Dikt: Sporløst av Hans Børli fra diktsamlingen Frosne Tranebær (1984)

 

Du strauk meg over kinnet

den siste gangen på sjukehuset.

Handa di,

som før var hornet og hard

av slit med fjøs og jord og mager grøde

på steinrøysplassen vest på Skogen

var nå gjennomsiktig

tynn og skjør.

Det blyge kjærtegnet var som

skyggen av en fugl på snøen.

Derfor kjenner jeg det ennå

etter så mange år.

Det er alltid det sporløse

som setter de djupeste spor.

 

Dikt: Ikke engang nordavinden av Hans Børli fra diktsamlingen Dagen er et brev (1981)

 

Som liten smågutt

skreiv jeg ofte i snøen

bokstaver ho mor hadde lært meg.

Og selv om det fauk og blåste

slik at runene ble slettet ut

etter hvert som den frøsne pekefingeren

møysommelig risset dem ned,

så satt ei blankøygd lykke inne i meg

og smilte trassig i gråværet:

    Dette kan ingen ta fra deg!

Ikke en gang nordavinden…

Dikt: Det beste arbeid hender kan gjere av Kjell Oskar Selman - Fra diktsamlingen Draumen å danse på vatnet (1978)

Det beste arbeid hender kan gjere

Det beste arbeid

Hender kan gjere

Er å ta i eit menneske

 

Ingen kan ta

I eit menneske

Med knytta neve

 

Ingen kan ta

I eit menneske

Med folda hender

 

Det beste arbeid

Hender kan gjere

Er å opne seg

 

Ingen ting er sterkare

Enn ei knytta neve

Som opnar seg

 

Ta i eit menneske

 

Folda hender

Som opnar seg

Kan gjere eit under

 

Ta i eit menneske

Det er det beste arbeid

                     Hender kan gjere

Dikt: Helt ensom ble jeg aldri – av Hans Børli fra diktsamlingen Når kvelden står rød over Hesteknatten (1979)

Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.

Stjernene på himmelen var mine søstre,

vinden en gammel venn fra barndommens barfotsomrer

i villblomstbakkene ved Børen sjø.

 

Jeg levde dager i vennskap med ting

av nærhet og fred, dager

da ansiktet nede i kilden smilte

skjønt det var mitt eget.

 

Og nå, nå har jeg levd lenge nok til

å høre døden synge i mine årer.

Det er som en stor fred,

et løfte om engang å bo

på kontinenter inne i fuglesangen.

Dikt: Skriket – av Hans Børli fra diktsamlingen Vinden ser aldri på veivisere (1976)

 

Det nytter ikke å tale, nytter ikke å rope, nytter ikke å klynke medynk. 

Nei, stille må du være, så lyttende stille med deg selv at Stillheten tror du er gått.

Først da er du på bunnen av skriket i verden — hører barnehjerter slå i asken av et utbrent helvete.

 

Dikt: Minnene – av Hans Børli fra diktsamlingen Vindharpe (1974)

 

Minnene – av Hans Børli

Ta det med deg! Det minste av grønt som har hendt deg kan redde livet ditt en dag i vinterlandet.

Et strå bare, et eneste blakt lite strå fra sommeren i fjor frosset fast i fonna, kan hindre Skredets tusen drepende tonn i å styrte utfor.

Dikt: Gleden – av Hans Børli fra diktsamlingen Kyndelsmesse (1972)

 

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,

ved leirbålene, ved korsveiene,

alltid,

Selv i sorgens dager,

selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes matrende timer

søker gleden deg, kvidende

lik en trofast hund

som løp med blødende poter gjennom rimfrosten

og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

Dikt: Ei dørklinke av jern – av Hans Børli fra diktsamlingen Isfuglen (1970)

 

Ei dørklinke av jern

Jeg minnes ofte

klinka av jern

på svalgangsdøra

heime på torpet i skogen:

Henders varsomme grep,

jordete bondenevers lengsel,

hadde slitt den tynn som

en fuglevinge.

Dikt av Dylan Thomas The hand that signed the paper (Den hånd som underskrev papiret)

 

«For poeten er poesien det mest lønnsomme arbeid i verden. Et godt dikt er et tilskudd til virkeligheten. Verden er aldri den samme etter at et godt dikt er lagt til den. Et godt dikt gjør sitt for å forandre universets form og betydning, gjøre sitt til å utvide vår kunnskap om oss selv og verden rundt oss.«

Det er Dylan Thomas som er sitert i boken jeg skrev om i innlegget:

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup

 Et av diktene til Dylan Thomas, The hand that signed the paper, er oversatt til norsk i boken.  Det var kraftfulle dikt han skrev. Først den engelske versjonen;

 

The hand that signed the paper

The hand that signed the paper felled a city;

Five sovereign fingers taxed the breath,

Doubled the globe of dead and halved a country;

These five kings did a king to death.

The mighty hand leads to a sloping shoulder,

The finger joints are cramped with chalk;

A goose's quill has put an end to murder

That put an end to talk.

The hand that signed the treaty bred a fever,

And famine grew, and locusts came;

Great is the hand that holds dominion over

Man by a scribbled name.

The five kings count the dead but do not soften

The crusted wound nor pat the brow;

A hand rules pity as a hand rules heaven;

Hands have no tears to flow.

 

Den norske oversettelsen: Den hånd som underskrev papiret

 Den hånd som underskrev papiret felte byen.

Fem fyrstelige fingre straffet åndedraget,

fordoblet kloden av de døde, delte land i to.

Fem fyrster tok en kongelig av dage.

 

Selv maktens hånd er festet til en flaskeskulder,

hans knoker stivner til av kalk.

En gåsepenn gjør slutt på myrding,

som gjør slutt på snakk.

 

Den hånd som underskrev traktaten skapte pest,

så kom hungersnød, og snart en innsekthær.

Allmektig er den hånd som hersker over

mennesket med kråketær.

 

Fem fyrster teller de døde,

men lindrer ikke skorpesår og stryker ikke hår.

En hånd regjerer mildhet som en hånd en himmel.

Hendene er uten gråt.

Dikt: Ingenting – av Hans Børli fra diktsamlingen Som rop ved elver (1969)

Ingenting har jeg å si deg, bror

om hva du skal eller ikke skal.

Løfter jeg pekefingeren, er det

bare for pille meg i nesen. 

Men kom å følg meg

ut under kveldens milde himmel, 

så skal jeg vise deg hvordan

bladene på sølv-vieren mørkner

når duggen faller,

vise deg

ei stjerne av blod: et froskelik

valset inn i veibanen

under hjulene på 20 tonns trailere;

tarmene sirlig arrangert i

lauv-tynn kalligrafi på oljegrusen:

et tegn fra et mørkt alfabet

vi alle får lære oss å leve etter.

Dikt: Du må forsøke – fra diktsamlingen Brønnen utenfor Nachors stad (1966) av Hans Børli

Du må forsøke

Du sitter fast i din verden.

Vil du

løfte ditt eget liv

opp i en høgere sfære,

da må du samtidig løfte

alt omkring deg.

Et overmektig tak – javel,

men du må forsøke, du må

tro det umulige mulig.

Jeg så en gang ei krikk-and

som hamret vingene tilblods

mot isen i elvoset,

– føttene var frosset fast.

Slik

som denne vesle villanda

må du forsøke.

Å løfte heile jorda

med dine korte vinger.

 Hans Børli

Dikt: November – fra diktsamlingen Hver liten ting (1964) av Hans Børli

November – av hans Børli – (værbrauta = melkeveien)

Værbrauta henger frynset over skogen,

som en girlander av papir

under taket i en forlatt festsal.

Stillheten er så stor

at du hører den:

En usigelig ensom tone

vibrerer i frostlufta. Det er som

den forvåkte spillemannen

ennå sitter igjen etter oppbruddet.

Stryker fåfengt på fela, stirrer

glassøygd ut i ingenting.

Dikt: Ved bålet av Hans Børli - fra diktsamlingen Ved bålet (1962)

Ved bålet

Jeg sitter med ryggen mot bålet.

Stirrer sårøyd ut i

stjerneløs natt.

– Snu deg! ber du

– Jeg makter ikke holde liv i

bålet vårt stort lenger. Hjelp meg

med å skape lys omkring oss!

Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.

Det tasser av steg utenfor lysringen,

og noen hvisker navnet mitt

med stemme som vissent gras.

Ser du! En mørk kontur

ruvende fram i lysdímen … Da

kjenner jeg handa di, sval

over øynene mine.

Slik sitter vi sammen

i stjerneløs natt. To mennesker.

Mens bålet brenner ned

og dette som er i mørket

rykker langsomt nærmere.

Hans Børli

Dikt: Du lever av Hans Børli – fra diktsamlingen Dagene går mot vest (1982)

Hvem andre enn «skogens dikter» Hans Børli med diktet Du lever fikk æren av å åpne boken som lå i postkassa i dag: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen. Etter å ha lest begynnelsen bare måtte jeg ut i skogen og fikk tatt et bilde av stien som i disse dager er fylt av kongler.

 Jeg gleder meg veldig til å lese boken som er utgitt på Pax Forlag. Mer om den i senere innlegg. Her er diktet:

Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

Dikt: Trær av Hans Børli – fra diktsamlingen Jeg ville fange en fugl (1960)

Når store trær

står stille i midnattstimen

og sover med lauvet,

da er de fylt av et mørke

større enn natta,

en stillhet

som gjør hjertet lavmælt.

De er som skyggen av Gud.

Dikt: Andrées død av Kolbein Falkeid – fra diktsamlingen Vi (1966)

Da jeg leste Kolbein Falkeids dikt Andrées død første gang, ga det meg lite. Men etter å ha lest to bøker om ballongferden som endte så tragisk, gir det mening. Jeg var i dag innom biblioteket og hentet Per Olaf Sundmans bok Ingeniør Andrées luftferd (1967), som forfatteren fikk Nordisk råds litteraturpris for. Begynnelsen lover godt. Veldig godt...

Her er diktet Andrés død - Til polarforskeren Salomon August Andrée som døde på Kvitøya (Svalbard) vinteren 1897-98

Den siste strekningen gikk du alene:

de endeløse snøviddene innover i deg selv

hvor ditt liv

var drømmelette avtrykk av fuglevinger,

og angsten

et harespor halvt utvisket av vinden-

Hva tenkte du på da du gikk?

Det vesle aluminiumskruset

ropte forgjeves på deg

da du tapte deg inn i det evige polarmørket.

Dikt: Dagene av Hans Børli – fra diktsamlingen Dagene (1958)

Dagene kommer, kommer.

De ser på meg,

ventende,

fylt av lys som håper.

Så dimmes de i kvelden,

Bortvendt, sårt.

Lik barneøyne som strålte av forventning

som brast.

Dikt: Mitt liv – av Hans Børli – fra diktsamlingen Kont-Jo (1957)

Det var rått, det var kaldt,

det var armod og alt

som gjør stiene tunge å trø.

Men en drøm lyste støtt

med et blodskjær så rødt

som ei sundtråkket tran’bær i snø.

Det var øks, det var plikt,

det var grovslit og slikt

som gjør sangene grå i ditt brøst.

Men en drøm lyste lell,

som en krypskytter-eld

innpå fredlyste skoger ved høst.

Det var svart, det var kvitt,

det var himmel og vidt,

det var lier der vårsola skein.

Je vil takke deg, land!

Og her har du mi hand –

Ho er svart, ja – men skitten er rein.