31. mai 2014

Det suser i sivet (The Wind in the Willows) skrevet av Kenneth Grahame og illustrert av Ernest H. Shepherd


Alle foto i dette innlegget er private. 


«Oppover går det. Oppover går det!» og endelig-plopp! – der stakk han hodet ut i sollyset, og så lå han og rullet seg i graset på den store og vide enga»

Det er hr Molde Varp som fikk nok av vårrengjøring under jorda der han bor. Nå kommer han opp i lyset og til elva.



Det suser i sivet (The Wind in the Willows) skrevet av Kenneth Grahame og illustrert av Ernest H. Shepherd ble utgitt første gang i London i 1908. Utgaven jeg nettopp har lest er en utgave utgitt i 2007 spesielt for Bokklubbens Barnebibliotek. 

Jeg har ikke hatt noe forhold til boken tidligere annet enn at jeg  har sett en episode eller to av en tegnefilmserie. Det er den fine historien bak som gjorde at jeg valgte nettopp den som bonus-bok fra Bokklubben  denne måneden– den kan man lese her i Tor Åge Bringsværds presentasjon av boken

Boken skrev Kenneth Grahame egentlig som brev til sønnen:

«Denne klassikeren er snart nøyaktig hundre år gammel, men like sprell levende som da den utkom for første gang. Det skjedde i 1908, og forfatteren var en mann som hver dag gikk til jobben i London City iført mørk dress og med gammeldags bowlerhatt på hodet. Kenneth Grahame var nemlig ansatt i selveste Bank of England - en jobb som ga en god og sikker inntekt, men som han til gjengjeld syntes var drepende kjedelig. Derfor begynte han i all hemmelighet - og når det var ledige stunder - å dikte en historie om en vannrotte, en padde og en grevling. Noe han snart opplevde som mye morsommere enn å telle penger!»

Det er synd jeg ikke kjente til boken som barn – dette hadde vært en bok for meg dengang. Glad i dyr og opptatt av naturen som jeg var. Og fortsatt er. Det er ikke merkelig at den er utgitt i så mange utgaver og er laget tegneserier av.

«Hovedpersonene» er hr Molde Varp, hr Vann Rotte, hr Grevling Greve og hr Padda fra Paddeborg: 

De er tillagt menneskelige egenskaper samtidig som om de har beholdt egenskaper mv fra den dyrearten hver og en representerer, og de bor i et miljø det er naturlig for dem å oppholde seg. En historie full av livsvisdom for små og store, og som kan være grunnlag for mange fine samtaler mellom barn og voksne.

Mold møter Vann etter at han kommer opp fra jordhulen sin:

«Jeg bor ved elva og hos elva og i elva og på elva, « sa Vann.» Den er liksom familien min og min beste venn, og mat og drikke, og selvfølgelig - vaskevann også. Den er hele verden for meg, og jeg trenger ingen annen. Det som ikke er her, det elva ikke vet, det vil jeg ikke vite. Du verden som, så herlig jeg har det her! Om det er vinter eller sommer eller vår eller høst, er det like moro og like spennende.»

Vann er dyreverdens svar på Lars Monsen! Så full av entusiasme for naturen rundt seg som han deler med alle som vil høre. Han inviterer Mold til å bo hos seg, og slik blir Mold kjent med Vanns venner. Bl a hr Grevling:

«Han bor midt i Ville Skogen, han; vil ikke bo noe annet sted, om han fikk betaling for det. Snille gamle grevlingen! Det er ingen som er uhøflige mot ham; og det gjør de klokt i, nikket Vann betydningsfullt.»

Inne i Ville Skogen bor det ikke bare snille dyr som kaniner og ekorn. Det bor noen rabiate røyskatter, mår og ildere som Mold etterhvert skal stifte bekjentskap med. 

Den som skaper mest liv i historien er den selvsentrerte Padda. God på bunnen, men skaper masse problemer for vennene sine når han får bildilla – da er det som om alt vett renner ut og det gjør også pengene som han har arvet – dyreverdens svar på Idar Vollvik:  

«I neste øyeblikk satt han ved rattet, han ante ikke hvordan han var kommet dit. Og nå kunne han ikke styre seg lenger. Han tråkket på pedalen, svingte på rattet, tutet med hornet og fòr av sted. Han tenkte ikke på hva som var rett og galt, han satte farten opp. Gatene forsvant under ham, han var ute på landeveien! Han følte han var Padda, Padda som kjørte bil, Landeveiens skrekk. Fartens konge og Motorens helt! De som ikke flyttet seg, fikk angre det! Han sang av glede, og bilen svarte han, syntes han. Milene ble borte, han visste ikke hvor han kjørte hen, han visste bare at han gjorde hva han måtte, og han brydde seg ikke om hva som skjedde etterpå.»

Historien handler om det å være til og trives med det, å lengte hjem og å lengte bort. Om vennskap og det å bry seg. Det er morsomt, spennende, skummelt og et drama med en lykkelig slutt. Som et eksempel er Paddas forklaring på en hest av blandingsrase at den ene rasen er inni og den andre utenpå! En fortreffelig forklaring! 

Mold er redd etter å ha opplevd skumle ting i Ville Skogen og Grevling roer han ned – her er det stor livsvisdom i en setning - min understrekning:

«Det bor svært mange i Ville Skogen nå. Det er slik som over alt ellers, noen er snille og andre er nokså slemme, og noen er midt imellom. Jeg nevner ikke noe navn. Det skal alle slags folk for å skape en verden. Men jeg skulle anta at du vet litt om det selv nå».

Men det er naturskildringen jeg likte best, alle årstider; det er ingen tvil om at det er selvopplevd. Her er Mold og Vann på elva en sen kveldstime om sommeren– skulle ønske jeg kunne være ombord sammen med dem:

«De satte båten ut, og Vann tok årene og rodde forsiktig. Midt i strømmen var det en blank stripe som fikk lys fra himmelen, men overalt hvor skyggene falt langs bredden, fra busker og trær, var det umulig å se forskjellen på vann og land, og Mold måtte bruke omtanke for å styre riktig. Det var mørkt overalt, ingen var å se, men natten var full av små låter, sang og prat og bevegelser som fortalte om travle små vesener som var på ferde i mange små ærender hele natten til solskinnet kom og lyste dem hjem til vel fortjent søvn. Alle de lydene som kom fra elva, var tydeligere enn om dagen, små klukk og skvaps lød mer uventet og nær, og det hendte ofte at de syntes de hørte en stemme rope som om det skulle være et levende vesen.»


