«Den første morgenen var grå, kald og rå.
Det var i alle fall kaldt og rått inne. Lukten av inngrodd
mugg kjentes tydelig i soverommet, men jeg tenkte at jeg kom
til å lære meg å leve med det. Huset har bare to rom, riktignok
ganske store, og vinduene i dem begge vender i samme retning:
sørover. Der begynner heden, på den andre siden av en ujevn,
mosegrodd steinmur som omslutter tomten på tre kanter. Ute
på heden faller landskapet i en langstrakt skråning ned mot et
dalføre som jeg gjetter på fører videre ned til landsbyen - men
det tykke tåkebeltet som hadde lagt seg til rette der ute, gjorde
det vanskelig å vurdere topografien denne morgenen.
Særlig fra hodeputen; det hadde så vidt begynt å lysne, og
hverken Castor eller jeg hadde noen større lyst til å krype frem
fra teppet og forlate den relative varmen vi sammen hadde
klart å opparbeide i sengen i løpet av natten.»
Fortellerstemmen
er Maria Holinek. Maria er 55 år og fra Sverige. Det er i begynnelsen av
november hun våkner opp i huset Darne Logde som hun har leid sørvest i England.
Huset, som hun har leid i seks måneder, ligger ensomt til, og nærmest landsby
er Winsford. Maria bor alene sammen med hunden Castor, av rasen Rhodesian ridgeback,
og får tiden til å gå ved å gå lange turer med
hunden. Som hun har bestemt seg for å overleve. Her er et bilde av rasen jeg
finner på chepkadog.com:
Det
er mye tåke i området, og villhestene er omtrent de eneste de møter på turene. Beskrivelsen
av villhestene, landskapet og tåken som omslutter området, var med på å skape en
spesiell stemning når jeg leste. Av og til er Maria innom landsbyene og byene i
nærheten. Da kommer hun i kontakt med mennesker som bl a kjenner historien til
Darne Lodge.
Maria er gift med litteraturprofessoren
Martin Holinek. De har to voksne barn sammen. Hun er et kjent nyhetsanker fra
svensk TV. På en reise med bil til Marokko har det skjedd noe i Polen som har
ført til at Maria har reist alene til England. Hun har med seg ektefellens
PC og mobiltelefon, og oppgir navnet sitt å være Maria Anderson. Til de hun
møter på forteller Maria at hun er forfatter og søker ensomheten for å kunne
skrive.
Etterhvert
som fortellingen går fremover får vi litt etter litt en historie om Marias liv
og ektefellenes samliv. Men også om Martins kvinnehistorier. Darne Lodge har
også en fortid: to mennesker har begått selvmord i huset.
Boken
vandrer mellom nåtid og fortid. Etterhvert får vi vite om hva som skjedde i
Polen. Dette sammen med ulike hendelser rundt Maria i nåtid skaper innimellom
en spenning som for meg nesten ble uutholdelig. Det som skjer er uforutsigbart,
og skaper et behov til å lese og lese for å vite hva som skjer underveis, men
også hvordan denne fortellingen slutter.
Jeg
har lest flere bøker av den svenske forfatteren Håkan Nesser, og Levende og døde i Winsford er en god
roman. Det var mer spenning i den enn jeg tidligere har opplevd med hans bøker.
Romanen er på 415 sider, utgitt i 2013 og på norsk i 2014. Jeg har lånt boken av biblioteket.
Skal
jeg trekke for noe jeg ikke likte med romanen, er det bruken av sammenligninger. Mulig det har sneket seg
inn ved oversettelsen. Jeg håper det er slik fordi Håkan Nessers bøker har jeg
aldri hatt noe å noterte angående dårlig språk. Det jeg har notert meg er:
Side
20: «Dette var jo en tanke som var like
banal som en cellulitt, og den ga verken trøst eller mening»
Side
69: «Men når jeg enkelte ganger har gjort
det, har jeg alltid fått åndenød og tenkt at det er som å spise frokost om
kvelden selv om man ikke vil.»
Side
77: «Det var ikke bare ensomheten min som
skrek etter et annet menneske, hvem som helst; det var noe likefrem ved ham,
ingen spor av denne maskuline beregningen som det går tretten på dusinet av, og
som det er like vanskelig å oppdage som en elefant under et lommetørkle.»
Side
145: «Så kom vi frem til et hus. Vi hadde
vært underveis i omtrent en halvtime, og det dukket opp like uventet som en
advokat i himmelen.»
Side
305: «Det handler om skrekken. Om den
redselen foreldrene føler når de ikke vet hvor deres eget barn er. De folder
hendene og ber til Gud, til tross for at de aldri har bedt en eneste bønn eller
vært i kirken siden de ble konfirmert på en rideleir for hundre år siden.»
Sommeren
2010 var jeg på Tintagel
Castle, nord i Cornwall, England. Landskapet minnet meg om øya der
jeg vokste opp Sørøya i Finnmark. Det var tåkete og småskummelt den dagen, og
jeg kom til å tenke på turen da jeg leste boken Håkan Nesser har skrevet– her er
noen bilder fra besøket: