Line Baugstø: Camilla Collett - født Wergeland

«I Siste blade (1872) går hun blant annet til angrep på dem som bruker religionen som begrunnelse for å undertrykke kvinnen. Når noen med Bibelen i hånden hevder at kvinnen er skapt for mannens skyld, slik han er skapt for Guds skyld, har de glemt Moselovens ord om at alle må frykte Gud. Begge kjønn står likt overfor Gud, og begge må stå til rette for Ham, slår Camilla Collett fast. Det er prostitusjonen og dobbeltmoralen hun angriper her, hyklerne som krever at kvinnene skal være rene og plettfrie, mens de ser gjennom fingrene med det syndefulle livet hos det mannlige kjønn.

Camilla Collett etterlyste også mennenes engasjement for kvinnenes frigjøring, hun skjønner at det er nødvendig for saken, og er oppgitt over deres taushet.»

Det Camilla Collett (1813-1895) kjempet for er høyst viktig å kjempe for i det norske samfunnet anno 2014. Enkelte grupperinger er like konservative som de var på den tiden Camilla Collett levde. Og skjuler seg bak religion.

Biografien om Camilla Collett skrevet av Line Baugstø er også skrevet for unge lesere, men kan på samme måte som:

 Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

fint leses av lesere i alle aldre. Biografien ble utgitt i 2013 og er på 143 sider inkl register. Utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.

Å vurdere biografiene opp mot hverandre er ikke enkelt. For meg utfyller de hverandre. Forfatterne har vektlagt/utdypet noe faktum ulikt. Ved å lese biografien til Line Baugstø har jeg fått enda større forståelse hvor modig Camilla Collett var og hvor viktig hun var for kvinnesaken. Og hva som påvirket henne til å bli så modig. Uansett; gode og lettleste biografier synes jeg om begge bøkene.

Når jeg leser om Camilla Colletts unge år kommer tanken på at hun til tider virker teatralsk. Spesielt når hun opptrer på ekteskapsmarkedet i Christiania. Kanskje ikke så rart siden hele familie på morssiden var amatørskuespillere.

Forfatteren skriver at det kanskje ikke er en tilfeldighet at to av Norges største forfattere på 1800-tallet vokste opp i Wergeland-familien. Dette var en familie som ikke var konfliktsky - verken faren Nicolai, Henrik eller Camilla:

«Kanskje var ikke alle utspillene like gjennomtenkte, men disse menneskene turte å kjempe for det de trodde på, også om det gjorde dem upopulære.»

Når jeg leste dette tenkte jeg på Churchill-sitatet – en annen fighter:

“You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life.”

En av fiendene til Nicolai og Henrik Wergeland var Welhaven, Camillas drømmeprins. 

Friheten barna hadde, var nok også påvirket at morfaren, Henrik Thaulow, som praktiserte fri barneoppdragelse overfor sine barn på 1700-tallet; så stor frihet fikk de at andre ble forferdet. Faren Nicolai hadde en tøff barndom og oppvekst, bl a pga en far som sviktet, og dette virket til at han aldri sviktet sine barn selv om han kunne være en streng far. Ikke minst betydde Camilla mye for han og han så hennes talenter. Men forfatteren skriver at morens rolle må ikke undervurderes. Hennes familie tilhørte det selvbevisste borgerskapet som ga Camilla en tilhørighet til det øvre samfunnslaget:

«Uten den bakgrunnen ville livet hennes sett helt annerledes ut.»

Camilla var hele livet stolt over å være en Wergeland. Foreldrene dør etter at Camilla har giftet seg med Jonas Collett:

«Camilla stod  aldri sin mor like nær som faren, men hun sørget dypt over det uventede dødsfallet. Den dagen moren ble begravd gråt hun uten stans. Kanskje gråt hun også for det mor og datter ikke kunne være for hverandre.»

En episode som begge forfatterne trekker frem, er fra de to skoleårene i Danmark. Faren til en av skolevenninnene, en general, trekker frem et spottedikt om faren Nicolai Wergeland, som i en bok hadde skrevet om Danmarks forbrytelser mot Norge – husk at Camilla var bare 14 år da hun reiste til Danmark der hun oppholdt seg helt alene i to år – en skole som langt fra var noen luksustilværelse:

«Camilla reagerte med tårer og raseri. Hun rev papiret i mange biter og kastet det mot generalen. Var mannen virkelig så dum at han ikke skjønte at dette måtte «såre en datters hjerte på det dypeste, at det er et angrep på min far, min prektige far?». Så marsjerte hun ut av lokalet.

Etterpå måtte generalens datter be om unnskyldning og hele skolen tok parti for Camilla. Hun fikk ikke anmerkning for oppførselen, og de andre jentene syntes hun var modig».

Camilla tok med seg mye lærdom fra skolen som ble drevet av det religiøse samfunnet herrnhuterne der all undervisning foregikk på tysk. Bl a ga denne menigheten større plass til kvinnene enn det som var vanlig på 1800-tallet; kvinnene spilte faktisk en rolle og trengte ikke bare være tause, underdanige vesen.

Camilla var veldig forelsket i Welhaven. Så forelsket at hun engang spiste oblaten som var på et brev hun fikk fra han. Welhaven derimot kunne være temmelig slem og nedlatende overfor Camilla. Bl a klager han på hennes føtter; de er for store! 

To utenlandsturer tar faren henne med på denne syvårperioden hun var «hemmelig» stormforelsket i Welhaven. En tur til Paris i 1834 som ikke hadde noen innvirkning på forelskelsen; den var like sterk og dramaet fortsetter. I 1836 er det en ny tur til Hamburg. For faren blir dette dyre reiser. Når hun kommer hjem igjen i 1837 uten ektefelle i sikte til tross for flere muligheter/frieri, er faren forarget.

Camilla hadde et svart skrin der hun oppbevarte sine brev og dagbøker. Etter forlovelsen med Jonas Collett fikk han overlevert dette:

«Det var meningen at han skulle brenne alt sammen etter han hadde lest , men det gjorde han ikke. Heldigvis må vi nesten si....»

Etter at hun senere i livet forsonte seg med Welhaven fikk han også lese innholdet i det sorte skrinet.

Hvor viktig frihet var for Camilla etter å ha følt seg som en «burhøne» tidligere i livet, viser det at hun avslår tilbudet om å bli forsørget av Jonas Colletts brødre etter at han dør:

«Camilla velger friheten, og jeg tenker at det er dette valget som kanskje er hennes dristigste. Der og da, midt i sorgen og sjokket, viste hun oss sin enorme styrke. Det er rett og slett dette valget som gjør henne til den kvinnen vi kjenner henne som i dag.»

Selv om Jonas Collett oppmuntret Camilla til å skrive, mente han at nasjonen Norge ikke var moden for en realistisk og samfunnskritisk roman. Camilla mente selv at romanen Amtmannens døtre antakelig ikke var blitt skrevet om hun ikke var blitt enke. En roman som mange menn tok ille opp da de oppdaget at den var skrevet av en kvinne.

Det er interessant å lese om hvilke argumenter menn brukt overfor henne – her etter utgivelsen av Fra de stummes leir (1877):

«I den danske avisen Fædrelandet ble hun anbefalt å ta det roligere, som det «dog vel best sømmer sig for en ældre kvinde. I flere aviser ble Camilla beskyldt for å skyte langt over mål. Hun hånte kvinners offervilje og tålmodighet, het det, og hennes krav om selvstendighet og uavhengighet ville bare skape mannhaftige kvinner»

Kjente blodtrykket steg da jeg leste dette. Det med "mannhaftighet" - min påstand er at dette brukes også i dag og dessverre er det mange kvinner som tilpasser seg dette med å kle seg ekstra feminint og legge stemmeleiet unaturlig lavt. Når Lars Sponheim snakker i store bokstaver runger det, dersom en kvinner gjør det samme da ...

Dikterne Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie sendte i april 1884 et opprop til Stortinget der de krevde at gifte kvinner skulle få samme råderett over sin eiendom som mennene. De ville ha Camilla til å signere sammen med dem, men hun sa nei. Kanskje det var en av årsakene til at Bjørnson kalte henne for "et stort troll". Men de var ikke de eneste som fikk nei fra henne. 

At Camilla Collett ikke var stemt for å delta i kvinnekampen når andre "våknet" og så at det var en viktig kamp å kjempe, men gjemte seg bak nedrullede gardiner, tenker jeg ikke er så rart. Når man leser om hennes liv må det ha vært rimelig slitsomt å stå så alene på barrikadene for synet hun hadde. Ikke rart at hun ble sur og sær. At den første formannen i Norsk Kvindesaksforening som ble stiftet av en kvinnelig student i 1884 var en mann fordi ingen kvinner våget å ta på seg ledervervet, viser hvor tøft og ensomt det til tider må ha vært å være Camilla Collet tenker jeg. Det var også tøft økonomisk, og at for å bli forfatter måtte hun la to av sønnene vokse opp hos familien til faren.

Bilde av en gammel og sliten Camilla Collett , født Wergeland– kilde forskning.no