30. mai 2014

Alice i eventyrland (Alice's Adventures in Wonderland av Lewis Carroll - illustrert av Helen Oxenbury

Jeg skrev i innlegget: Lewis Caroll: Alice i eventyrland (Alice's Adventures in Wonderland) - illustrert av Tove Jansson   at jeg har en annen bok om Alice’s eventyrlige reise. Det er denne:





Det er en bok utgitt på norsk i 2003 gjennomillustrert med flotte tegninger av Helen Oxenbury (1999); illustrasjoner hun har fått flere priser for. Boken er i et stort format, har stor skrifttype, og er på 207 sider. Litt mindre hendig for et lite barn å sitte alene å bla i. Passer som en lesebok for et større barn og som "lese-for bok". Oversetteren er Arne Ruste. Fordi bøkene er så ulike er det vanskelig å sammenligne. Men det er ingen tvil om at illustrasjonene til Helen Oxenbury gjør denne historien magisk.

Noen bilder (trykk på dem og de blir større) 

Alice får gode råd av en kålorm



Alice møter en smilende katt som forsvinner og dukker opp igjen




Alice er i te-selskap hos hattemakeren


29. mai 2014

Route (US) 66 / John Steinbeck/ - Calico Ghost Town




“Route 66 var ikke bare en romantisk vei gjennom de mest avsidesliggende delen av Amerika, det var også en av de viktigste ferdselsårene diagonalt gjennom landet. Via US 66 fraktet tusenvis av støvete lastebiler daglig alt mellom himmel og jord, landbruksmaskiner fra Detroit til Houston, frukt og grønnsaker fra Salinas Valley til Chicago, bondefamilier fra Oklahoma til Fresno, tanks og soldater fra Midtvesten til havnene ved Stillehavet, hippies fra Illinois og Texas til San Francisco.»

Sitatet er hentet fra boken jeg skrev om i innlegget: USA- en reise (Reizen zonder John) av Geert Mak, en bok jeg leste før USA-turen i 2013 der vi bl a kjørte på deler av Route 66. Bildet over ble tatt da vi kom til Los Angeles; der veien slutter. 

Boken er fra en reise Geert Mak foretok med grunnlag i John Steinbecks reise 50 år tidligere, og skrev om i boken jeg skrev om i innlegget: Turen med Charley (Travels with Charley) av John Steinbeck

Om Steinbecks bok Vredens Druer skriver Mak:


«The Grapes of Wrath, fortellingen om de fortvilte bøndene som flyktet unna støvstormene under The Dust Bowl, utspilte seg for en stor del rundt US 66. «Alle disse menneskene ble jaget avgårde og kom strømmende til 66 fra sideveiene, kjerreveiene og humpete landeveiene. 66 er «The Mother Road’, fluktveien.»

Geek Mak skriver om den menneskeskapte katastrofen pga dårlige jordbruksmetoder. Når tørken slo til i 1930-årene ble matjorden blåst bort og skapte støvstormer. John Steinbeck, på oppdrag fra San Fransisco News, besøkte i 1936 leirene og bosettingene der flyktningene, okiene, hadde havnet. Grapes of Wrath ble utgitt i 1939.

Dagen før var vi innom den forlatte og nå delvis restaurerte gruvebyen Calico, opprinnelig fra 1881. Da innbyggertallet var på det høyeste hadde den 1200 innbyggere, 22 salooner og mer enn 500 gruver rundt byen. Calicogruve-distriktet var et at de rikeste distriktene i California før sølvprisene falt. Etter det ble Calico en spøkelsesby.

Under er noen bilder jeg tok fra Route 66 og Calico.





27. mai 2014

Roy Jenkins: Churchill - 1945 og frem til Churchill dør i 1965






Del 6 »Var kvelden blygrå? 1945-1965» omhandler siste del av Churchills liv og begynner med kapitlet « Den engelske pasienten» (side 827) som tar for seg årene frem til 1950.

Churchill var og ville fortsatt være leder for konservative partiet i opposisjon. Clementine kunne fortelle om en Churchill som på hjemmebane var svært ulykkelig. En fem ukers ferie sør for Alpene gjorde han godt; ikke minst at tok opp malingen, og han hadde 15 ferdige bilder med seg hjem. Men:

«Den høsten fant han ikke mye i England som kunne være til trøst og bidra til å balansere disse tunge tankene. Han grublet på det han oppfattet som den stadig mer truende sovjetiske ekspansjonismen i Europa og amerikanernes tvilrådige motstand mot denne. Han opplevde det som et forferdelig savn ikke å motta den britiske regjeringens tradisjonelle røde dokumentskrin og den hemmelige informasjonen disse inneholdt, og over ikke å kunne benytte seg av tjenestene til armada av høyt utdannede personlige sekretærer.»

Det positive som skjedde i 1945 var at eiendommen Chartwell ble kjøpt av diverse velgjørere og deretter donert til National Trust med et vilkår at Churchill mot en liten leie skulle bo der livet ut. Han var ute på flere reiser der han bl a holdt taler som den gang var kontroversielle. Ettertiden viser at hans tanker hva angår følgende av kommunismen og hans visjon om viktigheten og nødvendigheten om Europeisk samarbeid og et forent Europa inkl. Tyskland, var fremsynt.

Skrivingen var Churchills vern mot «den svarte hunden», depresjonen. I disse årene skrev han memoarene fra krigen som både ble utgitt i føljetonger bl a i Life, og i bokform; seksbindsverket The Second World War som fikk gode anmeldelser og hadde høye salgstall:

«Hans memoarer fra krigen ga ham en trygg rikdom, og på grunn av metoden han brukte for å slippe unna beskatning og måten han disponerte pengene på, gjorde de også hans etterkommere rike etter hans død.»

Han hadde et stort apparat av mennesker som bidro:

«Det må imidlertid ikke oppfattes slik at Churchill selv var betydningsløs i dette arbeidet. Denis Kelly ga en levende og overbevisende beskrivelse av Churchills innsats i redigeringsarbeidet. Å se Churchill stramme opp et avsnitt og gjøre innholdet tydeligere var ifølge Kelly «som å se en dyktig planteskulptør som førte en forsømt og viltvoksende hage tilbake til den opprinnelige formen og rette proporsjonene.»

Foruten reisene, arbeidet med memoarene fra krigen var Churchills humør og kampånd kraftig i disse årene. Clementines doser av ærlig råd fikk han til å ikke å foreta ukloke og selvgode ting.

Kapitlene «To valg og en gjenoppstandelse» side 852, «En samstemt regjering» side 868 og «Et fly som slipper opp for drivstoff» omhandler kampen frem til Churchill ble statsminister i 1951 og årene han var statsminister.  

Churchill var en måned fra å fylle 77 år da han ble statsminister for annen gang; og i tillegg hadde han ingen god helse. Han fikk et slag i 1953 og gikk av som Statsminister først i 1955:

«Skadet det faktum at Churchill nærmest klamret seg til statsministerposten da han måtte gi den fra seg, hans omdømme eller hans fremtidige helse og lykke? Det var ingen tvil om at det hadde vært bedre om han hadde gått av i 1953. De to første årene av hans statsministerperiode var svært vellykkede og spilte en svært konstruktiv rolle med hensyn til å få den konservative halvparten av Storbritannia til å akseptere at i etterkrigstidens verden kunne man ikke stille klokken tilbake til 1930-årene. Etter dette var det ikke mye som ble oppnådd som – ettersom jakten på toppmøter viste seg å være forgjeves – ikke kunne blitt utført av en annen...»

Siste kapittel har overskriften « Solen synker så sakte, så sakte». Et verdig punktum for denne omfattende biografien.

Det er med en underlig følelse jeg leste om de siste ti årene Churchill levde frem til han døde 24.januar 1965. En mann som levde til han ble 90 år, og man kan trygt si at han levde i ordets rette forstand. 

Hvordan må det ha vært for de som opplevde han under krigen å motta dødsbudskapet... Det forteller biografien ingenting om. Kanskje det vil komme frem i boken skrevet av Richard Herrmann; Med skjebnen i hånden og Churchill slekten i krig og fred. Den skal jeg lese etterhvert. Det samme gjelder Churchills selvbiografi Mine unge år. Men nå tenker jeg det blir en pause fra Churchill, og jeg kan sette biografien til Roy Jenkins tilbake i bokhylla med god samvittighet. Ni innlegg har det blitt om biografien som jeg begynte på i 2009 da den ble utgitt – en god motivasjon når det har buttet imot når jeg til tider har "sprenglest" den siste uka. 

Etter å ha skrevet om begravelsen og sammenlignet den med Gladstones begravelse avslutter Roy Jenkins biografien slik:

«Det som er viktigere enn å sammenligne de ulike begravelsesritualene, er en vurdering som sammenligner Gladstone, som uten tvil var 1800-tallets største statsminister, og Churchill, som uten tvil var 1900-tallets største statsminister. Da jeg begynte å skrive denne boken, mente jeg at Gladstone med en snever margin var den største av disse to, og i alle fall det mest bemerkelsesverdige eksemplaret av menneskeheten. I løpet av skrivearbeidet har jeg ombestemt meg. Jeg anser nå Churchill, med alle hans særegenheter, hans nytelsessyke, hans tidvise barnslighet, men også hans genialitet, hans urokkelighet og hans varige evne til – enten han hadde rett eller han tok feil, enten han lykkes eller feilet – å overskride normale menneskers grenser, som det største menneske som noen gang har bodd i nr. 10 Downing Street.»


Jeg tenker at det er slik Churchill helst vil bli husket – et bilde tatt i august 1941 – ombord på HMS Prince of Wales - hans lykkeligste år:


26. mai 2014

Roy Jenkins: Churchill - 2. verdenskrig er over - Churchill går av som statsminister

Kapitlet «Begynnelsen på slutten» starter på side 769. Det er ikke til å underslå at selv om det jeg leser om i biografien for det meste er interessant, særlig tiden under 2. verdenskrig, er jeg glad for at det nærmer seg slutten. Men samtidig er det litt trist også. For i dette kapitlet merker man mer enn noe annet at det også går mot slutten av Churchills «storhetstid». Som om jeg kan føle hvor sliten han må ha vært. Men han kjemper fortsatt for Storbritannias og Europas interesser.

Kapitlet tar for seg siste halvåret av 1944. Fortsatt herjer andre verdenskrig. Storbritannia utsettes for Hitlers nye våpen V1- bomber og V2- raketter. Fortsatt skjer det mye rundt Churchill. Forholdet mellom amerikanerne og britene er begynt å kjølne, helt opp til Roosevelt og Churchill. Det er diskusjoner, uenighet og fornærmelser. Churchill ønsket møter når det oppstod vansker, men det ønsket ikke Roosevelt, heller ikke Stalin:

«Hvorfor var Churchill så ivrig etter å møtes ansikt til ansikt?... Det dreide seg snarere om hans sykelige forkjærlighet for å reise, om hans tro på sin egen personlige kraft i en situasjon der man satt overfor hverandre og om hans ønske om å være i nærheten av selve kraftsenteret til de mennene i verden som måtte være mektigere enn ham – noe han i stadig sterkere grad ble klar over at det fantes menn som var.»

Uenigheten kom bl a av at amerikanerne var mest opptatt av å knuse Hitler, mens britene var stadig sterkere opptatt å holde kommunismen så langt øst som mulig. 

Men han fikk reist; også i 1944:

«Annen halvdel av 1944 ga Churchill rikelig med anledninger til å stille reiselysten, til å oppleve både det svimlende og det skuffende ved toppmøtene og til å innse at seierens søte frukt hadde en bismak – etterhvert som de allierte kom stadig nærmere å vinne krigen, ble han og Storbritannia stadig mindre viktige for de andre partene.»

En av reisene var til Sovjetunionen for å ha møter med Stalin der målet var Polens grenser. Frem mot krigens siste jul var Churchill opptatt var å forhindre et kommunistisk Hellas. Det resulterte i en dramatisk tur til Hellas julaften til Clementines store fortvilelse. Han klarte ikke med dette å sette en stopper for borgerkrigen som pågikk, men den stilnet «og Hellas fikk nesten et kvart århundre med ikke-kommunistisk og forholdsvis demokratisk styre frem til militærkuppet i 1967.»

Siste kapittel i del 5 har overskriften «Seier i Europa og nederlag i Storbritannia» ( side 796). Churchill skrev om 1945 som «dette nye, avskyelige år». Han skrev til Roosevelt at slutten av andre verdenskrig kunne komme til å vise seg mer skuffende enn den første verdenskrig. Han bekymret seg mest for den politiske situasjonen i Europa. At den eneste fronten det gikk godt var Østfronten var ikke lenger noe som ga Churchill noe i nærheten av ublandet glede.»

Churchill hadde i tillegg begynt å miste støtten i regjeringen pga måten han ledet den på. Misnøyen med han medførte bl a til at Eden eksploderte angående en sak. Men det som var mer virkningsfullt var et maskinskrevet protestbrev Lord President Attlee skrev på over 2000 ord; som forfatteren kaller en tidsinnstilt bombe!  En prestasjon til han å være som ikke var særlig god på maskinskriving. Kritikken gikk på at Churchill sjelden leste andre dokumenter enn sine egne før statsrådene, dokumenter som kollegene hadde lagt ned mye arbeid i, men heller lyttet til de lite kunnskapsrike og fordomsfulle rådene han fikk fra sine kumpaner, som det ikke var mange andre som hadde tillit til.  Churchill reagerte heftig, men alle som stod han nær var enige med Attlee. 

En kontroversiell beslutning Churchill foretok var at han ga marskalk Harris frie hender til å intensivere teppebombingen over de østtyske byene i et håp om å forkorte krigen. Forfatteren skriver «at det er enkelt å kritisere når man har historiens etterpåklokskap å støtte seg på. Denne bombepolitikken var ikke mer kritikkverdig enn det faktum at Truman seks måneder senere slapp atombombe nummer to.»

Truman overtok som president i USA etter at Roosevelt døde brått, men ikke uventet, 12. april 1945. Den siste gangen de møttes var på Jalta-konferansen 5.-11. april der også Stalin deltok, det minst vellykkede toppmøtet under krigen.

Forfatteren skriver også detaljert om møtet på Jalta. Også om rammene rundt konferansen, bl a at Churchills datter Sarah som også denne gangen var sammen med faren og skrev hjem til moren at etter konferansen forsvant Stalin som « en ånd i en fillehaug». Et av temaene var opprettelsen av De forente nasjoner. Den vedtatte ordningen på dette møtet falt delvis fra hverandre etter en måned. Et annet tema var Polen-spørsmålet, som Churchill anså som en prøvesak for Øst Europas fremtid. En bemerkning som falt på dette møtet som fikk stor oppmerksomhet i Churchills tanker, jeg tenker at det må ha bekymret han med tanke på kommunismens fremmarsj, var fra Roosevelt om at:

«Amerikas forente stater ville ta rimelige skritt for å bevare freden, men var ikke villige til å betale den pris det ville være å holde en stor hær i Europa, nesten 5000 km hjemmefra, på ubestemt tid. Det var derfor amerikansk okkupasjon var begrenset til det.»

Fatteren skriver om at Churchill uteble fra Roosevelts begravelse og hvilke følger det kan ha fått. Planen var at han skulle reise, men han ombestemte seg. Forklaringen som han ga til kongen, om at han så det nødvendig å være hjemme og lede landet, er jeg enig med forfatteren ikke henger på greip. Det må ha vært andre årsaker, men mysterier er fortsatt uløst.:

«Churchills beslutning om ikke å reise skulle komme til å koste ham noe. Det skadet ikke hans offentlige omdømme alvorlig, verken i Storbritannia eller Nord-Amerika, men den forbedret det heller ikke. At han ikke var til stede fremsto som underlig, og det faktum at han ikke fikk lagt denne grunnmuren i sitt forhold til Truman, kostet ham mye. Truman var i høyeste grad en nybegynnerpresident, og svært påvirkelig i denne perioden. I tillegg oppfattet han instinktivt Churchill som en helt og beundret han høyt».

I tillegg til slutten på krigen og konferansen i Potsdam, der han for første gang lanserte uttrykket jernteppet, omhandler dette kapitlet bl a valgkampen som ender med at de konservative lider valgnederlag og Churchill går av som statsminister. Labour og Attlee overtok regjeringsmakten Ikke alt Churchill  sa under valgkampen var velvalgt, og det som det ble reagert mest på og som han nok angret på, var at han han hadde en referanse til Gestapo hva angikk Labour ...  

 Churchills avskjedserklæring på radio:


«Det britiske folks avgjørelse er registrert i stemmene som i dag er talt opp... Et tungt ansvar utenlands og hjemme hviler på den nye regjeringen, og vi må håpe de vil lykkes å bære det. For meg gjenstår det bare overfor det britiske folk, som jeg har handlet på vegne av i disse farefylte år, å uttrykke min dypeste takknemlighet for den standhaftige og trofaste støtte de har gitt meg i min oppgave, og for de mange uttrykk for vennlighet som er blitt deres tjener til del.»


25. mai 2014

Roy Jenkins : Churchill - hendelser frem til D -dagen i juni 1944

Kapitlet «Skjebneåret» (side 702) omhandler 1942:  

«Problemene Churchill vendte hjem til etter det forlengede oppholdet i Nord-Amerika, var mangfoldige og ikke særlig veldefinerte – og noen av dem var skjult for kritikerne, men ikke for ham.»

Det som ikke var skjult var tapet av to slagskip i desember 1941, Japans fremrykning, skuffelsene på slagmarken i Vestørkenen (Afrika), og en følelse at det ikke ble gjort nok for å hjelpe Sovjetunionen. 

De som var skjult for de fleste var at det en periode ble slutt på Bletchley Parks avkodinger av tyske ubåter pga at båtene fikk en annen type utstyr, noe som økte tapstallene på skip. Et annet problem var at Churchill fryktet at britiske tropper ikke hadde den rette kampånden, at den enkelte britiske soldat ikke var like god som den tyske. Samtidig som Singapore falt, klarte to tyske kryssere i fullt dagslys å passere den Engelske kanal, gjennom stredet ved Dover på vei til sine havner i Tyskland. Et forferdelig slag for den britiske marine. 

Churchills kampånd nådde i denne perioden et bunnpunkt, og kritikken mot Churchills ledelse økte. En debatt og avstemming viste at han allikevel hadde et flertall bak seg. En utfordrer til Churchill denne perioden, var den hjemvendte ambassadøren i Sovjetunionen, sir Stafford Crips. Utrolig interessant å lese om hvordan Churchill imøtekom Crips med å gi han en sentral post som han viste seg ikke å håndtere; og vips så var han ute av banen!

Utover våren 1942 kom Churchills kampånd tilbake – gudskjelov! 8. april var det et nytt besøk fra USA. Harry Hopkins hadde da med seg general Marshall. Varmen og munterheten fra forrige besøk var ikke den samme som forrige besøk av Hopkins, men det var viktige temaer som ble diskutert. Et av temaene var amerikanernes ønske om et angrep på andre siden av kanalen. Et annet var den allerede planlagte landgangen i Nord-Afrika.

En stor begivenhet var at sovjets utenriksminister Molotov besøkte Storbritannia, og det før han reiste til Washington! Det var Stalins forslag at han skulle holde seg til planen og først besøke London – her er et telegram Churchill sendte Roosevelt som viser hvor fornøyd han var:

«De forstår nok at jeg ikke nå kan foreslå for ham at han endrer rekkefølgen på besøkene.»

Molotov fikk ikke innfridd noen av de krav Stalin hadde gitt instrukser om, allikevel var besøket vennskapelig. Et av kravene var Sovjetunionens grenser og et annet var front nr. to i Frankrike, som også var et ønske fra amerikanerne.

17. juni la Churchill ut på en ny reise til USA for å møte Roosevelt. De vellykkede samtalene han hadde med Roosevelt ble overskygget av nyheten om nederlaget i Libya, at garnisonen i Tubruq hadde kapitulert:

«Selv om Roosevelt var full av praktisk medfølelse, var det uunngåelig at nyhetene fra Tubruq svekket Churchills stilling i Det Hvite hus. Ikke bare var det helt umulig for ham å belære amerikanerne om krigføring, han hadde også fått et desperat behov for støtte på den krigsskueplassen han hadde gitt så høy prioritet og som var det eneste stedet Storbritannia hadde oppnådd seiere på landjorden etter 32 måneder med krig. I tillegg var de amerikanske avisene fulle ikke bare av nyheten om nederlaget, men også av antydninger om at det måtte settes spørsmålstegn ved om Churchills regjering kom til å overleve.»

Da han kom hjem til Storbritannia var det en mistillitsdebatt:

«Det saken dreide seg om var hvorvidt han var kompetent til å styre den britiske krigsinnsatsen på sin egen måte, og selv om resultatet av avstemningen jevnt over var tilfredsstillende, ble det sagt ting om ham i løpet av debatten som var nesten like sårende som dem som hadde ført til Chamberlains fall i mai 1940.»

Den jeg tenkte da jeg leste noe av debattinnleggene, var at dette er prisen for et demokrati; at idiotiske ytringer også skal bli hørt...

Reaksjonen på debatten var at han la ut på en reise i bombefly til Egypt og Sovjetunionen. Det var ikke få han imponerte ved at han holdt ut strabasene ved turen. I Kairo tok han bl a beslutninger av kommandomessig betydning, som skapte et vinnerteam av generalene Alexander og Montgomery. Videre til Sovjetunionen der han i Moskva besøkte Stalin for første gang. Både de ytre rammene og samtalene ga Churchill store utfordringer, det siste pga dårlige tolketjeneste. Men også Stalins adferd som jevnt over var ubehagelig og forvirrende. Men Churchill taklet dette «med bemerkelsesverdig urokkelighet, tålmodighet og styrke.»

1942 sluttet bedre enn året begynte:

«For Churchills del innebar disse seirene en bekreftelse på at han hadde hatt rett i sin trassige holdning i 1940, og sin strategi i 1941-1942, men også begynnelsen på en relativ svekkelse av hans rolle som Hitlers viktigste motstander. Han hadde skapte det nødvendige sentrum for dannelsen av den store alliansen, men at han historisk sett hadde vært i nærheten av et knutepunkt, var slett ingen garanti for at han fortsatt skulle få fortsette å dominere.»

I 1943 var Churchill 172 dager på reise utenfor Storbritannia og det var det året helsen hans begynte å skrante, bl a hadde han mange sykedager pga lungebetennelse. Dette var også det året «romansen» mellom Storbritannia og USA bleknet en del. Dette beskrives i kapitlet «1943: Fra Casablanca til Teheran» (side 728), og er fullt av detaljer om reisene og hendelsene dette året. 

Konferansen i Casablanca skulle bl a sikre « en motvillig og halvveis forsoning mellom to franske generaler, Giraud og de Gaulle:

«Fotografiet av deres formelle ekteskapsinngåelse, der Roosevelt og Churchill sitter på hver sin side av dem som besluttsomme anstandsdamer, er et av de mest klassiske bildene fra den annen verdenskrig».


Det tar nesten pusten av meg å lese om aktiviteten til Churchill, og det må ha vært utrolig slitsomt selv om Churchill likte å reise og det å møte mennesker. På noen av turene hadde han med seg familiemedlemmer. Om Roosevelt og Stalin på dette området skriver forfatteren bl a:

«Ingen av dem var spesielt mobile, om enn av hver sin grunn. I Roosevelts tilfelle var årsaken at han var skrøpelig og at det i tillegg fantes en sterk tradisjon for at en sittende amerikansk president ikke beveget seg langt vekk fra sitt store, firkantede land... Stalins manglende mobilitet ble imidlertid sagt å skyldes flyskrekk, forsterket av en muggen øyboermentalitet som innebar at han bare følte seg vel i vante omgivelser, og når han var omgitt av sin egen sikkerhetsstyrke.»

Året 1943 ble avsluttet med en reise til Teheran der det var et møte med Roosevelt og Stalin. Han var også på en reise til USA dette året.

Et av de viktigste temaene for møtene i 1943 var Operasjon Overlord (planen for invasjon i Frankrike). Churchill var reservert til denne planen. Meldingen han sendte til Attlee etter avslutningen av møtet i Teheran var som forfatteren skriver kanskje noe overdrevent positivt:

«Vi har hatt en flott dag her, og forholdet mellom Storbritannia, Amerikas forente stater og Sovjetunionen har aldri vært så hjertelig og nært som nå. Det er enighet om alle planer for krigføringen».

Det som f eks beskrives om humoren til den brutale Stalin;  om hva han tenkte skulle skje med de tyske militære ved en seier, og reaksjonen til Churchill på denne, viser forskjellene på dem. Det må ha krevd mye energi fra Churchill å forholde seg til Stalin, Churchill som var en så stor motstander av kommunismen.

Her er et bilde av de tre i Teheran – kilde Wikipedia


Da Churchill var tilbake fra reisene sine i januar 1944 ble han møtt av jubelrop i Underhuset:

«Det er noe i det gamle uttrykket om at avstand kan få kjærlighet til å vokse, og fraværet hadde ikke ført til at Churchill hadde glemt sine gamle Underhuskunster. Han hadde da også hatt mer enn 43 år på å øve seg.»

Fra han kom hjem fra reise i januar 1944, hadde Churchill var han bare utenfor Storbritannia i 63 dager frem til Jalta-konferansen 29. januar 1945. Kapitlet «Tilbake til Frankrike» ( side 752) tar for seg perioden frem til D-dagen, invasjonen av Frankrike 6. juni 1944 som på planleggingsstadiet ble kalt Operasjon Overlord. Helsen til Churchill skrantet og han var også psykisk utkjørt denne perioden. Sykdommen hadde svekket og eldet han. Det som bekymret han var Stalin, bl a russernes umedgjørlighet overfor polakkene, og Stalins ønske om en kommunistisk marionettregjering i Warszawa. Men også forholdet til USA skrantet.

«Samtidig rykket datoen for angrepet på Hitlers franske festning nærmere i en fart som i Churchills øyne nesten var skremmende. Han var kanskje blitt mer positivt til planene, men har var fremdeles bekymret. Ansikt til ansikt med nederlaget hadde han fremvist en trass som gikk inn i historien, så praktfull og vellykket var den, men nå som seieren var forestående, var han merkbart mer forsiktig enn Roosevelt og general Marshall. Dette hindret ham ikke å ta aktivt og oppmuntrende del i forberedelsene.»

Den vanvittige planen hans om at han skulle være nær kamphandlingene, var det kongen som fikk han fra; senest ved et brev av 4. juni. Den pessimistiske godnatt-hilsen til Clementine denne kvelden var påvirket at hans sterke motvilje til blodbad:» 

«Er du klar over at før du våkner i morgen kan tyve tusen menn ha blitt drept?»

Forfatteren skriver at det omkom «bare» 3 000 allierte soldater denne dagen...

kilde Daily Mail

Roy Jenkins : Churchill - USA kommer med i 2. verdenskrig

Kapittelet « Ikke lenger alene» (side 669) handler om Churchills tilnærming til USA. Innsatsen som Churchill nedla første del av året for å styrke forholdet til USA, var overveldende:

«Dette viste hans evne til å se og fokusere på det aller viktigste, og kom til syne også i hans private livsførsel som til tross for at den på mange måter var livsnytersk, også var flettet sammen med og underordnet de overordnede målene han hadde satt seg.»

Det startet med at tidlig i 1941 oppholdt Harry Hopkins, en av Roosevelts nære medarbeidere, seg en måned i Storbritannia, og det gode forholdet han fikk til Churchill i løpet av dette oppholdet gjorde til at Hopkins ble et avgjørende bindeledd mellom Churchill og Roosevelt. 

Første gang Churchill og Roosevelt møttes var i august 1941 i Placentia Bay på Newfoundland. Et hemmelig møte det ikke kom noe håndfast ut av annet enn en upresis åttepunktserklæring, en halv forpliktelse, om målene for krigen.  Det var etter at Sovjetunionen var blitt angrepet av Hitler 22.juni:

«Akkurat idet britene var i ferd med å bli bedre utstyrt, ble enorme mengder våpen og råmaterialer det var lite tilgang på sendt den farlige veien til Murmansk eller Arkhangelsk, og tapene var store både hva skip og materiell angikk. Som Churchill åpent innrømmet, gjorde russerne etter hvert et solid innhugg i så langt uovervinnelige Werhmacht, og hvis så ikke hadde skjedd, ville det nesten vært umulig for britene – selv i samarbeid med den enorme amerikanske hærens samlede styrke – å bryte gjennom Hitlers voldsomt befestede Vestvoll.

Her er et bilde fra møtet mellom Churchill og Roosevelt i august 1941 – kilde http://www.ssa.gov/history/acharter1.html



Den 12. desember 1941 , etter Japans angrep på Pearl Harbor, foretok Churchill en reise til Washington for et nytt møte med Roosevelt – kalt Arcadia Conference. Det er det kapitlet «Den engelsk-amerikanske vielsessermonien» (side 691) omhandler.

Overfarten til USA var ingen fornøyelse. I tillegg til tapene i Pearl Harbor fikk Churchill vite at to av Storbritannias krigsskip var senket. Det var hardt vær under overfarten som varte i 9 dager. En av de få nyhetene som ble mottatt under overfarten var fra Eden som var i Moskva. Edenkunne meddele at Stalin bl a ikke viste noen takknemlighet for forsyningene han mottok. Det ble også mange grublerier på reisen hvordan USA ville prioritere krigen i Europa etter Japans angrep.

Vitamininnsprøytningen var at Roosevelt møtte han han i bilen sin på rullebanen på innenriksflyplassen. Det vellykkede oppholdet i USA varte i tre og en halv uke og: «var en et av historiens mest bisarre mellomspill hva gjelder forholdet mellom stats- og regjeringssjefer angår.» I hele perioden Churchill oppholdt seg i Washington, ble han invitert til og bodde i Det hvite hus. Selv om Churchill var velkommen, trivdes livsnyteren Churchill best når den asketiske Eleanor Roosevelt var fraværende.

Her er et bilde fra besøket – kilde: http://ww2days.com/allied-leaders-to-plot-war-on-axis-2.html


14. januar 1942 reiste Churchill tilbake til Storbritannia:

«I Placentia Bay hadde han vært så opptatt med å få USA til å gå inn i krigen at han hadde vært smiskende oppmerksom. Det ble sagt at han på veien til Washington selv hadde formulert det på følgende måte: «Tidligere forsøkte vi å forføre dem. Nå er de trygt på plass i haremet.» Han formulerte seg mer pyntelig da han formidlet den samme tanken til kong George 6 under den første tirsdagslunsjen de hadde sammen etter at han kom tilbake til Storbritannia: «Nå var Storbritannia og Amerikas forente stater gift etter å ha vært kjærester i flere måneder.»

Jeg husker ikke helt nøyaktig, men da jeg var i Washington sammen med datteren min sommeren 2012, og deltok på en guidet sykkeltur, husker jeg at vi stoppet et sted der det ble fortalt at Churchill brukte å bo når han var i Washington. Årsaken var at Eleanor Roosevelt ble lei av å ha en piperøykende natteravn boende i Det hvite Hus. Kanskje dette kommer senere i boka.

Uansett: her er et privat bilde fra sykkelturen – Washington er en veldig flott by som jeg kan anbefale et besøk.  



24. mai 2014

Roy Jenkins: Churchill - Frankrike inngår våpenhvile med Hitler

“Slutten av våren og forsommeren 1940 var en av de mest usedvanlige og på noen måter uvirkelige periodene i Storbritannias historie, ikke bare på grunn av hvordan den påvirket landets skjebne, men også på grunn av stemningen som omga menneskenes hverdag... Stemningen i landet – i den grad man i det hele tatt kan snakke om en felles stemning, selv på en tid da den oppfattes som å ha vært enhetlig i helt unik forstand – var ikke først og fremst trassig, men mer upåvirket. Fremtidsutsiktene var forferdelige, men folk skjøv konsekvensene ved et nederlag ut av sine kollektive tanker. Det dreide seg ikke om tapperhet. Det var snarere slik at de valgte å tro at det verste ikke kom til å skje. I hvilken grad dette var et resultat av Churchills hypnotiserende talekunster er ikke godt å si. Hans hensikt og hans fremgangsmåte var å skape en trassig stemning. Det han gjorde, i alle fall slik jeg husker det som 19-åring opplevde, var å skape en euforisk, men irrasjonell tro på at Storbritannia til slutt ville seire. Dette forhindret i det minste handlingslammelse på grunn av frykt, og gjorde det mulig å fortsette den normale hverdagens aktiviteter, hvorav noen var mer nyttige for krigsinnsatsen enn andre, og å leve overraskende lykkelig på avgrunnens rand.»

Dette er en del av begynnelsen av kapitlet «21 dager i mai» fra side 610. Da Churchill kom til underhuset etter at han var blitt statsminister, fikk han ingen begeistret mottakelse. I motsetning til den avgåtte presidenten Chamberlain. Churchill uttalelse denne dagen inneholder flere formuleringer som har blitt stående i historien bl a: «...og jeg har ikke annet å tilby enn blod, slit, tårer og svette.»

Roy Jenkins skriver at selv om Churchill var en statsminister som mest åpenbart tilhørte overklassen, var han også den statsministeren hvis myndighet var sterkest rotfestet i folkemeningen. Her er den tegningen av David Low som ble trykket i Evening Standard som viser Churchill som har brettet opp skjorteermene, mens han resolutt marsjerer fremover med regjeringen og andre med teksten «All behind you, Winston»:


I begynnelsen av hans periode som statsminister resulterte presset han hadde på seg at han ikke alltid var like høflig, men kunne være hensynsløs overfor staben sin. Dette kom Clementine Churchill for øret og resulterte i at hun skrev et brev til Churchill – det eneste man kjenner til er skrevet mellom dem i 1940. Der uttrykker hun at hun er bekymret over dette  - bl a skriver hun:

«Det er du som må gi ordrene & hvis de blir forkludret, kan du sparke alle og enhver med unntak av kongen, erkebiskopen av Cantebury & speakeren- Derfor er du nødt til å forene denne enorme makten med høflighet, vennlighet og om mulig olympisk ro...»

Jenkins skriver:

«Virkningen av dette kloke og modige brevet lar seg ikke måle direkte, men det er en kjensgjerning at de fleste som samarbeidet tett med Churchill under krigen, ble svært glade i ham, til tross for hyppige irritasjonsutbrudd.»

Roy Jenkins skriver utførlig om 26-27. mai 1940 da det ble holdt statsråd i krigskabinettet der et av temaene var om det skulle sluttes fred med Hitler. Churchill kjempet for at dette ikke skulle skje og uttrykte dette bl a slik:

«Vi skal fortsette, vi skal kjempe, her eller andre steder, og dersom den lange historien til slutt skal avsluttes, er det bedre at den ikke avsluttes gjennom kapitulasjon, men først når vi sanseløse ligger og vrir oss på jorden.»

Churchill kom seirende ut av slaget i krigskabinettet. Halifax som var utenriksminister mente at man burde megle med Hitler. I desember forlot Halifax London for å overta posten som ambassadør i Washington...

Den 18. juni 1940 var våpenhvilen mellom Frankrike og Hitler et faktum og dette kom som et sjokk på den britiske befolkningen. Churchill anstrengte seg for å få dem til å kjempe videre, men måtte gi tapt. Det er hendelsene forut for våpenhvilen som beskrives i kapitlet «Den grufullt vakre sommeren 1940» som starter på side 633.

En av Storbritannias bekymringer var hva som kom til å skje med den franske marinen som var verdens fjerde største. Derfor brukte Churchill alt han hadde til rådighet for å overbevise Frankrike om ikke å gi seg. Bl a fantasier og falsk optimisme om at USA og Roosevelt stod klare til å komme frivillig inn i krigen. Han forsøkte å overbevise den amerikanske presidenten hvilken katastrofe det kunne bli om Hitler skaffet seg kontroll over den franske marinen, men også den britiske. 15. juni skrev han bl a til Roosevelt:

«Hvis vi går under kan hende De vil stå overfor et Europas Forente Stater under nazistenes kommando som vil være langt mer tallrikt, langt sterkere og langt bedre bevæpnet enn Den nye verden. «

Churchill stolte ikke på Hitler hva angikk våpenhvileavtalens punkt om at Frankrikes krigsskip ikke skulle brukes til tyske formål. Et resultat av dette var at han bestemte at så mange av de franske krigsskipene skulle under britisk kontroll eller senkes. Disse kampene endte med at 1299 franske sjøfolk ble drept og 350 såret, og gjorde forholdet mellom franskmennene og britene anstrengt i flere år fremover.

Churchill engasjerte seg også i mindre anliggender, her er noe han skrev til matministeren, han mente bl a at folk måtte ha god tilgang på te (selv om han selv drakk andre drikker...) – dette er morsomt å lese:

«Det gleder meg at de ikke legger stor vekt på Det vitenskapelige utvalgs rapporter. Nesten alle kostholdsfanatikere jeg noensinne har truffet, nøttespisere og deres like, har dødd tidlig etter en lang periode med senilt forfall...Vil man tape krigen, er det bare å tvinge det britiske folk til et kosthold bestående av melk, havregryn, poteter osv., som ved festlige anledninger skylles ned med limejuice.»

Kapitlet «Slaget og Storbritannia og begynnelsen på Blitzkrigen», side 652 starter slik:

«Slaget om Storbritannia fikk like avgjørende følger som slaget ved Blindheim eller Waterloo, men var en langt mindre presist definert begivenhet. Den manglende presisjonen er knyttet til så vel når det startet og når det tok slutt som til hva som faktisk skjedde... Selve kjernen i slaget om Storbritannia var at tyskerne forsøkte å knuse den britiske jagerflystyrken, enten på bakken eller i luften, og å ødelegge produksjonen av jagerflyene Hurricane og Spitfire samt bombefly, som vokste betydelig i løpet av sommermånedene...Det som imidlertid skulle bli det mest slående ved slaget om Storbritannia- i tillegg til heltemotet som ble utvist på begge sider – var ikke når det tok til og når det ble avsluttet, men den enorme uvitenhet som hersket på begge sider om hva som foregikk på den andre side.»

Churchill gjennomførte flere endringer i krigskabinettet. En av de som ble borte var Chamberlain som døde av magekreft i november 1940. Bl a kom Beaverbrook med i august. Det var da bare Halifax som var igjen av den gamle garden; før han ble sendt til Washington i desember. Kritikerne av endringen i mai mente at dette var ytterligere eksempler på at lapsene var i ferd med å overta styringen fra de solide og respektable...

Selv om Churchill var mer optimistisk, var det ikke klart for han hvordan Storbritannia skulle vinne krigen uten at USA grep inn:

«Høsten 1940 kunne ikke Churchill se for seg veien frem mot en seier for det britiske imperiet skulle gå uten allierte, noe som var høyst forståelig.»

I et brev han sendte Roosevelt 8. desember 1940, et brev han hadde jobbet med i flere uker, skriver han bl a:

«Hvis De herr president, er overbevist som jeg tror De er, om at et nederlag for nazistene og fascistenes tyranni er av aller største betydning for befolkningen i Amerikas forente stater og på den vestlige halvkule, vil de ikke oppfatte dette brev som en bønn om hjelp, men som en oppgave over et minimum av handling som er nødvendig for å nå et felles mål.»

I løpet av de etterfølgende månedene fikk Churchill hjelp, takket være låne og leiepolitikken og en opphevelse av handelsfriheten: «At han blottet sin frykt fullstendig overfor Roosevelt, fungerte»


Her er Churchill og inspiserer ødeleggelsene i East End – kilde: http://www.hackneygazette.co.uk/'


23. mai 2014

Roy Jenkins: Churchill - statsminster for første gang 10. mai 1940



I et innlegg 30. juni 2013 skrev jeg at jeg var kommet halvveis i Roy Jenkins biografi om Churchill, og hadde da som mål å lese den ferdig før nyttår. Vel; den planen gikk i vasken. Som mange andre planer...

Nå har jeg funnet det på tide å fortsette. For å motivere meg selv tenker jeg at det blir flere innlegg; og dette er da det fjerde innlegg om biografien. Nå har jeg lest til side 610. Dette tar sin tid...

På bildet over er det Happy som troner sammen med mursteinen. Jeg er ikke alltid like «happy» over at jeg er så sta og ikke klarer å la være å lese den ferdig. Jeg både hater og liker den så det er sagt. Hater den fordi den er så detaljert omkring det politiske spillet og så kronglete oversatt. Liker den fordi den handler om Churchill og den interessante tiden han levde i. 

Jeg startet opp igjen på side 571, del 5: Landets frelser og verdens lys? 1939 – 1945

Fredag 1. september 1939 takket Churchill ja til en plass i regjeringen til Chamberlain, til en plass i krigsministeriet.  Et halvt døgn etter at Hitlers invasjon i Polen. To dager etterpå ble han marineminister:

«Det var ikke bare enkelt å vende tilbake til regjeringen etter å ha vært borte i ti år. Det hadde vært så mye oppstyr knyttet til hvorvidt han skulle få komme tilbake eller ikke at det var fare for et antiklimaks. Det hersket umiddelbart mistro til han blant de fleste av regjeringskollegaene og alt for høye forventninger til ham fra pressen og folket.»

Den energiske Churchill satte i gang med full styrke og skrev selv 24. september:

«De tre siste ukene har jeg ikke hatt et øyeblikk der jeg har kunnet tenke på annet enn min oppgave. Dette er de de tre lengste ukene jeg noen gang har opplevd.»

Clementine Churchill skrev:

«Winston jobber dag & natt – Han har det godt, gudskjelov, & blir bare sliten dersom han ikke får sine 8 timer med søvn – Han trenger dem ikke i ett strekk, men hvis han ikke får så mange timer i løpet av ett døgn, blir han trett.»

4. september skrev president Roosevelt til Churchill:

«De skal vite hvor glad jeg er for at de er tilbake i admiralitetet igjen.»

Den 1. oktober holdt Churchill en radioavtale som var forløperen til det som åtte måneder senere skulle bli en serie av radiotaler på søndagskveldene under krigen; de mest berømte i radioens historie. 

Med Churchills sans for drama og hans utålmodighet  var det alltid liv og røre rundt han. Masse energi og han blandet seg opp det meste. Det var ikke alltid like populært. Frem til han var statsminister i 1940 var det også en del nederlag:

«I løpet av desember og januar begynte imidlertid et mer alvorlig, men helt annet problem å gjøre seg gjeldende. Det ble en enda større prøvelse for Churchills tålmodighet. Det bar i seg kimen til det som skulle bli felttoget i Norge i april 1940, som skulle bli der minst vellykkede foretagende Churchill hadde hatt med å gjøre siden Dardanellene, men som ved et heldig paradoks slett ikke satte ham i miskreditt på nytt, men i stedet gjorde han til statsminister.»

«Felttoget i Norge» var det mislykkede forsøket på å skaffe seg kontroll over de svenske malmfeltene og utskipningshavnen Narvik.  

Etter massiv kritikk trakk Chamberlain seg som statsminister. Sterke krefter ville at Lord Halifax skulle bli statsminister. Men det ble Churchill som overtok 10. mai 1940:

«Han var omsider blir statsminister i en alder av 65 år... Han overtok makten under de mest farefylte omstendighetene noen statsminister noensinne har fått regjeringsmakten under, og risikofaktorene var ikke bare militære, men også politiske. Han var ikke mannen kongen ville valgt. Han var ikke mannen de toneangivende i Whitehall, som reagerte med ulik grad av forferdelse med tanke på utsiktene til den uregjerlige opptredenen det ble hevdet at man kunne forvente fra hans side, ville ha valgt. Han var heller ikke mannen partiet som partiet flertallet i underhuset ville ha valgt. Av litt forvirrende årsaker var han – eller ble han raskt – like fullt nasjonens forsvarer både i folkets og pressens øyne. Og de som i utgangspunktet hadde vært motvillige og mistroiske, fra kongen til departementsrådene, måtte forholdsvis raskt innse at han var unnværlig. «