Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

Fra etterordet til forfatteren:

«I dag er vi i Norge nærmere politisk og økonomisk likestilling mellom kjønnene enn noen gang. Mange vil likevel si at menn og kvinners liv ennå preges av vidt forskjellige forventninger og roller. Den indre frigjøringen Camilla skrev om, blir fortsatt diskutert. Tankene hennes var så originale at de også kan inspirere oss som lever nå. Camilla Wergeland Collett var med på å sette i gang en av de forrige hundreårets viktigste samfunnsbevegelser. Selv ble hun født 100 år for tidlig til virkelig å få glede av den friheten hun brukte livet sitt for å kjempe for.»

Biografien på 134 sider inkl register utgitt i 2009 har jeg lånt av biblioteket. Lettlest biografi for unge lesere, men kan fint leses av bokormer i alle aldre. Om henne som er kalt Norges første feminist. Interessant - ikke minst med tanke på at hun kun fikk tre års skolegang.

Jeg kunne lite om Camilla Collett før jeg leste denne. Litt underlig jf at det er en aldri så liten "rødstrømpe" i meg. Ikke engang da jeg bodde på Eidsvoll Verk og hver dag omtrent kjørte forbi prestegården der Camilla Collett vokste opp, var det noen «oppvåkning» hva angår interessen for hennes liv fra min side. Men biografien har gjort til at jeg har lånt to andre bøker om henne; jeg har rett og slett fått «dilla på Camilla».  

Jacobine Camilla Wergeland ble født i 1813 i Christiansand. Faren Nicolai Wergeland var sønn av en fattig alenemor fra Bergen. Men av gode hjelpere ble han tilbudt skolegang og fikk en glitrende eksamen i teologi. Han ble en respektert lærer, etterhvert prest og engasjert på mange samfunnsområder, og giftet seg med byskriverens datter Alette Thaulow. De fikk fem barn og her beskriver han begeistret de tre eldste:

«Henrik hadde en fantastisk hukommelse og fatteevne. Harald både snakket og gikk usedvanlig tidlig. Augusta var spesielt pen.»

Camilla beskriver han med å vise til hennes fine ansiktstrekk. Dette var typisk for denne tidsalder, kvinnene skulle først og fremst være «til behag». Da var de ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Overklassekvinnenes skrekk var å ende som peppermøer med den eneste oppgaven å servere te i mødrenes te-selskaper.

Henrik, den så etterhvert berømte Henrik Wergeland skulle skape problemer for Camillas kjærlighetsliv, fordi hennes livs kjærlighet Welhaven var Henriks største fiende. Faren Nicolai Wergeland var også uglesett av Welhaven.

Nicolai Wergeland fikk den ære å representere Christiansand i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Men hans kritiske syn på Danmark, og at han mente at Norge skulle gå i union med Sverige, ble ikke nådig tatt opp av de andre i forsamlingen, og han kom hjem som en skuffet og såret mann. Mange mente han smisket for svenskekongen Carl Johan, og ryktene blusset opp igjen da han fikk den populære stillingen som prest på Eidsvoll.

På prestegården på Eidsvoll hadde Camilla en sorgløs og fri barndom. Opptatt av natur og dyr som hun var. Et fritt liv utendørs som gjorde barna selvstendige og sterke:

«Da Camilla som voksen skildret barndommen på Eidsvoll, sammenlignet hun seg selv som en sommerfugl. Hun kunne bevege seg fritt over endeløse blomstermarker, skriver hun, slik sommerfugler kan, før de fanges og festes med nål i innsektkassen, pent plassert i rader med stille, fastspente vinger. De fangede sommerfuglene var Camillas bilde på det å være ung og jente på den tiden hun vokste opp. Barndommen ga en smak av frihet og lykke før samfunnets strenge krav til kvinnelivet satte inn.»

Men en barndom tar slutt. Som trettenåring sendes Camilla på pensjonatskole i Christiania der hun mistrivdes. Som fjortenåring sendes hun på en pensjonatskole til Danmark der hun for første gang opplever å få en god venninne, en sjelevenn, Christiane, som dessverre dør. Etter to år kommer hun hjem og da er hun gifteklar. 

Skolegangen hun fikk var disse tre årene på pensjonatskole. Før dette var det huslærere som Camilla kalte "strandet i verden": 

"Sønnen Alf som skrev den første biografien om henne, sier kort og godt at hvis moren lære noe som helst på Eidsvoll, var det på grunn av hennes uvanlige intelligens. For Camilla utmerket seg tidlig med sitt kvikke hode og evnen til å lære".

Etter konfirmasjonen måtte hun presenteres i ekteskapsmarkedet og da var Christiania stedet for en sjenert, drømmende og sky Camilla: 

"Eidsvollsprestens datter vakte raskt oppsikt i den lille hovedstaden. Når hun kom inn i et rom med sin høye, smale skikkelse, det bølgete mørkblonde håret, de store blå øynene og et drømmende innadvendt blikk, ble det hvisket om at hun lignet en alvepike eller skognymfe. Det var noe nesten overjordisk over Camilla Wergeland mente man." 

I Christiania møter hun Johan Welhaven. Men det blir en umulig kjærlighet som hun aldri kommer over. I syv år er hun ulykkelig forelsket i Welhaven.

I 1841 gifter hun seg med Peter Jonas Collett og det er han som oppmuntrer henne til å skrive. De får fire sønner. I 1851 dør ektefellen. Hun får en dårlig økonomi og mistet det sosiale nettverket. Hun var redd for å dra barna ned i fattigdom:

«Men hun hadde ingen erfaring med å arbeide eller tjene penger. Fra å være en betydningsfull manns kone og et medlem av overklassen var hun redusert til en stakkar, langt nede på rangstigen. Samfunnet forventet at enker skulle innta en ydmyk posisjon og ofre seg for barna sine uten å mukke. Hun hadde å neie pent når hun fikk hjelp og ellers være anonym».

I 1852 ser Camilla ingen annen råd enn å sette bort eldstesønnen som da er ti år til onkelen. Hjerteskjærende å lese om. Også en av de andre sønnene må flytte til slektninger.

Camilla Collett starter da en «ørkenvandring» for resten av livet.  Mesteparten av tiden oppholdt hun seg utenlands, bl a i Danmark. Hun skrev og fikk utgitt Amtmannens døtre anonymt i første omgang, den første norske romanen som ble utgitt. Da var hun 41 år. Den ble lest og snakket om overalt:

«Først mange år etter, da boken ble utgitt for tredje gang, stod Camillas navn på omslaget. Nå stod hun frem og forsvarte den ulykkelige slutten hun hadde valgt. Sofies liv måtte ende ulykkelig på grunn av en tilfeldighet. Det er jo nettopp poenget, skriver hun. Det er tilfeldigheter som styrer kvinnelivet, ikke bevisste valg. At kvinnen ikke får utvikle sin evne til kjærlighet, eller ta avgjørende valg i sitt eget liv, fører til katastrofe, også for mannen.»

Camilla Collett døde i 1895. Da var hun en feiret forfatter:

«Da Camilla skulle fylle åtti år, ville Norge endelig feire kvinnesakens ukronte dronning. Det kom tydeligvis uventet på hovedpersonen selv. Da Camilla fikk festinvitasjonen, svarte hun i kjent stil. Hun ramset opp navnene på alle forfatterne, inkludert Ibsen, som hadde blitt avvist i det grusomme og kalde hjemlandet. Først etter å ha gjort suksess utenlands ble de akseptert. Hvorfor skulle hun, en gammel rusten raritet, trekkes frem til beskuelse, nå som glansen var borte og det var for sent? Men Camilla var og ble en balldronning. Hun elsker silkekjoler og valsemusikk, champagne og lysekroner. Hun hadde aldri greid å takke nei til en fest. Det gjorde hun ikke nå heller.»

Den som førte Camilla Collett til festbordet var Henrik Ibsen som beskrev henne som «meget begavet, men høyst ulykkelig».