Alle foto i dette innlegget er private.
«Oppover går det.
Oppover går det!» og endelig-plopp! – der stakk han hodet ut i sollyset, og så
lå han og rullet seg i graset på den store og vide enga»
Det
er hr Molde Varp som fikk nok av vårrengjøring under jorda der han bor. Nå
kommer han opp i lyset og til elva.
Det suser i sivet (The
Wind in the Willows) skrevet av Kenneth Grahame og illustrert av Ernest H. Shepherd
ble utgitt første gang i London i 1908. Utgaven jeg nettopp har lest er en
utgave utgitt i 2007 spesielt for Bokklubbens Barnebibliotek.
Jeg har ikke hatt
noe forhold til boken tidligere annet enn at jeg har sett en episode eller to av en tegnefilmserie. Det er den fine historien bak som
gjorde at jeg valgte nettopp den som bonus-bok fra Bokklubben denne måneden– den kan man lese her i Tor Åge
Bringsværds presentasjon av boken.
Boken skrev Kenneth Grahame egentlig som
brev til sønnen:
«Denne klassikeren er snart nøyaktig
hundre år gammel, men like sprell levende som da den utkom for første gang. Det
skjedde i 1908, og forfatteren var en mann som hver dag gikk til jobben i
London City iført mørk dress og med gammeldags bowlerhatt på hodet. Kenneth
Grahame var nemlig ansatt i selveste Bank of England - en jobb som ga en god og
sikker inntekt, men som han til gjengjeld syntes var drepende kjedelig. Derfor
begynte han i all hemmelighet - og når det var ledige stunder - å dikte en
historie om en vannrotte, en padde og en grevling. Noe han snart opplevde som
mye morsommere enn å telle penger!»
Det
er synd jeg ikke kjente til boken som barn – dette hadde vært en bok for meg dengang. Glad i dyr og opptatt av naturen som jeg var. Og fortsatt er. Det er ikke merkelig at den er utgitt i så mange
utgaver og er laget tegneserier av.
«Hovedpersonene»
er hr Molde Varp, hr Vann Rotte, hr Grevling Greve og hr Padda fra Paddeborg:
De
er tillagt menneskelige egenskaper samtidig som om de har beholdt egenskaper mv
fra den dyrearten hver og en representerer, og de bor i et miljø det er
naturlig for dem å oppholde seg. En historie full av livsvisdom for små og
store, og som kan være grunnlag for mange fine samtaler mellom barn og voksne.
Mold
møter Vann etter at han kommer opp fra jordhulen sin:
«Jeg bor ved elva og hos
elva og i elva og på elva, « sa Vann.» Den er liksom familien min og min beste
venn, og mat og drikke, og selvfølgelig - vaskevann også. Den er hele verden
for meg, og jeg trenger ingen annen. Det som ikke er her, det elva ikke vet,
det vil jeg ikke vite. Du verden som, så herlig jeg har det her! Om det er
vinter eller sommer eller vår eller høst, er det like moro og like spennende.»
Vann
er dyreverdens svar på Lars Monsen! Så full av entusiasme for naturen rundt seg
som han deler med alle som vil høre. Han inviterer Mold til å bo hos seg, og slik
blir Mold kjent med Vanns venner. Bl a hr Grevling:
«Han bor midt i Ville Skogen,
han; vil ikke bo noe annet sted, om han fikk betaling for det. Snille gamle grevlingen!
Det er ingen som er uhøflige mot ham; og det gjør de klokt i, nikket Vann betydningsfullt.»
Inne
i Ville Skogen bor det ikke bare snille dyr som kaniner og ekorn. Det bor noen
rabiate røyskatter, mår og ildere som Mold etterhvert skal stifte bekjentskap
med.
Den som skaper mest liv i historien er den selvsentrerte Padda. God på
bunnen, men skaper masse problemer for vennene sine når han får bildilla – da er
det som om alt vett renner ut og det gjør også pengene som han har arvet –
dyreverdens svar på Idar Vollvik:
«I neste øyeblikk satt
han ved rattet, han ante ikke hvordan han var kommet dit. Og nå kunne han ikke
styre seg lenger. Han tråkket på pedalen, svingte på rattet, tutet med hornet
og fòr av sted. Han tenkte ikke på hva som var rett og galt, han satte farten
opp. Gatene forsvant under ham, han var ute på landeveien! Han følte han var
Padda, Padda som kjørte bil, Landeveiens skrekk. Fartens konge og Motorens
helt! De som ikke flyttet seg, fikk angre det! Han sang av glede, og bilen
svarte han, syntes han. Milene ble borte, han visste ikke hvor han kjørte hen,
han visste bare at han gjorde hva han måtte, og han brydde seg ikke om hva som
skjedde etterpå.»
Historien
handler om det å være til og trives med det, å lengte hjem og å lengte bort. Om
vennskap og det å bry seg. Det er morsomt, spennende, skummelt og et drama med
en lykkelig slutt. Som et eksempel er Paddas forklaring på en hest av blandingsrase
at den ene rasen er inni og den andre utenpå! En fortreffelig forklaring!
Mold
er redd etter å ha opplevd skumle ting i Ville Skogen og Grevling roer han ned –
her er det stor livsvisdom i en setning - min understrekning:
«Det bor svært mange i
Ville Skogen nå. Det er slik som over alt ellers, noen er snille og andre er
nokså slemme, og noen er midt imellom. Jeg nevner ikke noe navn. Det skal alle
slags folk for å skape en verden. Men jeg skulle anta at du vet litt om det
selv nå».
Men
det er naturskildringen jeg likte best, alle årstider; det er ingen tvil om at
det er selvopplevd. Her er Mold og Vann på elva en sen kveldstime om sommeren–
skulle ønske jeg kunne være ombord sammen med dem: