31. jan. 2015

Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"

«Den første morgenen var grå, kald og rå.
Det var i alle fall kaldt og rått inne. Lukten av inngrodd
mugg kjentes tydelig i soverommet, men jeg tenkte at jeg kom
til å lære meg å leve med det. Huset har bare to rom, riktignok
ganske store, og vinduene i dem begge vender i samme retning:
sørover. Der begynner heden, på den andre siden av en ujevn,
mosegrodd steinmur som omslutter tomten på tre kanter. Ute
på heden faller landskapet i en langstrakt skråning ned mot et
dalføre som jeg gjetter på fører videre ned til landsbyen - men
det tykke tåkebeltet som hadde lagt seg til rette der ute, gjorde
det vanskelig å vurdere topografien denne morgenen.
Særlig fra hodeputen; det hadde så vidt begynt å lysne, og
hverken Castor eller jeg hadde noen større lyst til å krype frem
fra teppet og forlate den relative varmen vi sammen hadde
klart å opparbeide i sengen i løpet av natten.»

Fortellerstemmen er Maria Holinek. Maria er 55 år og fra Sverige. Det er i begynnelsen av november hun våkner opp i huset Darne Logde som hun har leid sørvest i England. Huset, som hun har leid i seks måneder, ligger ensomt til, og nærmest landsby er Winsford. Maria bor alene sammen med hunden Castor, av rasen Rhodesian ridgeback, og får tiden til å gå ved å gå lange turer med hunden. Som hun har bestemt seg for å overleve. Her er et bilde av rasen jeg finner på chepkadog.com:  



Det er mye tåke i området, og villhestene er omtrent de eneste de møter på turene. Beskrivelsen av villhestene, landskapet og tåken som omslutter området, var med på å skape en spesiell stemning når jeg leste. Av og til er Maria innom landsbyene og byene i nærheten. Da kommer hun i kontakt med mennesker som bl a kjenner historien til Darne Lodge.

Maria er gift med litteraturprofessoren Martin Holinek. De har to voksne barn sammen. Hun er et kjent nyhetsanker fra svensk TV. På en reise med bil til Marokko har det skjedd noe i Polen som har ført til at Maria har reist alene til England. Hun har med seg ektefellens PC og mobiltelefon, og oppgir navnet sitt å være Maria Anderson. Til de hun møter på forteller Maria at hun er forfatter og søker ensomheten for å kunne skrive.

Etterhvert som fortellingen går fremover får vi litt etter litt en historie om Marias liv og ektefellenes samliv. Men også om Martins kvinnehistorier. Darne Lodge har også en fortid: to mennesker har begått selvmord i huset.
Boken vandrer mellom nåtid og fortid. Etterhvert får vi vite om hva som skjedde i Polen. Dette sammen med ulike hendelser rundt Maria i nåtid skaper innimellom en spenning som for meg nesten ble uutholdelig. Det som skjer er uforutsigbart, og skaper et behov til å lese og lese for å vite hva som skjer underveis, men også hvordan denne fortellingen slutter.

Jeg har lest flere bøker av den svenske forfatteren Håkan Nesser, og Levende og døde i Winsford er en god roman. Det var mer spenning i den enn jeg tidligere har opplevd med hans bøker. Romanen er på 415 sider, utgitt i 2013 og på norsk i 2014. Jeg har lånt boken av biblioteket.

Skal jeg trekke for noe jeg ikke likte med romanen, er det bruken av sammenligninger. Mulig det har sneket seg inn ved oversettelsen. Jeg håper det er slik fordi Håkan Nessers bøker har jeg aldri hatt noe å noterte angående dårlig språk. Det jeg har notert meg er:

Side 20: «Dette var jo en tanke som var like banal som en cellulitt, og den ga verken trøst eller mening»

Side 69: «Men når jeg enkelte ganger har gjort det, har jeg alltid fått åndenød og tenkt at det er som å spise frokost om kvelden selv om man ikke vil.»

Side 77: «Det var ikke bare ensomheten min som skrek etter et annet menneske, hvem som helst; det var noe likefrem ved ham, ingen spor av denne maskuline beregningen som det går tretten på dusinet av, og som det er like vanskelig å oppdage som en elefant under et lommetørkle.»

Side 145: «Så kom vi frem til et hus. Vi hadde vært underveis i omtrent en halvtime, og det dukket opp like uventet som en advokat i himmelen.»

Side 305: «Det handler om skrekken. Om den redselen foreldrene føler når de ikke vet hvor deres eget barn er. De folder hendene og ber til Gud, til tross for at de aldri har bedt en eneste bønn eller vært i kirken siden de ble konfirmert på en rideleir for hundre år siden.»


Sommeren 2010 var jeg på Tintagel Castle, nord i Cornwall, England. Landskapet minnet meg om øya der jeg vokste opp Sørøya i Finnmark. Det var tåkete og småskummelt den dagen, og jeg kom til å tenke på turen da jeg leste boken Håkan Nesser har skrevet– her er noen bilder fra besøket:

















29. jan. 2015

Bokbloggerprisen 2014: kortlisten

Privat foto

Jeg var spent på kortlisten for Bokbloggerprisen 2014; særlig om Carl Frode Tiller ville være på listen med Innsirkling 3. Det er han ikke – her er kortlisten som du også finner på /norskebokbloggere.wordpress.com:

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:
Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:
Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Jeg var lettet av en eneste grunn: da slipper jeg å sprenglese Innsirkling 1 og 2. Egoistisk, men sånn er det. Det er ren egoisme som ligger bak hvilke bøker jeg velger å lese, og det påvirker hvilke bøker jeg stemte på. Jeg har lest bøkene til Ida Jackson, Marit Kaldhol og Ingvild Rishøi, og nominerte alle tre til prisen- link til blogginnleggene:




Nå skal det samleses. Jeg kommer ikke til å lese bøkene nevnt ovenfor om igjen. Jeg skal lese de tre første på listen under, og boken til Ida Hegazi Høyer ligger klar til henting på biblioteket. Jeg krysser fingrene for at jeg får en god leseopplevelse med alle tre. Om jeg kommer til å lese bøkene nøyaktig når det skal samleses, er usikkert. Men lese de skal jeg slik at de kan være med i grunnlaget for å stemme frem en vinner i hver klasse.

Samlesingsoversikt:

Februar: Ida Hegazi Høyer: Unnskyld – ansvar: Silje Risøy Helgerud (Siljes skriblerier).

Mars: Aina Basso: Finne ly – ansvar: Elin Brend Bjørhei (Bokelskerinnen)

April: Simon Stranger: De som ikke finnes – ansvar: Line Tidemann (Lines Bibliotek)

Mai: Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg – ansvar: Anita Ness (Artemisias verden)

Juni: Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz – ansvar: Gro Skrøvset (Groskro’s verden)

Juli: Ingvild Rishøi: Vinternoveller – ansvar: Ingalill (Moshonista)

Og når samlesingen er ferdig er det august 2015 - og det er å håpe at Happy kan ligger i skyggen og slækker'n slik hun gjorde i august 2014...


26. jan. 2015

Småtrollene og den store oversvømmelsen (Moomins and the Great Flood) av Tove Jansson - den første boken hun skrev om Mummifamilien

Jeg har ingen minner fra barndommen om Tove Janssons bøker fordi jeg ikke leste bøkene hennes. Det er i voksen alder jeg har fått øyene åpne for det universet hun skapte med sine bøker om mummitrollene. Og enda mer etter å ha lest biografien om henne som jeg har skrevet om i innlegget:


Sitat fra biografien – fra kapitlet «Mummitrollene blir til»:
«Tove hadde mer enn nok av illustrasjonsoppdrag, og fra tid til annen var
hun svært bekymret fordi de tok altfor mye tid fra malingen. Men hvorfor
begynner en talentfull billedkunstner som har viet seg til malerkunsten,
å skrive mummibøker? Slett ikke av økonomiske grunner, for hun hadde
ikke engang sett for seg at hun skulle tjene mye på dem. Hun skrev dem
for seg selv, i alle fall t i l å begynne med. Gjennom dem rømte hun fra krigen og verdens hjerteløshet. En stor del av finnene bedøvet bevisstheten
med rusmidler, og framfor alt med brennevin, både på hjemmefronten og
i kamper. For Tove bød det å skrive om Mummidalen på en alternativ sti vekk fra et altfor grusomt liv. «

Den første boken om mummitrollene begynte hun på i 1939, og gjorde den ferdig for utgivelse i 1945. Boken Småtrollene og den store oversvømmelsen er en fortelling om den store katastrofen og påvirket av den tiden den ble skrevet : Vinterkrigen. Den norske utgaven jeg har kjøpt ble utgitt i 2010:



«Det må ha vært ut på ettermiddagen en gang mot slutten av august at Mummitrollet og mammaen hans kom inn i den dypeste delen av storskogen. Der var det helt stille og så mørkt mellom trærne, som om skumringen allerede hadde falt. Her og der vokste kjempeblomster som skinte med rart lys som lignet blafrende lamper, og langt inne mellom skyggene var det små kaldgrønne punkter som beveget seg.»

Mummitrollets pappa er forsvunnet, mistanken er at han har tatt seg en tur med hattifnattene. Mummimamma og Mummitrollet er på leting etter han, og må finne et hus å krype inn i før vinteren. Det er viktig fordi mummitroll ikke tåler kulde. Derfor ønsker de å finne et hus på et solfullt sted.
Det er mørkt og stille og skummelt i skogen, og skumlere skal det bli. De møter Sniff (det lille dyret) for første gang, som slutter seg til dem. Han er den som er mest redd av dem. De møter både skumle og snille skapninger. De har skumle og fine opplevelser. Etter mange strabaser både på sjø og land finner de Mummipappa. Han har søkt tilflukt høyt oppe i et tre. Han forteller at han har bygd et fint hus før oversvømmelsen kom og tok det med seg. Men som i alle eventyr går det bra til slutt:

«Neste morgen hadde vannet sunket et godt stykke, og
alle sammen gikk av gårde i solskinnet, i svært godt
humør. Det lille dyret danset foran dem og knyttet
en sløyfe på halen av fryd. Hele dagen vandret de, og
overalt var det vakkert, for etter regnværet sprang de
vidunderligste blomster ut overalt, og trærne bar både
blomster og frukt. De behøvde bare å riste litt på et
tre, så falt fruktene ned rundt dem.
Til slutt kom de til en liten dal som var vakrere enn
noe de hadde sett tidligere den dagen. Og der, midt på
engen, stod et hus som nesten lignet en
kakkelovn, veldig fin og blåmalt.
- Der er jo huset mitt! skrek Mummitrollets
pappa og var helt ute av seg av glede. - Det har flyttet hit, og her står det nå!

— Hurra! hoiet det lille dyret, og så løp alle ned i
dalen for å beundre huset. Det lille dyret klatret til og
med opp på taket, og der hoiet han enda høyere, for
oppe på skorsteinen hang et halsband med store, ekte
perler som hadde satt seg fast der under oversvømmelsen.
— Nå er vi rike! skrek han. - Vi kan kjøpe oss en bil
og et enda større hus!
— Nei, sa Mummitrollets mamma. - Dette huset er
det vakreste vi noen gang kan få.
Og så tok hun Mummitrollet ved hånden og gikk
inn i det himmelblå værelset. Og der i dalen bodde de
siden hele livet, bortsett fra et par ganger da de til en
avveksling var ute på reise. «

Boken er illustrert av Tove Jansson


25. jan. 2015

Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård - hans kamp for å bli forfatter


«DE FJORTEN ÅRENE jeg bodde i Bergen, fra 1988 til 2002, er forlengst
over, det finnes ingen spor etter dem, annet enn som episoder forskjellige
mennesker kanskje husker, et glimt i et hode her, et glimt i et hode
der, og selvfølgelig alt det som finnes i min egen hukommelse fra den
tiden. Men det er overraskende lite. Det eneste som har blitt værende
av alle de tusenvis av dagene jeg tilbrakte i denne lille, tranggatede,
regnskimrende vestlandsbyen, er noen få hendelser og en masse stemninger.
Jeg skrev dagbok, den har jeg brent. Jeg tok noen bilder, dem
har jeg tolv tilbake av, de ligger i en liten haug på gulvet ved siden av
skrivebordet, sammen med alle brevene jeg mottok på den tiden. Jeg
har bladd igjennom dem, lest litt her og der, og det har alltid gjort meg
nedstemt, det var en så forferdelig tid. Jeg visste så lite, ville så mye, fikk
ingenting til. Men for en stemning jeg var i da jeg skulle dit! «

Over er innledningen til romanen Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård utgitt i 2010, fordelt på 608 sider og en bok jeg har kjøpt.

Tenk at jeg kun har en bok igjen i serien: mursteinen nr. 6 på over 1100 sider! Men hva gjør det når man skriver så bra som Knausgård gjør. At jeg har brukt en uke på å lese nr.5 har delvis med jobben å gjøre. Denne uka har det vært mange jobb-tanker i mitt hode som ikke har gitt plass til det Knausgård forteller om. Men jeg har leste intensivt hele lørdagen og leste siste side søndag formiddag.

Det at han fikk ingenting til de årene han var i Bergen, synes jeg er å være for selvkritisk. Knausgård debuterte som forfatter i 1998 med romanen Ute av verden og den vant han Kritikerprisen med. Dette er noe av det romanen handler om. Men det er en del av hans personlighet å være selvkritisk. 

I tillegg til at Knausgård har lav selvtillit og er opptatt av hva andre mener om han, er han en mester i å skamme seg. Dette gjorde han forknytt i samvær med andre og ensom i disse årene; særlig i begynnelsen. Noe som forsvinner når han inntar alkohol i store mengder. Men dessverre går det til tider over styr med alkoholen. Da gjør han ting som de rundt han ikke liker, som han ikke husker, driver hærverk og stjeler sykler, blir huket inn av politiet og satt på glattcelle fordi han ikke kan gjøre rede for seg, og begår utroskap som gir han sjelekvaler. Selv om han ikke skriver om det selv, tenker jeg at alkoholforbruket, sammen med at han var en storrøyker, ikke var særlig helsebringende.

I 1988 begynte Knausgård på det ettårige Skrivekunstakademiet der to av lærerne var forfatterne Jon Fosse og Ragnar Hovland. Knausgård er yngst i klassen og presenterer seg:

«Da det ble min tur, sa jeg navnet mitt, at jeg var nitten år, at jeg skrev prosa, at det lå et sted mellom Hamsun og Bukowski, og at jeg arbeidet med en roman for tiden.»

Det går ikke så bra med Knausgård som har et mål: å bli forfatter. Han får tilbakemeldinger fra lærerne og medelevene på det han skriver. Her er hvordan han oppsummerer den første tilbakemeldingen:

«Etter gjennomgangen var jeg sint og skamfull, men også forvirret,
for selv om jeg regnet med at de positive ordene hadde blitt sagt for å
trøste meg, gjenstod jo hele tiden det faktum at jeg hadde kommet inn,
noe for eksempel Kjetil egentlig ikke hadde, så noe bra måtte det jo
være der. Men klisjeer var jo det dårligste av alt, og ifølge Trude bestod
ikke tekstene mine av annet. Eller var det bare det at hun var snobbete,
at hun trodde hun var noe, en poet, likesom bedre enn alle andre? Else
Karin hadde jo sagt at jeg ikke skrev poesi, og Hovland hadde også lagt
vekt på det, at det var realistisk prosa.»

Knausgård studerer også litteraturvitenskap de årene han bor i Bergen. Tidvis jobber han på ulike institusjoner der syke mennesker oppholder seg, og han avtjener siviltjenesten i en studentradio.

Når det gjelder forholdet til kvinner, går det ikke alltid slik Knausgård ønsker. Ingvild, hans første forelskelse, er det storebroren Yngve som kaprer. Det blir ikke enkelt for Knausgård fordi han er så avhengig av broren pga det sosiale; han henger mye samme med broren og brorens venner og bekjentskaper. Gunvor er han lykkelig sammen med til de begge er enige om å gjøre slutt. Tonje er kvinnen han blir stormforelsket i, og de gifter seg. Boken slutter med at han forlater Bergen og Tonje i 2002 og reiser til Stockholm.

Når det gjelder familien, dør mormoren, morfaren og faren i disse årene. Når det gjelder den etterhvert alkoholiserte faren som skremte vettet av Knausgård og broren under oppveksten (bok nr 2),er dette mer enn lettelse enn sorg hos brødrene. Men ikke mormoren og morfarens død. Han skriver rørende om besøk hos dem og tankene han har om deres liv.

Ellers er dette boken om Knausgårds kamp om å bli forfatter. Det er vanskeligere enn han hadde trodd før han kom til Bergen da han tenkte:

«Det er ingen heksekunst å skrive. Det gjaldt bare å komme på noe sånt som Hamsun hadde gjort det.»

Knausgård blir refusert flere ganger og motløsheten stiger. Det hjelper lite at han blir kontaktet for å anmelde andres bøker. Han blir bl a kjent med den positive Tore Renberg som er et positivt innslag i livet; ikke minst med at han ganske raskt sier at Knausgård er hans venn. Men det at Renberg, som er yngre enn Knausgård, debuterer før han som forfatter, oppleves som et stort nederlag for Knausgård. En hendelse med en kvinne på en fest hos Tomas Espedal er årsaken til at ekteskapet med Tonje ryker.

Det jeg har nevnt over er noe av det man kan lese i Min Kamp 5. Bøkene er ikke skrevet kronologisk. F eks inneholder bok nr 1 mye om farens død. Men bok nr 5 er en fortsettelse av bok nr 4 der han forteller om tiden før og det året han jobber som lærer i Nord Norge.

Hadde jeg brukt hatt, ville jeg tatt av meg hatten for Knausgård. Denne romanen var veldig god. Ikke minst fordi den beskriver hans tunge vei til å bli forfatter. Noe av det som er tungt, har han skyld i selv; ikke minst rotet med økonomien. Hvordan man kan ta seg råd til å drikke som en svamp og kjøre rundt i taxi, når man må låne penger hos andre; er vanskelig for meg å forstå. Men så er jeg heller ingen kunstnertype. Det ligger vel kanskje i det å være kunstner å være vill, gal og uansvarlig. Særlig når man er ung. Gode bøker er det uansett blitt av hans valg i livet. At denne perioden var tunge år og en kamp for Knausgård med sine forfatterambisjoner, er godt beskrevet. 

18. jan. 2015

Krim: Til Jacobs forsvar (Defending Jacob) av William Landay - en god og krevende roman - vanskelig å legge fra seg



Om forfatteren – fra bokomslaget:

«William Landay har utdannelse fra Yale University og Boston College Law School. Etter tjenestegjøring ved Høyesterett i Massachusetts jobbet Landay ved statsadvokatens kontor og fungerte som aktor i seks år. Til Jacobs forsvar er hans tredje roman. For debutromanen Mission Flats vant han Creasay Dagger for beste debutroman».

Jeg ser her hos det norske forlaget Cappelen Damm at Mission Flats utkommer på norsk 1.2.2015 med tittelen: Den ubehagelige sannheten.

Spenningsromanen Til Jacobs forsvar som jeg nå har lest, ble utgitt i 2012 og på norsk i 2014. Jeg har lånt romanen på 458 sider av biblioteket.



«Genial «(New York Times); «...en helt usedvanlig spennende og besettende historie som fortjener et stort publikum» (Washington Post)- er det referert til på bokomslaget. Jeg er helt enig. Den som skal lese denne bør avsette tid til å lese den sammenhengende – denne er ikke enkel å legge fra seg er min leseopplevelse. Jeg begynte fredag og leste de siste sidene tidlig i dag – brukte all ledig tid til å lese i den.

Derfor har jeg i x-antall timer denne helga vært «flue på veggen» hos familien Barber i den lille byen Newton i Massachusetts: Andy og ektefellen Laurie og deres fjorten år gamle sønn Jacob. 

Fortellerstemmen er Andy. Når historien starter er han visestatsadvokat. Som visestatsadvokat har han tidligere vært aktor i mange drapssaker. Han og Laurie er ressurspersoner i det lille samfunnet. For andre er de «drømmeforeldre». Når en klassekamerat til Jacob, Ben Rifken, blir funnet knivdrept, er det Andy som tar på seg ansvaret for å være aktor i saken. Han føler et særlig ansvar for det lille samfunnet han er en del av.

Etterforskningen står i stampe – ingen spor som peker på en gjerningsperson. Andy får spørsmål fra sin leder, men også fra sin kollega Neal Logiudice om han ikke har for nære bånd til saken. Andy protesterer – og han fortsetter som aktor. Bl a begynner de med avhør av skolekamerater  og under en av samtalene får han et tips om en Facebook-gruppe. Der leser han at noen insinuerer at Jacob kan være den skyldige. Dette gjør at han leter rundt på rommet til den tilsynelatende åndssløve tenåringen, og finner en kniv. Etter å ha konfrontert Jacob med funnet og de tilbakemeldinger han og Laurie får fra sønnen, velger han å kvitte seg med kniven. Når Laurie spør hva han har gjort med kniven:

«Jeg har kvittet meg med den.
Hvor har du kvittet deg med den?
Jeg kastet den. Ikke her. I en søppelkontainer et eller annet sted.
Du dekker for ham.
Nei. Jeg ville bare ha kniven ut av huset. Og jeg ville ikke at noen skulle bruke den til å få Jacob til å se skyldig ut, når han ikke er det. Det var det hele.»

Det skjer en dramatiske endring i saken. 22. april 2007 blir Andy innkalt til sjefen:

«Andy, sa hun, vi har noen dårlige nyheter. Om Rifkin-saken? Fingeravtrykket på offerets genser? Det tilhører din sønn Jacob. Hun skjøv en sammenstiftet rapport bort til meg.»

Fingeravtrykket er ikke det eneste bevismaterialet som er fremskaffet og som peker mot at Jacob har begått drapet. Andy blir tatt av saken og permittert.
Dette er begynnelsen på et mareritt, og rettsaken berammes til oktober 2007 med Neal Logiudice som aktor. Både kollegaer og resten av samfunnet trekker seg bort fra dem – de lever som på en øde øy – den eneste støttespilleren er advokaten og hans team. Fallet er stort for dem, men mest for Laurie – «mor for alle mødrene» super-mamma i den illusoriske vennegjengen som har sitt grunnlag i barna i klassen. Som ikke har noen verdi når en slik hendelse oppstår.

Andy ser seg nødt til å fortelle Laurie og Jacob om forfedrene som han hittil har holdt tett om – volds- og drapsmenn. Faren sitter fengslet på livstid for et drap han har begått. Både Laurie og Jacob reagerer med sjokk på at de ikke er blitt fortalt om dette tidligere. Dette leder også til en frykt for at aktor vil legge dette frem som bevis på at det er «drapsgenet» som er dukket opp hos Jacob. Forsvareren vil at de skal kontakte en psykiater og da kommer det frem at Jacob hadde atferdsproblemer da han gikk i barnehagen.

Foreldrene velger å støtte Jacob – tro på han. Men er dette kun på overflaten -pga at de kjenner at det er en forpliktelse de har som foreldre:

«Andy: Hvordan man kan være så sikkert på noe som helst? Jeg stoler på sønnen min... Fordi jeg er faren hans. Jeg skylder han det.»

Settingen til denne historien skaper en virvelstorm av tanker hos meg når jeg leser – ikke minst alle spørsmålene jeg hadde underveis: hva har skjedd, hva synes jeg om disse tre og hvordan de agerer i de ulike situasjoner, hvordan vil dette ende.

Som leser klarte jeg gjennomgående verken å kjenne sympati eller antipati med noen av de tre i familien.  Jeg forstår ikke helt de valg de tar. Samtidig vet jeg at Jacob bare er et barn og må beskyttes. Det gjør at jeg må ta dem i forsvar når jeg blir oppgitt over en del hendelser. Jeg stiller meg hele tiden spørsmål hva ville jeg gjort dersom jeg var forelder i en slik situasjon. Forfatteren har lagt inn en rettsak som foregår i 2008 der Andy er stevnet inn som vitne. Som skaper enda flere tanker. 

Romanen var krevende å lese. Jeg kjente at jeg til tider ble utmattet av alle tankene, samtidig som at jeg ble drevet videre. Oppsummert, som det står på bokomslaget, var denne romanen genial, spennende og besettende. Dvs en god roman.

Nå leser ikke jeg så mange spenningsromaner. Men det gjør Ina. Hun skriver i dette blogginnlegget at Til Jacobs forsvar var en av de bøkene hun leste i 2014 som hun likte best:

  «Til Jacobs forsvar er en sentimental, vemodig og en av de få krimromanene som gjør inntrykk. Det er en krimroman som hjemsøker deg lenge etter at den er ferdiglest. Likte karakterene godt og alt var rett og slett bare vemodig for min del, husker jeg.


Hele anmeldelsen av Til Jacobs forsvar kan dere lese her



Enig med Ina; dette er en roman som ikke forsvinner lett etter at den er ferdiglest. 

16. jan. 2015

Eivør: Remember me...


“Skriv med penn og blekk , det går aldri vekk “ har jeg skrevet foran i minneboka der min bestevenn har skrevet minnet over til meg. 

Noen år eldre enn meg var hun. Hvor hun er nå; det vet jeg ikke. Ikke er det så viktig heller – minnene er der - om en fin tid. En venn som betydde mye for meg dengang. 

Artisten Eivør fra Færøyene (hun som spilte samme med bandet Vamp en periode) har akkurat lagt ut en video der hun synger låten «Remember me»:

Please remember me
Don’t forget my name

Leave a candle burning
Carrie all my flame
Will you sing my songs
When my voice no longer speaks...


Tokyo av Mo Hayder: en spenningsroman med mange kvaliteter og med Nanjingmassakren som bakteppe


Jeg hadde neppe valgt å lese Tokyo av Mo Hayder basert på bokomslaget. I innlegget : Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag  viser jeg til at han bl a mener følgende:

«Å gjengi hovedpersonens ansiktstrekk i detalj på et bokomslag er et utilgivelig overgrep mot forfatterens og leserens fantasi.»

Der er jeg enig i, også opp mot denne romanen.  Romanen er ikke gjennomgående blodig, men spekket med innhold. På bokomslaget står det at det er en thriller. Den var spennende, men for meg ble romanen en thriller ca de siste 100 sidene. Forøvrig var den en god og innholdsrik roman med en gripende historie. Utgitt i 2004 og på norsk i 2007.

Jeg har lest mye fint om Mo Hayders bøker. At hun skriver gode bøker har jeg ikke betvilt, men jeg har tenkt at i mengden av bøker jeg kan velge mellom, er bøkene hun skriver ikke de jeg vil prioritere å lese.  Men jeg liker å lese variert, og tenkte at siden Ina som har bokbloggen har I Bokhylla, har Mo Hayder som en av sine favorittforfattere, måtte jeg prøve en roman av henne. Og da valgte jeg den frittstående romanen Tokyo. Her kan du lese hva Ina syntes om Tokyo da hun leste den i 2010.

Romanen, som jeg har lånt av biblioteket og er på 421 sider, forteller to parallelle historier med en forbindelselinje: en film som ble tatt opp i Nanking i 1937. Forfatteren skriver i etterordet at Nanking er idag kjent i pinyin-form Nanjing, og det er dette navnet som dukker opp når jeg søker opp Nanjingmassakren på Internett.

Nanking var dengang hovedstaden i Kina, og massakren er en brutal og grotesk krigsforbrytelse som ble gjennomført mot den kinesiske befolkning av japanske okkupasjonsstyrker under den andre kinesisk-japanske krig. Den vitner om ondskapen som finnes i mennesker. Og hvordan den får sitt utløp under krig.

Grey Hutchins er en fattig engelsk student ved et universitet i London som har en besettelse: hun ønsker å finne en film hun har lest skal eksistere og som ble tatt under massakren. Sommeren 1990 kommer hun til Tokyo. Målet med besøket er den kinesiske professoren Shi Chongming som visstnok skal ha denne filmen:

«Av og t i l må du virkelig gjøre en innsats. Selv om du er trett og
sulten og befinner deg på et fullstendig ukjent sted. Slik hadde
jeg det den sommeren i Tokyo, da jeg sto foran døren til professor
Shi Chongming og skalv av nervøs iver. Jeg hadde presset
ned håret så det lå så pent som mulig, og brukt lang tid på
å ordne på det gamle bruktbutikk-skjørtet mitt, børstet av
støvet og brukt hendene for å glatte ut krøllene etter reisen.
Den medtatte bagen jeg hadde hatt med som håndbagasje på
flyet, skubbet jeg bak meg med foten så den ikke skulle være
det første han så, for det var helt avgjørende at jeg virket normal.
Jeg måtte telle til femogtyve og trekke pusten dypt og
inderlig noen ganger før jeg våget å si noe.

«Hallo?» sa jeg prøvende med ansiktet helt inn t i l døren.
«Er det noen der?»»

Grey har en historie som kommer frem etterhvert, med bl a innleggelse på psykiatrisk sykehus i en lang periode. Årsaken kommer frem etterhvert som historien beveger seg fremover.

Shi Chongming er hjemme og tar henne imot. Hun forteller sitt ærend, og at dette kommer av at hun har studert krigsforbrytelser og har brukt halve livet til å studere krigen i Kina. Men professoren reagerer kraftig på hennes forespørsel:

«Shi Chongming reiste seg brått og gikk rundt skrivebordet.
Han stengte døren, deretter lukket han persiennene foran
vinduene som vendte ut mot bueskytterhallen. Han trakk litt
på det venstre benet; han var så tynn i håret at bakhodet nærmest
virket skallet, huden der lå i rynker, som om skallen
manglet og foldene og forhøyningene i hjernen lå nesten
oppe i dagen. «Fatter du hvilket følsomt tema Nanking er her
til lands?» Han kom tilbake og tok med giktisk møysommelighet
plass bak skrivebordet, bøyde seg mot meg og hvisket
lavt: «Vet du hvilken makt høyrefløyen har i Japan? Vet du hva
slags folk som har fått unngjelde fordi de har snakket om
dette? Amerikanerne -» Han rettet en dirrende finger mot
meg, som om jeg var det nærmeste han kom en representant
for USA i farten. « - amerikanerne, MacArthur, sørget for å
gjøre høyrefløyen til de angstbiterne de er i dag. Vi snakker
ikke om det - så enkelt er det med den saken.»
 
Grey må dra fra professoren - han er ikke villig til å imøtekomme hennes ønsker. Hun trasker rundt i Tokyo, sitter på en kafé uten å ha penger til å kjøpe så mye og ender om kvelden på en benk i en tempelgård. Da hun våkner neste morgen sammen med uteliggerne, sitter den en ung vestlig mann, Jason, på en benk og betrakter henne. Jason sier at han synes hun virker smårar på en sympatisk måte. Han forteller at det er et ledig rom der han bor og at hun kan få jobb på en vertinneklubb.

Det ender med at Grey flytter inn i den rivningstruede bygningen, og begynner på vertinneklubben sammen med Jason og to russere: Svetlana og Irina. Der dukker det etterhvert opp en mafiaboss som har noe Shi Chongming ønsker. Grey og professoren inngår en avtale som skal vise seg å få uante følger for flere enn Grey.


Samtidig med at vi får historien om Grey, får vi historien om Shi Chongming da han bodde i Nanking i 1937 og opplevde massakren sammen med den overtroiske ektefellen Shujin. Dette alene er en gripende historie som står på egne ben. Men sammen med fortellingen i nåtid, har Mo Hayder skapt en roman som er vel verdt å få med seg. Et interessant persongalleri og en god beskrivelse av det miljøet handlingen foregår i er noe av kvalitetene jeg syntes romanen hadde. Som gjør at jeg ikke ser bort fra at jeg skal lese flere av romanene hun har gitt ut. 

Bildet under av Mo Hayder har jeg funnet her hos Gyldendal og er tatt av Kate Butler. Der kan du lese om Mo Hayder og hvilke bøker hun har utgitt. 



13. jan. 2015

Bokbloggerprisen 2014 - langlisten


«Vart du skræmt no?»- Det ble ihvertfall jeg da jeg så «selfien» over som reingjeter Nils Jovnna Eira Meløy tok da han var ute med reinflokken i kulda i Heastajohka utenfor Karasjok i går 12. januar 2015. Les mere her

Jeg ble ikke skremt da jeg så langlisten til Bokbloggerprisen 2014, som du finner her og som jeg har kopiert inn nedenfor. Mandag 26. januar publiseres kortlistene, tre i hver kategori. 

En av bøkene jeg har lest og nominert er på listen til årets roman, og to er på listen i åpen klasse. Om jeg ikke ble skremt, ble jeg litt skuffet. Da med tanke med hvilke bøker jeg mener skulle vært der. Kanskje jeg forandrer mening dersom jeg leser de andre.

Jeg har en ambisjon om å lese de som kommer på kortlisten og være med på samlesingen. I det minste lese de seks før fristen for nominering går ut i juli/august. Men jeg skal ikke bare lese norske bøker fremover; det er enormt mange gode oversatte bøker jeg kan tenke meg å lese. Jeg har et "etterslep" fra de årene da jeg var kronidiot og prioriterte jobben høyt - også hva jeg leste på fritida...

Det som bekymrer meg en smule, eller bekymrer er vel feil å skrive dersom bøkene er så gode som de beskrives, er at jeg har ikke lest noen bøker i triologien til Tiller. Å lese tre bøker i en slik triologi i løpet av kort tid har aldri falt heldig ut er min erfaring.

Uansett; her langlisten til Bokbloggerprisen 2014:

1) Årets roman:

- Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
– Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (Aschehoug)
– Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
– Ann Kyong Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen (Gyldendal)
– Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (Gyldendal)
– Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

2) Åpen klasse:


- Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
– Siri Pettersen: Råta (Ungdomsroman, Gyldendal)
– Lise Grimnes: Kaoshjerte (Ungdomsroman, Aschehoug)
– Elin Fossdal Vaage: Hekla myter (Lyrikk, Cappelen Damm)
– Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
– Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)