Det suser i sivet (The Wind in the Willows) skrevet av Kenneth Grahame og illustrert av Ernest H. Shepherd

Alle foto i dette innlegget er private. 

«Oppover går det. Oppover går det!» og endelig-plopp! – der stakk han hodet ut i sollyset, og så lå han og rullet seg i graset på den store og vide enga»

Det er hr Molde Varp som fikk nok av vårrengjøring under jorda der han bor. Nå kommer han opp i lyset og til elva.

Det suser i sivet (The Wind in the Willows) skrevet av Kenneth Grahame og illustrert av Ernest H. Shepherd ble utgitt første gang i London i 1908. Utgaven jeg nettopp har lest er en utgave utgitt i 2007 spesielt for Bokklubbens Barnebibliotek. 

Jeg har ikke hatt noe forhold til boken tidligere annet enn at jeg  har sett en episode eller to av en tegnefilmserie. Det er den fine historien bak som gjorde at jeg valgte nettopp den som bonus-bok fra Bokklubben  denne måneden– den kan man lese her i Tor Åge Bringsværds presentasjon av boken. 

Boken skrev Kenneth Grahame egentlig som brev til sønnen:

«Denne klassikeren er snart nøyaktig hundre år gammel, men like sprell levende som da den utkom for første gang. Det skjedde i 1908, og forfatteren var en mann som hver dag gikk til jobben i London City iført mørk dress og med gammeldags bowlerhatt på hodet. Kenneth Grahame var nemlig ansatt i selveste Bank of England - en jobb som ga en god og sikker inntekt, men som han til gjengjeld syntes var drepende kjedelig. Derfor begynte han i all hemmelighet - og når det var ledige stunder - å dikte en historie om en vannrotte, en padde og en grevling. Noe han snart opplevde som mye morsommere enn å telle penger!»

Det er synd jeg ikke kjente til boken som barn – dette hadde vært en bok for meg dengang. Glad i dyr og opptatt av naturen som jeg var. Og fortsatt er. Det er ikke merkelig at den er utgitt i så mange utgaver og er laget tegneserier av.

«Hovedpersonene» er hr Molde Varp, hr Vann Rotte, hr Grevling Greve og hr Padda fra Paddeborg: 

De er tillagt menneskelige egenskaper samtidig som om de har beholdt egenskaper mv fra den dyrearten hver og en representerer, og de bor i et miljø det er naturlig for dem å oppholde seg. En historie full av livsvisdom for små og store, og som kan være grunnlag for mange fine samtaler mellom barn og voksne.

Mold møter Vann etter at han kommer opp fra jordhulen sin:

«Jeg bor ved elva og hos elva og i elva og på elva, « sa Vann.» Den er liksom familien min og min beste venn, og mat og drikke, og selvfølgelig - vaskevann også. Den er hele verden for meg, og jeg trenger ingen annen. Det som ikke er her, det elva ikke vet, det vil jeg ikke vite. Du verden som, så herlig jeg har det her! Om det er vinter eller sommer eller vår eller høst, er det like moro og like spennende.»

Vann er dyreverdens svar på Lars Monsen! Så full av entusiasme for naturen rundt seg som han deler med alle som vil høre. Han inviterer Mold til å bo hos seg, og slik blir Mold kjent med Vanns venner. Bl a hr Grevling:

«Han bor midt i Ville Skogen, han; vil ikke bo noe annet sted, om han fikk betaling for det. Snille gamle grevlingen! Det er ingen som er uhøflige mot ham; og det gjør de klokt i, nikket Vann betydningsfullt.»

Inne i Ville Skogen bor det ikke bare snille dyr som kaniner og ekorn. Det bor noen rabiate røyskatter, mår og ildere som Mold etterhvert skal stifte bekjentskap med. 

Den som skaper mest liv i historien er den selvsentrerte Padda. God på bunnen, men skaper masse problemer for vennene sine når han får bildilla – da er det som om alt vett renner ut og det gjør også pengene som han har arvet – dyreverdens svar på Idar Vollvik:  

«I neste øyeblikk satt han ved rattet, han ante ikke hvordan han var kommet dit. Og nå kunne han ikke styre seg lenger. Han tråkket på pedalen, svingte på rattet, tutet med hornet og fòr av sted. Han tenkte ikke på hva som var rett og galt, han satte farten opp. Gatene forsvant under ham, han var ute på landeveien! Han følte han var Padda, Padda som kjørte bil, Landeveiens skrekk. Fartens konge og Motorens helt! De som ikke flyttet seg, fikk angre det! Han sang av glede, og bilen svarte han, syntes han. Milene ble borte, han visste ikke hvor han kjørte hen, han visste bare at han gjorde hva han måtte, og han brydde seg ikke om hva som skjedde etterpå.»

Historien handler om det å være til og trives med det, å lengte hjem og å lengte bort. Om vennskap og det å bry seg. Det er morsomt, spennende, skummelt og et drama med en lykkelig slutt. Som et eksempel er Paddas forklaring på en hest av blandingsrase at den ene rasen er inni og den andre utenpå! En fortreffelig forklaring! 

Mold er redd etter å ha opplevd skumle ting i Ville Skogen og Grevling roer han ned – her er det stor livsvisdom i en setning - min understrekning:

«Det bor svært mange i Ville Skogen nå. Det er slik som over alt ellers, noen er snille og andre er nokså slemme, og noen er midt imellom. Jeg nevner ikke noe navn. Det skal alle slags folk for å skape en verden. Men jeg skulle anta at du vet litt om det selv nå».

Men det er naturskildringen jeg likte best, alle årstider; det er ingen tvil om at det er selvopplevd. Her er Mold og Vann på elva en sen kveldstime om sommeren– skulle ønske jeg kunne være ombord sammen med dem:

«De satte båten ut, og Vann tok årene og rodde forsiktig. Midt i strømmen var det en blank stripe som fikk lys fra himmelen, men overalt hvor skyggene falt langs bredden, fra busker og trær, var det umulig å se forskjellen på vann og land, og Mold måtte bruke omtanke for å styre riktig. Det var mørkt overalt, ingen var å se, men natten var full av små låter, sang og prat og bevegelser som fortalte om travle små vesener som var på ferde i mange små ærender hele natten til solskinnet kom og lyste dem hjem til vel fortjent søvn. Alle de lydene som kom fra elva, var tydeligere enn om dagen, små klukk og skvaps lød mer uventet og nær, og det hendte ofte at de syntes de hørte en stemme rope som om det skulle være et levende vesen.»