«Vi
hadde vært mann og kone i fire år. Han hadde flere ganger sagt at han ville
forlate meg, men så døde barnet vårt, og dermed fortsatte vi å holde sammen.
Han ville at vi skulle få oss et nytt barn, han sa det ville gjøre meg godt,
derfor elsket vi ofte den siste tiden. Men det lykkes oss ikke.»
Jeg
fant romanen Det tørre hjertet av Natalia Ginzburg på biblioteket i
hylla for nye bøker. Romanen ble utgitt i 1974 og oversatt til norsk i 2022.
Det
er ikke det store persongalleriet. Handlingen starter i nåtid, og allerede på
første side får vi vite at fortelleren skyter ektefellen Alberto. Etter hvert får
vi vite hvordan hun møtte han, hva som ledet til ekteskapet og drapet.
«Når
en jente er veldig mye alene og fører et heller monotont og strevsomt liv, med
slitte hansker og bare noen få mynter i veska, lar hun fantasien løpe av med
seg og blir derfor forsvarsløs overfor alle de feil og fallgruver som fantasien
daglig forfører henne med. Som et svakt og hjelpeløst offer for fantasien leste
jeg Ovid for atten jenter som satt stuet sammen i et kaldt klasserom, jeg
inntok måltidene i pensjonatets dystre spisesal mens jeg kikket ut av de gulmalte
glassrutene og ventet på at Alberto skulle komme og ta meg med på en konsert
eller en spasertur. Hver lørdag ettermiddag gikk jeg på bussen i Porta Vittoria
og reiste til Maona, og dro tilbake søndag kveld.»
Mer
skal ikke jeg røpe av innholdet i den gode romanen på120 sider.
Forlagets
omtale:
"Han
hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på
kjøkkenet og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den over på termosen, så
hadde jeg skrudd lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da
han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebordsskuffen og
skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene."
Fire
år før skuddet faller, har hun møtt den mye eldre Alberto. De går lange turer
langs elven og i byens gater, han har med sjokolade og bøker til henne, og han
tegner ansiktet hennes i skisseboken sin. De ser ut som elskere, men er det
ikke. Alberto forteller ingenting om seg selv, og hun stiller få spørsmål. Hver
kveld pudrer hun ansiktet og setter seg til å vente på ham inne på det vesle
pensjonatværelset. Ofte kommer han ikke. Likevel venter hun, drømmer om ham og
forteller seg selv at hun er forelsket. Og selv om han sier tydelig ifra om at
han ikke er det, frir Alberto, de gifter seg og får et barn. Men Alberto er en
mann som blir fort lei.
I
et usentimentalt og direkte språk dissekerer Natalia Ginzburg et ekteskap.
"Det tørre hjertet" er en fortettet og ulmende roman om betinget
kjærlighet og forvrengte oppfatninger, om trange kvinneliv og endelig
løsrivelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar