Jeg
har ingen minner fra barndommen om Tove Janssons bøker fordi jeg ikke leste
bøkene hennes. Det er i voksen alder jeg har fått øyene åpne for det universet
hun skapte med sine bøker om mummitrollene. Og enda mer etter å ha lest
biografien om henne som jeg har skrevet om i innlegget:
Sitat
fra biografien – fra kapitlet «Mummitrollene blir til»:
«Tove hadde mer enn nok av illustrasjonsoppdrag, og fra tid til annen
var
hun svært bekymret fordi de tok altfor mye tid fra malingen. Men
hvorfor
begynner en talentfull billedkunstner som har viet seg til malerkunsten,
å skrive mummibøker? Slett ikke av økonomiske grunner, for hun hadde
ikke engang sett for seg at hun skulle tjene mye på dem. Hun skrev dem
for seg selv, i alle fall t i l å begynne med. Gjennom dem rømte hun
fra krigen og verdens hjerteløshet. En stor del av finnene bedøvet bevisstheten
med rusmidler, og framfor alt med brennevin, både på hjemmefronten og
i kamper. For Tove bød det å skrive om Mummidalen på en alternativ sti vekk fra et altfor grusomt liv. «
Den
første boken om mummitrollene begynte hun på i 1939, og gjorde den ferdig for
utgivelse i 1945. Boken Småtrollene og
den store oversvømmelsen er en fortelling om den store katastrofen og påvirket
av den tiden den ble skrevet : Vinterkrigen. Den norske
utgaven jeg har kjøpt ble utgitt i 2010:
«Det
må ha vært ut på ettermiddagen en gang mot slutten av august at Mummitrollet og
mammaen hans kom inn i den dypeste delen av storskogen. Der var det helt stille
og så mørkt mellom trærne, som om skumringen allerede hadde falt. Her og der
vokste kjempeblomster som skinte med rart lys som lignet blafrende lamper, og
langt inne mellom skyggene var det små kaldgrønne punkter som beveget seg.»
Mummitrollets
pappa er forsvunnet, mistanken er at han har tatt seg en tur med hattifnattene.
Mummimamma og Mummitrollet er på leting etter han, og må finne et hus å krype
inn i før vinteren. Det er viktig fordi mummitroll ikke tåler kulde. Derfor
ønsker de å finne et hus på et solfullt sted.
Det
er mørkt og stille og skummelt i skogen, og skumlere skal det bli. De møter
Sniff (det lille dyret) for første gang, som slutter seg til dem. Han er den
som er mest redd av dem. De møter både skumle og snille skapninger. De har
skumle og fine opplevelser. Etter mange strabaser både på sjø og land finner de
Mummipappa. Han har søkt tilflukt høyt oppe i et tre. Han forteller at han har
bygd et fint hus før oversvømmelsen kom og tok det med seg. Men som i alle
eventyr går det bra til slutt:
«Neste
morgen hadde vannet sunket et godt stykke, og
alle
sammen gikk av gårde i solskinnet, i svært godt
humør.
Det lille dyret danset foran dem og knyttet
en
sløyfe på halen av fryd. Hele dagen vandret de, og
overalt
var det vakkert, for etter regnværet sprang de
vidunderligste
blomster ut overalt, og trærne bar både
blomster
og frukt. De behøvde bare å riste litt på et
tre,
så falt fruktene ned rundt dem.
Til
slutt kom de til en liten dal som var vakrere enn
noe
de hadde sett tidligere den dagen. Og der, midt på
engen,
stod et hus som nesten lignet en
kakkelovn,
veldig fin og blåmalt.
-
Der er jo huset mitt! skrek Mummitrollets
pappa
og var helt ute av seg av glede. - Det har flyttet hit, og her står det nå!
—
Hurra! hoiet det lille dyret, og så løp alle ned i
dalen
for å beundre huset. Det lille dyret klatret til og
med
opp på taket, og der hoiet han enda høyere, for
oppe
på skorsteinen hang et halsband med store, ekte
perler
som hadde satt seg fast der under oversvømmelsen.
— Nå
er vi rike! skrek han. - Vi kan kjøpe oss en bil
og
et enda større hus!
—
Nei, sa Mummitrollets mamma. - Dette huset er
det
vakreste vi noen gang kan få.
Og
så tok hun Mummitrollet ved hånden og gikk
inn
i det himmelblå værelset. Og der i dalen bodde de
siden
hele livet, bortsett fra et par ganger da de til en
avveksling var ute på reise. «
Boken er illustrert av Tove Jansson
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar