Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård - hans kamp for å bli forfatter

«DE FJORTEN ÅRENE jeg bodde i Bergen, fra 1988 til 2002, er forlengst

over, det finnes ingen spor etter dem, annet enn som episoder forskjellige

mennesker kanskje husker, et glimt i et hode her, et glimt i et hode

der, og selvfølgelig alt det som finnes i min egen hukommelse fra den

tiden. Men det er overraskende lite. Det eneste som har blitt værende

av alle de tusenvis av dagene jeg tilbrakte i denne lille, tranggatede,

regnskimrende vestlandsbyen, er noen få hendelser og en masse stemninger.

Jeg skrev dagbok, den har jeg brent. Jeg tok noen bilder, dem

har jeg tolv tilbake av, de ligger i en liten haug på gulvet ved siden av

skrivebordet, sammen med alle brevene jeg mottok på den tiden. Jeg

har bladd igjennom dem, lest litt her og der, og det har alltid gjort meg

nedstemt, det var en så forferdelig tid. Jeg visste så lite, ville så mye, fikk

ingenting til. Men for en stemning jeg var i da jeg skulle dit! «

Over er innledningen til romanen Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård utgitt i 2010, fordelt på 608 sider og en bok jeg har kjøpt.

Tenk at jeg kun har en bok igjen i serien: mursteinen nr. 6 på over 1100 sider! Men hva gjør det når man skriver så bra som Knausgård gjør. At jeg har brukt en uke på å lese nr.5 har delvis med jobben å gjøre. Denne uka har det vært mange jobb-tanker i mitt hode som ikke har gitt plass til det Knausgård forteller om. Men jeg har leste intensivt hele lørdagen og leste siste side søndag formiddag.

Det at han fikk ingenting til de årene han var i Bergen, synes jeg er å være for selvkritisk. Knausgård debuterte som forfatter i 1998 med romanen Ute av verden og den vant han Kritikerprisen med. Dette er noe av det romanen handler om. Men det er en del av hans personlighet å være selvkritisk. 

I tillegg til at Knausgård har lav selvtillit og er opptatt av hva andre mener om han, er han en mester i å skamme seg. Dette gjorde han forknytt i samvær med andre og ensom i disse årene; særlig i begynnelsen. Noe som forsvinner når han inntar alkohol i store mengder. Men dessverre går det til tider over styr med alkoholen. Da gjør han ting som de rundt han ikke liker, som han ikke husker, driver hærverk og stjeler sykler, blir huket inn av politiet og satt på glattcelle fordi han ikke kan gjøre rede for seg, og begår utroskap som gir han sjelekvaler. Selv om han ikke skriver om det selv, tenker jeg at alkoholforbruket, sammen med at han var en storrøyker, ikke var særlig helsebringende.

I 1988 begynte Knausgård på det ettårige Skrivekunstakademiet der to av lærerne var forfatterne Jon Fosse og Ragnar Hovland. Knausgård er yngst i klassen og presenterer seg:

«Da det ble min tur, sa jeg navnet mitt, at jeg var nitten år, at jeg skrev prosa, at det lå et sted mellom Hamsun og Bukowski, og at jeg arbeidet med en roman for tiden.»

Det går ikke så bra med Knausgård som har et mål: å bli forfatter. Han får tilbakemeldinger fra lærerne og medelevene på det han skriver. Her er hvordan han oppsummerer den første tilbakemeldingen:

«Etter gjennomgangen var jeg sint og skamfull, men også forvirret,

for selv om jeg regnet med at de positive ordene hadde blitt sagt for å

trøste meg, gjenstod jo hele tiden det faktum at jeg hadde kommet inn,

noe for eksempel Kjetil egentlig ikke hadde, så noe bra måtte det jo

være der. Men klisjeer var jo det dårligste av alt, og ifølge Trude bestod

ikke tekstene mine av annet. Eller var det bare det at hun var snobbete,

at hun trodde hun var noe, en poet, likesom bedre enn alle andre? Else

Karin hadde jo sagt at jeg ikke skrev poesi, og Hovland hadde også lagt

vekt på det, at det var realistisk prosa.»

Knausgård studerer også litteraturvitenskap de årene han bor i Bergen. Tidvis jobber han på ulike institusjoner der syke mennesker oppholder seg, og han avtjener siviltjenesten i en studentradio.

Når det gjelder forholdet til kvinner, går det ikke alltid slik Knausgård ønsker. Ingvild, hans første forelskelse, er det storebroren Yngve som kaprer. Det blir ikke enkelt for Knausgård fordi han er så avhengig av broren pga det sosiale; han henger mye samme med broren og brorens venner og bekjentskaper. Gunvor er han lykkelig sammen med til de begge er enige om å gjøre slutt. Tonje er kvinnen han blir stormforelsket i, og de gifter seg. Boken slutter med at han forlater Bergen og Tonje i 2002 og reiser til Stockholm.

Når det gjelder familien, dør mormoren, morfaren og faren i disse årene. Når det gjelder den etterhvert alkoholiserte faren som skremte vettet av Knausgård og broren under oppveksten (bok nr 2),er dette mer enn lettelse enn sorg hos brødrene. Men ikke mormoren og morfarens død. Han skriver rørende om besøk hos dem og tankene han har om deres liv.

Ellers er dette boken om Knausgårds kamp om å bli forfatter. Det er vanskeligere enn han hadde trodd før han kom til Bergen da han tenkte:

«Det er ingen heksekunst å skrive. Det gjaldt bare å komme på noe sånt som Hamsun hadde gjort det.»

Knausgård blir refusert flere ganger og motløsheten stiger. Det hjelper lite at han blir kontaktet for å anmelde andres bøker. Han blir bl a kjent med den positive Tore Renberg som er et positivt innslag i livet; ikke minst med at han ganske raskt sier at Knausgård er hans venn. Men det at Renberg, som er yngre enn Knausgård, debuterer før han som forfatter, oppleves som et stort nederlag for Knausgård. En hendelse med en kvinne på en fest hos Tomas Espedal er årsaken til at ekteskapet med Tonje ryker.

Det jeg har nevnt over er noe av det man kan lese i Min Kamp 5. Bøkene er ikke skrevet kronologisk. F eks inneholder bok nr 1 mye om farens død. Men bok nr 5 er en fortsettelse av bok nr 4 der han forteller om tiden før og det året han jobber som lærer i Nord Norge.

Hadde jeg brukt hatt, ville jeg tatt av meg hatten for Knausgård. Denne romanen var veldig god. Ikke minst fordi den beskriver hans tunge vei til å bli forfatter. Noe av det som er tungt, har han skyld i selv; ikke minst rotet med økonomien. Hvordan man kan ta seg råd til å drikke som en svamp og kjøre rundt i taxi, når man må låne penger hos andre; er vanskelig for meg å forstå. Men så er jeg heller ingen kunstnertype. Det ligger vel kanskje i det å være kunstner å være vill, gal og uansvarlig. Særlig når man er ung. Gode bøker er det uansett blitt av hans valg i livet. At denne perioden var tunge år og en kamp for Knausgård med sine forfatterambisjoner, er godt beskrevet.