15. mai 2022

Dagene er gjennomsiktige av Mirjam Kristensen – når det verst tenkelige skjer

 




«En dag dør broren min. Det er en ulykke. Han faller ned i den gamle brønnen og det er ingen som ser det. Det er ingen som hører det. Det er ingen som ser at den lille kroppen hans forsvinner i det svarte hullet. Det er ingen av oss som ser det, verken mamma, pappa eller jeg for vi er ikke der. Det er bare bestemor og bestefar som er der. Og de er ikke der de heller. De sitter på hytteverandaen og kan ikke se brønnen fra der de sitter. De ser ikke at broren min har gått bort til den gamle brønnen med morkent lokk. De tror han kan passe seg selv en stund, at han kan leke litt alene mens de døser på verandaen. Men han kan ikke passe seg selv, han er så liten. Hører dere det, bestemor og bestefar? Han er for liten til å passe seg selv! Men de hører det ikke. De er litt tunghørte begge to, de kan ikke noe for det.»

 

I debutromanen til Mirjam Kristensen Dagene er gjennomsiktige som ble utgitt i 2000 og som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for, er fortellerstemmen Sofie. Tragedien skjer sommeren før hun skal begynne i 2. klasse på barneskolen. Gjennom Sofie får vi vite hvordan det at lillebroren dør rammer familien, som er foreldre, besteforeldre, tante og onkel. Slik Sofie opplever det som skjer. Allerede i starten av boken får vi et innblikk i at broren lillebroren ikke utvikler seg slik han skal etter alderen. Bestemor som faller helt sammen. At dette også kan ha sin årsak i et annet dødsfall som det ikke snakkes mye om. Bestemors yngste datter som ble funnet død i hagen for mange år tilbake.

På tross av den triste historien likte jeg boken. En usentimentalt fortalt historie om når det verst tenkelige skjer. 


  Forlagets omtale av romanen Dagene er gjennomsiktige:

 

«Sofie, mamma og pappa er på vei opp til hytta der besteforeldrene og lillebroren Jonas venter på dem. Det er en helt vanlig, løfterik sommerferiedag. Men det som skjer denne dagen skal siden danne skillet mellom et før og etter for familien. Romanen forteller historien om en familie som plutselig rammes av en ulykke. Sofie forteller om den uvirkelige dagen da Jonas druknet og tiden etterpå. Sjokket, sorgen og det grenseløse savnet påvirker alle gjenlevende på forskjellig måte. Dette er forfatterens første bok.»

 

 



14. mai 2022

Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang av Tore Skeie – en interessant bok

 


«Den som leter etter et fast mønster, en langsiktig plan og et overordnet mål i den norske regjeringens politikk på 1280-tallet, må derfor regne med å gå en frustrerende oppgave i møte. Mang en historiker som har forsøkt, har klødd seg i hodet, og forklaringene er mange og sprikende. Noen har sett baronene i kongsrådet, enkedronning Ingeborg — og ikke minst Alv — som en korrupt, kriminell bande, som utnyttet sine posisjoner i statsapparatet for å berike seg selv. Andre har sett dem som forsvarere av nasjonens uforanderlige og objektive interesser, som var truet av utenlandske aggressorer.

 

Begge perspektiver er begrensede. Motiver, mål og strategier endret seg fortløpende. Hendelsene hadde en tendens til å ta retninger som ingen hadde planlagt eller forutsett, slik at politiske valg for ettertiden virker plan- og målløse. For ikke å snakke om at handlinger og strategier kunne ende opp med å gi stikk motsatt resultat av det som var hensikten. Som for eksempel Alvs krig. Den inngikk i en strategi som hadde som mål å avslutte konflikten ved å få tyskerne til å gi opp. Resultatet ble at krigen bare vokste, og fallhøyden ble større for alle som deltok.

 

Og da det danske kongeriket ble blandet inn i krigen, viklet enda flere nye tråder seg inn i hverandre. Utviklingen tok en retning selv de mest erfarne politiske strategene i det norske kongsrådet troligville hatt problemer med å forklare, dersom de var blitt spurt. «

 Da jeg leste avsnittene over i boken til Tore Skeie, Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang, tenkte jeg på Putins krig som nå foregår i Ukraina. Hvordan denne krigen vil bli skrevet om i fremtiden, det skulle vært interessant å lese. En ting er sikkert. De såkalte samtidsekspertene har bommet grovt i sine spådommer om hva Putin ville komme til å gjøre mv.

 Det at jeg valgte å lese boken om Alv Erlingsson og hans samtid som ble utgitt i 2009 nå, er fordi jeg så dette Bokprogrammet fra 2011 Historiske romaner:

 

«Må historiske romaner være historisk korrekte? Jean M. Auel står bak megasuksessen Hulebjørnens klan, hvor hun gir et nyansert bilde av steinalderen basert på funn av knokler, pilspisser og hulemalerier. Bokprogrammets Siss Vik møter henne i London ved verdenslanseringen av siste bind i serien. Du møter også Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som har gitt levende skildringer av norsk middelalder i bokform. Hvordan kan en forfatter puste liv, kjøtt, blod og følelser inn i en historisk periode vi vet svært lite om?»

 Jeg har tidligere leste denne boken i 2019 : Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

 I Bokprogrammet forteller Tore Skeie blant annet at Alv Erlingsson levde i en tid som er spesiell kildemessig. Det var en periode som ikke er dekket av sagaer, men en eksplosjon i andre typer kilder og spesielt brev. Men til tross for dette fant han ikke mye informasjon om Alv i disse kildene. Derfor er boken mer et portrett av tida han levde i med hans livshistorie som en rød tråd. For Tore Skeie er det like fasinerende det vi ikke vet om Alv. Det som er interessant med middelalderhistorien, er at det finnes bare fragmenter av en tapt virkelighet. Ved å sette puslespillbitene sammen aner man vagt et bilde, som gir han et sug, en drivkraft, til å holde på med dette. Det er jeg veldig glad for, boken Tore Skeie har skrevet likte jeg veldig godt. Det er mye av det han skriver om som jeg ikke har lest om tidligere.

 Forlagets omtale:

 

«Sommeren 1290: En norsk adelsmann henrettes offentlig i en liten havneby på kysten av Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann - overhode i det rike adelshuset Tornberg og kongens viktigste rådgiver. På høyden av sin makt dikterte han det norske kongerikets politikk i det nordiske maktspillet. Men et sted på veien trådte han feil, og nå er alt tapt. Når Alv møter undergangen på steile og hjul, er det ikke som kongens fremste mann, men som fredløs sjørøver. Alvs dramatiske livshistorie er rammefortellingen i Tore Skeies enestående portrett av Norge i høymiddelalderen.»

 


5. mai 2022

En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen – en historie det var lett å leve seg inn i

 


Jeg valgte å lese Mirjam Kristensen roman En ettermiddag om høsten, som ble utgitt i 2006, etter å ha sett den omtalt i dette bokprogrammet fra 2011: «Hvorfor leser vi om det som vi frykter mest?»:

 

«John Irving sier at den største drivkraften i hans forfatterskap er frykten for at noe forferdelig skal skje med barna hans. Denne frykten skriver han ut i romanene, også i den siste, Siste natt i Twisted River. Den norske forfatteren Mirjam Kristensens bok, En ettermiddag om høsten, handler om frykten for å miste den du har kjær, brått og uforståelig. Bokprogrammet ser også på to aktuelle barnebøker som handler om det vi er redd for. For barn, som voksne, vil gjerne lese om det de synes er skummelt.»

Det er faktisk mange mennesker som forsvinner uten at det er spor etter at personen har vært utsatt for noe kriminelt. Det er ikke lenge siden jeg så en slik sak ble omtalt på TV programmet Åsted Norge. Jeg blir veldig urolig av å se og lese om slike saker.

 

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan det er å være på ferie i en storby og så forsvinner den en er sammen med. Uten forvarsel. Timene går og vedkommende dukker ikke opp. Fortvilelsen. Tankene. Kan ikke huske å ha lest en roman med handling som ligner. En bok som det var vanskelig å legge fra seg. Bildet over er maleriet han som forsvinner så på før han forsvant, The Penitent Magdalen av Georges de La Tour. (Bokomslaget nedenfor er utrolig kjedelig sammenlignet med handlingen!)

 

Så godt likte jeg romanen En ettermiddag om høsten, at jeg skal lese Mirjam Kristensens debutroman Dagene er gjennomsiktige som også er nevnt i TV-programmet.

 





Forlagets omtale av romanen:


Det unge ekteparet Rakel og Hans Olav er på ferie i New York. De besøker Metropolitan Museum of Art, der Hans Olav blir stående lenge og se på et bilde av den franske hoffmaleren Georges de La Tour, mens Rakel går på do. Når hun kommer tilbake, er Hans Olav borte. Museumsvakten sier at hun så ham forlate rommet med en annen kvinne.

 

I tiden som følger reiser Rakel på kryss og tvers av storbyen i et forsøk på å danne seg et bilde av hva som kan ha hendt. Har det skjedd noe forferdelig med Hans Olav, eller har han forsvunnet av egen vilje? Hvordan kan et menneske bare bli borte? Rakel treffer blant annet det velstående paret Hanna og Harold Stern, som sier at det er lett å bli forført av en by som New York, og den underlige antikvaren William Hermann, som har funnet Hans Olavs lommebok og mener at han har et fotografiapparat som kan ta bilde av de døde.

 

"En ettermiddag om høsten" undersøker blant annet det grunnleggende spørsmålet: Hvor godt kan man kjenne et annet menneske? I en klar og rytmisk prosa skriver Mirjam Kristensen fram romanen om Rakel som må orientere seg på nytt i tilværelsen.


2. mai 2022

Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson - den beste leseopplevelsen hittil i år

 



«Det fineste i dag: Jeg er tidligst oppe og setter meg ved det lille kjøkkenbordet for å drikke kaffe og lese. Sju andre sover. Så kommer lille Arthur ut. Han henter en kjøkkenstol, stiller seg på den og tar eska med frokostblanding ned fra toppen av skapet, setter stolen tilbake på plass, henter melk i kjøleskapet og setter seg ved bordet overfor meg. Det er svalt, stille, når han forteller meg noe er han så rolig, i en tilstand av helt rein og doggfrisk forventning. Vi er sammen og hver for oss på samme tid. Han i sine tanker, jeg i mine. Begge om det som snart skal skje. Jeg skal inn og jobbe, Arthur venter på at Jesper skal stå opp så de kan være sammen og spille. Han gleder seg, han ser ut i lufta og smiler uten synlig grunn.»

 

Jeg har gledet meg til å lese boken Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson. Den skuffet ikke. Det er en sånn bok som jeg, etter å ha lest siste side, tenker at jeg må starte å lese den om igjen med det samme. Sitatet over er fra slutten av boken, da han sammen med familien er på sommerstedet de har i Danmark, lille Arthur er et barnebarn.

 Min leseopplevelse kan beskrives slik som sitatet hentet fra anmeldelsen til CATHRINE KRØGER, DAGBLADET:

 

"Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut. Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren … Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal … Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder … Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig"

 

 

 


Noen smakebiter fra første dag, 29. januar 2021:

 

«Jeg er sekstiåtte år nå og har vært det siden juli i fjor, den 18. Det er koronapandemi på andre året med alt hva det innebærer. Jeg sitter ved vinduet, det er femten grader minus, det er januar. Det er ikke lyst ennå, men det er heller ikke mørkt, det var fullmåne i natt. Fra vinduet ser jeg ned mot skogkanten langs enga ikke langt fra grusveien og lindetrærne. På bergknatten like ved skal vi bygge et hus, et ikke veldig stort hus, og skal flytte ned dit fra dette huset som snart har vært hjemmet mitt i tjueåtte år, det er smått utrulig, men det er ikke meg imot. Jeg er ferdig her. Jeg har vært veldig glad i dette huset, i dette småbruket. Jeg er det jo ennå. I all denne tida jeg har bodd her, har jeg utført arbeid, har jeg gjort ting jeg ikke kunne ha forestilt meg at jeg noen gang skulle gjøre, håndfaste ting, strabasiøse ting, noen ganger ville ting, hårreisende ting, men først og fremst har det gitt meg gleden ved fysisk arbeid, en nærhet til helt grunnleggende fenomener, til dyr både tamme og ville, gjort meg uredd i situasjoner der jeg før hadde løpt for livet. Og det har gitt meg uttelling som forfatter, en nesten utømmelig kilde har det vært, ingenting bortkasta på meg, er det jeg forteller meg sjøl når det egentlig er litt for mye, men vi har bestemt oss. Nok er nok. Vi venter bare på klarsignal fra kommunen. Så setter vi i gang. Det gjør meg hverken letta eller forventningsfull, bare tom egentlig. Men det bør skje så fort som mulig, ellers slipper jeg taket. Inni meg har jeg allerede flytta. Om ikke til noe, så fra noe, og da er det nesten pinefullt å skulle vente, kanskje ett og et halvt år til. I så fall er jeg like lenge uten hjem. Jeg er hjemløs, jeg er det allerede, og det preger meg. Det er ingen steder å gjøre av seg. Jeg vil fader ikke fylle sytti år i dette huset. Det går bare ikke.

30. januar skriver Per Petterson om romanen som han skriver på, Nattsvømmerne. Den 29. januar skriver han om skrivesperren:

 

«Jeg er ferdig med skrivinga også. Med skjønnlitteratur. Det føles i hvert fall sånn. Når jeg kommer langs stien ned gjennom den japanske skogen hit til skriverhytta tidlig om morgenen og setter meg foran skjermen, da skjer det ingenting. Det er ikke skrivesperre, ikke som jeg hadde da jeg prøvde å gjøre ferdig Menn i min situasjon. Det var jo et helvete, jeg var i ørska, jeg fortalte det til alle, hør på meg, se på meg, enten de ville eller ikke, jeg har det vondt, sa jeg, livet mitt brenner ned, sa jeg og var på gråten. Det er sant. Jeg kunne ikke la være. To år ble borte på den måten, jeg husker ingenting av dem, hva jeg gjorde. (Andre husker det, heldigvis.) Og når jeg først skreiv, skreiv jeg veldig sakte. Og da gikk det seks år. Petterson tar seg god tid med bøkene sine, men så blir de da også bra, sa Leif Ekle på P2. Takk, Leif. Men jeg tok meg ikke god tid. Jeg mista minst to år av livet mitt. Nå er det ingen blodtåke, ingen distraherende adrenalinpumpe som dunker rett inne bak trommehinna, om dagen, om natta, særlig, men heller en slags trøtthet, oppgitthet. Jeg har gitt ut ti bøker på litt over tredve år. Det er mye mindre enn hva de fleste forfattere jeg kjenner har gitt ut. Tenk på Dag Solstad. Tove Nilsen (som er like gammel som meg), Rune Christiansen, å ja. Tenk på Saabye Christensen! Til og med Kjell Askildsen, den seigeste av norske forfattere, har gitt ut flere. Jeg spurte han en gang, det er mange år siden nå, jeg sa, Kjell, skriver du? Han tenkte seg om ei stund. Til slutt sa han, jeg tror det. For han var det ei veldig tynn hinne mellom det å skrive og det ikke å skrive. Sånn er det ikke for meg. Når jeg ikke skriver, da skriver jeg ikke i det hele tatt. Det er ikke til å ta feil av.»

Jeg har lest alle bøkene Per Petterson har utgitt, og håper på at det kommer en roman til. Samtidig er jeg glad for de bøkene han har skrevet – bøker som har gitt meg gode leseopplevelser:

 

«Men jeg kan ikke klage. Det ville vært dumt. Jeg har fått til det jeg drømte om som ungdom. Jeg har skrevet bøker og fått dem utgitt, og de har til tider gitt meg voldsom glede, ja, et rush over å få det til. At mye har skjedd utover det, priser og oversettelser til alle mulige språk, over femti i tallet, har gjort meg til en relativt kjent forfatter, men det har aldri vært noe mål. Virkelig ikke. But I never struggled for that, sa den unge Dylan nesten oppbrakt på en pressekonferanse i San Francisco da han ble spurt om den allerede store berømmelsen og hans posisjon som talsmann for en ny generasjon. En tittel han for alt i verden ikke ville ha. I never struggled for that! Uten sammenlikning for øvrig. Det bare slo meg da jeg så den pressekonferansen om igjen på YouTube, at han sa det så tydelig, innstendig, og ikke ble hørt. De ville ikke høre. Jeg kommer fortsatt til å kalle det som skjedde meg i 2003, 2007, 2008 osv. «a freak accident» når noen spør, fordi det er min oppfatning. Med det samme forfatterskapet, gitt så vidt andre omstendigheter, en liten forskyvning i tid, kanskje, kunne det likså godt ikke ha skjedd. Og et forfatterskap «skjer» jo ikke. Uansett er alt som har med det å gjøre, på hell nå. Jeg ser ingen fortsettelse langs den linja. Faktisk ser jeg ingen fortsettelse i det hele tatt. Det har vært litt vanskelig. Det begynte lenge før koronaen. Egentlig fra jeg var fjorten år og videre i lang, lang tid. Da opp ble til langt ned hver gang adrenalinet rant ut.» 

Om journalen han skriver:


«Så nå skriver jeg dette. Ingenting annet. Jeg har aldri skrevet noen journal før, bortsett fra ei dagbok jeg prøvde å føre da jeg var atten. Av nød. Da også. Det var ei svart notatbok med mjuk perm jeg forestilte meg var maken til den Hemingway brukte i Paris på tjuetallet, da han satt på kafeene og skreiv. Jeg hadde lest A Moveable Feast. Det var en atmosfære i den boka som var helt ny for meg, som et rom du kunne gå inn i, være i, og ikke ville ut av.

 

Jeg var det en før kalte et nervøst barn, jeg var en nervøs voksen, jeg er en nervøs eldre mann. Ta det med ro, sier mange, tenk på hva du har fått til, du kan ta det med ro nå, tenk på hva du har fått til, om og om igjen, du kan slappe av, sier de. Men jeg kan ikke slappe av, jeg kan ikke ta det med ro. Og den eneste roen jeg kanskje kunne ha oppnådd, ville blitt uproduktiv på en feil måte. Mer som apati.»

 Forlaget omtaler boken Mitt Abruzzo slik:

 

“Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.»

 

 

15. apr. 2022

Jente, 1983 - en ny god roman av Linn Ullmann

 

«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

 I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar.  Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.

Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.

 Forlaget omtaler Jente, 1983 slik:

 

«Paris, en vinternatt i 1983. Hun er seksten år og har gått seg vill i de ukjente gatene. På en lapp har hun adressen til den tretti år eldre fotografen A.

 

Nesten fire tiår senere, mens både hennes eget liv og verden utenfor krakelerer, prøver den voksne kvinnen å forstå den unge jenta hun en gang var.

 

«Jente, 1983» utspiller seg i Oslo, New York og Paris, og er en sjangeroverskridende og besettende reise gjennom lag av minner og glemsel. Linn Ullmann fortsetter å utforske hukommelsens dikteriske kraft i forsøket på å fortelle om det aller hemmeligste. Hun trekker linjer frem og tilbake i livsløpet, linjer som også går tvers gjennom den stedville seksten år gamle jenta. Dette er en rå, naken og til tider brutal fortelling om makt og avmakt, lyst og skam, skjønnhet og glemsel.»


14. apr. 2022

Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt – en bok med høy wow-faktor

 


«Vi er én art, blant ti millioner arter. Samtidig er vi en unik art, i kraft av vår kapasitet til å samhandle slik at vi påvirker hele kloden og alle de andre artene. Vi er også enestående fordi evolusjonen har gitt oss evnen til å vurdere våre handlinger, logisk og moralsk, i et større perspektiv. Det følger et stort ansvar med den innsikten, og det er på tide å aksle det ansvaret — fordi naturen er alt vi har, og alt vi er.»

 Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt ble utgitt i 2020 er en bok med høy wow-faktor. For en formidlingsevne. I motsetning til skrikende kommunistiske MDG’ere som bare gjør meg rasende, får Anne Sverdrup-Thygeson  i denne boken frem hvor viktig det er at vi spiller på lag med naturen.

Jeg undrer meg stadig over menneskenes grådighet. Hvordan fasade er viktigere enn innhold. Da jeg var småjente i Finnmark observerte jeg søppel i fjæra som var slengt over bord fra fiskebåter og fraktefartøy, og undret meg over hvordan mennesker kunne forsøple havet. Lenge før plast i havet var et tema. I dag undres jeg over at huset ved siden av der jeg bor, som er solgt for fjerde gang og der nye eiere hver gang pusser opp huset fra gulv til tak. Hyttelandsbyene i fjellheimen. At mennesker synes det, er greit å reise til Peking og andre storbyer for å shoppe og skryte av det etterpå. Overbefolkning. Hvordan gale mennesker som fornekter at klimaendringer er menneskeskapte blir statsledere. Osv. Jeg forsøker å ikke overforbruke slik at jeg etterlater meg for mye til søppelberget. Men jeg erkjenner at jeg kunne gjort mere. Derfor er boken også en påminnelse om nettopp det. 




Fra bokens forord:

«Det hender jeg blir spurt om hvorfor jeg er så opptatt av å skrive om insekter og andre uanselige arter med PR-problemer, om jeg er en sånn som har samlet på småkryp fra jeg var liten. Det er jeg ikke. Men jeg har vært heldig nok til å vokse opp i en familie som tok det som en selvfølge å være mye utendørs, og som var opptatt av fortellingene og språket som beskriver forholdet mellom oss og naturen, før og nå. Og som lot meg få lov til å være vitebegjærlig, og som forsøkte å svare på mine evinnelige spørsmål om hvordan alt egentlig hang sammen.

Nysgjerrighet og evne til undring er viktig også som forsker. Siden jeg er professor i bevaringsbiologi, vitenskapen som undersøker trusler mot det biologiske mangfoldet og måter å møte disse truslene på, har jeg lurt mye på hvordan vi kan få folk til å sette pris på naturen vi har rundt oss. Slik at vi også får lyst til å ta vare på den.

Denne boka er et forsøk på et svar: Jeg vil vise deg alt det fantastiske naturen bedriver, for at du skal se hva som står på spill. Og jeg vil peke på paradokset som ligger i vårt kreative samliv med naturen: Vi har tatt naturen i bruk, men i vår evne til å utnytte naturens goder ligger også risikoen for å undergrave vårt eget livsgrunnlag.»

 Forlagets omtale av boken:

«Du og jeg er innvevd i naturens flettverk, mye tettere enn du tror. Millioner av arter gir oss mat, medisin og et levelig miljø, i tillegg til at naturen gir oss kunnskap og glede.

På engasjerende vis forteller Anne Sverdrup-Thygeson spennende og tankevekkende fortellinger om naturen. Forfatteren tar oss med ut i regnskogen, der orkidebiene lager parfyme og pollinerer nøttene du spiser i jula. Inn i den svale skyggen under bygatenes store trær, de som gjør at vi trenger mindre luftkjøling. Ned i skyttergravene der soldatene brukte selvlysende sopp som lykt i måneløse netter. Vi får lese om trær i gammelskogen som gir oss kreftmedisin og isfuglen som inspirerte konstruksjonen av lyntog. Men også om hvordan vår framferd kan sette alt dette i fare. For i vår evne til å utnytte naturen, ligger også risikoen for å undergrave vårt eget livsgrunnlag. Vi snakker i dag om en naturkrise, der arter trues og levesteder forsvinner – en krise like akutt og alvorlig som klimakrisen. Skal vi sikre vår egen framtid, må vi endre måten vi lever på. Vi må lære oss å spille på lag med naturen.»


20. mar. 2022

Teppet faller (Curtain. Poirot's Last Case) – utgitt i 1975 – en bok Agatha Christie skrev allerede i 1940

 


«Manuskriptet til denne boken skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos hennes engelske forlegger.

Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975, skapte den sensasjon.

Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”

Sitatet over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV programmet Agatha Christie - hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:

«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain (Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…

Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i 1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i 1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).

Kopier av alle viktige manuskripter ble under krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har skapt for vår mest verdifulle klient . . .»



I romanen Teppet faller er Poirot en skygge av seg. Her fra der Hastings og Poirot møtes på den Styles som de nye eierne har gjort om til et pensjonat. Som i romanen Styles mysteriet er det Hastings som er fortellerstemmen: 

«Etter min mening finnes det ikke noe så tragisk som alderdommens herjinger.

Min stakkars venn. Hvor ofte har jeg ikke beskrevet ham. Og så nå å skulle forsøke å forklare dere den forandringen som var inntruffet. Forkrøplet av leddgikt trillet han seg omkring i rullestol. Hans engang så velnærte korpus var sunket sammen. Nå var han en tynn liten mann. Ansiktet var furet og rynket. Riktignok hadde mustasjen og håret hans fremdeles sin ravnsvarte farge, men oppriktig talt — skjønt jeg ville ikke for alt i verden finne på å såre hans følelser ved å si det til ham — det burde de ikke hatt. Det kommer en tid da det bare er altfor pinlig påfallende at man farger håret. En gang for lenge siden var jeg blitt overrasket da jeg fant ut at Poirots svarte hårfarge kom fra en flaske. Men nå virket det bare teatralsk, og gav inntrykk av at han brukte parykk og prydet sin overleppe for å more små barn.

Bare øynene hans var som de alltid hadde vært, skarpe og med et humoristisk glimt, og nå — ja, det kunne ikke være tvil om det — hadde de et kjærlig og beveget uttrykk:

«ah, mon ami Hastings — mon ami Hastings.”

 Poirot har invitert Hastings til Styles fordi han er der for å fakke en morder. Men i dette tilfellet vet han ikke hvem offeret er. Han vil at Hastings skal være hans øyne og ører. Men Poirot ønsker ikke å fortelle Hastings hvem denne X er:

”Tøv. Hvorfor ikke

Det kom et humoristisk glimt i Poirots øyne. «Fordi, mon Cher, du er fremdeles den samme gamle Hastings. Du har fremdeles ikke noe pokerfjes. Du skjønner, jeg vil ikke risikere at du skulle komme til å sitte og stirre med åpen munn på X med et uttrykk i ansiktet som tydelig sa: 'Denne — denne person jeg sitter og ser på — er en morder'.» 

«Du kunne godt tiltro meg en smule forstillelsesevne i et knipetak.»

«Når du forsøker å forstille deg, er det enda verre. Nei, nei, mon ami, vi må ikke gi oss til kjenne, verken du eller jeg. Og når vi først slår til, skal det gjøres effektivt.»

«A, du, din stabeis av en gammel jævel,» sa jeg. «Jeg kunne ha god lyst til å …»

Hastings datter bor også på pensjonatet. Hun jobbet som sekretær for en lege som drev forskningsarbeid i forbindelse med tropiske sykdommer:

«Jeg stoppet da det banket på døren. Poirot ropte «kom inn», og der stod min datter Judith i døren.

Jeg skulle gjerne beskrevet Judith, men jeg har alltid hatt vanskelig for å finne ord for slikt.

Judith er høy og rank, med jevne, mørke øyenbryn; kinnenes konturer er så vakre — også den strenge kjevelinjen. Hun er alvorlig, kanskje med et anstrøk av spott eller overlegenhet, og jeg har alltid hatt en svak følelse av at det hviler noe tragisk over henne.

Judith kom ikke bort og kysset meg — hun er ikke den typen. Hun bare smilte til meg og sa: «Hallo, far.»

Det var et forlegent og litt brydd smil, men det fikk meg til å føle at hun var glad over å se meg, trass i den reserverte holdningen.

«Jaja,» sa jeg og følte meg tåpelig, som jeg så ofte gjorde når jeg var sammen med den yngre generasjon, «nå er jeg kommet da.»

 Romanene jeg tidligere har lest og skrevet om er Styles-mysteriet (The Mysterious Affair at Styles) – 1920,  Doktoren mister en pasient (The Murder of Roger Ackroyd) – 1926, Mordet i prestegården (The Murder at the Vicarage) – 1930, Mord på Orientekspressen (Murder on the Orient Express) – 1934,  Mord på Nilen (Death on the Nile) – 1937,  Til små negerbarn (Ten Little Niggers) – 1939, Fem små griser (Five Little Pigs) – 1942, Invitasjon til mord (A Murder Is Announced) – 1950,  Den fjerde rytter (The Pale Horse) – 1961.

Jeg hadde stor nytte av er å lese er biografien Janet Morgan har skrevet om Agatha Christie. Livet hennes er like interessant som bøkene hun skrev. 



12. mar. 2022

Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup – en bok om faren Klaus Hagerup

 

«— Det er en ting jeg har tenkt på, sier han. — Hvis du er snekker og barnet ditt også blir snekker, så skaper det et spesielt bånd dere imellom. For barnet ditt forstår håndverket, prosessene bak og verdien i det du arbeider med. Hun vet hvor lang tid det tar å pusse et bord, hun ser forskjellen på grundig og lettvint arbeid, dere snakker samme språk. Og når du dør, har ikke barnet bare de fysiske tingene du har laget, men også et yrkesmessig bånd til det som er borte, en grunnleggende innsikt i det du brukte livet på. Sånn har du det med faren din. Det er kanskje ikke så vanlig. Det er litt fint, er det ikke det? — Jo, sier jeg. — Det er litt fint.»

Utdraget over er fra boken Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup som ble utgitt i 2021. Det er fra en samtale mellom Hilde Hagerup og ektefellen, om båndet hun har til faren Klaus Hagerup som boken handler om.  Jeg har gledet meg til å lese den fordi en av mine favorittbøker er boken som Klaus Hagerup skrev om sin mor Inger Hagerup og som jeg har skrevet om i innlegget:

  Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

 Hilde Hagerup skriver blant annet dette om boken faren skrev:


«Når han snakket om boken, sa han selv at det gikk et skille der. Forfatterskapet ble aldri det samme etter boken om Inger, som fikk tittelen Alt er så nær meg, og kom i 1988.


Han hadde mistet begge foreldrene sine, sto midt i livet, og hadde på alle vis rykket et skritt fram i køen. Jo eldre han ble, jo nærmere kom også barndommen. Men det var mer enn det. For gjennom arbeidet med boken om farmor hadde han fått åpne kanaler nettopp dit — til barndommen. Da han skrev om moren fram til 1952 eller -53, skrev han om et menneske han ikke kjente. Men fra 53 og utover skrev han om sin egen mor. Det ble som når du hører igjen musikk du ikke har hørt på mange år. Plutselig husker du helt andre ting enn musikken. Den spesielle grønnfargen på en kjole hun pleide å gå i. Lukten av julerype som sprer seg gjennom leiligheten. — Moren min ble musikken som åpnet erindringen av min egen barndom, sa pappa. — Jeg fikk behov for å skrive om det. Han mente at han som ung hadde vært opptatt av å gripe tak i det som skulle komme. Han hadde skrevet framover med en utålmodighet etter det. Etter hvert som han ble eldre, ble han reddere for å miste det som hadde vært. Han skrev for å holde det fast.

 

På denne måten ble arbeidet med boken om farmor springbrettet inn i andre halvdel av pappas forfatterskap; barne- og ungdomsbøkene.»

 Klaus Hagerup døde i 2018. Det er en ærlig og varm bok Hilde Hagerup har skrevet om faren:


«Faren min lekte gjennom språk. Og han tok Hanne og meg inn i leken, som forfatter tok han leserne inn i leken, leken hans var intuitiv, forankret i det umiddelbare, i humor og nonsens og begeistring. Han kunne være ufattelig morsom. Av og til lo jeg så mye at jeg måtte gå ut av rommet. Men han var også rastløs og nervøs. Engstelig for alt som kunne gå galt.

 

— Den som ikke er redd for døden har ikke fantasi, sa pappa.

 

Jeg kjente meg sånn igjen i engstelsen hans. Jeg ble så oppgitt over ham. Jeg syntes han ringte så ofte. Det var et mas. Jeg tok ikke alltid telefonen. Jeg syntes han tok så stor plass. Jeg var så stolt av ham. Jeg syntes han var så klok. Jeg var så glad i ham. Han laget det fundamentet jeg har bygget livet på.»

 Det er mye som hun ikke fikk snakket med faren sin om, herunder om at hans politiske ståsted. Her fra en reise til Berlin sommeren 2013, der de besøkte et museum om hvordan livet hadde vært å leve i Øst-Tyskland:

«Ikke minst gjorde den dokumenterte overvåkningen av vanlige folk inntrykk. Jeg var rystet over ufriheten i det gamle DDR. Pappa var knust.

 

De neste timene var det som om han gikk under sin helt egen, mørke sky. Han klarte ikke å riste den bort, og det var uvanlig til ham å være. Når han ikke var ekstremt sliten, var han stort sett i godt humør, i hvert fall overfor søsteren min og meg. Men utstillingen på museet i Berlin gjorde noe med ham. Var det dette han hadde gitt sin støtte til? Var dette et av forbildene for en bevegelse han selv hadde trukket folk til, «etter neseringen»? Besøket på museet i Berlin er en av de tingene jeg aldri fikk snakket med pappa om. Vi snakket i det hele tatt lite om hva det var som gjorde at han til slutt meldte seg ut av AKP. Vi snakket ikke om at partiet og kretsen foreldrene mine hadde vært en del av, i en periode forsvarte både Stalins Sovjet og Maos Kina. Vi snakket aldri om debatten rundt «Forslag til fråsegn om homofili» fra 1974, der sentralkomiteen hadde uttalt at homofili var et seksuelt «avvik». Vi diskuterte ikke ufriheten i partiet. Han fortalte ikke at han og mamma måtte søke om lov til å flytte fra Tromsø. Det ble ingen samtale om noe av dette den dagen i Berlin, og ikke seinere heller.»



