Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"

«Den første morgenen var grå, kald og rå.

Det var i alle fall kaldt og rått inne. Lukten av inngrodd

mugg kjentes tydelig i soverommet, men jeg tenkte at jeg kom

til å lære meg å leve med det. Huset har bare to rom, riktignok

ganske store, og vinduene i dem begge vender i samme retning:

sørover. Der begynner heden, på den andre siden av en ujevn,

mosegrodd steinmur som omslutter tomten på tre kanter. Ute

på heden faller landskapet i en langstrakt skråning ned mot et

dalføre som jeg gjetter på fører videre ned til landsbyen - men

det tykke tåkebeltet som hadde lagt seg til rette der ute, gjorde

det vanskelig å vurdere topografien denne morgenen.

Særlig fra hodeputen; det hadde så vidt begynt å lysne, og

hverken Castor eller jeg hadde noen større lyst til å krype frem

fra teppet og forlate den relative varmen vi sammen hadde

klart å opparbeide i sengen i løpet av natten.»

Fortellerstemmen er Maria Holinek. Maria er 55 år og fra Sverige. Det er i begynnelsen av november hun våkner opp i huset Darne Logde som hun har leid sørvest i England. Huset, som hun har leid i seks måneder, ligger ensomt til, og nærmest landsby er Winsford. Maria bor alene sammen med hunden Castor, av rasen Rhodesian ridgeback, og får tiden til å gå ved å gå lange turer med hunden. Som hun har bestemt seg for å overleve. Her er et bilde av rasen jeg finner på chepkadog.com:  

Det er mye tåke i området, og villhestene er omtrent de eneste de møter på turene. Beskrivelsen av villhestene, landskapet og tåken som omslutter området, var med på å skape en spesiell stemning når jeg leste. Av og til er Maria innom landsbyene og byene i nærheten. Da kommer hun i kontakt med mennesker som bl a kjenner historien til Darne Lodge.

Maria er gift med litteraturprofessoren Martin Holinek. De har to voksne barn sammen. Hun er et kjent nyhetsanker fra svensk TV. På en reise med bil til Marokko har det skjedd noe i Polen som har ført til at Maria har reist alene til England. Hun har med seg ektefellens PC og mobiltelefon, og oppgir navnet sitt å være Maria Anderson. Til de hun møter på forteller Maria at hun er forfatter og søker ensomheten for å kunne skrive.

Etterhvert som fortellingen går fremover får vi litt etter litt en historie om Marias liv og ektefellenes samliv. Men også om Martins kvinnehistorier. Darne Lodge har også en fortid: to mennesker har begått selvmord i huset.

Boken vandrer mellom nåtid og fortid. Etterhvert får vi vite om hva som skjedde i Polen. Dette sammen med ulike hendelser rundt Maria i nåtid skaper innimellom en spenning som for meg nesten ble uutholdelig. Det som skjer er uforutsigbart, og skaper et behov til å lese og lese for å vite hva som skjer underveis, men også hvordan denne fortellingen slutter.

Jeg har lest flere bøker av den svenske forfatteren Håkan Nesser, og Levende og døde i Winsford er en god roman. Det var mer spenning i den enn jeg tidligere har opplevd med hans bøker. Romanen er på 415 sider, utgitt i 2013 og på norsk i 2014. Jeg har lånt boken av biblioteket.

Skal jeg trekke for noe jeg ikke likte med romanen, er det bruken av sammenligninger. Mulig det har sneket seg inn ved oversettelsen. Jeg håper det er slik fordi Håkan Nessers bøker har jeg aldri hatt noe å noterte angående dårlig språk. Det jeg har notert meg er:

Side 20: «Dette var jo en tanke som var like banal som en cellulitt, og den ga verken trøst eller mening»

Side 69: «Men når jeg enkelte ganger har gjort det, har jeg alltid fått åndenød og tenkt at det er som å spise frokost om kvelden selv om man ikke vil.»

Side 77: «Det var ikke bare ensomheten min som skrek etter et annet menneske, hvem som helst; det var noe likefrem ved ham, ingen spor av denne maskuline beregningen som det går tretten på dusinet av, og som det er like vanskelig å oppdage som en elefant under et lommetørkle.»

Side 145: «Så kom vi frem til et hus. Vi hadde vært underveis i omtrent en halvtime, og det dukket opp like uventet som en advokat i himmelen.»

Side 305: «Det handler om skrekken. Om den redselen foreldrene føler når de ikke vet hvor deres eget barn er. De folder hendene og ber til Gud, til tross for at de aldri har bedt en eneste bønn eller vært i kirken siden de ble konfirmert på en rideleir for hundre år siden.»

Sommeren 2010 var jeg på Tintagel Castle, nord i Cornwall, England. Landskapet minnet meg om øya der jeg vokste opp Sørøya i Finnmark. Det var tåkete og småskummelt den dagen, og jeg kom til å tenke på turen da jeg leste boken Håkan Nesser har skrevet– her er noen bilder fra besøket: