2. okt. 2022

Det tørre hjertet – en god roman skrevet av Natalia Ginzburg

 


«Vi hadde vært mann og kone i fire år. Han hadde flere ganger sagt at han ville forlate meg, men så døde barnet vårt, og dermed fortsatte vi å holde sammen. Han ville at vi skulle få oss et nytt barn, han sa det ville gjøre meg godt, derfor elsket vi ofte den siste tiden. Men det lykkes oss ikke.»

 

Jeg fant romanen Det tørre hjertet av Natalia Ginzburg på biblioteket i hylla for nye bøker. Romanen ble utgitt i 1974 og oversatt til norsk i 2022.

 

Det er ikke det store persongalleriet. Handlingen starter i nåtid, og allerede på første side får vi vite at fortelleren skyter ektefellen Alberto. Etter hvert får vi vite hvordan hun møtte han, hva som ledet til ekteskapet og drapet.

 

«Når en jente er veldig mye alene og fører et heller monotont og strevsomt liv, med slitte hansker og bare noen få mynter i veska, lar hun fantasien løpe av med seg og blir derfor forsvarsløs overfor alle de feil og fallgruver som fantasien daglig forfører henne med. Som et svakt og hjelpeløst offer for fantasien leste jeg Ovid for atten jenter som satt stuet sammen i et kaldt klasserom, jeg inntok måltidene i pensjonatets dystre spisesal mens jeg kikket ut av de gulmalte glassrutene og ventet på at Alberto skulle komme og ta meg med på en konsert eller en spasertur. Hver lørdag ettermiddag gikk jeg på bussen i Porta Vittoria og reiste til Maona, og dro tilbake søndag kveld.»

 

Mer skal ikke jeg røpe av innholdet i den gode romanen på120 sider.

 

 

Forlagets omtale:

 

"Han hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den over på termosen, så hadde jeg skrudd lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebordsskuffen og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene."

 

Fire år før skuddet faller, har hun møtt den mye eldre Alberto. De går lange turer langs elven og i byens gater, han har med sjokolade og bøker til henne, og han tegner ansiktet hennes i skisseboken sin. De ser ut som elskere, men er det ikke. Alberto forteller ingenting om seg selv, og hun stiller få spørsmål. Hver kveld pudrer hun ansiktet og setter seg til å vente på ham inne på det vesle pensjonatværelset. Ofte kommer han ikke. Likevel venter hun, drømmer om ham og forteller seg selv at hun er forelsket. Og selv om han sier tydelig ifra om at han ikke er det, frir Alberto, de gifter seg og får et barn. Men Alberto er en mann som blir fort lei.

 

I et usentimentalt og direkte språk dissekerer Natalia Ginzburg et ekteskap. "Det tørre hjertet" er en fortettet og ulmende roman om betinget kjærlighet og forvrengte oppfatninger, om trange kvinneliv og endelig løsrivelse.


17. sep. 2022

Dikt: Minnene – av Hans Børli fra diktsamlingen Vindharpe (1974)

 


Minnene – av Hans Børli

Ta det med deg! Det minste av grønt som har hendt deg kan redde livet ditt en dag i vinterlandet.

Et strå bare, et eneste blakt lite strå fra sommeren i fjor frosset fast i fonna, kan hindre Skredets tusen drepende tonn i å styrte utfor.


11. sep. 2022

Musée National Picasso-Paris – utrolig flott museum

 


Det ble bråbestemt at datteren min og jeg skulle reise til Paris i begynnelsen av august. Ikke den ideelle tiden å reise dit på. Vi var der i 6 dager, og de tre første dagene var det veldig varmt. Vi var i Paris i 2015. Litt kjente i byen var vi før vi reiste. Men denne gangen skulle vi guide oss selv. Derfor lånte jeg boken som Hege Duckert har skrevet. Mange gode tips å få. Og et av dem var Musée National Picasso-Paris.

 

Vi besøkte mange museer på turen. Men Picasso museet var det beste synes vi begge to.  Det lå i gåavstand fra hotellet vi bodd på ibis Paris Bastille Opera 11th. Det hjalp nok på at det ikke var så mange besøkende som f eks Musée d'Orsay der vi tidvis stod som sild i tønne for å se verkene som er utstilt der.

 

Jeg har alltid tenkt på Picasso som noe veldig sært. Derfor ble jeg veldig overrasket over hvor godt jeg likte det jeg så. Da vi var der var denne utstillingen MAYA RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO.

 

I etasje etter etasje fikk vi sett kunstverk, bilder og filmer om hans liv. Og kunne lese om hans liv og kunst.  Atmosfæren var veldig behagelig. Derfor har jeg lånt og lest bøkene jeg har skrevet om Picasso  i tidligere innlegg. Og jeg har kjøpt en biografi om Picasso som jeg gleder meg til å lese.

 

Dessverre tok jeg med feil objektiv til kameraet mitt. Derfor ble det at jeg måtte bruke mobil. Men det viktigste er opplevelsen. Skal jeg til Paris igjen, skal jeg garantert besøke Picasso- museet igjen. 


Noen bilder fra museet.



















9. sep. 2022

Fortrolighet (Intimacies) av Katie Kitamura

 


Romanen Fortrolighet av Katie Kitamura utgitt i 2021 ble omtalt av Siss Vik (NRK) her i NRK Bok. En bok som også Barack Obama har fremsnakket. Siss Viks begeistring og omtale gjorde til at jeg bare måtte lese den. Absolutt en god roman er min konklusjon etter å ha lest den.  

 

Bokklubbens omtale av romanen:

 

En tolk flytter til Haag for å jobbe for den internasjonale domstolen, men kanskje like mye for å komme seg unna et New York hun ikke lenger er fortrolig med. Med like mange språk som identiteter å sjonglere, leter hun etter et sted hun endelig kan kalle et hjem.

 

Hun trekkes raskt inn i eskalerende personlige intriger: Elskeren Adriaan er separert fra kona, men har ikke egentlig viklet seg løs fra ekteskapet. Venninnen Jana er vitne til noe som tilsynelatende er blind vold, en hendelse tolken blir stadig mer besatt av etter hvert som hun også blir kjent med offerets søster. I tillegg blir hun trukket inn i et eksplosivt politisk drama etter at hun blir spurt om å være tolk for en tidligere president anklaget for krigsforbrytelser.

 

Stillferdig men lidenskapelig konfronterer hun makten, volden og kjærligheten, både i hennes intime relasjoner, og i arbeidet ved domstolen. Hun presses stadig nærmere stupet, der svik og bedrag truer med å overmanne henne og hun tvinges til å finne ut hva slags liv hun egentlig vil leve.

 

Kanskje kan man si at alle bøker i bunn og grunn handler om språk og kommunikasjon, men i Fortrolighet utforsker Katie Kitamura hvordan mening og intensjon blir skapt, tolket og forstått, og nettopp hvordan fortrolighet og nære forbindelser spiller inn i denne kommunikasjonen. Kitamura imponerer i denne romanen idet hun makter å kle utforskningen av språket og dets grenser med intensiteten og uroen til en thriller.

 

Den amerikanske forfatteren og kritikeren Katie Kitamura (f. 1979) debuterte med den kritikerroste romanen The Longshot i 2009, etterfulgt av Inn i skogene i 2012 (Pelikanen 2013). I 2017 kom så En separasjon, men det kanskje først med årets roman Intimacies / Fortrolighet, som ble valgt ut som en favoritt av Barack Obama i hans lesekampanje sommeren 2021, og som har blitt nevnt som en av 2021s beste bøker i en lang rekke aviser, at Kitamuras endelige kommersielle gjennombrudd er et faktum.

 

På langlista til US National Book

 

7. sep. 2022

Pablo Picasso 1881–1973 Århundrets geni av Ingo F. Walther

 

«Enhver vil gjerne forstå kunsten. Hvorfor forsøker man ikke like godt å forstå fuglesangen? Hvorfor elsker man natten, blomstene, alt rundt oss uten å ville forstå det? Men når det dreier seg om et bilde, må folk plutselig forstå det. Hvis de bare kunne begripe at en kunstner skaper fordi han må skape, at han selv bare er en ubetydelig liten del i verden, og at han ikke bør få mer oppmerksomhet enn det mange andre får som gleder oss i verden, selv om vi ikke kan forklare dem. Folk som vil forklare bilder er på villspor.» Picasso

 

 

Pablo Picasso 1881-1973 Århundrets geni av Ingo F Walther er lånt på biblioteket. Utgaven er sjabby, den er skrevet i og noen sider av boken er fjernet. Hoveddelen av boken omhandler Picassos liv som kunstner, og mange av hans kunstverk er omtalt. Innimellom er Picasso sitert, som sitatet over. Interessant bok. Gleder meg til å lese biografien jeg har kjøpt på Finn.

 

Verket på forsiden av utgaven utgitt i 1986 beskrives slik:

 

 

«I sammenheng med «Guernica» står «Portrett av Dora Maar 63). Picasso hadde i 1936 blitt kjent med en kvinne, en jugoslavisk fotograf, gjennom sine venner Paul Eluard og Georges Bataille. 1 krigsårene blir hun hans faste venninne. Den samtidige gjengivelsen av profil og en face får i ansiktets avslappede ro en harmoni som minner om klassisismen. Også kjolens krage og stolen er avbildet forfra og fra siden på samme tid. Allikevel er det spenningsmomenter som bryter inn i den tilsynelatende orden. De vikende fargene på hvert øye kan gjerne forstås som malerens spill. Men det smale kasseaktige rommet henviser til de kommende krigsbildene. Faren ved å være lukket inne, klaustrofobie— er omskrevet i dette. Men på dette tidspunktet har det ikke laget noe brudd i harmonien og den selvfølgelige skjønnheten til den framstilte.»

 


4. sep. 2022

Picasso and Jacqueline - en billedbok av fotografen David Douglas Duncan

 





«Selv om hun var førtifem år yngre enn ham, hadde de på et vis kommet til et punkt der årene ikke lenger talte — de stilte på lik linje. Jeg la merke til det og fotograferte det den første gangen vi møttes, da de sto sammen på La Californies hovedtrapp for å si adjø (side 3). Hun var ti år yngre enn meg og det hendte jeg behandlet henne som en lillesøster, skjønt det også hendte at det var hun som så å si tok meg i hånden som en ubehjelpelig lillebror og førte meg gjennom Picassos verden. Jeg vil gjerne tro at vi tilba hverandre, hun og jeg, forbundet i en felles, om enn meget forskjellig kjærlighet til hennes Monseigneur og min Maestro Pablo Ruiz Picasso. 

 

Jeg kalte henne «Paisanita» «Lille kamerat» — men helst ville jeg kunnet kalle henne nettopp det jeg følte, ord som direkte oversatt fra spansk ville lyde: «Kjære lille medreisende vi to dreier i samme bane rundt et felles midtpunkt.» I måneder og år kom vi tre til å stå hverandre meget nær, i et forhold så naturlig og uanstrengt at jeg uten videre kunne bruke mitt kamera som om intet var. Så frie og trygge var de to i hverandres nærhet. Og deres gave til meg var at jeg kunne få arbeide med samme trygghet i deres hjem.

 

Derfor er dette deres bok, like meget som min.»

 

 

I august var jeg i Paris og besøkte Musée National Picasso-Paris, og så blant annet utstillingen MAYA RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO. Mer om besøket i et senere innlegg.

 

Jeg ble så imponert over museet og kunstverkene til Picasso (1881-1973), at jeg har vært på utkikk etter biografier/bøker om Picasso på norsk. Jeg fant to bøker på biblioteket. En av bøkene er billedboken Picasso og Jacqueline av fotografen David Douglas Duncan utgitt i 1988. 







Utrolig flott bok. Selv om det ikke er en biografi, får man et innblikk i livet deres. Trist å lese om livet til Jacqueline etter at Picasso døde. Boken presenteres slik på Amazon:

 

“David Douglas Duncan presents a photographic record of the life which Picasso and Jacqueline shared together in their home. The author was a friend of the couple and records the time he spent with them, from his first visit in 1956 to Picasso's death in 1973 and afterwards, until Jacqueline herself died in 1986. He portrays their everyday domestic life, their leisure time and intimate moments and also shows Picasso at work on his paintings. Duncan recalls "The three of us enjoyed a life so close and casual and natural that I was able to use my cameras as though neither they nor I existed". Duncan is a well-known photographer and has written over 16 books.”

 

Innledningsvis forteller Duncan hvordan han møtte Picasso og Jacqueline første gang. Dette avslutter han slik:

 

«Underveis til mitt neste oppdrag, i Marokko, gjorde jeg et opphold i Cannes der Picasso etter det jeg hadde hørt levde isolert og uten kontakt med omverdenen.


En gammel krigsfotografvenn, Robert Capa, hadde ofte bemerket at hans venn Picasso hadde en åpenbar sans for folk som oss, med vår særegne livsstil, og at han gjerne kunne tenkes å ville åpne døren for meg hvis jeg banket på. Ikke lenge etter trådte Robert på en landmine og ble drept, nettopp der jeg hadde tenkt å reise neste gang, i Indokina.

 

Capas navn var passord godt nok da jeg omsider hadde funnet frem til Picassos telefonnummer. En ung pike tok telefonen, skiftet raskt fra spansk til engelsk og ba meg vente et øyeblikk — så forklarte hun hvordan jeg skulle finne Villa La Californies port, som skulle slås opp for meg. Hun skulle vente på meg der. Og det gjorde hun . . . hun — det var Jacqueline!

 

Sort skaut, sort hår, sort genser, sorte langbukser, sorte spasersko; brungrønne tigerøyne, knappe halvannen meter høy. Hun grep meg i hånden og leide meg gjennom et hus som var befolket av merkelige skapninger jeg aldri hadde sett maken til, og jeg følte meg øyeblikkelig hjemme. Vi fulgte telefonledningen gjennom en mørk gang og inn på et gammeldags baderom. Og der lå Pablo Picasso, nedsenket i skum til brystet, og vinket et vennlig goddag.


Jeg rakte ham ringen, som straks gled ned på pekefingeren på hans venstre hånd mens han studerte motivet. Uten å se opp, sa han: «Jeg lurer på hva han brukte?»

 

Så gikk Jacqueline og jeg ned og ut i en overgrodd jungelhage som grenset mot den russiske eks-fyrst Michaels eiendom. Hun presenterte meg for Picassos hemmelige familie av bronseskulpturer. Så kom mesteren selv ut og jeg kunne ta farvel. Og neste reise skulle gå til berberstammen i Nord-Afrikas Atlasfjell.

 

Men den morgenen i Villa La Californie på den franske Riviera hadde en nomade fra så å si hvorsomhelst, oppdaget en ny verden. En enkel verden der Picassos Jacqueline aldri var noen annen enn ganske enkelt «Jacqueline», hans eldste sønn alltid «Paulo», hans yngre sønn «Claude», eller noen ganger «Octavio», hans yngste datter alltid «Paloma» og jeg selv het enten «Dooncan» i Picassos engelskspanske variant, eller «Gitano» — sigøyner — på spansk-spansk . . . eller «Ismael», som de ofte kalte meg, uvisst av hvilken grunn.

 

Da Jacqueline døde, fant jeg frem et fotografi jeg hadde tatt av dem på baktrappen av Villa La Californie, tett inntil hverandre som et par i hvetebrødsdagene (side 155) og plasserte det forsiktig ved føttene hennes i kisten, sammen med de eneste ordene jeg kunne komme på:

«Bon Voyage With Pablo - Ismael»




 

29. aug. 2022

Alene med vidda av Peder W Cappelen

 


«Etter to—tre dager er jeg kommet helt iorden. Jeg har riktignok ikke satt ut båten, flommen er for stri. Først igår begynte vannet å synke, men da sto også den øverste målepinnen tett ved gamlebua. — Linerlen og fjellmusen er vel fornøyd, de lever av havregryn; røyskatten har ikke vist seg mer.

Og nå må jeg ha matfisk. Fersk fisk i fjellet, det går liksom ikke rett til uten det. Noe av det som dro meg inn hit, var også historiene om junifisket på Vidda; de kaller det vårbeita — en usannsynlig fiskefest.

Vårbeita skal komme den dagen dvergbjerken og vieren spretter, og når gresset grønnes på setervollene. Kanskje først om en uke, for idag er bare brisken grønn; men vierkjerrene har knopper som lodne, store mandler. Jeg går høyt i hallet, der bærer breene best og bekkene har minst vannføring. Alle vannsig og småstryk har lokk av sne og is, det bobler og syder i vårvann som glor på en gjennom svarte ylehull.»

 

 

Sitatet over er fra Alene med vidda av Peder W. Cappelen, som ble utgitt første gang i 1964. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2018.

 

Jeg husker ikke om den ble omtalt i dette radioprogrammet Les Walden og gå ut i skogen! Men den ble trukket frem i Einar Duenger Bøhns filosofipod: Henry Thoreau: Walden Livet i skogene.

 

Jeg har lest og omtalt Thoreaus bok her:

 

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

 

Derfor var det interessant å høre boken til Walden bli omtalt. Jeg har også vært på fjelltur i det området der steinbua til Cappelen var (er?), i området Lågaros på Hardangervidda. Boken til Cappelen er en klassiker som det var verdt å lese.

 

Forlaget omtaler Alene med vidda slik:

 

 

«Alene med vidda har inspirert og begeistret forfattere og lesere i over femti år. Peder W. Cappelen tilbringer noen måneder i en liten steinbu langt inne på Hardangervidda. Her jakter og fisker han, mens vinteren går over til vår og alt i naturen fødes på ny. Bokas storhet kommer til uttrykk gjennom en særegen sensibilitet overfor naturen. Cappelen har en egen evne til nærmest å lytte frem naturen rundt seg.»


21. aug. 2022

Kransen av Sigrid Undset – første bind i romantrilogien om Kristin Lavransdatter

 


«Hun er 37 år og har utgitt elleve bøker. Hun er regnet som én av flere betydelige norske forfattere, men er fremdeles katalogisert som damen med hverdagsromanene fra Kristiania, litt trist og grå, og en stridende motstander av alt «fremskritt» og meget annet. Reaksjonær, mener mange, og sier hun selv.

Nå er hun ved et vendepunkt. Hun vet det når hun denne høsten 1919 setter seg til skrivebordet i stuen i første etasje i Nordseterveien og starter på sin nye roman.

«Denne boken som jeg ville hat bedst,» skriver hun til Nini Roll Anker, «men jeg er træt - det glinser og gløder og render stilt og pent når jeg sitter og strikker og tenker på den - men naar jeg setter mig til om kvelden og tager penden i haanden!»

For det er om natten hun skriver. Når alt er falt til ro i huset og Asta Solheim har kommet inn med en stor kjele svart kaffe, sitter hun og skriver til klokken 2 og 3 hver morgen. Klokken 7 vekker ungene henne. Så blir hun liggende i sengen til klokken 12. Hun studerer gamle lover, rettergangssaker, klosterregnskaper. Og så skal livet i hjemmet gå sin jevne daglige gang; barna skal ha tilsyn og oppmerksomhet, gjester tas hånd om, aviser og bøker leses. Inntil alt er falt til ro igjen i huset, og hun med svart kaffe og sigaretter som oppmuntring setter seg til å skrive natten igjennom.

Det er «Kristin Lavransdatter»s første bind «Kransen» hun er begynt på.»


Sitatet over er fra biografien jeg skrev om i innlegget: Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson

Romanen Kransen er første bind i trilogien om Kristin Lavransdatter. Den ble gitt ut i 1920. Jeg har lest trilogien minst en gang tidligere. Jeg husket hovedtrekkene i romanen før jeg begynte på å lese Kransen. Men det var allikevel som å lese den første gang. Det kommer nok av at da jeg leste den første gang var jeg svært ung. Men aller mest at jeg ikke hadde lest biografier om Sigrid Undset den gang. Jeg kjente ikke til hennes kompetanse på den tiden hun har lagt handlingen inn i.

Når trilogien omtales, er det ofte kjærlighetsforholdet mellom Kristin og Erlend Nikulaussøn av Huseby som trekkes frem spesielt. For meg er det så mye, mye mer. Det er fint å bli påminnet om hvilken fantastisk og særegen forfatter Sigrid Undset var.

Sigrid Undset tar oss tilbake til begynnelsen av 1300 tallet der Kristin bor på Jørundgård i Gudbrandsdalen. En av de sterkeste hendelsene for meg å lese om, er når søsteren til Kristin, Ulvhild, blir skadet.

 

«Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulde hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget høit og ustanselig, og moren lå bøid fremover henne, tagg og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunde hjelpe.»

 Sigrid Undset skriver slik at en er der, ser hvor lite menneskene den gang hadde å hjelpe seg med når en slik grusom ulykke rammer.   

 Når Kristin er 15 år, blir det avtalt at hun skal gifte seg med Simon Andressøn: 

 

«Kristin blev litt nedslått det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så der var ikke måte på hvad hun hadde ventet sig til brudgom.

 

Vel så Simon godt ut, men han var noget fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øinene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noget munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.»

 

Det er lett å forstå Kristins skuffelse. Etter hvert vokser Simon frem for meg et godt og uselvisk menneske. Ikke minst når han trer tilbake for Erlend. Jeg er spent på om mitt syn på Simon endres etter jeg har lest de to andre bøkene i trilogien. 

 En annen hendelse som gjorde sterkt inntrykk å lese om, er når det blir kjent at Arne er drept. Og spesielt når Kristin møter moren til Arne:


«Da presten lukket boken og folk reiste sig op — der var allerede mange samlet i likstuen — gikk Lavrans frem til Inga. Hun stirret på Kristin og syntes neppe å høre mannens ord; gavene han hadde rakt hepne stod hun og holdt i som hun ikke sanset hun hadde noget i hånden.

 

«Er du kommet, du og, Kristin,» sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hende du gjerne vil se sønnen min, slik han er kommet tilbake til mig?»

 

Hun flyttet et par lys tilside, grep Kristin om armen med en dirrende hånd og rykket med den annen svededuken fra den dødes åsyn.

 

Det var grågult som lere og Iebene blyfarvede, de var glidd fra hinannen litt så de jevne og smale, benhvite tenner syntes som et spotsk smil. Under de lange øienvipper glimtet litt av de brustne øine, og der var nogen blåsvarte flekker øverst oppe på kinnene, enten det nu var merker efter slag eller likpletter.

 

«Kanhende du vil kysse ham?» spurte Inga som før, og Kristin lutet sig lydig frem og trykket sin munn mot den dødes kinn. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjente såvidt likteven; han var saktens begynt å tine i heten fra alle kjertene. Kristin blev liggende med hendene på kistefjelen, for hun orket ikke reise sig. Inga drog likklærne mere tilside, så det store knivstikket over nøklebenet blev synlig. Da vendte hun sig utover mot folket og sa med rystende stemme:

«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk sier, at død manns sår blør når den rører ham som har voldt hans bane. Han er koldere nu, og mindre vakker enn da du møtte ham sist her nede i veien. Du liker ikke å kysse ham nu, ser jeg — men jeg har hørt at du forsmådde ikke munnen hans da. »

«Inga,» sier Lavrans og går frem, «har du mistet vettet — snakker du over dig —»

«Ja dere er så gjæve dere borte på Jørundgård — du var altfor rik en mann, du Lavrans Bjørgulfssøn, til at sønnen min torde tenke på å beile til datter din med æren — hun syntes nok selv hun var for god til det, Kristin og. Men hun var ikke for god til å renne efter ham på landeveien om natt og leke med ham i riskjerrene den kvelden han før — spør henne selv, så får vi se om hun tør nekte det her Arne ligger død — og hun har voldt det med løsaktigheten sin —»

Morens sorg over sønnen, og den kjennskap jeg som leser har til historien bak hennes beskyldninger mot Kristin, det er hjerteskjærende å lese denne scenen.

Forholdet mellom Kristin og Erlend er fint å lese om. Men kjærligheten som er mellom Kristin og Lavrans er for meg det vakreste:

«Fremme ved Tomasalteret så hun faren lå på kne med hodet ned mot de foldede hender som krystet luen inn til barmen.

Sky og bedrøvet listet Kristin ut og stod i swalen. Rammet inn av buen mellem de to småsøiler hun stod og holdt om, så hun Jørundgård ligge, og bak hjemmet den blekgrå dis over dalen. I solen blinket elven hvit av vann og is utigjennem bygden. Men orekrattet langs dens løp var gulbrunt av blomme, granskogen var vårlig grønn allikevel heroppe ved kirken, og det pjutret og kvitret og fløitet av småfugl i lunden like ved. Åja, der hadde været slik fuglesang hver kveld efter solnedgang.

Og hun kjente den lengselen hun hadde trodd måtte være pint ut av henne nu, lengselen i blodet og i kroppen, den rørte sig nu, spedt og svakt som den var ved å våkne av vinterdvale.

Lavrans Bjørgulfssøn kom ut og låste kirkedøren bak sig. Han gikk bort og stod nær datteren, så utover ved den næste bue. Hun så hvor denne vinteren hadde herjet faren. Hun skjønte ikke selv at hun kunde røre ved dette nu, men det for ut av henne allikevel.

«Er det sant som mor sa forleden dag, at du har sagt til henne — hadde det været Arne Gyrdssøn, da Vilde du føiet mig?»

«Ja,» sa Lavrans og så ikke på henne.

«Det sa du ikke mens Arne levde,» svarte Kristin.

«Det kom aldri på tale. Jeg skjønte nok at gutten holdt av dig — men han sa intet — og han var ung — og jeg merket aldri at du tenkte slik på ham. Du kunde vel ikke vente jeg skulde by frem datteren min til en mann som intet eide.»

Han smilte flyktig. «Men jeg holdt av gutten,» sa han sakte. «Og hadde jeg sett dig pines ut av kjærlighet til ham —»

De blev stående og se ut. Kristin følte at faren så på henne — hun strevet for å være rolig i ansiktet, men hun kjente hvor hvit hun blev. Da gikk faren bort til henne, la begge armene om henne og knuget henne i favn. Han bøide hennes hode bakover, så ned i datterens ansikt, og gjemte det igjen ved sin skulder.

«Jesus Kristus, Kristin liten, er du da så ulykkelig —» «Jeg tror jeg dør av det, far,» sa hun inn til ham.

Hun brast i gråt. Men hun gråt fordi hun hadde følt i hans kjærtegn og sett i hans øine, at nu var han så pint ut, så han orket ikke holde fast ved sin motstand lenger. Hun hadde vunnet på ham.

Utpå natten våknet hun ved at faren rørte ved hennes skulder i mørket:

«Stå op,» sa han sakte, «hører du —?»

Da hørte hun det sang om husnovene — den dype, fulle tone av vætemettet sønnenvind. Det strirant av taket, det hvisket av regn som falt i bløt, tinende sne.

Kristin kastet kjolen på sig og gikk efter faren til ytterdøren. Sammen stod de og så ut i den lyse mainatt — varm vind og regn slo imot dem — himmelen var et velte av flokede, drivende regnskyer, det bruste fra skogen, det fløitet mellem husene — og oppe fra fjellet hørte de dumpe drønn av sneen som skridde utover.


Kristin søkte farens hånd og holdt den. Han hadde kalt på henne og villet vise henne dette. Slik hadde det været mellem dem før, at han Vilde ha gjort det. Og nu var det slik igjen.»

 

Jeg ser frem til å lese bok nummer to i trilogien: Husfrue. Og, heldigvis husker jeg lite om hva som skjer videre.


Forlagets omtale av Kransen

"Kransen" skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn."