Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem

«Slåttekaren heitte Knut Hansen Nesje, men folk kalla han bare for Nesje, og jorda han hadde bygsla i lia over småbyen Molde kalla de Nesje-stykket. Nesje var min oldefar, og mykje vart fortalt om han i min barndom, av bestefar min Edvard Hoem, og av far min Knut.

Men sjølv om eg kjenner di viktige årstala i livet hans og har enkelte vitnemål om korleis han levde, var det ikkje nok da eg skulle skrive om han. Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi.»

Da jeg første gang hørte om Edvard Hoems roman  Slåttekar i himmelen utgitt i 2014, som innledes slik jeg har sitert fra over, var det ingen tvil: den vil jeg lese. Særlig etter å ha lest denne gode boken – link til blogginnlegget jeg skrev i februar 2014: Mors og fars historie av Edvard Hoem

Først takk til Oktober forlag som jeg fikk boken av, og her er link til forlaget presentasjon av romanen med utdrag av de gode anmeldelsene den har fått.

Link til andre bokbloggere som har skrevet om boken : 

Tine sin blogg

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Kleppanrova

Edvard Hoem, på bildet over, er kjent for de fleste som leser bøker. Han har en stor produksjon bak seg, og er en prisbelønt forfatter. Mer om Edvard Hoem kan du lese hos forlaget der jeg har hentet bildet.

Romanen har fått gode anmeldelser. Derfor var det knyttet store forventninger til den. Romanen var så god som jeg forventet. 

Det er mulig forfatteren har diktet Nesje frem av luft og ingenting. Men samfunnsforholdene han levde under er realistisk beskrevet. Og han har valgt gode karakterer til å presentere historien.

Vi møter Nesje i juni 1876 – dagen han fyller 36 år. Han bor alene med sønnen Hans etter at kona døde. Han er plassbonde og husmann. Etter at han er ferdig med slåtten på gården Gørvell, må han slå seks pliktdager på Reknes for den jorden han har bygslet. Utenom slåtten har han andre arbeidsoppgaver for bonden på Gørvell. Når arbeidsdagen er over er det arbeidet på eiendommen han bygsler.  

Denne dagen møter han Serianne, en piperøykende enke. Datteren hennes er død. Serianne skal etterhvert bli kona hans. Nesjes sorg er at sønnen Hans velger å flytte til onkelen, det er et år til han blir konfirmert. Etter det flytter Hans fra bygda, og far og sønn mister kontakten med hverandre.

Den andre hovedpersonen i romanen er Nesjes motsetning: Gjertine som bare er femten år og søsteren til Serianne. Første gangen Nesje er på besøk hos familien til Serianne utfordrer Gjertine han. Gjertine er sterk. Hun er frimodig, både på hva hun sier og hva hun gjør. Gjertine har ikke godtatt sin skjebne som Nesje har. Hun er søkende, stiller spørsmål ved tilværelsen og lengter ut av bygda; hun drømmer om å utvandre til Amerika som mange andre gjør. Etterhvert gifter hun seg med en salmaker, Ole. De får flere barn, men velger etterhvert å utvandre.

Vi følger Nesje og familien, som blir boende i Rekneslia der de sliter og strever. Og vi følger Gjertine og familien på reisen til Amerika, møtet med det nye landet og hva de opplever der de bosetter seg.

At forfatteren har valgt å knytte historien til så ulike karakterer som Nesje og Gjertine synes jeg var et godt valg. Det skaper kontraster. Jeg tror det lettere kan skape engasjement hos leseren. For meg var det enkelt å kjenne meg igjen i karakteren Gjertine. Utferdstrangen. Selv om Nesje forsøker å beholde sin verdighet, er det vondt å lese at han er så økonomisk avhengig av Gjørvell-bonden og hvor ydmyk han er overfor "storkaren". En arbeidskar som har lagt det meste av livet sitt igjen på gården; han har vært med på å skape dette "storfolket" han har så stor respekt for:

Etter sitt fjerde barn har tatt med seg datteren Kristine opp til Gjørvel-gården for å forhøre seg når slåtten skal begynne – da har han vaket rundt på gården en stund før han treffer på bonden - her er en del av denne scenen:

«Adam Gjørvell svarte at dei skulle begynne måndag som fjorten dagar fra no.

-      Ja, nettopp det var nesten som han sjølv hadde tenkt seg det, sa Nesje.

-      Du har vore hos oss i mange år, Nesje, sa Adam Gjørvel. – Kor mange var det i grunnen? ville han vita.

Jo, dette var den tjuande sommaren, sa Nesje. Ellers var han berre ute for å spasere ein tur med jentungen, sidan kona hans hadde sett til verda eit nytt barn no i føremiddag og mora og den nyfødte trong ro.

Kva var det han stod og fortalte? Var han blitt far igjen! Nei, no måtte Adam Gjørvell verkeleg gratulere! Og sanneleg bykste ikkje mannen ut av vogna igjen og kom og tok Nesje i handa. Og som ikkje det var nok, ga han sin trufaste tenar ei krone! Ikkje alle storfolk ville ha brydd seg, det ville Nesje sidan berre ha sagt.»

Nesje forteller om ungeflokken som er blitt fire i løpet noen få år:

« Det var ein heil flokk. Men det var ikkje det som gjorde dagen minneverdig. Det var orda som Adam Gjørvell sa, dei skulle Nesje bera med seg så lenge han levde.

-      Tenk at du har slått hos oss i tyve år! sa Adam Gjørvell.

-      Åra gjekk fort, hadde han svart.

No var han altså tre og førti, og med det var dei beste åra hans gått. Ingen arbeidsgiver ville bry seg med han no, om han skulle finne på å by seg fram. Da han var seks og tredve, var det noko anna, da var han ein mann med livsrøynsle, og i ein viss forstand hadde han dei beste åra fremfor seg da. No halle det nedover, det kom ein ikkje forbi.»

Jeg har lest en del om de harde livsvilkårene folk i Norge levde under i den tiden som er beskrevet i romanen, bl a i fembindsverket til Karsten Alnæs: Historien om Norge. I romanen til Edvard Hoem knyttes de historiske realiteter seg til personer. Da blir det levendegjort på en annen måte selv om han har diktet opp de konkrete hendelsene i denne romanen. En kan enkelt leve seg inn i slitet som var, og kjenne forventningene til de som valgte å forlate Norge. Skuffelsen til Nesje når sønnen Hans snur faren ryggen. Samtidig som jeg godt forstår at sønnen tar dette valget.

Det var ikke uten grunn at så mange emigrerte fra lutfattige Norge der mange var treller under bønder, væreiere og andre «storfolk.» Amerika ble mulighetens land. Muligheter de av ulike årsaker ble nektet der de kom fra. Men primært dro de av økonomiske årsaker. 

Bare i perioden 1825 - 1915 reiste 500 000. Dette tallet opp mot at folketallet i Norge passerte 2 millioner i 1890, viser alvoret. Jeg har lest at så mange som 800 000 emigrerte fra Norge, men noen mener å ha belegg for å si at opptil 1 million mennesker emigrerte frem mot 1975. Antallet tilsier at man vel kan si at folk flyktet fra Norge.

Hit til Ellis Island på Manhattan, som åpnet i 1892 og stengte i 1954, kom mange som reiste på 3. klasse. Det kom mange tanker da vi dro forbi på båtturen rundt Manhattan sommeren 2012. Mange hadde drømmer om et bedre liv enn det livet de levde i Norge. Noen fikk et bedre liv, for andre ble drømmene ikke realisert.