6. mar. 2022

Den fjerde rytter (The Pale Horse) - av Agatha Christie - 1961

 


«Til tross for at jeg bodde i Chelsea — det vil si, jeg hadde leiet møblert her i tre måneder — følte jeg meg fullstendig som  fremmed. Jeg skulle skrive en bok om gammel indisk arkitektur og kunne for den saks skyld like gjerne ha søkt tilflukt i Hampstead eller Bloomsbury eller Streatham som i Chelsea. Omgivelsene var meg ganske likegyldig, jeg levde i min egen verden.

Men akkurat denne kvelden var jeg blitt grepet av akutt —sky for mitt skrivearbeid, en erfaring visstnok alle forfattere Rundom gjør.»

I romanen Den fjerde rytter utgitt i 1961 har Agatha Christie flyttet seg til mer urbane strøk og verken Poirot eller Miss Marple har rolle i fortellingen. Fortellerstemmen er gitt til forfatteren Mark Easterbrook, og vi møter han første gang på en kaffebar i Chelsea:

«Kaffebaren var sparsomt opplyst, men så vidt jeg kunne se var nesten alle gjestene helt unge mennesker, mer eller mindre verdige betegnelsen beatnik. Pikene så ustelte ut — som alle unge piker nå til dags, tenkte jeg — og måtte være altfor varmt kledd. Jeg mintes den tyve år gamle piken jeg hadde hatt til bords da jeg var ute med noen venner et par uker tidligere. Det var riktig varmt i restauranten, men hun hadde hatt på seg en tykk, gul ullgenser, sort skjørt og sorte ullstrømper, og svetten rant nedover ansiktet hennes under hele måltidet. Lukten av svettedampende ull hadde nesten utkonkurrert lukten av det uvaskede håret. Ifølge mine venner vasset hun i lengtende tilbedere. Ufattelig. Hos meg hadde hun iallfall ikke vekket annet enn en jevnt voksende lengsel etter å hive henne i et varmt bad eller aller helst en vaskemaskin. Men dette viste antagelig bare i hvilken grad jeg var uten kontakt med tiden. Det kom kanskje av at jeg hadde bodd så meget i utlandet. Jeg tenkte med vemod på kvinnene i India med sitt vakkert oppsatte, kullsorte hår, sarier i kraftige farger og svøpt i grasiøse folder, rytmen i kroppen når de gikk .»

Romanen Den fjerde rytter er den niende av ti bøker mitt Agatha Christie-prosjekt. Jeg synes boken er god og forskjellig fra andre bøker jeg har lest av Agatha Christie.



Janet Morgan skriver dette i sin biografi om Agatha Christie:

«I august 1961 opplyste UNESCO at Agatha var den mestselgende engelsk-språklige forfatter i verden. Hennes bøker ble solgt i 102 land, dobbelt så mange som for nestemann, Graham Greene. Den uavbrutte flommen av brev til hennes agenter Hughes Massie og Harold Ober Associates gjorde dette lett å forstå. Beundrere var skuffet over ikke å kunne bli mottatt av Agatha, over at hun ikke fortsatte lange brevvekslinger med dem, 0g over at hun ikke ville redigere manuskripter for dem og gi dem råd om skriving. De tenkte ikke på at hun var travelt opptatt med sitt eget liv og arbeid, og at slike henvendelser nå løp opp i flere dusin hver uke. En afrikaner som hadde valgt Agatha som sin mor foreslo at han skulle komme og hente henne. En italiener spurte om hvor han kunne få tak i Lapsang Souchong. Et fransk magasin ville ha artikler om «les grands sujets féminins» («lntet jeg hatet mer!»). Hun ble bedt om å bidra til å redde templene i Nubia (hun sendte en sjekk) og en sololieprodusent anla injuriesak fordi hun hadde nevnt merket i Death in the Air (Døden i luften). «Det var bare en spøk blant folk, ikke noen hentydning til et bestemt merke!» forklarte hun Cork i desperasjon: «Ta deg av det vedlagte ved å si at jeg er i utlandet!"

Skiermet på Winterbrook slet Agatha med boken CoIlins skulle utgi i 1961, en bisarr beretning der hun mintes farmasøyten som hadde gitt henne den første praktiske opplæringen. Tittelen var hentet fra Johannes' åpenbaring: «Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket fulgte med ham.» The Pale Horse (Den fjerde rytter) kombinerte to ideer. Den første, med arbeidstittelen «Thallium-mysteriet», tenkte hun å «starte på en eller annen måte med en navneliste. alle døde». Den andre trakk inn igjen Agathas tidligere tanker om «voodoo etc., hvite haner, arsenikk? Barnslige greier — virker på sinnet og hva kan loven gjøre med deg? Elskovsdrikker og dødsdrikker — afrodisiakum og koppen med gift. I dag vet vi bedre — suggesion.»

 


Det er laget TV-serie av boken som ble vist som påskekrim på TV2 i 2020, filmen omtales her på VG.no. Filmatiseringen, som jeg ikke kan huske å ha sett, avviker mye med handlingen i boken. Det kan jeg lese ut ifra VG-anmeldelsen og traileren. Det synes jeg er synd.

På kaffebaren er Mark Easterbrook vitne til en slåsskamp mellom to jenter. Etter at jentene har forlatt kaffebaren beskriver Luigi, mannen bak disken, en av jentene slik:

«Jøss ja, hu vanker jo her nesten hver kveld. Tuckerton heter’a, Thomasina Tuckerton, for å være korrekt. Men alle her kaller henne bare Tommy Tucker. Svømmer i gryn, gjør hu også. Gammer'n etterlot henne en formue, men hva tru'ru hu gjorde? Slo seg ned her i Chelsea, på et møkkete rom i ei rønne oppe ved Wandsworth Bridge, og driver dank med en gjeng andre av samma sorten. Det er'ke til å forstå, men  halv gjengen er rikinger. Kunne ha fått alt de pekte på, og gjerne bodd på Ritz. Men de liker det visst best sånn som de har det nå. Nei, det er'ke til å forstå.»

Jeg spurte hva krangelen hadde dreiet seg om.

«A, Tommy hadde lurka til seg kjærsten til den andre. Jeg kan bare ikke skjønne at han er noe å slåss om.»

Jeg reiste meg for å gå. «Forbitrelsen hos den frastjålne var visst ekte nok.»

«Ja, Lou stakkar, hu er jo så romantisk av seg, hu,» sa Luigi tolerant.

Jeg hadde en annen oppfatning av ordet romantisk, men det sa jeg ikke.

En uke senere finner Mark Easterbrook dødsannonsen til Thomasine Tuckerton i The Times.

Navnet Tuckerton dukker opp på en liste med navn som Fader Gorman skrev etter å snakket med Mrs. Davis på dødsleiet, hun stønner ut av seg om ondskap hun har vært delaktig i. På vei hjem blir presten drept og listen som legen finner i skoen til presten overleveres til politiet. Tilsynelatende er det ikke noe mistenkelig med dødsfallet til Tuckerton eller andre på listen. Men det er når den tidligere puben Den Gule Hest og kvinnene som bor der og som driver med okkultisme blir et tema, at Mark Easterbrook begynner å stille spørsmål ved dødsfallene.



27. feb. 2022

Det hvite kartet , en ny god roman av Cecilie Enger

 


Den historiske romanen Det hvite kartet ble utgitt i 2021 og er den fjerde boken jeg leser skrevet av Cecilie Enger. Denne gangen handler boken om den utrolige historien om Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs, verdens første kvinnelige skipsredere. Jeg kan anbefale denne NRK radio-anmeldelsen av boken. Jeg likte boken veldig godt.

 

Forlaget omtaler den slik:

«De stakk seg ut som pionerer i sin samtid på slutten av 1800-tallet, men skjulte privatlivet sitt. Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs er ukjente for de fleste, men historien om de to butikkpikene som traff hverandre i et hardt og maskulint gruvesamfunn på Karmøy, og – ikledd herrehatt og frakk – brøytet seg vei inn i mannsdominerte stillinger, er både fantastisk og vond. De to overskridende «mannedamene» holdt kjærligheten skjult for omverdenen, foretok en uvanlig klassereise, men opplevde også elendighet i kjølvannet av sine livsvalg.»

 


20. feb. 2022

Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia av Gry Blekastad Almås – savner noen bilder fra reisene

 


Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia av Gry Blekastad Almås ble utgitt i 2020.  Jeg likte boken. Men jeg er overrasket og skuffet over at det ikke finnes et eneste bilde av reisene hun skriver om i boken.

 Gry Blekastad Almås er fra 2021 inne i sin andre periode som korrespondent for NRK i London. Fra forordet:

«Jeg ble ikke interessert i Storbritannia fordi jeg er journalist. Det var omvendt. Jeg ble journalist på grunn av Storbritannia. Det viktigste for meg den gang var å studere i England, faget kom i andre rekke. Men journalistikken tok meg, og etter mange år som nyhetsjournalist kom jeg tilbake som korrespondent, ble bofast i London og levde et britisk familieliv med barn på lokale skoler i et system som er veldig annerledes enn det norske.

 

Men jeg trivdes — og trives fortsatt — blant briter av alle slag. Det er noe i dem som gir gjenklang hos meg. Summen av minnene, innsikten og erfaringene gjorde at jeg gradvis begynte å spørre meg hvorfor jeg alltid ville tilbake til Storbritannia. Og hvorfor så mange andre nordmenn lider av den samme trangen. Jeg fikk et behov for å utforske fellestrekkene, hva som forener oss, hva som trekker så mange av oss over Nordsjøen.»

Noe av det jeg leste om kjente jeg til fra tidligere, men mye var nytt. Sist jeg var i Storbritannia var høsten 2019 da jeg var i Skottland. Det kjennes som en evighet siden og jeg gleder meg til å reise dit. Håper ikke det er lenge til.

 Forlagets beskrivelse av boken:


«Nordmenn elsker Storbritannia - men hvordan preger vi britene!

 

I denne boka besøker Gry Blekastad Almås steder og mennesker i Storbritannia som forteller om forbindelsen mellom landene våre. På en kunnskapsrik og underholdende måte tar hun oss med på en norsk reise i et kjært naboland.

 

Etter en tur innom en norskeid pub blir vi med på fotballkamp mellom engelske storlag som er preget av nordmenn. Hos en eksklusiv skredder i en bygning eid av Oljefondet tester forfatteren om nordmenn får prisavslag, før den tidligere uteliggeren Vivi fra Bærum tar oss med til et ganske annerledes London.

 

På øya Man kommer forfatteren over en fortiet historie om nordmenn fra begge sider som satt i britisk fangeleir under andre verdenskrig. Og aller lengst nord ønsker mange seg en sterkere formell tilknytning til Norge.

 

Fins det et «Norbritannia» i Storbritannia? Og hvordan påvirkes det i så fall av den politiske krisetiden britene opplever?»