besøke museet for bl a å se maleriet han skriver om. Mer om boken i et senere innlegg.

I boken Topp 10 London av Roger Williams utgitt på norsk av Gyldendal forlag – utgaven jeg har er fra 2014, står er det vist til maleriet under Tate Britain:

«John William Waterhouse (1849-1917) ble utdannet ved Royal Academy Schools i London og er kjent for å ha gjenskapt de litterære temaene pre-rafaelittene, som dette er et eksempel på. Motivet i dette maleriet er hentet fra lord Alfred Tennysons tragiske dikt med samme tittel.»

The Lady of Shalott er gjendiktet til norsk av Geir Uthaug (1978) med tittelen Jomfruen av Shalott  - første vers;

En elv som renner mektig, bred
med gyldne marker korn tett ved,
den møter himmelen på det sted
der stien går som fører ned
     til tårnbesatte Camelot;
på veien ser man folk som går
og skuer dit hvor liljer står
på en plett der nedenfor
        en ø ved navn Shalott.


26. aug. 2017

Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyrrani av Kaja Melsom:




«Hva gjør det med oss når det som skulle være den ultimate lykke – maksimal valgfrihet – snarere fører til uro, tvil og skam?»

Skriverier om jakten på lykke er noe jeg synes er uinteressant, og boken til filosof Kaja Melsom: Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyrrani kunne bare av den grunn vært ekskludert fra min liste over bøker jeg ønsker å lese. Jeg ville normalt ikke funnet den jf at biblioteket hadde plassert den under «Egenutvikling» og til slike bokhyller beveger jeg meg ikke. Det var et blogginnlegg her på bloggen til Min bok- og maleblogg at jeg ble oppmerksom på boken til Melsom. Det Åshild skriver om boken fristet meg til å låne og lese den. Den ble utgitt i 2017 på forlaget Gyldendal,

Mer fra bokomslaget:

«Filosof Kaja Melsoms påstand er at jo mer frihet vi skaffer oss, destor mer engstelige og utilpasse blir vi. Vi har masse fritid, men blir stadig mer stressa. Vi hyller kunsten "å være seg selv", men skammer oss mer enn noensinne. Og jo mer vi fokuserer på romantikk og sex, desto mer strever vi med forholdene våre.

I denne boka viser Melsom gjennom eksempler fra hverdagslivet hvordan våre feilaktige forestillinger om frihet fører oss inn i ufrihet. Den fordømte friheten gir nyttige verktøy for å komme til bunns i et gjennomgripende problem i vår tid.»

Jeg skal være så ærlig at noen av eksemplene hun trekker frem, f. eks valgets kvaler ved å velge hotell og brød, kunne greit vært tatt ut. Men jeg deler ikke det negative synet Pål Mykkeltveit  her i denne artikkelen «Filosofen Kaja Melsom tar feil om frihet» har på bokens innhold.

Boken innhold er delt i to deler. Under del en «Umulige krav» er det et kapittel med tittelen «Lykkelig nok?»  blant annet tar for seg drømmen om romantisk kjærlighet. Ikke sjelden leser man om jakten på «den rette».

«I dag skal et parforhold heist begynne med en heftig forelskelsesrus og en god porsjon galskap. Videre forventer vi at de intense følelsene som førte paret sammen, også skal binde dem sammen over tid. Vi ser med undring og avsky på kulturer som fortsatt praktiserer arrangerte ekteskap. Det at foreldrene foreslår potensielle ektefeller for sine barn, kolliderer fullstendig med var ide om at det å velge partner ut ifra hjertet alene er den største lykke et menneske kan oppleve.

Det er et tankekors at vi ikke evner å skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Vi greier simpelthen ikke å forstå at mange ikke-vestlige foreldre som vil det beste for sine barn, opplever det som sitt foreldreansvar å komme med gode råd når barna skal velge noe så viktig som en livspartner. Enda dårligere forstår vi at mange barn av foreldre med ikke-vestlig opprinnelse ville sett på det som et svik dersom foreldrene sluntret unna en så viktig oppgave. Denne manglende forståelsen sier sitt om hvor urokkelige vi er i troen på at forelskelsen alene kan fungere både som kickstarter og limet i et langvarig forhold.

En inder skal ha sagt at mens vi i Vesten starter med en fosskokende kjele som gradvis blir kaldere og kaldere, starter de med en lunken kjele som gradvis varmes opp. Et raskt blikk på skilsmissestatistikken i vestlige land forteller at han er inne på noe. Vår klippefaste tro på forelskelsens og begjærets kraft fremstår mer som en romantisk drøm enn som en overbevisning vi har empirisk belegg for.»

Under delt to «Mislykket flukt» er det et kapittel «Flinke piker og sløve gutter» skriver hun om fremtidsdisiplineringens stafett:

«Mens mange foreldre flykter inn i den hyperaktive foreldrerollen, flykter generasjon prestasjon inn i fremtidsdisiplineringens stafett, hvor liver livsetappe bare er en forberedelse til neste. På ungdomsskolen må de holde seg i teten for å komme inn på de beste videregående skolene. Deretter må de få en god artium for å komme inn på det studiet som åpner for de mest attraktive jobbene. I den første jobben må de sørge forå skaffe seg erfaring og resultater som åpner for å søke en mer spennende jobb.

Ved alltid å være på vei mot noe bedre forsøker de unge å flykte både fra skammen over at de ennå ikke har utrettet noe stort, og fra angsten for at de aldri vil gjøre det. Men fremtidsstafetten fungerer dårlig som fluktstrategi fordi man risikerer å bli fanget i en tilstand hvor ingenting noen gang vil føles bra nok. Det er en oppskrift på mer skam og angst, ikke mindre. Attenåringen Lisa, som for noen år siden ble psykisk syk avå skulle være best på mest, beskriver tilstanden slik: «En femmer er ikke godt nok. Og får vi en sekser, tillater vi oss ikke å rose oss selv, for det er ikke tid, vi vil bare videre.»


De fleste av temaene Kaja Melsom er inne på har jeg lest om tidligere i f eks avisartikler. Tanker om tema har jeg ofte på grunn av det jeg observerer og erfarer. Men det er noe annet å lese dem satt dem sammen slik forfatteren har gjort. Dessuten er det fint at noen setter ord på det som observeres i samfunnet. Så kan man være enig eller uenig i hele eller deler av bokens innhold. Jeg synes det var verdt å lese den. Boken er i et lite format og er på 160 sider inkl. noter. 

20. aug. 2017

Elster, Andresen, Dahl - en roman skrevet av Per Schreiner



Det var i A-magasinet til Aftenposten i sommer at jeg leste et intervju med Per Schreiner om romanen han har skrevet og som ble utgitt på Tiden Norsk forlag i 2017: Elster, Andresen, Dahl. Der sier han blant annet dette:

 «– Vi tenker at vi er individualistiske og kan gjøre hva vi vil. Men noen ganger blir det veldig tydelig at valgene er strengt regulert. Folk lever ganske likt og oppfører seg på samme måte. Til tross for at det kanskje ikke gjør dem særlige fornøyde. Der blir forholdet vi har til hytta vår et godt eksempel.»

Schreiner tror forventningene til «hyttekos» er urealistiske i mange familier.

«– Vi stresser med å gjøre det hyggelig på hytta. Forventningene til at det skal være hyggelig å være der sammen er så store. Det er lett å bli skuffet, mener Schreiner, som selv har hytte på en øy i Vestfold. Han deler én sommermåned der med lillesøsteren sin.»

Jeg eier ikke hytte eller har andeler i en hytte. Et helt bevisst valg. Jeg foretrekker å bo på hotell når jeg reiser bort. Flere må-oppgaver enn de som påløper ved å eie enebolig, ønsker jeg ikke å bruke ferie og fritid på. Heller ikke å bruke tid til å sitte i bilkø i helgene. Jeg har heller ikke et temperament som passer til hyttelivet mange bedriver - jeg synes personene i romanen til Per Schreiner tross alt er generøse. 
Hovedpersonen har tilgang til tre hytter. Elster-familiens hytte som han og familien tilbringer påsken på:
«Hytta på fjellet deler vi med mor. Vi er der nesten en hel uke, men allerede etter fire dager begynner jeg å få nok. Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»

Dahl – stedet etter faren, dit de reiser i jula

«Hvis vi blir flere dager på Dahl, vil Hege etter hvert bli mindre vennlig, og til slutt vil hun bli nesten taus. Hun har aldri likt seg der, men hun innrømmer det ikke. De gangene jeg har forsøkt a snakke om det, har hun bare sagt at det holder med noen dager. Jeg føler meg hjemme, men Hege føler at hun er på besøk. Jeg har foreslått at vi kunne bygge en hytte på tomta oppe på fjellet og feire jul der, men hun har bare blåst av det. Det siste vi trenger, er enda en hytte på fjellet. Når hun sier dette, spiller jeg såret og får lyst til å si noe om somrene hos Andresen, men gjør det ikke.»

Det er en sommer hos Andersen største delen av romanen på 168 sider handler om – familiehytta til kona Hege sin familie. Dit de reiser vår, høst og sommer. En hytte som ligger på et område med flere hytter som eies av familien. Der det er kona Hege som har regien – det er 24. juni når de ankommer hytta i sommerferien:

«Mens vi spiser brød, salat og croissanter som allerede er blitt litt seige, forteller Hege om planene for de neste tre ukene. Hun gjør det avslappet, som om hun finner på programmet mens hun sitter der. Hun snakker om besøk, om turer i skjærgarden, og alt ungene skal lære i løpet av ferien. Med jevne mellomrom spør hun oss om det er noe spesielt vi har lyst til å gjøre, men ingen sier noe annet enn at det høres fint ut. Den yngste nevner bare at hun vil bade en del, 
og Hege forsikrer henne om at vi kommer til å bade masse.»

Nå skal ikke jeg røpe hva som skjer denne sommeren – men som omslaget viser må hovedpersonen til pers med gravearbeid. Uansett;  her er en stemningsrapport fra hovedpersonen 19. juli:

«Da jeg våkner, husker jeg at det bare er to eller tre dager igjen av sommerferien. Tre, hvis jeg regner med selve reisedagen. Jeg må minne meg selv på å ikke begynne pakkingen for tidlig. Det vil provosere Hege og vise, med altfor stor tydelighet, at jeg gleder meg til å dra hjem. Pakkingen vil foregå kvelden for vi drar, og på morgenen. Hege vil være sentimental, og jeg vil være stille. Det er ikke noe program de siste to dagene, noe som er behagelig. Det gir meg følelsen av å være for tidlig på en flyplass.»

Jeg likte romanen Elster, Andresen, Dahl. Jeg synes han får frem det som forlaget her beskriver romanen skal inneholde:

«Elster, Andresen, Dahl er en morsom og mørk roman om familien, om umuligheten av å unnslippe slekters gang, om rollen man tvinges til å spille på det stedet der en families mekanismer kanskje aller best kommer til syne: på hytta.»

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av forlaget. 


19. aug. 2017

Pust for meg av Cecilie Enger



Jeg valgte å lese romanen Pust for meg av Cecilie Enger fordi jeg hadde gode leseopplevelser da jeg leste bøkene som jeg skrev om i innleggene:

 Pust for meg ble utgitt i 2017 på forlaget Gyldendal. Romanen er på 247 sider, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fått av forlaget. Romanen ble, på samme måte som bøkene nevnt over, en god leseopplevelse. Det er en roman med tema som jeg fant tankevekkende. Carla tar valg underveis som for meg er urovekkende. Den etterlater seg løse tråder – hvordan vil det gå med hovedpersonene Carla Ruud etter at romanen er avsluttet?  Som tidligere skrevet i innlegg – slike bøker liker jeg.

«Det var en kollega på sykehuset som hadde satt meg i forbindelse med henne et par dager tidligere, fordi jeg etter et morgenmøte hadde sagt jeg skulle hjem denne fredagen. Opp til dalen og bygda der jeg vokste opp, for å besøke moren min. Kollegaen, Morten Øynes, en vennlig og veltrent anestesisykepleier, hadde begeistret fortalt at niesen hans også skulle oppover dit, samme dag. Han hadde stolt forklart at familien var liten og tett sammensveiset, og at de snakket sammen ofte. Det var derfor han visste at hun var engasjert for å sette opp et stykke med en lokal teatergruppe og skulle bo der i sju uker.»

Etter å ha lagt ryggsekken i bagasjerommet, setter passasjeren seg inn i forsetet med kofferten mellom bena. Hun presenterer seg som Synne Løken Kristiansen. Raskt begynner Synne å stille Carla en rekke spørsmål:

«Jeg fortalte at jeg hadde fylt seksti år sist høst. At det kjentes fint og uansett var bedre enn alternativet. Jeg fortalte at jeg likte jobben min som anestesilege og ikke hadde planer om å pensjonere meg på mange år. At jeg hadde to voksne barn, en datter på trettien og en sønn på tjueåtte. At Ingrid jobbet i en butikk som solgte økologisk mat og at Johannes jobbet som historielærer på en ungdomsskole, mens han også holdt på med en masteroppgave om fransk 1700-tallshistorie.
Og at jeg hadde vært skilt i en mannsalder.»

Synne følger opp svarene med å stille oppfølgingsspørsmål – provoserende spørsmål.
«Jeg angret på tilbudet om skyss. Jeg forstod at det verken ville bli tid til radio eller stillhet. Bare denne kvinnen som spurte meg ut, og som fortsatte å stille spørsmål selv om jeg prøvde å vise at jeg ikke var interessert i å svare»
Synne snakker og snakker i timevis. Det siste tema hun er innom er en sang på radioen, Wish You Were Here,  som Synne hadde hatt som vuggesang. Carla sier at hun aldri har hatt et forhold til Pink Floyd:

«- Hvorfor sier du det? sa hun. Hun argumenterte ikke imot, men gjentok spørsmålet da jeg ikke svarte.
- Hvorfor sa du det, egentlig?
- Hvorfor sier man det man mener? sa jeg, og da pustet hun en hånlig latter gjennom nesen og i den neste svingen kjørte vi ut, rett gjennom en lav snøfonn og ned en bratt skråning.»

Kofferten Synne har mellom bena treffer halsen hennes.


«I sekundene etter at bilen kjørte utfor veien tror jeg at jeg tenkte på Ingrid og Johannes, på døden, på snøen som føyk over frontruten. Kanskje var jeg bevisstløs noen sekunder. Jeg vet ikke. Men jeg var merkelig uskadet, og jeg husker Synnes hender mot sin egen hals og at jeg instinktivt forstod at munn-til-munn ikke ville være mulig, og at det eneste som kunne redde henne, som kunne få luft i henne, var om jeg klarte å lage en direkte tilgang på halsen hennes. Hveselydene ble svakere, leppene ble blå, grepet om halsen slappere og jeg skrek at jeg skulle redde henne. Jeg husket historien om den snartenkte legen som hadde kommet til et ulykkessted der luftveien hos en dame var helt blokkert, og at han hadde tatt en bic-penn fra innerlommen, dratt ut det tynne og bøyelige blå plastrøret inni, skåret seg vei gjennom halsen med en lommekniv og deretter ført pennen rett ned i pusterøret. Pustet for henne helt til ambulansepersonellet overtok. «

Til tross for sin erfaring, klarer Carla ikke å redde livet til Synne. Årsaken til utforkjøringen er en issvull i veibanen. Ulykken endrer livet til Carla Ruud. Hun søker trøst hos den gamle moren sin på nitti år. Hos barna sine, og særlig datteren som hun har et nært forhold til. Tanken på at foreldrene til Synne har mistet datteren sin plager henne. At det siste mennesket Synne opplevde, var et menneske som synes Synne var irriterende. Hun stiller spørsmål ved om hun er i stand til å fortsette i jobben – om andre kan mene det.

«Det kjentes som om ulykken hadde låst meg inne i et trangt rom. Den ville ikke slippe meg ut selv om jeg ønsket å gå i Synnes begravelse og ville se faren hennes inn i øynene. Det var som å tvinges til å leve et hverdagsliv uten å ha lov til å bekymre meg for mine egne barn, uten å ha lov til å savne mor eller jobben eller venner. Tvunget til hvert eneste minutt å ikke tenke på alt som var det egentlige livet mitt, fordi å tenke på noe annet var det samme som å bli holdt innelåst for alltid.
Jeg kom aldri til å bli fri igjen.»


14. aug. 2017

Den forbudte elven (The fishermen) av Chigozie Obioma


«Jeg har aldri levd uten brødrene mine. De har vært der hele tiden mens jeg vokste opp, jeg hadde sett på dem og tatt etter dem og levd en versjon av deres tidligere liv. Jeg hadde aldri gjort noe uten dem og var fullstendig avhengig av dem, især av Obembe, som hadde tatt til seg mye visdom fra de to eldre og tilegnet seg bredere kunnskaper fra bøker. Jeg hadde levd sammen med dem og stolt så mye på dem at ingen konkret tanke formet seg i sinnet mitt uten at den først hadde drevet gjennom hodene deres.»

Fortellerstemmen i romanen Den forbudte elven (The fishermen) av Chigozie Obioma er Benjamin (Ben) Agwu. Brødrene er de eldre brødrene Ikenna, Boja og Obembe. I tillegg har han to yngre søsken, broren David og søsteren Nkem. De har alle bodd hele livet sammen med foreldrene i Akure, en by i Vest-Nigeria.

Faren jobber i Nigerias sentralbank når han i november 1995 blir overført til en filial i en annen by. Moren er fortvilet:

«Innen det ble mørkt søndag kveld, begynte smuler av informasjon å dale fra mors enetale som dun fra en fugl: «Hva er det for slags arbeidsgiver som river en mann vekk fra familien så han ikke kan oppdra guttene sine? Selv om jeg var født med sju hender, hvordan skulle jeg ta med av disse ungene alene?.»

Ibenna er på den tiden nesten femten, Boja et år yngre, Obembe elleve år og Ben ni år. Neste morgen reiser faren til sin nye jobb og truer guttene til å ikke lage problemer for moren. Byen han skal jobbe i er for utrygg by til at familien kan flytte med.

«Hver gang jeg tenker på hvordan det var, hvordan den morgenen skulle markere den siste gangen vi alle bodde sammen som den familien vi hadde vært, begynner jeg – selv nå, to tiår senere –å ønske at han ikke hadde reist, at han aldri hadde fått det beskikkelsesbrevet. Før brevet kom var alt i sin skjønneste orden: Far gikk på jobben hver morgen, og mor, som hadde en liten butikk på markedet der hun solgte ferskvarer, stelte for de fem søsknene mine og meg. I likhet med barna i de fleste av familiene i Akure, gikk vi på skolen. Alt fulgte sitt naturlige løp. Vi tenkte lite på det som hadde vært. Tid betydde ingenting den gangen.»

Selv om de savner faren, venner de seg etterhvert til å se han sjelden. Det inntreffer en forandring i tilværelsen:

«Den gamle dagsordenen – sinnsro, lydighet, lesning og den obligatoriske siestaen – som lenge hadde vært en mønster i dagliglivet, mistet gradvis taket. Et slør la seg over øynene som vi hadde trodd kunne se alt, selv vår minste lille hemmelige rampestrek. I begynnelsen av den tredje måneden brakk den lange armen som ofte hadde svingt pisken, aktsomhetens redskap, tvert av som en grein. Da brøt vi oss fri.»

Guttene begynner å utforske verden utenfor den de er vant til. En av de nye aktivitetene er å fiske i den grufulle elven Omi- Ali. En elv med kilde til mørke rykter og overtro. Det er starten på tragedien.

Romanen Den forbudte elven ble utgitt i 2015 – på norsk i 2017 av Font forlag. Den har fått strålende kritikker og er blitt kategorisert som en litterær klassiker, en roman å miste pusten av, årets beste roman, fabelaktig osv osv. Norske og kritikere utenfor Norge er begeistret for debutromanen til Chigozie Obioma – link til Font forlag der man kan lese mer om romanen, anmeldelser mv.

Jeg har lest romanen på Ebokbib – og må slutte meg til de gode anmeldelsene. Jeg ble slukt inn i historien. Miljøet er levende beskrevet – det er som å være tilskuer på første rad. Vitne til et voldsomt drama som utspiller seg. Uten å kunne gripe inn. Derfor var det innimellom som om det gjorde fysisk vondt å lese om dramaet brødrene og familien blir en del av. Så ja, dette er den mest gripende romanen jeg har lest hittil i år. En roman å miste pusten av. 

10. aug. 2017

Tegneserieroman: Min fars dagbok (Chichi no koyomi) av Jiro Taniguchi



«Min fars dagbok er Taniguchis mest personlige tegneserieroman, med handling lagt til kystbyen Tottori, der han vokste opp, sørvest i Japan. Han var fire år gammel da den voldsomme brannen i 1952, som skildres i tredje kapittel, gjorde over 20 000 innbyggere husløse. Boken er ikke selvbiografisk, men bygger på Taniguchis familieforhold. I likhet med hovedpersonen Yoichi forlot han hjembyen for å gjøre karriere, og hadde ikke vært der på femten år da han etter påtrykk fra en venn dro for å besøke foreldrene sine. Gjensynet hentet frem opplevelser han hadde glemt, og endret bildet han hadde av foreldrene og barndommen. Denne erkjennelsen av at fortiden ikke er en fast substans, men subjektiv og foranderlig, er grunnideen bak Min fars dagbok. Mellom de nennsomme bilderutene kommer Taniguchi med en oppfordring: Gjør deg kjent med dine foreldre og prøv å forstå din egen familie.»

Sitatet over er fra etterordet i tegneserieromanen Min fars dagbok av Jiro Taniguchi som også har illustrert boken. Det var ikke tilfeldig at jeg tok med meg boken sist gang jeg var innom biblioteket – jeg er fascinert av Japan.

Planen var at jeg skulle delta på en reise til Japan sommeren 2016. For å gjøre en lang historie kort – reisen ble det ingenting av. Heller ikke i 2017. Det betyr ikke at planen er skrinlagt – tvert imot.

Det er lett å tenke at Norge og Japan er veldig forskjellig. Historie og kultur har mange ulikheter. Men etter å ha lest boken till Jiro Taniguchi, og bøker av andre japanske forfattere, er det flere likheter enn ulikheter.

Jeg ble rørt av historien i romanen. Det er det universelle. Vi vokser opp med forventninger til foreldrene våre. Når de skuffer oss er det ikke enkelt å tilgi. Foreldre har naturlig nok forventninger til barna. Men for de fleste foreldre vil kjærligheten til barna alltid være der, og derfor evnen og viljen til å tilgi. En må ha levd en stund for å forstå dette som romanen forteller om på en stillferdig og verdig måte. Den ble utgitt i 1994 og på norsk i 2014.

Handlingen presenteres slik på bokomslaget:


«Ved sin fars død reiser Yoichi hjem for første gang på femten år. Under likvaken møter han familie og venner og oppdager til sin store skam at faren ikke var den mannen han har gjort ham til. Handlingen i denne fortellingen er lagt til den japanske kystbyen Tottori, der forfatteren selv vokste opp.»

9. aug. 2017

Veien til Perdition (Road to Perdition) av Max Allan Collins med tegninger av Richard Piers Rayner


Jeg lånte med meg to tegneseriebøker da jeg sist var på biblioteket. En av dem var Veien til Perdition (Road to Perdition) av Max Allan Collins med tegninger av Richard Piers Rayner. Historien som er bak filmen Road to Perdition. 
Boken ble utgitt i 1998, på norsk i 2002 og filmatisert i 2002 med Tom Hanks og Paul Newman i hovedrollene. Jeg har ikke sett filmen. Jeg har lest at de som har sett filmen og lest boken mener at boken er bedre enn filmen.

Handlingen er i 1930-årenes USA. Handlingen foregår i byen Rock Island, Illinois, en av Tri-cities.  Det er harde tider for mange. Men ikke for de som er tilknyttet Looney-banden. Banden styrer alt: gaukongen, bordellene – de har til og med en kasinobåt.


Michael O’Sullivan, en dekorert veteran fra 1. verdenskrig, står i ledtog med banden. 


 Det er sønnen til O’Sullivan, som er fortellerstemmen. 




En dag sniker sønnen seg med i bilen til faren, og er vitne til en massakre. Banden bestemmer seg for å kvitte seg med O’Sullivan og familien hans. Boken handler om faren og den unge sønnens krig mot gangsterne.
Tegneserieboken var spennende. Tegningene er i svart hvitt og blir da ikke så blodige som handlingen skulle tilsi. Gode tegninger og god historie. En bok som absolutt ikke er gått ut på dato.

 Her er traileren til filmen. 



8. aug. 2017

Verden uten deg (The Light We Lost) av Jill Santopolo



Boken stod i hylla over nye bøker på biblioteket. Jeg kjente igjen omslaget på boken fra en reklame. Jeg leste verken på for-eller baksiden av boken. Det var at det var en ny bok og bokomslaget som tiltrakk meg. Hadde det norske forlaget valgt dette omslaget, som er på originalutgaven, da hadde jeg neppe valgt å lese den:


Da hadde jeg tenkt at jeg ikke var i målgruppen. I så fall hadde jeg gått glipp av en god bok. Av flere årsaker som jeg skal komme tilbake til.

Romanen Verden uten deg (The Light We Lost) av Jill Santopolo ble utgitt i 2017 og samme år i Norge av forlaget Gyldendal.

Handlingen foregår i New York. Fortelleren er Lucy. Hun møter Gabe 11. september 2001 på Columbia University der de begge studerer.

«Kramer var nettopp ferdig med oppropet da du skjøv opp døren. Du smilte til meg, og smilehullet viste seg i et flyktig glimt idet du tok av deg Diamondbacks-lua og stappet den i baklommen. Blikket ditt landet raskt på den tomme stolen ved siden av min, og så gjorde du det samme.»

Foreleseren Kramer får navnet av studenten som kommer for sent: Gabe Samson. Kramer ber Gabe kommer mer presist i resten av semesteret, og begynner å snakke om Julius Cæsar:

«Jeg vil alltid huske den passasjen, for siden den dagen har jeg så mange ganger lurt på om du og jeg var skjebnebestemt til å møtes på Kramers Shakespeare-seminar. Om det er skjebnen eller viljen som har bevart forbindelsen mellom oss i alle disse årene. Eller en kombinasjon, nytte strømmen mens den gavner. «

Seminaret blir avbrutt av at en av de ansatte kommer inn og forteller at det har vært på tv at et fly har truffet tvillingtårnene. Gabe foreslår at Lucy går opp på taket til Wien-bygget:

 «Hvor skal jeg, sa du?»

«Sammen med meg,» sa du, så strøk du hånden åndsfraværende nedover fletten min. Det var en fortrolig gest, slikt som skjer etter at alle barrierer rundt intimsfæren er brutt ned. Som å spise fra noens tallerken uten å spørre. Og plutselig følte jeg meg knyttet til deg, som om hånden din på håret mitt betydde noe mer enn åndsfraværende, nervøse fingre.

Mange år senere tenkte jeg på det øyeblikket da jeg bestemte meg for å donere håret mitt og frisøren rakte meg fletten, innpakket i plast, og den virket enda mørkere brun enn normalt. Selv om du var en hel verden unna da, føltes det som om jeg sviktet deg, som om jeg kappet båndet mellom oss.

Men da, den dagen, rett etter at du rørte ved håret mitt, gikk det opp for deg hva du hadde gjort, og du lot hånden falle ned i fanget. Du smilte til meg igjen, men denne gangen nådde det ikke øynene dine.

Jeg trakk på skuldrene. «Ok,» sa jeg.

Verden føltes som om den holdt på å sprekke opp i biter, som om vi hadde gått gjennom et knust speil og inn i det splintrede stedet bakenfor, hvor ingenting ga mening, hvor beskyttelsen vår var fjernet, murene revet. Det var ingen grunn til å si nei.»

Lucy er sammen med Gabe denne dagen. Men han finner tilbake til kjæresten Stephanie.

«Jeg burde ikke være knust, men jeg var det.

Jeg snakket ikke med deg resten av høstsemesteret. Ikke i vårsemesteret heller. Jeg skiftet plass på Kramers seminar så jeg ikke måtte sitte ved siden av deg. Men jeg hørte etter hver gang du snakket om hvordan du så skjønnhet i Shakespeares språk og bildebruk-selv i de voldsomste scenene.»


Tiden går: 

«New York er en underlig by, du kan bo der i årevis og aldri møte din nærmeste nabo, men så kan du støte på din beste venn idet du går inn på undergrunnsbanen på vei til jobb. Skjebne versus fri vilje. Kanskje det er begge deler.

Det var mars, nesten et år etter at vi var ferdig på college, og New York City hadde slukt oss. Jeg bodde sammen med Kate på Upper East Side i den svære leiligheten som en gang hadde tilhørt besteforeldrene hennes. Det var noe hun og jeg hadde snakket om å gjøre siden vi gikk i sjuende klasse. Barndomsdrømmene var blitt til virkelighet.

Jeg hadde et seks måneder langt forhold til en kollega, et par engangsligg og en håndfull dater med menn jeg ikke syntes var smarte nok eller kjekke nok eller spennende nok, men i ettertid må det nok sies at det sannsynligvis ikke var noe særlig i veien med dem. Hvis jeg hadde møtt Darren da, ville jeg sikkert ha tenkt det samme om ham.»

Lucy fyller 23 år den dagen hun møter Gabe igjen på en restaurant. De innleder et forhold og etterhvert flytter hun inn i hans leilighet. Den tiden de får sammen før Gabe velger å si ja til et oppdrag som fotojournalist i Irak, skaper mange minner for Lucy å tenke tilbake på. Lucy har en egen karriere som barneserieprodusent i New York, og vil ikke reise med han. De skiller lag. Lucy er knust. Minnene om tiden med Gabe slipper ikke – heller ikke etter at hun treffer på Darren.

«Når den første kjærligheten er den største» står det foran på boken». Helt utrolig med tanke på hvilke bøker jeg normalt leser – og særlig den siste tiden - så slukte jeg denne boken. Det var som å se en film. Hendelsene er i perioden 2001 – 2014 – det blir derfor tidsnært. Moderne liv som leves.  Friskt og aldri dystert. Handlingen er lagt til New York – en by mange lar seg fascinere av – inklusive denne leser. Hun har lagt inn noen frampek – nesten usynlig. Bøker der kjærlighet er tema kan enkelt bli en klisset affære. Men slik opplevde jeg ikke boken til Jill Santopolo. 
Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Lucys liv – hva hadde skjedd dersom en hadde valgt en annen vei enn den en valgte. Opplevelser som ikke slipper - som har klistret seg inn i den mentale minneboken. Tvilen hun har i forholdet til Darren – den tvilen klarer hun å overføre til meg som leser. Forfatteren fordyper seg ikke i detaljer. På den måten gir hun meg rom til å gå inn i historien. Etter å ha lest den gode, men faktatunge, boken til Sidsel Wold var romanen Verden uten deg perfekt lesing. 





5. aug. 2017

Landet som lovet alt - min israelske reise av Sidsel Wold


«Å reise tilbake til min gamle kibbutz Ayelet Hashahar var noe jeg ofte tenkte på, men ikke hadde våget å gjennomføre. Skjebnen ville det derimot slik at jeg ble kjent med en israeler som hadde venner der, og som tok meg med nordover. På forhånd hadde jeg snakket med Shimon fra tefeten, som ble glad for å høre fra meg. Å kjøre opp bakkene fra Genesaretsjøen, som jeg kjente så godt fra min ungdom, var sterkt. Å passere åkrene, se utsikten mot Golanhøydene og Hermonfjellet, som lå innhyllet i dis, brakte frem et vell av følelser. Så lykkelig jeg hadde vært her, i disse omgivelsene. Så lett jeg levde med israelerne den gang, og så uskyldig alt virket sammenlignet med nå. Da jeg kjente lukten av jordene og gresset, gikk tankene mine til Israels pionertid, da jødene kjempet for sitt lovede land og var helter...
.
..Vi tok farvel. Ingenting kunne bringe vår felles fortid tilbake. Det var et godt besøk, men fremfor alt et sårt besøk. Kanskje var Shimon, Raya og Durra de samme – men jeg hadde reist så langt, både geografisk, politisk og mentalt.»

Det er reisen til Sidsel Wold vi får være med på i boken Landet som lovet alt – Min israelske reise. En bok som ble utgitt i 2015, som jeg har kjøpt og nå lest. Boken er på 311 sider inkl. noter mv og oppdelt i 27 kapitler.

I bokprogrammet Faktasjekken ble det sagt at i og med at verden stort sett er oppdaget, stilles det større krav til faktabøkene, både språk og til den gode historien. Oppramsing av fakta har liten verdi. Det er jeg enig, i og det er der Sidsel Wold scorer høyt.

Sidsel Wold har en god historie å fortelle og hun skriver godt. Selv om jeg har lest en del bøker tidligere om temaene hun skriver om, var det mye nytt å lære. 

Bøker jeg skrev om i mars 2014 og februar 2013 – link til innleggene:





Sidsel Wold er engasjert og personlig. At jeg synes det helt på slutten ble litt gjentakelser, blir mikroskopisk i den store sammenheng.

På Internett finnes mange anmeldelser mv av boken og kritikerne gir henne mye skryt.  Jeg avsluttet derfor med å linke til forlaget Spartacus der boken er utgitt og siterer forlagets beskrivelse av innholdet:


«Sidsel Wold forelsket seg tidlig i Israel. Som ung kvinne bodde hun på kibbutz, lærte seg hebraisk og forsøkte lenge  å konvertere til jødedommen. I flere år arbeidet hun for å fremme Israels sak, men gradvis ble det vanskeligere å forsvare statens handlinger. I Landet som lovet alt tar hun for seg Israels historie og de indre utfordringene som i stadig større grad preger den unge staten. Samtidig er dette Wolds personlige beretning om sin egen reise fra kibbutzen til et turbulent liv som korrespondent i Midt-Østen.»

Bøker lest og skrevet om i juni og juli 2017



«Hva er det litteraturen gjør med en leser?
At den gjør oss til bedre mennesker, er kanskje å ta kraftig i. Men den sørger for å holde noe levende i oss, en refleksjonsevne og en følelsesmessig tilstedeværelse i verden. Det er noe helt eget med å lukke seg inne i en bok. Du sitter der for deg selv, det er en merkelig situasjon, tenk deg: Å lese inni seg.»

Sitatet er fra boken Leseren. En samtale med Henning Hagerup, skrevet av Alf van der Hagen. En bok jeg har lest innimellom. Slik det har vært og er med flere bøker. Bøkene jeg har lest ferdig og skrevet om i juni og juli følger til slutt i innlegget.
August har både en begynnelse og en slutt i seg. Reklamen som fyller postkassa forteller om et nytt skoleår for mange. Om kveldene spiller gresshoppene ut sommeren. Det er en større ro over august enn juni og juli. Jeg holder pusten og håper at sommeren skal strekke seg ut i september. Bare det å kunne ha døren åpen ut i hagen om dagene, kjennes som et gode.  
Bokhøsten har startet. Forlagene skriver om nye bøker som kommer. 30. juli hadde Aftenposten en tosider om forlagenes bokslipp. Romaner, dikt-, novelle-, og essaysamlinger, og sakprosa. Ingen biografier. Det siste er synd synes jeg.  Samtidig er det mange interessante biografier som er utgitt tidligere år – og noen står merkelig nok ulest i bokhylla.
I går forsvant en pose bøker til loppemarkedet – i den posten var det også uleste bøker. Ute av synes, ute av sinn. Samtidig kom det tre kjøpte bøker inn i bokhylla.

Link til innleggene om bøker lest og skrevet om i juni og juli.

Juni 2017







Juli 2017